Brev fra Julenissen

For J.R.R. Tolkiens barn gikk interessen for Julenissen langt utover
det at han fylte strømpene deres på julaften. Han skrev nemlig også
brev til dem hvert år, hvor han i ord og bilder beskrev sitt hus og
sine venner, samt alle episoder – både morsomme og alvorlige – som
fant sted på Nordpolen. Det første brevet dukket opp i 1920, da John,
eldstemann, var tre år gammel. Og i nesten tyve år, mens Michael,
Christopher og Priscilla – de neste tre i rekken – vokste opp, dukket
stadig nye brev opp hver jul. Av og til ble konvoluttene – våte av
snø, og med frimerker fra Nordpolen – funnet rundt om i huset dagen
etter at han hadde vært på besøk; andre ganger var det postmannen som
kom med dem. Og når barna skrev tilbake, forsvant brevene sporløst fra
peishyllen når ingen var til stede.

Etter hvert som tiden gikk, ble Julenissens hus befolket av stadig
flere, og selv om man i de første årene stort sett bare hører om
Nordpolbjørnen, dukker det etter hvert opp både snøavler, røde gnomer,
snømenn, hulebjørner og Nordpolbjørnens nevøer, Paksu og Valkotukka,
som kom på besøk en dag og aldri reiste hjem.

Men Nordpolbjørn forble Julenissens viktigste medhjelper, og samtidig
hovedårsaken til alle katastrofene som førte til forvirring og mangler
i julestrømpene. Av og til skrev han også inn sine egne små
kommentarer i brevene, med rare, kantete blokkbokstaver.

Etter hvert ansatte Julenissen også en sekretær, en alv ved navn
Illbereth, og i de senere brevene spiller alver og gnomer en viktig
rolle når Julenissens hus må forsvares mot troll.

Denne julen kommer jeg til å legge ut noen av brevene fra Julenissen
som Tolkien skrev.

1925

Jeg har det fryktelig travelt i år – hendene rister som aldri før bare
jeg tenker på det – og jeg er ikke særlig rik. Det har faktisk
inntruffet noe aldeles grusomt, og noen av gavene er gått i stykker,
og Nordpolbjørn er ikke her og hjelper meg, og jeg var nødt til å
flytte like før jul, så dere kan bare forestille dere alt rotet, og nå
skal dere få høre hvordan jeg fikk ny adresse. Slik gikk det til:
En dag i november blåste det så kraftig at luen min ble tatt av vinden
og satte seg fast på toppen av Nordpålen. Og selv om jeg ba
Nordpolbjørn om å la være, klatret han allikevel opp for å få den ned
– og det greide han. Pålen brakk og falt ned på taket mitt,
Nordpolbjørn ramlet ned gjennom hullet den hadde laget, og landet i
spisestuen, med luen min over snuten, og all snøen fra taket deiset
ned i huset og smeltet, og vannet slukket alle bålene og rant ned i
kjelleren hvor jeg hadde lagret årets julegaver, og Nordpolbjørn brakk
benet. Nå er han frisk igjen, men siden jeg ble så sint på ham, sier
han at han aldri vil hjelpe meg mer. Jeg har nok såret følelsene hans,
men det går sikkert over til neste jul. Jeg sender dere en tegning av
ulykken, og av mitt nye hus på klippen overfor Nordpålen (med en
vakker kjeller hugget ut av stein). Hvis John ikke greier å lese den
gamle håndskriften min (jeg er 1925 år gammel), så kan han få hjelp av
sin far. Når skal Michael lære å lese og skrive, slik at han kan svare
på brevene mine? Kjærlige hilsner til dere begge to, og til
Christopher, som har et navn som ligner mitt eget*.

* - På engelsk kalles Julenissen Father Christmas

1928

Og hva tror dere vår kjære, gamle bjørn har funnet på denne gangen?
Heldigvis var det ikke så ille som da han skrudde på alt nordlyset.
Men på torsdag ramlet han ned hele den lange trappen! Vi hadde akkurat
begynt å bære det første lasset med gaver ut av lageret og ned i
inngangshallen. Nordpolbjørn insisterte på å bære en diger stabel på
hodet, i tillegg til alt han hadde i hendene. Bang Knus Klirr Kræsj!
Grusommet grynt og stønn. Jeg løp ut og oppdaget at han hadde falt på
nesen i trappen, og etterlatt seg en sti av runde, harde og myke
pakker hele veien ned. Og noen av dem ble dessuten knust under ham.
Jeg håper ikke dere – ved en feiltagelse – fikk noen av dem? Jeg har
laget en tegning som viser hva som hendte. Nordpolbjørn ble sur da jeg
laget den. Han påstår at alle mine bilder driver gjøn med ham, og
truer med at han en gang skal lage sin egen tegning som viser meg mens
jeg gjør noe tåpelig (det gjør jeg naturligvis aldri; dessuten tegner
han ikke godt nok). Etter det store fallet reiste han seg og sprang på
dør fordi jeg satte meg i trappen og lo da det ble klart at skadene
ikke var særlig store. (Han nektet å hjelpe til med å rydde opp.)
Uansett tenkte jeg dere ville like å få et bilde av hvordan det ser ut
på INNSIDEN av det nye, store huset mitt. Dette er forhallen, som
ligger rett under den store kuppelen. Her pleier vi å stable gaver som
er klare til å bli lesset på sleden. Nordpolbjørn og jeg bygget nesten
hele huset selv, og det var vi som la de blå og fiolette flisene.
Rekkverket og taket er ikke helt i vinkel, men det spiller ingen
rolle. Tegningene på veggene – av trær og stjerne og soler og måner –
er det jeg som har laget.

1929

Det gleder meg å kunne si at det er en lys jul igjen; nordlyset har

vært spesielt godt. Vi laget et bål (for å glede Nordpolbjørn), for å
feire at vinteren var kommet. Snøalvene skremte vettet av oss ved å
fyre av alle rakettene samtidig. Jeg har forsøkt å tegne det, men i
virkeligheten var det hundrevis av raketter. På grunn av snøen i
bakgrunnen, ser man ikke avlene i det hele tatt. Bålet laget hull i
isen og vekket opp Den store selen som tilfeldigvis befant seg like
under. Etterpå brukte Nordpolbjørn opp tyve tusen kinaputter. Det var
alt jeg hadde, så derfor har jeg dessverre ikke sendt noen til dere.
Så dro han på ferie!!! - til Nord-Norge – og bodde hos en tømmerhugger
som het Olaf, og kom tilbake med bandasjert labb like før vi begynte å
få det travelt.
I de landene jeg har ansvaret for, bor det visst flere barn nå enn
noensinne. Heldigvis viser ikke klokkene samme tid overalt, ellers
ville jeg aldri rukket rundt til alle. Det til tross for at jeg, rundt
juletider – når magien min virker best – kan fylle tusen strømper per
minutt, dersom alt er godt planlagt. Dere kan bare forestille dere
hvilke digre stabler av julegavelister jeg skriver. Og jeg greier
nesten alltid å holde dem fra hverandre. Men i år er jeg ganske
bekymret. Ut fra bildene kan dere sikkert gjette dere til hva som har
hendt. Det første forestiller kontoret mitt, hvor Nordpolbjørn står og
leser opp navn mens jeg fører dem inn på listen. Det har stormet noe
aldeles forferdelig her oppe, mye verre enn hos dere. Stormen har
revet digre skyer av snø i millioner av små fnugg, brølt som ville
demoner og begravet huset mitt like opp til taket. Og da det var på
sitt aller verste, påsto Nordpolbjørnen at det begynte å bli varmt! Og
åpnet et vindu mot nord før jeg greide å stoppe ham. Og se på
resultatet. Bare at i virkeligheten ble Nordpolbjørn fullstendig
begravet under papirer og ønskelister. Det forhindret ham imidlertid
ikke i å le seg fillete.

1930

Jeg satte stor pris på brevene deres, og håper dere liker strømpene i
år. Jeg har forsøkt å få tak i alt dere ba om, men det har vært ganske
rotete på lageret i det siste. Nordpolbjørn har nemlig vært syk. Først
fikk han kikhoste. Derfor kunne han ikke være med å pakke og sortere i
begynnelsen av november; jeg ville jo ikke risikere at noen av barna
ble smittet av Nordpolhoste og begynte å bjeffe som bjørner i
romjulen. Så jeg var nødt til å ta meg av alle forberedelsene på egen
hånd. Nordpolbjørn har selvsagt gjort hva han kunne – han har vasket
og reparert sleden, og passet på reinsdyrene mens jeg var opptatt. Men
så inntraff ulykken. Tidlig i måneden hadde vi en ganske forferdelig
snøstorm (nesten to meter med snø), etterfulgt av en like forferdelig
tåke. Da stakkars Nordpolbjørn skulle ut i reinsdyrstallen, gikk han
seg bort, og ble nesten begravet. Jeg savnet ham ikke, og gikk ikke ut
for å lete etter ham før etter en lang stund. Han var fremdeles ikke
helt bra etter kikhosten, og nå ble han så dårlig at han måtte holde
sengen. Han ble frisk først for tre dager siden. Alt har gått galt, og
det har ikke vært noen til å ta seg ordentlig av alle leveransene.
Men er det ikke fint at Nordpolbjørnen vår føler seg bedre? På lørdag,
da han hadde kommet seg på bena, inviterte vi noen snøgutter og
isbjørnunger (Nordpolbjørnens nevøer) med på fest. Snøgutter er sønner
av snømenn, som er den eneste mennesketypen som holder til i nærheten.
De er naturligvis ikke laget av snø, selv om gartneren min, som er den
eldste av snømennene, av og til tegner en mann som er laget av snø i
stedet for å skrive navnet sitt. Nordpolbjørn spiste lite, men litt
senere, da vi fyrte av en rakett, rev han av seg teppet, spratt i
været, og har siden vært frisk.
Det øverste bildet viser Nordpolbjørn i ferd med å fortelle en
historie etter at bordet er ryddet av. På de små bildene ser dere meg
idet jeg finner Nordpolbjørn i snøen, samt Nordpolbjørn som sitter med
føttene i varm sennep og vann for å slutte å skjelve. Det gjorde han
ikke. Han nøs så voldsomt at han blåste ut fem stearinlys. Men nå har
han begynt med narrestrekene sine igjen, så han er åpenbart blitt
frisk. Han har kranglet med Snømannen (gartneren min), og dyttet ham
gjennom taket i snøhuset hans, og han har pakket inn isklumper i
stedet for presanger til de slemme barna. Hvilket i og for seg ikker
en noen dum idè. Problemet var bare at han ikke fortalte det til meg.
Derfor ble noen av de innpakkede isklumpene plassert i varme lagerrom,
og smeltet over presangene til de snille barna!
Nåvel, mine kjære. Det er så mye mer jeg skulle ha fortalt dere – om
Grønne Bror, om faren min, gamle Bestefar Jul, og om hvorfor vi begge
kalles Nikolaus etter helgenen (hvis navnedag er 6.desember) som
pleide å gi fra seg hemmelige presanger og kaste pengepunger inn
gjennom vinduene til folk. Men jeg må skynde meg avgårde – jeg er
allerede sent ute, og frykter at dette ikke vil rekke frem i tide.

1934

Lite nytt å fortelle. Etter våre forferdelige opplevelser i fjor, har
vi ikke så mye som kjent lukten av et troll i en radius på over 300
kilometer, Men jeg hadde rett; det tok oss nesten hele sommeren å
reparere alt sammen, slik at vi mistet mye søvn og hvile. Da det
lakket og led mot november, var ingen av oss særlig lystne på å
arbeide. Derfor begynte vi rolig, og ble nødt til å slite hardt mot
slutten. I tillegg har det vært uvanlig varmt til Nordpolen å være, så
Nordpolbjørn går bare rundt og gjesper.
Paksu og Valkotukka har vært her lenge. De har vokst en hel del, men
finner fremdeles på en masse rampestreker når de ikke prøver å hjelpe
til. I år stjal de penslene mine, og skriblet ned de hvite veggene i
kjelleren. Deretter spiste de alt fyllet i paiene som var gjort klare
til jul; og så sent som i går åpnet de halvparten av alle presangene
for å finne leketog de kunne more seg med! De kommer ikke så godt
overens med hulebjørnungene. Småbjørnene dukket opp i dag, og skal bo
her i noen dager sammen med Gamle Hulebjørn som er onkelen,
grandonkelen, bestefaren og oldegrandonkelen deres (og så videre).
Paksu liker å sparke dem, for de grynter og piper så morsomt.
Nordpolbjørn har vært nødt til å gi ham en og annen kilevink, og en
kilevink fra Nordpolbjørn er ingen spøk. Siden det ikke er noen troll
i nærheten, og heller ingen vind, og mye mindre snø enn vanlig, har vi
tenkt å arrangere en stor utendørsfest andre juledag. Jeg skal
invitere 100 alver og røde gnomer, massevis av små bjørnunger,
hulebjørnunger, snøbarn, og naturligvis Paksu og Valkotukka,
Nordpolbjørn, samt Gamle Hulebjørn og alle nevøene (osv.). Vi har
hentet et tre helt fra Norge, og plantet det i en sjø av is. På bildet
får dere ikke noe inntrykk av hvor stort det egentlig er, eller hvor
fantastisk de magiske lysene (i forskjellige farger) er. I går kveld
skrudde vi dem på for å se om alt var som det skulle – se bildet. Så
hvis dere ser at det lyser et sted langt mot nord, så vet dere
grunnen. De trelignende tingene i bakgrunnen er snøplanter og store
hauger av snø som er formet til vakre figurer – at de er sorte og
lilla skyldes bare mørket og skyggene. De fargede greinene i
forgrunnen er en kant vi har laget rundt issjøen, som er av ekte,
farget glasur. Paksu og Valkotukka har allerede begynte å spise av
den, selv om de egentlig ikke har lov – før på festen.

1936

Jeg kan dessverre ikke sende dere noen langt brev for å takke for det
dere sendte meg, men jeg sender en liten tegning som vil forklare en
hel del. Jeg håper dere liker det jeg har med til dere, og at jeg ikke
har gjort noen feil, og jeg håper alt har tørket. Jeg er fremdeles så
skjelven og ute av meg at jeg har bedt en av alvene mine om å
forklare:

Jeg er Ilbereth. Mange av oss, røde og grønne alver, har nå slått oss
ned i Huset på Klippen for godt, for å få opplæring i pakkefaget. Det
var Nordpolbjørns idè. «I år skal jeg jobbe så hardt som jeg aldri har
gjort før», sa han. «Hvis vi hjelper Julenissen med å komme foran
skjema, vil vi få tid til å ha det morsomt på julaften». Vi arbeidet
hardt alle sammen, og greide faktisk å få pakket og nummerert hver
eneste presang innen forrige lørdag (19.desember). Så sa
Nordpolbjørnen: «Jeg er utslitt. Nå skal jeg ta et varmt bad og gå
tidlig til sengs». Og dere ser jo hva som hendte. Julenissen var inne
i det engelske gaverommet for å kontrollere alt en siste gang, og
omtrent klokken ti fosset vannet gjennom taket slik at alt ble
gjennomvått: Snart stod vannet 15 centimeter over gulvet. Nordpolbjørn
hadde rett og slett lagt seg i badekaret med begge kranene på, og
sovnet som en stein med den ene baklabben over sluket. Han hadde sovet
i to timer da vi vekket ham. Julenissen var skikkelig sint. Men
Nordpolbjørn sa bare: « Jeg hadde en morsom drøm. Jeg drømte at jeg
dykket fra et smeltende isfjell og jaktet på seler». Det gjorde
Julenissen enda sintere, og Nordpolbjørn sa: «Hvis du lager en tegning
av alt sammen, kan du spørre barna om de synes det er morsomt eller
ikke». Og det har Julenissen gjort. Han har begynt å se det
humoristiske i situasjonen (selv om det hele er svært irriterende), nå
som vi har ryddet opp i rotet, og pakket de engelske presangene om
igjen. Akkurat i tide.

1937

Jeg har dessverre ikke hatt tid til å tegne noe i år. Jeg forstuet
nemlig hånden da jeg bar noen tunge kasser ned i kjelleren i november,
og derfor begynte jeg på brevene mye senere enn vanlig. Jeg blir
dessuten fort sliten i hånden. Men Illbereth, som nå fungerer som min
sekretær, har laget noe han kaller en dagbok i bilder. Jeg håper dere
klarer dere med den.

Kjære barn.

Skal jeg fortelle dere om bildene! Nordpolbjørn, Valkotukka og Paksu
er alltid så late etter jul, eller rettere sagt etter julefesten.
Julenissen ringer forgjeves i frokostbjellen. En annen dag, da
Nordpolbjørn som vanlig hadde forsovet seg, kastet Paksu en badesvamp
med iskaldt vann i ansiktet hans. Nordpolbjørn jaget ham rundt i huset
og gjennom hele hagen før sulten tok overhånd og Paksu ble tilgitt.
Senvinters var det fryktelig dårlig vær her oppe, og noen dager regnet
det faktisk. Vi kunne ikke gå ut på flere dager. Jeg har tegnet
Nordpolbjørn og nevøene hans idet de begir seg utendørs. Paksu og
Valkotukka har fremdeles ikke reist sin vei. De liker seg så godt at
de har tryglet om å få bli. Det var altfor varmt her oppe i år. En
stor innsjø ble dannet ved foten av klippen, slik at Nordpålen ble
stående på en øy. Jeg har tegnet utsikten mot Sør, så klippen er på
den andre siden. Dette var omtrent midtsommers. Nordpolbjørnen
forsøkte å lære seg å padle, men veltet så ofte at selene trodde han
likte det, og begynte å svømme under kanoen og velte den for ham. Det
irriterte ham. Denne aktiviteten måtte legges på is, ettersom vannet
frøs igjen tidlig i august. Så begynte vi å forberede oss til jul. På
bildet deler Julenissen ut gavelistene, og gir meg min del – med deres
navn, blant annet. Nordpolbjørnen later selvfølgelig alltid som om det
er han som styrer butikken; derav pekestokken. Men jeg hører bare på
Julenissen, og det er ham jeg gjør honnør for, ikke Nordpolbjørn.
Vi laget et flott bål med tilhørende fyrverkeri for å feire at
vinteren var kommet, og at det var på tide å begynne med de første
«forberedelser». Snøen lavet ned i november, og alvene og snøguttene
tilbrakte flere fridager med å kjøre kjelke. Isbjørnungene var ikke
særlig flinke. De falt av kjelkene sine, og rullet og gled nedover
bakken helt av seg selv. I dag – nå kommer det aller beste: Jeg hadde
akkurat avsluttet bildet; ellers ville det ha sett helt annerledes ut.
Nordpolbjørn hadde fått tillatelse til å pynte et stort tre i hagen,
bare ved hjelp av selv og en stige. Med ett hørte vi noen fryktelige
brummelyder. Vi løp ut i hagen, og fant Nordpolbjørn hengende i treet!
«Du er ikke julepynt», sa Julenissen. «Men jeg henger jo her og
lyser!» ropte han. Og det gjorde han. Vi hev en bøtte vann over ham,
og vannet ødela noen av dekorasjonene, men reddet pelsen hans. Den
dumme, gamle fyren hadde lent stigen mot en av grenene (i stedet for
stammen). Så hadde han tenkt: «Kanskje jeg skal tenne lysene, bare for
å finne ut om de virker», selv om han hadde fått steng beskjed om ikke
å gjøre det. Han klatret opp til toppen av stigen med et vokslys. Og
akkurat da brakk grenen, stigen gled i snøen, Nordpolbjørn falt inn i
treet og ble hengende fast i en ståltråd, og det tok fyr i pelsen
hans. Heldigvis var han ganske fuktig, ellers ville han begynt å
brenne for alvor. Jeg lurer på om grillet nordpolbjørn smaker godt?
Det siste bildet er ren fantasi, og ikke særlig godt laget. Men jeg
håper det vil gå i oppfyllelse. Og det vil det, om bare Nordpolbjørn
oppfører seg ordentlig. Håper dere greier å lese skriften min. Jeg
forsøker å skrive akkurat som gode, gamle Julenissen (uten
skjelvingen), men det er ikke så lett. Det er lettere å skrive alvisk:

Det var et lite eksempel – men Julenissen sier at jeg til og med der
skriver altfor snirkletet til at dere greier å lese det.
Det står:

En gledelig jul til dere alle.
Kjærlig hilsen Illbereth.