Lauvfallstid

Verden er bare en gyngestol 
og det han kan nå fra den;  
avisa med tomme og stumme ord,  
et blikk gjennom glaset mot regn og sol  
mot vår – og mot høst igjen.

Han glemmer så lett de nye ting  
og det som skjedde i går.  
For ord og tanker går mest i ring  
og villig tar de den vante sving  
til fjerne og sterke år.

Det teller så lite med vår og høst  
med søk’n og helgedag.  
Hans sinn gir rom for en annen røst  
og fortiden gis ham igjen som trøst  
for ikke å leve i dag.

Han pusler rundt i sitt eget sinn  
og fram går det ingen sti.  
Hans verden er minner og tankespinn  
så fjernt i fra den som er din og min  
og haster så nært forbi.

Jeg aner en visdom i det jeg ser,  
en livets barmhjertighet;  
det å bli modnet for alt som skjer,  
også for ikke å være mer,  
- for dette vi ikke vet.

Amund Lindberget

 
Skogsfolk

Der levde vi
på Jordens skulder
under nordlysets hvite tre.
Nordavinden plystret lavt
mellom ordene vi mumlet
på kne ved attføkne eldgroper,
mens flammen av ei fyrstikk blafret skremt
inne i hulhåndens øde verdensrom.

Lovottene trakk blod
fra sprukne, øksskaftslitte fingrer.
Angsten for Fattigkassa gikk som
et huløyd spøkelse mellom oss.
Dagene ble for korte, – i kvelder
med måne
lå skyggen av snøbøyde trær
krum som dødens sigd over stien.
Og bekken lo under svullisen
hult og meningsløst – lo
lik fangen som ble gal i fengslet.
Ingen av oss hadde varme nok til
å holde hjertet sitt snøbart.

Ennå i dag hender det at
små milde ord
fryser ihjel i bringa mi,
lik trekkfugler som kom for tidlig
til en sein vår.

Hans Børli

Ro meg over

Ro meg over
Denne broa kan jeg aldri bygge
Ro meg over
Før jeg brenner ut og sovner inn
Fortell meg om kjærlighet
Som er mer enn det første skritt
På en gammel vei
Til trøtthet og stengte sinn
Ro meg over

Ro meg over
For i dette land er jeg en fremmed
Ro meg over
Så jeg tør å møte blikket ditt
Der kan vi finne et hus
Uten gamle skap og slitte bilder
Det var aldri mitt

Ro meg over dit hvor drømmen aldri sover
Før meg dit så jeg kan holde det jeg lover
Gi meg hjertebank og sjelefred
Ro meg over
Ta meg med

Ro meg over dit hvor drømmen aldri sover
Før meg dit så jeg kan holde det jeg lover
Gi meg hjertebank og sjelefred
Ro meg over
Ta meg med

Ro meg over dit hvor drømmen aldri sover

Anne Grete Preus

Ønskelister

Snart er det jul. Det skrives ønskelister.
Og noen spør: Hva ønsker du i år?
Jeg ser et langt og lokkende register
og grubler litt. Hva er det nå som frister?
Det endrer seg jo litt, som tiden går.

Jeg ønsket visst – jeg husker ikke lenger,
jeg har i grunnen altfor mange ting,
jeg tror jeg har litt mer enn hva jeg trenger
av slikt som man kan skaffe seg for penger,
- det ser jeg når jeg kikker meg omkring.

Visst har jeg savnet noe i det siste,
men det kan ikke kjøpes i butikk.
Jeg har min egen hemmelige liste
Med gaver man kan ha en tid, og miste,
- med gledesglimt fra årene som gikk.

Jeg ønsker meg din varme hånd å lede
når ensomheten banker på min port.
Jeg ønsker meg en duft av deg tilstede,
men mest av alt det gylne glimt av glede
for noe som vi sammen hadde gjort.

En kjærlig pust jeg ønsker ved mitt øre
når kvelden blir for mørk, for lang og trist,
jeg ønsker meg en vilter krøll å røre,
og latteren din ønsker jeg å høre.
Gud vet når den fikk trille mot meg sist!

Jeg ønsker meg en sjel å være ett med,
en trygg og trofast nærhet som er vår –.
– Den andre lista – går det ikke lett med,
så spørsmålet besvarer jeg, litt trett med:
Jeg ønsker meg visst ingenting i år –.

Amund Lindberget

Natt

Lar glaset stå åpent mot natta.
Ligger og lyer på skogen og vinden.
Det blåser stjerner gjennom granbaret,
en øde lyd
som evigheten er laget av.
Døden sitter på ei grein der ute i mørket
og gynger med i vindens rytme,
med gjennomsiktige siriss-vinger
av sorg og lenge siden.
Jeg tenker:
Det er ikke råd å komme
helt nær
noen eller noe - alle
har vi himmelen rundt hodet
lik ei klokke av glass.

Hans Børli

Livets høyeste lykke

Den vesle varme ungen min
Gjør rare lyder med tungen sin
Han lager merkelige ord
Til glede for sin stolte mor

Min egen lille deilighet
Jeg har slik gunstig leilighet
Til gransking av den hvite rand
Av undrerkjevens første tann
En bitteliten snehvit spiss
Av verdens minste tannebiss

Du vesle fugleungen min
Den lubne skjønne kroppen din
Med de små rare klærne på
Og foten din med tærne på
Og hånden din og armen din
Og lukten din og varmen din
Er som et kjempemesseig hav
Din mor kan øse lykke av

Men uten kamp og uten slag
Skal jeg gi slipp på deg en dag
Hvor min du er -allikevel
Skal du bli stor og bli deg selv

Nå kan jeg bare pleie deg
Og elske deg og eie deg
Og leke med deg og ta i deg
Og være bunnløst glad i deg

Zinken Hopps

Strofe med vinden

Den gang jeg levde, sa den døde kvinnen
da var jeg bare jeg og ingen annen.
Nå er jeg havet, himmelen og vinden
du føler stryker deg så svalt om pannen.

Jeg elsket deg nok, men jeg så deg ikke.
Jeg var meg selv for heftig og for meget.
Nå ser jeg på deg med det store blikket
som solen modner kornet med på neget.

Det var for trangt i rommet og i tiden.
Men døden er så åpen og så stille.
Og alt har hendt for lenge lenge siden
av disse alt for mange ting jeg ville.

Og når du kommer etter, hvisket kvinnen,
da skal jeg vente i den svimle svingen
bak havet og bak himmelen og vinden,
der vi skal være evige og ingen.

Inger Hagerup

Desemberbarn

Æ står og ser etter lys
æ står ved vinduet om morran
æ huske mora mi sto også sånn
og sa ho synes desember va så tung

Æ syns desember va lett
æ syns desember va ei lampe
Æ gikk i skjæret fra en gyllen skjerm
og gledde mæ urimelig te jul

Desemberbarn æ leite etter dæ
E du tatt av våren som de andre
Skal æ ikkje juble når det sner
Skal æ ikkje rope på dæ mer

Det står ei stjerne i nord
det kan umulig vær den samme
som den vi hadde over huset da
æ gledde mæ urimelig te jul

Kari Bremnes

Det vanskeligste

Det vanskeligste er
å holde ut med seg selv.
Holde ut med seg selv
og bære over når
det lukter sure strømper
av din sjel.

Men prøv med det gode! Husk
du skal bo i hus med deg selv
så lenge lyset brenner
i øynene dine. Hver morgen
skal speilet hviske til deg der du står
innsydd i ditt eget skrukne skinn
og med såpe rundt øreknutene.
– Dette er Du, Du, Du … Men prøv
med litt vennlighet, et strøk
over det glisne håret kanskje:
– Det går nok bra, kamerat.
Det går nok bra …

For mye av hatet og kulden i verden
kommer av menneskets
tærende selvhat.

Mediadiktet

Alt dette vi skal stappe inn i øynene våre nå.
Alle farvenes lyn og tordenvær, angstrop og skrik.
Trykksvertestrømmenes evige Niagara. Hver dag – hver dag
Nilfloder av halvtenkte tanker. Følg med. Gi plass.
Press det sammen for det kommer mer. Hiv ut det gamle.
Ut med det. Det nye er viktigere. Hold takt
med tiden. Og den er NÅ.

Stapp det inn i øynene. Dytt på her. Inn med det.
Klem det sammen til forte slagord. Ingen plass mer
til lange forklaringer – eftertanker –. HIV DET UT.
Du har fått enda et øye nå, vet du,
så nå ser du hele verden – eller nesten.
(Det blir iallfall pene farver på det – kanskje ikke helt,
men bortimot.)

Å se det meste, vite nesten alt
kunne bare Vårherre (i sin tid).
Men var han glad for det? Det sa de ikke noe om.
For vi som lever nå blir aldri riktig glade mer.
Ikke som ungene, eller som liljene på marken, lerkesangen.
For det vi har sett og hørt går aldri bort igjen.
Torden og lyn. Vi fullstappes dag efter dag
som fra foringsmaskiner for broilerhjerner, tettpakket
i våre bur. – Det er bare å gape, så kommer det.
Og ingen har lov å unnslå seg. Du har å sitte der.

Idag er det blåsevær ute. Hele Mjøsa er hvit.
Sitte og se her på sneen og vinden
som skriver på den med usynlig blekk.
Puste en liten stund. Men ikke for lenge. Glad
får du lov til å bli. Men bare for små, små ting.
Og røm ikke tilskogs. Vi finner deg.
Men ennå har vi jo lov å tenke (mens øynene tygger og svelger)
at det er noe de gjemmer for oss. Noe de ikke vet ennå.
Bortenfor lydene og lyset. Sannheter
utenfor sannhetene.
Sånne som vinden skriver på sneen. For under sneen ligger jorden
og venter. Full av groe. Full av håp. Vet den mer
enn vi?

Rolf Jacobsen

Ensomhet

Ensomhet, sier du. Det
er greit med litt
ensomhet bare det ikke
blir for mye. Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn – her er ensomhet nok
for to! ja for fire! Og
på riktig ille dager brøler
jeg: her er ensomhet nok
for et helt orkester!

Arild Nyquist

Nysnø

Ennå finnes der
tilgivelse i himmelen.
Gårsdagens sulk og søppeldynger
blir dekket til med et finmasket slør av hvitt.

Jeg sitter og ser på
fnuggenes uendelig mjuke fall
skrått over brystet til en dompap
som lyser med sitt lille liv
i bjørka utenfor mitt vindu.

Det kjennes varmt innom meg
at alt jeg holder av, alt
som dufter av ville vinger,
er innerlig nær meg
hver gudskapte dag – her
mellom Jordens lågmælte undere.
Rart hvor lite et hjerte kan leve på
når alle kunstige behov
ligger igjen på en skrotplass
ved Melkeveien.

Jeg går barhodet ut.
Står i det hvite suset
og lokker snøvåte ord
heim fra skogen.

Hans Børli

Son, stå opp

Eg var på ferd, kom til ei fatig kone
og skifte seng, då det var smått om plass
med son i huset, jamlik meg i alder,
og søt kom svevnen etter dagsens kjas.

Eg vakna tidleg av at døri rikta
og inn kom kona stilt, med lettføtt lag,
og la si hand som signand på mi panne
og kviskra: «Son, stå opp, no er det dag.».

Eg smilte litt, då varast ho sitt mistak,
fekk sonen vak, og gjekk med brydde drag.
Men aldri gløymer eg den moderhand på panna,
og desse ordi «Son, stå opp, no er det dag.».

Eg drøymer tidt, eg kryp som aldri kjende
ei moderhand på panna, heit og mo,
eg drøymer tidt at når eg eingong vaknar
av siste svevn, då vil eg vakne so.

Slå augo opp og kjenne varme hender
lik strok av sol på mine kalde drag,
og høyre milde, milde moderlippor
som kviskrar: «Son, stå opp, no er det dag.»

Ragnvald Vaage

Fylt av min kjærlighet

Når regnet blåser i fjeset ditt
Og all verden fersker ditt mareritt
Kunne jeg holdt deg til du var blitt
Fylt av min kjærlighet

Når kveldsskygger og stjerner viser seg
All trøst du trengte skulle du fått av meg
Så du evig alltid kjente deg
Fylt av min kjærlighet

Du er ikke helt bestemt på hva du vil
Men jeg skulle aldri svikte deg
Det er ingen tvil om hvor du hører til
Helt fra vi møttes visste jeg

Gått tørst og sulten slitt meg blå og grønn
Jobba gratis uten annen lønn
Enn at det inni deg var en brønn
Fylt av min kjærlighet

Stormene raser på urolig sjø
Det er kø på angerens motorvei
Med frie vinder svever nye frø
Som jeg skulle dyrke dem for deg

Jeg kunne virkeliggjort hver drøm du har
Gått til verdens ende etter svar
Passa på deg så du alltid var
Fylt av min kjærlighet

Anne Grete Preus 
fra Bob Dylan: "Make you feel my love"

Vi snakker

Vi snakker samme språk, bruker
de samme ordene, sier det samme
om det samme. Men forstår vi hverandre
Eller bare later vi som vi forstår hverandre

Ord skal frelse de fortapte
Skrevet inn i det språket de er fortapt i
Ord på steiner som skal holde de døde
på plass under jorden. Utrøstelige

Det er med språk som med gamle hus
Vi har skap fulle av nøkler
til låser som for lengst er byttet ut
på dører som ikke lenger er det

Klagemurer, glemmesteder, sårmerker
Gudene vet at vi bruker ordene
til alt mulig annet enn det de er skapt for
Det finnes ikke noe annet språk å vite det i

Stein Mehren

Myrulla på Lomtjennmyrene

Skulle jeg, mot formodning,
bli salig
og komme i de saliges boliger,
da skal jeg si til erkeengelen:
- Jeg har sett noe som var hvitere enn vingene dine, Gabriel!

Jeg har sett myrulla blømme
på Lomtjennmyrene

heime på jorda. 

Hans Børli

Verdensfred i stuekroken

Jeg satt ved lampen med en bok i natt,
og ved min side malte det en katt.
En mesters bok, et gyllent lampeskinn,
og jeg var kattens venn, som den var min.

Det grodde stillhet i en stuekrok
rundt meg, en katt, en lampe og en bok.
Vi var en verdensfred av fire ting
som natten kjærlig svøpte seg omkring.
Og det var intet ondt som kunne skje
en katt, en bok, en lampe og André.

André Bjerke

Morgen

Enda før vekkeruret
har revet morgenens drøm i fleng,
vil jeg liste meg varsomt
inn til den lilles seng
og se – først se i hans blikk
forventningens klimaks kave
lik bølger som kappes mot land
fra havet –

Så vil jeg trekke gardinet
vips – fra vinduet. Lyset inn!
Og oppleve morgenen sammen
med et storøyd måpende,
mykt og sultent
barnesinn –

Kolbein Falkeid

Mor

Der satt du i ei lågloftet stue
midt i rimfrostvinteren,
tett innåt et vindu
hvor roser av blomsterpapir lyste
i fóringen av sammenrullet bomull
mellom ytter- og innerrutene.
Skjønt slitte og ru av tungt arbeid
var hendene dine forunderlig
reine og fornemme
der varsomt de vendte blad i
den store boka.

BIBELEN sto det på permen
med avflasset gullskrift.
Så hylte en gris,
så kokte ei gryte over,
så grét en unge etter mat.
Da la du et julekort inn til bokmerke
for å finne-att rette stedet
om det vart ei stund ledig
ved påsketider en gang.

Hans Børli

Vinden og drømmen

Vinden kjem av åpne havet
som en seglar langveisfrå,
rikle med di vindushaspe,
tar i døra, banke på.
Føre deg på frie venga
fra det nattestengte rom
imot drømte, fjerne landskap
dit du våken aldri kom. 

Vinden kjem av svarte skogen
som en vandrar nattestid,
plystre vart sin fløytetone
der han sakte stryk førbi,
Røre ved de spente strengan
djupt i søvnens tankespinn,
blir en gjest, en ordlaus elskar,
som du svare og slepp inn. 

Vinden e en heimlaus jeger,
fer så vidt om hav og hei,
gjeste mangt et nattelæger,
der det søv ei einslig ei.
Kjem med trøst tel gråe strender,
føre drømmen tel di seng;
- Vinden har så mang en tone,
sinnet har så mang en streng.

Helge Stangnes

Reiseminne

Jeg husker en aften jeg gikk
Med en pike i Moskva etsteds.
Hun skulde ha vist mig en trikk
Til en eller annen kongress -
men ikke gikk jeg fra en munn
som hadde så godt for å le,
og øine med så brun en bunn!
Nei hadde jeg hjerte til det?

Hun gikk der og pludret og lo
om alt mellem himmel og jord,
iallfall såvidt jeg forstod
som ikke forstod et ord!
Og jeg skulde sagt noget smukt
for kanskje å høste en lønn.
Men sproget? En dør som var lukt
med slå - og der hjalp ingen bønn.

Da var det en tone brøt løs
og fulgtes av andre i skred
som hopet sig op til en røs
av toner på toner et sted!
Hvad var det? En guds fiolin
i Moskva, den hedningeby?
Snart hulket den ydmyg og fin,
snart jublet den herlig og kry!

Den skalv gjennem husenes sjakt.
Det var vel en veldig musikk!
Hvad var det? - En radiotrakt
høit oppe i gaten vi gikk ...
Og tonene samlet sig til
en eneste lengsel i hjertet,
en vill og en sugende ild -
å himmel, hvor salig den smertet!

Min pike blev stille og rar.
Så blev det et kyss i en port,
Men hvordan det hendte det har
hvis tungemål begge forstod!
Jeg glemt, for det gikk jo så fort!
Velsignede radiotrakt,
Hvis tungemål begge forstod!
Hvad hadde jeg ikke fått sagt
på et minutt eller to!

Og siden så gikk vi en tur.
jeg husket vi stanset en stund
i mørket ved Kremls mur.
Hun hadde en flamme til munn
- Men der kom jeg ut for en svært
uhyggelig situasjon:
hun måtte før midnatt ha lært
mig numret til sin telefon!

Et langt og forferdelig tall
med tskjetyrje, pjat og adjin.
Jeg tenkte: Hun vil vel jeg skal
fra nu bære tungen i bind!
Og dog fikk jeg lært det tilslutt.
Da lo hun som vilde hun si:
- Du er jo en flink liten gutt,
når bare du kommer på gli!

På hjemveien nynnet jeg visst
en vise, hvis tekst var et tall.
Da satt det som spikret til sist.
Jo det var en underlig trall!
Og dog blev det ingenting av
Å ringe den følgende kveld.
Slik sank det i glemselens hav ...
Men ikke forstår jeg mig selv.

Ti ofte det spør i mitt sinn:
men kanskje du skulde ha ringt?
Og heller gått ut av ditt skinn
enn adlydt ditt bedre instinkt?
Hun var jo så munter og pen
på tross av at hjemme er best,
og selv om du ikke er en
som elsker i øst og i vest!

Rudolf Nilsen