Vise menn fra Østerdalen


Lille julaften, ble granen pyntet.

Gundersen sto for det: Først sagde han vekk grenene en dryg halvmeter oppover fra rotenden.
Såpass plass måtte han personlig ha i påvente av julegavene. Gundersens popularitet tilsa det.
Den var så avgjort stigende: 8 julekort i år, mot 5 i fjor. Alle glanset.

Solan var i humør: I år skulle han pynte et juletre som det skulle gå gjetord om i sju prestegjeld – ja, det åttende med. Blendende blankt og festlig skulle det bli! Ludvig kunne først som sist sette på seg disse små celluloid-brillene han fikk i sjokoladebutikken i sommer.

Ludvig smilte unnselig:
Gundersen var nå så håpløs når han var i det hjørnet. Og i det hjørnet var han.

Pånytt grep Solan Gundersen til julegløggen:
- Aha! Denne kanelsmaken var da aldeles fortreffelig. Han skulle sannelig spandere på seg en førjulscigar også. Kunne sagtens trenge en liten oppmuntring. Solan Gundersen, foreldreløs som han var foran alle høytider. Merkelig forresten hvordan menneskene er opptatt av hverandre i den 52. uka i desember? Hvorfor ikke året rundt?
- Blir for dyrt vel, hostet Ludvig inni cigarrøyken.
- Billig blei det itte! Solan Gundersen skulle være den første til å innrømme det: 25 kroner for et skarve grantre var et utlegg han ikke mintes med glede. Vel – gleden var ikke alt her i livet.
Gundersen inhalerer og bryter ut i opprivende hostekuler.

Ludvig trodde forresten det ville bli stusselig i desember han, hvis de ikke hadde juletre. Også var han blitt så glad i dette juleevangeliet. Det hadde slik en vakker åpning. Herr Gundersen måtte virkelig unnskylde, men når Ludvig sto bakerst i Alvdal kirke julekvelden, og sognepresten leste evangeliet med juletrelys i brilleglassene, og det var kaldt og stjerneklart ute, da så Ludvig for seg Betlehemstjernen han, og krybbe og stall og koselig esel under halmtak og vise menn fra Østerdalen.

I tankene hadde han også denne hasardiøse flyingene til englene, - de som dalte ned i skjule'.
Hvem tok seg av dem på julaften der de lå utkjasa blant opphoggen bjørkeved?

Men en ting hadde Ludvig lurt på lenge:
- Denne julekvelden, hvor alle klappet i hendene, var gode og snille mot hverandre og brente levende lys:

Hvor ble det av denne lysflammen når man blåset den ut – julenatten?