Lauvfallstid

Verden er bare en gyngestol 
og det han kan nå fra den;  
avisa med tomme og stumme ord,  
et blikk gjennom glaset mot regn og sol  
mot vår – og mot høst igjen.

Han glemmer så lett de nye ting  
og det som skjedde i går.  
For ord og tanker går mest i ring  
og villig tar de den vante sving  
til fjerne og sterke år.

Det teller så lite med vår og høst  
med søk’n og helgedag.  
Hans sinn gir rom for en annen røst  
og fortiden gis ham igjen som trøst  
for ikke å leve i dag.

Han pusler rundt i sitt eget sinn  
og fram går det ingen sti.  
Hans verden er minner og tankespinn  
så fjernt i fra den som er din og min  
og haster så nært forbi.

Jeg aner en visdom i det jeg ser,  
en livets barmhjertighet;  
det å bli modnet for alt som skjer,  
også for ikke å være mer,  
- for dette vi ikke vet.

Amund Lindberget

Skogsfolk

Der levde vi
på Jordens skulder
under nordlysets hvite tre.
Nordavinden plystret lavt
mellom ordene vi mumlet
på kne ved attføkne eldgroper,
mens flammen av ei fyrstikk blafret skremt
inne i hulhåndens øde verdensrom.

Lovottene trakk blod
fra sprukne, øksskaftslitte fingrer.
Angsten for Fattigkassa gikk som
et huløyd spøkelse mellom oss.
Dagene ble for korte, – i kvelder
med måne
lå skyggen av snøbøyde trær
krum som dødens sigd over stien.
Og bekken lo under svullisen
hult og meningsløst – lo
lik fangen som ble gal i fengslet.
Ingen av oss hadde varme nok til
å holde hjertet sitt snøbart.

Ennå i dag hender det at
små milde ord
fryser ihjel i bringa mi,
lik trekkfugler som kom for tidlig
til en sein vår.

Ro meg over

Ro meg over
Denne broa kan jeg aldri bygge
Ro meg over
Før jeg brenner ut og sovner inn
Fortell meg om kjærlighet
Som er mer enn det første skritt
På en gammel vei
Til trøtthet og stengte sinn
Ro meg over

Ro meg over
For i dette land er jeg en fremmed
Ro meg over
Så jeg tør å møte blikket ditt
Der kan vi finne et hus
Uten gamle skap og slitte bilder
Det var aldri mitt

Ro meg over dit hvor drømmen aldri sover
Før meg dit så jeg kan holde det jeg lover
Gi meg hjertebank og sjelefred
Ro meg over
Ta meg med

Ro meg over dit hvor drømmen aldri sover
Før meg dit så jeg kan holde det jeg lover
Gi meg hjertebank og sjelefred
Ro meg over
Ta meg med

Ro meg over dit hvor drømmen aldri sover

Anne Grete Preus