ADVENTSKALENDER 2018

 

Luke nr 1

Vi kan ikkje eige kvarandre

vi kan ikkje eige kvarandre
tusen dikt har fortalt oss
at vi ikkje kan eige kvarandre,
men vi kan låne kvarandre
og gløyme levere tilbake

Arne Ruset

 

Luke nr 2

No plantar kvinna

No plantar kvinna i verda eit tre.
På kne liksom ein som bed
ligg ho blant restene etter dei mange
som stormen har brote ned.

På ny må ho prøve, om ein gang eitt
får vekse seg stort i fred.

Ho opnar molda og reier eit rom
for røtene, fine som hår,
så dei kan få feste og finne ned
dit livsens straumar går.
Plante eit tre er å bygge ein veg
fram gjennom mange år.

Ein draum om det fullvaksne treet
står som ein kvelving bjart
av blomar og lauv over kvinna,
som klappar så fast og vàrt
mold inntil røter, og vonfull tel
kvar knupp som skal breste snart.

Da dirrer treet, og handa som held det,
og grunnen der det er fest.
Kva er det? Skalet kring kjerna
av mørker i djupet, som brest?

Ho set dei utspilte hender mot molda
som ville ho tvinge til ro
den trugande dirring. Å jord, ver still,
ver still, så mitt tre får gro!

Halldis Moren Vesaas

 

Luke nr 3

Til deg

Tiden går (hva skal den ellers ta seg til).
En dag hører du den banker på døren din.
Den har banket på hos oss,
men jeg lukket ikke opp.
Ikke denne gang.

Vet du,
jeg har ofte stått og sett litt på deg,
sånn om morgenen foran speilet der
når du kjemmer håret ditt, det
knitrer i det, som i sne i påskefjellet
og du bøyer deg litt frem (jeg ser det godt)
- er det kommet en rynke til?
- Det er det ikke. For meg
er du ung.

Det er sevje i deg, skog. Et tre
og med fugler i. De synger enda.
Kanskje litt lavt i høst, men likevel.
- Ikke en dag uten en latter i strupen,
eller det sakte streifet av en hånd.

En gang
må jeg holde den enda fastere,
for du vet, vi skal ut å reise snart,
og ikke med samme båt.
Noen har banket på døren vår, men gått igjen.
Dette
er visst det eneste vi aldri
har villet snakke om.

Rolf Jacobsen

 

Luke nr 4

Vi skulle kanskje samle oss

Vi skulle kanskje samle oss.
Vi som alle tog e gådd i fra.
Samle oss et sted med gode stola. Musikk. Og servering.
Og varme og hyggelig belysning.
Det kunne gjerne vært en gammel togstasjon. For da
kunne vi også høre lyden av tog som kommer og går.
Så kunne vi snakka om at vi kanskje sku hiv oss på ett av dem,
de togan altså, bare for å ha muligheten åpen. Det e viktig å ha muligheten åpen,
dritviktig.

Og det e bedre å ha muligheten åpen ett sted enn ingensteds. Hodet e jo anvendelig
sånn.

Og vi kunne ha snakka om togan vi nesten tok, fortelle kverandre ka vi tenkte og planla
– og koffer vi ville reise hit og dit –
og så etterpå fortelle kverandre om koffer vi ikkje gjor det.

Det kunne blitt fint.
Det kunne ha blitt ei bok.
Om togan vi ikkje tok.

Kari Bremnes

 

Luke nr 5

Hverdagen

Vent til stengetid i verden. Vent
til de blinker med lyset
i alle larmende vertshus og
portieren bukker de siste
prominente gjester ut.

Da
hekter hverdagen av seg
det skjoldete forkleet
og lukker seg stille ut tjenerinngangen.
Går ut på de stilnende veiene
under de fykende stjernene
for å finne deg heime.

Og plutselig
skinner et lys, plutselig
ser du
alt du ikke så -
Gråheten viker for en glans
av gammel heraldikk:

Hverdagen er en fyrste i eksil,
en kjøkkenhåndtlanger av kongelig byrd.

Hans Børli

 

Luke nr 6

Ansikt

Vi har så mange ansikt,
et helt lite galleri.
Ansikt for ulike roller
i livets scenografi.

De åpne er for de nære,
de som vet hvordan spillet går.
De maskerte er for de andre
vi tror vi må spille for.

En sjelden gang kaster vi masken,
og viser ansiktet, nakent og rent –
det er når vi står der, maktløs –
og vet at det er for sent.

Randi S. Nielsen

 

Luke nr 7

Kom ikke til mine drømmer med gevær

Ved midnatt kom du til mitt leie,
listende på tå,
for at jeg ikke skulle våkne fra drømmen du skapte for meg?
Når jeg myser mot deg under øyelokkene
er du vakker som alltid.
Du stanser ved mitt hode og mønstrer meg,
og jeg mønstrer deg.
Vi sukker begge to
og glir unna.
Vi venter en hel dag på
at du skal komme om natten og
gjøre meg søvnløs
med din skjønnhet.
Å, du skamløse måne!

Asieh Amini

 

Luke nr 8

Den gang Skikkeligheten kom til byen

Den gang Skikkeligheten kom til byen
da sprang alle inn med ølflaskene sine
og kom ut igjen med Colaflaskene sine
som var så mye bedre formet for hånden
enda undersøkelsene viser at hver Cola
inneholder så mye mer sukker enn øl
at det tilsvarer minst sytten sukkerbiter, men
Skikkeligheten ser ikke så nøye på sukker,
enda ingen var vant til så mye sukker som efter den gang
da Skikkeligheten kom til byen. 

Den gang Skikkeligheten kom til byen
da sprang alle som lå i solen ned fra alle
hengekøyene sine og inn efter alle gressklipperne
sine, skar hodene av alle de stolte gress-stråene
sine – som hadde fått vugge så fritt
i vinden på alle plenene i alle havene
i hele byen, men nå ble hvert et strå så kort
og så hodeløst og så akkurat likt hvert
et annet strå som aldri før den gang
da Skikkeligheten kom til byen.

Den gang Skikkeligheten kom til byen
da sprang alle hustruene ut fra alle
sengene til alle elskerne sine og hjem
til alle de impotente mennene sine og
skurte og vasket og stelte i alle de renslige
husene sine, bonet alle de blanke gulvene sine
til de ble så glatte og så skikkelige at alle
barna skled og brakk alle armene sine og det
ble så meget mer skrik og jamring i alle hus
enn det var før den gang
da Skikkeligheten kom til byen.

Den gang Skikkeligheten kom til byen
da sprang alle menn om morgenen ut med
alle mappene sine, avsted til alle
jobbene sine og kom alle like presise hjem til alle
middagene sine, tok på seg alle julepresangtøflene
sine og ble så mette i alle velstandsmavene
sine at de nesten ikke lenger kunne tenke seg
hvordan det var før den gang
da Skikkeligheten kom til byen.

Den gang Skikkeligheten kom til byen
da ble det likt for alle, da la de asfalt
over all grus, da ble alle ujevnheter slettet
ut, da rev de alle gamle hus, da ga de plass til
blokker, bensinstasjoner og varesentra, da handlet
de seg til livslykkekolikk, da bygget
de seg garasjer og skrek: STANDARD – den gang
da Skikkeligheten kom til byen.

Den gang Skikkeligheten kom til byen
da var det ingen som skikkelig visste
at Skikkeligheten skulle bli herre i byen og
ingen som skikkelig visste
hvem skikkeligheten var,
innerst inne,
mer enn før den gang
da Skikkeligheten kom til byen.

Gunnar Bull Gundersen

 

Luke nr 9

Ung

Ak, dengang man kunde skælve
af Fryd i en andens Favn,
og hver Aften lukke læberne
ømt om et elsket Navn.

Og dengang man kunde græde
og synes Livet var hårdt,
nu trækker man bare på skulderen
og vender sig glemsom bort.

O, søde og sorgfulde Tider,
da Hjertet slog vildt og ungt,
og Livet enten var solforgylt
eller helt indtil Døden tungt.

Hvor Skoven var smuk i September,
og tyve Aar var min Ven,
og Lykken var bare en purung Drøm
der aldrig blir drømt igjen.

Tove Ditlevsen

 

Luke nr 10


Berus deg!

Man må alltid være beruset.
Alt dreier seg om dette:
det er det eneste problem.
For ikke å føle tidens fryktelige åk
som knuser dine skuldre
og presser deg til jorden,
må du uopphørlig beruse deg! 

Men på hva?
På vin, på poesi eller dyd —
Hva du vil,
Men berus deg!

Og hvis du undertiden våkner opp
på palassets trappetrinn,
i grøftens grønne gress
eller i ditt kammers dystre ensomhet,
og hvis rusen alt er i ferd med å svinne
eller er forsvunnet,
spør du vinden, bølgen, stjernen,
fuglen eller tårnuret,
spør alt som iler, alt som klager,
alt som kretser,
alt som synger eller taler —
spør hvilken time det er.

Og vinden, bølgen, stjernen, fuglen og tårnuret
vil svare:
”Det er timen da du skal beruse deg.
Berus deg uoppphørlig
på det at du ikke blir
en av tidens pinte treller.
Berus deg på vin, poesi eller dyd
Hva du vil!”
Men berus deg !

Charles Baudelaire
Gjendiktet på norsk av André Bjerke

 

Luke 11

Helt ensom ble jeg aldri

Helt ensom ble jeg aldri, trass i alt.
Stjernene på himmelen var mine søstre,
vinden en gammel venn
fra barndommens barfotsomrer
i villblomstbakkene ved Børen sjø.

Jeg levde dager i vennskap med ting
av nærhet og fred, dager
da ansiktet nede i kilden smilte
skjønt det var mitt eget.

Og nå, nå har jeg levd lenge nok til
å høre døden synge i mine årer.
Det er som en stor fred,
et løfte om engang å få bo
på kontinenter inne i fuglesangen.

Hans Børli

 

Luke nr 12

Midt i byen

Lenge, altfor lenge var mitt hjerte uten sang.
Men nu bor jeg midt i byen som jeg gjorde før engang,
og mitt hjerte svinger frydefullt ved posthusklokkens klang!

Midt i byen, under taket på en gård av jernbetong.
Fjerne åser, trær og trehus kan jeg vinke til: So long!
Landlig fred er bra for mange. Salig hver på sin fasong.

Her på loftet kan jeg høre byens stemme dag og natt:
bilers brøl og trikkers hvin og unge kvinners lyse skratt.
Godt for mennesket å kjenne at han ikke er forlatt.

Byen, alltid byen, til jeg engang slukner brått
som en svart elektrisk lampe når dens glødetråd er gått.
Får jeg lyse litt i byen, så dens sinn blir mindre grått?

Rudolf Nilsen

 

Luke nr 13

Det ror og ror

Dagen er faren -
og det ror og ror.

Det mørke berget,
mørkare enn kvelden,
luter over vatnet
med svarte folder:
Eit samanstupt andlet
med munnen i sjøen. 
Ingen veit alt.

Der ror og ror,
i ring,
for berget syg.
Forvilla plask på djupet.
Forkoment knirk i tre.
Forvilla trufast sjel som ror
og snart kan sugast ned.

Han står der òg
den andre,
han i bergfoldene,
i svartare enn svart,
og lyer utover.
Lam av synd.
Stivt lyande.
Stiv av støkk
fordi her ror.

Då må det gå blaff og blå-skin
fram og attende
som heite vindar
og som frost.

Det ror og ror i natt.
Det ser og ser ingen.
Ingen veit
kven som slikkar på berget
når det er mørkt.
Ingen veit botnane
i Angest sjø.
Ingen veit
kven som ikkje kan ro.

Tarjei Vesaas