Skogsfolk

Der levde vi
på Jordens skulder
under nordlysets hvite tre.
Nordavinden plystret lavt
mellom ordene vi mumlet
på kne ved attføkne eldgroper,
mens flammen av ei fyrstikk blafret skremt
inne i hulhåndens øde verdensrom.

Lovottene trakk blod
fra sprukne, øksskaftslitte fingrer.
Angsten for Fattigkassa gikk som
et huløyd spøkelse mellom oss.
Dagene ble for korte, – i kvelder
med måne
lå skyggen av snøbøyde trær
krum som dødens sigd over stien.
Og bekken lo under svullisen
hult og meningsløst – lo
lik fangen som ble gal i fengslet.
Ingen av oss hadde varme nok til
å holde hjertet sitt snøbart.

Ennå i dag hender det at
små milde ord
fryser ihjel i bringa mi,
lik trekkfugler som kom for tidlig
til en sein vår.

Hans Børli
 
Foto: Kristin Berg og Lena Pettersen

Ro meg over

Ro meg over
Denne broa kan jeg aldri bygge
Ro meg over
Før jeg brenner ut og sovner inn
Fortell meg om kjærlighet
Som er mer enn det første skritt
På en gammel vei
Til trøtthet og stengte sinn
Ro meg over

Ro meg over

For i dette land er jeg en fremmed
Ro meg over
Så jeg tør å møte blikket ditt
Der kan vi finne et hus
Uten gamle skap og slitte bilder
Det var aldri mitt

Ro meg over dit hvor drømmen aldri sover
Før meg dit så jeg kan holde det jeg lover
Gi meg hjertebank og sjelefred
Ro meg over
Ta meg med

Ro meg over dit hvor drømmen aldri sover
Før meg dit så jeg kan holde det jeg lover
Gi meg hjertebank og sjelefred
Ro meg over
Ta meg med

Ro meg over dit hvor drømmen aldri sover

Anne Grete Preus


Septemberkveld

Ein still og sval septemberdag
går under i sitt blod.
No står i loge ås og li
og bjart brenn myr og mo.
Og vinden ror i gullskirt lauv
og varslar kjøld og snø.
Så er alt vår og sommar slutt.
No ventar haust og død.

Det susar smått om stille tun
der osper står og blør
og bjørker over bleikna hå
sin visne rikdom strør.
Men åkren løfter korn på staur
mot dagsens siste eld.
Så sloknar himmel, folnar jord,
og kveld og mørker fell.

Og lysa døyr i alle hus
med stjerner stilt blir kveikt,
og natta rår om all vår jord,
og hjartet slår så veikt
som var alt vår og sommar slutt,
meir vonlaust slutt enn no,
som skulle hausten svale snart
mitt eige heite blod.

Halldis Moren Vesaas

Foto: Steffen Ben Jonstad