ADVENTSKALENDER 2018

 

Luke nr 1

Vi kan ikkje eige kvarandre

vi kan ikkje eige kvarandre
tusen dikt har fortalt oss
at vi ikkje kan eige kvarandre,
men vi kan låne kvarandre
og gløyme levere tilbake

Arne Ruset

 

Luke nr 2

No plantar kvinna

No plantar kvinna i verda eit tre.
På kne liksom ein som bed
ligg ho blant restene etter dei mange
som stormen har brote ned.

På ny må ho prøve, om ein gang eitt
får vekse seg stort i fred.

Ho opnar molda og reier eit rom
for røtene, fine som hår,
så dei kan få feste og finne ned
dit livsens straumar går.
Plante eit tre er å bygge ein veg
fram gjennom mange år.

Ein draum om det fullvaksne treet
står som ein kvelving bjart
av blomar og lauv over kvinna,
som klappar så fast og vàrt
mold inntil røter, og vonfull tel
kvar knupp som skal breste snart.

Da dirrer treet, og handa som held det,
og grunnen der det er fest.
Kva er det? Skalet kring kjerna
av mørker i djupet, som brest?

Ho set dei utspilte hender mot molda
som ville ho tvinge til ro
den trugande dirring. Å jord, ver still,
ver still, så mitt tre får gro!

Halldis Moren Vesaas

 

Luke nr 3

Til deg

Tiden går (hva skal den ellers ta seg til).
En dag hører du den banker på døren din.
Den har banket på hos oss,
men jeg lukket ikke opp.
Ikke denne gang.

Vet du,
jeg har ofte stått og sett litt på deg,
sånn om morgenen foran speilet der
når du kjemmer håret ditt, det
knitrer i det, som i sne i påskefjellet
og du bøyer deg litt frem (jeg ser det godt)
- er det kommet en rynke til?
- Det er det ikke. For meg
er du ung.

Det er sevje i deg, skog. Et tre
og med fugler i. De synger enda.
Kanskje litt lavt i høst, men likevel.
- Ikke en dag uten en latter i strupen,
eller det sakte streifet av en hånd.

En gang
må jeg holde den enda fastere,
for du vet, vi skal ut å reise snart,
og ikke med samme båt.
Noen har banket på døren vår, men gått igjen.
Dette
er visst det eneste vi aldri
har villet snakke om.

Rolf Jacobsen

 

Luke nr 4

Vi skulle kanskje samle oss

Vi skulle kanskje samle oss.
Vi som alle tog e gådd i fra.
Samle oss et sted med gode stola. Musikk. Og servering.
Og varme og hyggelig belysning.
Det kunne gjerne vært en gammel togstasjon. For da
kunne vi også høre lyden av tog som kommer og går.
Så kunne vi snakka om at vi kanskje sku hiv oss på ett av dem,
de togan altså, bare for å ha muligheten åpen. Det e viktig å ha muligheten åpen,
dritviktig.

Og det e bedre å ha muligheten åpen ett sted enn ingensteds. Hodet e jo anvendelig
sånn.

Og vi kunne ha snakka om togan vi nesten tok, fortelle kverandre ka vi tenkte og planla
– og koffer vi ville reise hit og dit –
og så etterpå fortelle kverandre om koffer vi ikkje gjor det.

Det kunne blitt fint.
Det kunne ha blitt ei bok.
Om togan vi ikkje tok.

Kari Bremnes

 

Luke nr 5

Hverdagen

Vent til stengetid i verden. Vent
til de blinker med lyset
i alle larmende vertshus og
portieren bukker de siste
prominente gjester ut.

Da
hekter hverdagen av seg
det skjoldete forkleet
og lukker seg stille ut tjenerinngangen.
Går ut på de stilnende veiene
under de fykende stjernene
for å finne deg heime.

Og plutselig
skinner et lys, plutselig
ser du
alt du ikke så -
Gråheten viker for en glans
av gammel heraldikk:

Hverdagen er en fyrste i eksil,
en kjøkkenhåndtlanger av kongelig byrd.

Hans Børli

 

Luke nr 6

Ansikt

Vi har så mange ansikt,
et helt lite galleri.
Ansikt for ulike roller
i livets scenografi.

De åpne er for de nære,
de som vet hvordan spillet går.
De maskerte er for de andre
vi tror vi må spille for.

En sjelden gang kaster vi masken,
og viser ansiktet, nakent og rent –
det er når vi står der, maktløs –
og vet at det er for sent.

Randi S. Nielsen

 

Luke nr 7

Kom ikke til mine drømmer med gevær

Ved midnatt kom du til mitt leie,
listende på tå,
for at jeg ikke skulle våkne fra drømmen du skapte for meg?
Når jeg myser mot deg under øyelokkene
er du vakker som alltid.
Du stanser ved mitt hode og mønstrer meg,
og jeg mønstrer deg.
Vi sukker begge to
og glir unna.
Vi venter en hel dag på
at du skal komme om natten og
gjøre meg søvnløs
med din skjønnhet.
Å, du skamløse måne!

Asieh Amini

 

Luke nr 8

Den gang Skikkeligheten kom til byen

Den gang Skikkeligheten kom til byen
da sprang alle inn med ølflaskene sine
og kom ut igjen med Colaflaskene sine
som var så mye bedre formet for hånden
enda undersøkelsene viser at hver Cola
inneholder så mye mer sukker enn øl
at det tilsvarer minst sytten sukkerbiter, men
Skikkeligheten ser ikke så nøye på sukker,
enda ingen var vant til så mye sukker som efter den gang
da Skikkeligheten kom til byen. 

Den gang Skikkeligheten kom til byen
da sprang alle som lå i solen ned fra alle
hengekøyene sine og inn efter alle gressklipperne
sine, skar hodene av alle de stolte gress-stråene
sine – som hadde fått vugge så fritt
i vinden på alle plenene i alle havene
i hele byen, men nå ble hvert et strå så kort
og så hodeløst og så akkurat likt hvert
et annet strå som aldri før den gang
da Skikkeligheten kom til byen.

Den gang Skikkeligheten kom til byen
da sprang alle hustruene ut fra alle
sengene til alle elskerne sine og hjem
til alle de impotente mennene sine og
skurte og vasket og stelte i alle de renslige
husene sine, bonet alle de blanke gulvene sine
til de ble så glatte og så skikkelige at alle
barna skled og brakk alle armene sine og det
ble så meget mer skrik og jamring i alle hus
enn det var før den gang
da Skikkeligheten kom til byen.

Den gang Skikkeligheten kom til byen
da sprang alle menn om morgenen ut med
alle mappene sine, avsted til alle
jobbene sine og kom alle like presise hjem til alle
middagene sine, tok på seg alle julepresangtøflene
sine og ble så mette i alle velstandsmavene
sine at de nesten ikke lenger kunne tenke seg
hvordan det var før den gang
da Skikkeligheten kom til byen.

Den gang Skikkeligheten kom til byen
da ble det likt for alle, da la de asfalt
over all grus, da ble alle ujevnheter slettet
ut, da rev de alle gamle hus, da ga de plass til
blokker, bensinstasjoner og varesentra, da handlet
de seg til livslykkekolikk, da bygget
de seg garasjer og skrek: STANDARD – den gang
da Skikkeligheten kom til byen.

Den gang Skikkeligheten kom til byen
da var det ingen som skikkelig visste
at Skikkeligheten skulle bli herre i byen og
ingen som skikkelig visste
hvem skikkeligheten var,
innerst inne,
mer enn før den gang
da Skikkeligheten kom til byen.

Gunnar Bull Gundersen

 

Luke nr 9

Ung

Ak, dengang man kunde skælve
af Fryd i en andens Favn,
og hver Aften lukke læberne
ømt om et elsket Navn.

Og dengang man kunde græde
og synes Livet var hårdt,
nu trækker man bare på skulderen
og vender sig glemsom bort.

O, søde og sorgfulde Tider,
da Hjertet slog vildt og ungt,
og Livet enten var solforgylt
eller helt indtil Døden tungt.

Hvor Skoven var smuk i September,
og tyve Aar var min Ven,
og Lykken var bare en purung Drøm
der aldrig blir drømt igjen.

Tove Ditlevsen

 

Luke nr 10


Berus deg!

Man må alltid være beruset.
Alt dreier seg om dette:
det er det eneste problem.
For ikke å føle tidens fryktelige åk
som knuser dine skuldre
og presser deg til jorden,
må du uopphørlig beruse deg! 

Men på hva?
På vin, på poesi eller dyd —
Hva du vil,
Men berus deg!

Og hvis du undertiden våkner opp
på palassets trappetrinn,
i grøftens grønne gress
eller i ditt kammers dystre ensomhet,
og hvis rusen alt er i ferd med å svinne
eller er forsvunnet,
spør du vinden, bølgen, stjernen,
fuglen eller tårnuret,
spør alt som iler, alt som klager,
alt som kretser,
alt som synger eller taler —
spør hvilken time det er.

Og vinden, bølgen, stjernen, fuglen og tårnuret
vil svare:
”Det er timen da du skal beruse deg.
Berus deg uoppphørlig
på det at du ikke blir
en av tidens pinte treller.
Berus deg på vin, poesi eller dyd
Hva du vil!”
Men berus deg !

Charles Baudelaire
Gjendiktet på norsk av André Bjerke

 

Luke 11

Helt ensom ble jeg aldri

Helt ensom ble jeg aldri, trass i alt.
Stjernene på himmelen var mine søstre,
vinden en gammel venn
fra barndommens barfotsomrer
i villblomstbakkene ved Børen sjø.

Jeg levde dager i vennskap med ting
av nærhet og fred, dager
da ansiktet nede i kilden smilte
skjønt det var mitt eget.

Og nå, nå har jeg levd lenge nok til
å høre døden synge i mine årer.
Det er som en stor fred,
et løfte om engang å få bo
på kontinenter inne i fuglesangen.

Hans Børli

 

Luke nr 12

Midt i byen

Lenge, altfor lenge var mitt hjerte uten sang.
Men nu bor jeg midt i byen som jeg gjorde før engang,
og mitt hjerte svinger frydefullt ved posthusklokkens klang!

Midt i byen, under taket på en gård av jernbetong.
Fjerne åser, trær og trehus kan jeg vinke til: So long!
Landlig fred er bra for mange. Salig hver på sin fasong.

Her på loftet kan jeg høre byens stemme dag og natt:
bilers brøl og trikkers hvin og unge kvinners lyse skratt.
Godt for mennesket å kjenne at han ikke er forlatt.

Byen, alltid byen, til jeg engang slukner brått
som en svart elektrisk lampe når dens glødetråd er gått.
Får jeg lyse litt i byen, så dens sinn blir mindre grått?

Rudolf Nilsen

 

Luke nr 13

Det ror og ror

Dagen er faren -
og det ror og ror.

Det mørke berget,
mørkare enn kvelden,
luter over vatnet
med svarte folder:
Eit samanstupt andlet
med munnen i sjøen. 
Ingen veit alt.

Der ror og ror,
i ring,
for berget syg.
Forvilla plask på djupet.
Forkoment knirk i tre.
Forvilla trufast sjel som ror
og snart kan sugast ned.

Han står der òg
den andre,
han i bergfoldene,
i svartare enn svart,
og lyer utover.
Lam av synd.
Stivt lyande.
Stiv av støkk
fordi her ror.

Då må det gå blaff og blå-skin
fram og attende
som heite vindar
og som frost.

Det ror og ror i natt.
Det ser og ser ingen.
Ingen veit
kven som slikkar på berget
når det er mørkt.
Ingen veit botnane
i Angest sjø.
Ingen veit
kven som ikkje kan ro.

Tarjei Vesaas

 

Luke nr 14


Gjensyn 

Så rart å møtes etter flere år.
Et «hvordan har du det» og «takk det går».
I farten får jeg ikke sagt deg mer,
men leser fort ditt ansikt og ditt hår.

Der går så mange fremmede omkring.
Men jeg ser ingen. Der fins ingenting
i noen små sekunder, bare du –
Det streifer hjertet som en fugleving.

Så fort og flyktig. Brått er alt forbi,
og vi går hver til vårt. Men kanskje i
det korte møtet myldret tusen ord
som vel var unødvendige å si.

Imellom mennesker som oss, som sto
så nær hverandre engang, går en bro
fra kyst til kyst, usynlig over sjø,
som binder dem til ett om de er to.

Hallo. Adjø.

Kolbein Falkeid

 

Luke nr 15

Ny dag

Ny dag - det er ikkje berre skifte mellom mørke og lys.
Ny dag - det er også dører du kan åpne
på den veien du går gjennom livet
dører til nye valg - nye ord - ny tilgjeving,
nytt sinne for å rense kloakken i deg sjølv
og mellom deg og andre
ny innsikt i sorg som du føler, men ikkje veit kva er,
nytt høve til å gå inn i den første døra
til eit nytt og rikare liv -
Byrjinga på ditt livs symfoni.

Mons Leidvin Takle

Luke nr 16

Natur

Dette gamle temaet
for enfoldige malere og poeter,
sauegjetere og subsidierte småbrukere.

Jordens skrukkete ansikt
som langsomt lukker seg rundt
beslutningen om å dø ut.

I et rom som stadig ekspanderer
stuper et blaff av renhet
gjennom lysårene, som stjerneskinn,
mot vårt hjørne av tilværelsen.

Snart er avstanden så stor
at vi må bøye oss ned mot barn og bregner
og be dem fortelle
hva berg, mold og gress betyr.

Kolbein Falkeid 

 

Luke nr 17

Moderne versjon av Julekveldsvisa

Vi ha’kke vaska gølvet, vi ha’kke børi ved.
Nei, vi har egen vaskehjelp og peis på DVD. 
Nå har vi slått på ruteren og sætt opp trådløst nett. 
Vi sitt i kvert vårt hjørne nå med nesa i et brett.

Dra Mac-en bortåt glaset, så sett vi øss og ser
og prøver google leia der julestjerna er. 
Ta bilde tå den stjerna, legg julefilter på
så deler du’n på Snapchat sånn at bror din kæinn få sjå.

Og mor treng itte stresse, hu er blitt rutinert
for midda’n kjæm på døra i en boks fra Godt Levert. 
Og når den står på bordet tar vi Iphone-kameraet fram
for pinnekjøtt det smaker aller best på Instagram.

På Spotify synger Justin Bieber jula inn
og plastikkjuletreet har vi handla brukt på Finn
og stjerna står og skinner, hu er et vakkert syn
men søstra mi fikk Tinder-match, så hu må ut på by’n

Ja, det var fyste gongen som julestjerna brann
men ingen fikk det med seg for vi satt og såg på «Skam»
som sendes fra en satellitt som er så klar og stor. 
Du ser a over taket der a Jordmor-Matja bor

Jon Niklas Rønning

 

Luke nr 18

Det snør

Det snør
i mine grove hender.
Et svimlende kort sekund
står fnuggene levende
på huden - jeg ser
deres uendelig skjøre
rosettmønstre, et himmelpust
av urørt renhet -
da bryter de sammen
for blodvarmen i meg
og renner i dråper av skittent vatn
over de kvaesvarte håndflatene.

Hans Børli 

 

Luke nr 19

Lauvhyttor og snøhus

Det er ikkje mykje med
desse versi, berre
nokre ord, røysa saman
på slump.

Eg synest
likevel
det er gildt
å laga dei, då
har eg som eit hus
ei liti stund.

Eg kjem i hug lauvhyttone
me bygde
då me var små:
krjupa inn i dei, sitja
og lyda etter regnet,
vita seg einsam i villmarki, 
kjenna dropane på nasen
og i håret -

Eller snøhusi i joli,
krjupa inn og
stengja etter seg med ein sekk,
kveikja ljos, vera der
i kalde kveldar.

Olav H. Hauge

 

Luke nr 20

Bare tynne nåler

Det er så tynt, lyset.
Og det er så lite av det.
Mørket
er stort.
Det er bare tynne nåler,
lyset I en endeløs natt.
Og det har så lange veier å gå. 
Gjennom så ødslige rom.
Så la oss være varsomme med det.
Verne om det.
Så det kommer igjen i morgen.
Får vi tro.

Rolf Jacobsen

 

Luke nr 21

Vintersolhverv

Himmelen kysser jorden,
sin brud.
Dette er den golde stund
der is og stjerner møtes.
Solen er medskyldig.
Den brenner et annet sted.

Med ett,
ved den ytterste berøring,
står bruden stille.
Så vender hun sitt ansikt.
Natten skal briste.

Jan Jakob Tønseth

 

Luke nr 22

Juledraum

Han står ute på den grå trappa.
Ser mot månen som nett no grånar
bort i ei snøbye.
Første snøen som kvervlar over tunet.
Kvite korn som treffer andletet.

Eit kjølig streif over leppene.
Og han som berre står der
midt i ein forvilla juledraum.
Han som står der ør og ventar
ei som kanskje kjem.

Men berre kanskje…..
og det er mest det finaste no:
Å vera midt i ventings juledraum.
Ei uro gjennom kropp og tanke.
Eit stilt sus gjennom lufta.
Songen frå tallause snøfjom.
Månen grånar meir bort.

Han på trappa stirer opp og opp
til han vert dregen med
mot svimle høgder.
Det er som draum og kropp skil lag
der han står med eit kanskje,
drøymer og ventar.

Sigbjørn Heie

 

Luke nr 23

Heim til jul

I et rom på sjukeheimen står ho Anna framførr skapet
og kler vinterkåpa på seg, førr no e besøket slutt.
Ho må komme seg av gårde, ho har venta altførr lenge,
men no har ho pakka veska og e klar om få minutt.

Det va her i dag det skjedde då ho kom i dagligstua
og fekk se at bord va pynta og den store stjerna tent,
at ho fekk slik uro i seg: Ho må heim til julestrevet,
førr i dette store huset e ho ny og lite kjent.

Stille smyg ho ut av rommet og finn vei til ytterdøra
som e stengt med enkel vrilås som ho åpne med et knepp,
og desembersnoen møte ho i mørket utom trappa
der et katteskrik ved veggen flerre natta så ho kvepp.

Over fjorden, bak en skydott, heng en mager adventsmåne
som sprer lys langs brøytekanten der ho gamle Anna trør,
og i snyen vises merka av to tøfla og en krokstav,
ho går på, ho har det travelt, men ho skulle starta før.

Det e langt til Blomsterbakken, nesten mila etter veien,
og no sitt han vel og undres over kor ho e blitt a'.
Han har sikkert lagt i omnen, kanskje vente han med kaffi,
ho har vore lenge borte, men ho veit at han blir gla'.

Ho passere mørke gårda, hus som søv bak utelyset,
og e snart på kjente trakta, nær sitt eie barndomsland,
men ho kjenne ho e sliten, og så tar ho te å fryse,
ho e blitt så sveitt av marsjen og må kvile litegrann.

Så, omsider, e ho framme. Ho kan se det gamle huset,
men fra veien opp til gården e der ingen trakkasti.
Ho finn døra låst og bolta og en farlig tanke tar ho
at ho e her heilt åleina, og at nåkka e førbi.

Ho får prøve vedskjådøra, som ho med litt strev får åpna,
og sig ned på høggestabben. Her e hus i alle fall.
Ho får sitte her og vente til han snart står opp og finn ho,
men no vil ho berre sove, ho e trøytt og ho e kald.

Ute ule austavinden rundt det glisne plankeskuret
der ho gamle Anna bale med si siste julestri.
Men så står han der i skjådøra og ber ho om å komme,
og ho går han glad i møte, ventetida er førbi.

Det blir styr på sjukeheimen då de ser at ho e borte.
Det blir leiting, der de fleste ifrå bygda stille opp,
men aksjonen blir fort avblåst då de oppå Blomsterbakken,
inni skjåen attom huset, finn en kald og livlaus kropp.

Det blei sagt av de som fann ho, at ho satt med smil om
munnen,
men eg vil ikkje gå god førr at historia e sann.
Kanskje gjekk ho ut av livet i ei glea over møte
med en trufast venn og partnar, og fekk feire jul med han.

Helge Stangnes

 

Luke nr 24

Å, hvilke store gaver

Å, hvilke store gaver
fikk Du, da konger kom.
De fulgte ledestjernen
og åpnet sine kister
i stallens fattigdom.

Gull, røkelse og myrra,
brakt med fra fjerne land,
der barn idag må lide
og leve uten fremtid
i slum og ørkensand.

De fattige på jorden,
de små, er uten tall.
Hvem ser Guds ledestjerne?
Hvem åpner sine kister
for barn i slum og stall?

Du, Barn, som lå i krybben,
vil dele verdens nød.
Hvem følger ledestjernen?
Hvem åpner sine kister
i lys av Stjernens glød?

Svein Ellingsen