Julaften, søndag 24.desember

Vi tenner fire lys i kveld 
og lar dem brenne ned.
For lengsel, glede, håp og fred, 
men mest allikevel for fred.
på denne lille jord, 
hvor menneskene bor.

Luke nr 24

Julekveld

Stjernen glimrer
på himmelhvelv
hun dekker bordet
til seg selv
og sin kanarifugl –
for nå er det jul.

Under treet ligger
en liten presang
kan nesten ikke
se den engang.

Den eneste pakken
denne julen –
raggsokker til kanarifuglen.

Per Larsen

Lillejulaften, lørdag 23.desember

Les den vakre historien om DE HELLIGE 3 NARRER Hjerte

Luke nr 23

Til barnet

Jeg spør i angst:
Hvorfor ble du mitt barn?

Du er for sart og yndig
for ei fattig stue
under vinterstjerner i norden.
Du kunne smilt fra silkehynder
i et gammelt slott.
Eller lekt mellom lotusblomster
i hagene rundt et indisk palass.

Ja, hvorfor ble du mitt barn?
Livet her
kan bare by deg
vintrer og fattigdom,
husmannskår og kulde.

Ansiktet ditt er så mjukt.
Det er som et stille spørsmål
som ennå ikke har fått svar.
Nei, som en blomst er det,
i timen før daggry.

Men livet her
krever harde hender
og sinn som tåler frost – -

Jeg spør i angst:
Hvorfor ble du mitt barn?
Men djupt i hjertet
takker jeg det godes Gud.

Hans Børli

Fredag 22.desember

Luke nr 22

Sten mot ruten: Dikt i natten

Jens Bjørneboe in memoriam

Det er en sommernatt engang i tiden
for fire tusen sommernetter siden ...

Og jeg har lagt meg. Men et klokkespill
slår plutselig alarm i hodeputen:
et gutteværelsevindu klirrer til
av sten mot ruten.
Og det er ingenting man heller vil
enn å bli vekket litt i sommernatten,
for vel er klokken 12 - men jeg er 18.

Og attenåringen er lutter øre
for sten mot rutene i måneskinn.
En stemme: «Det er Vallen.Slipp meg inn!
Jeg fant et dikt ikveld som du må høre.»

Så går i natten til det gryr av dag
et nyoppdaget dikt av Vilhelm Krag:
«D e n u f o r b e d e r l i g e»- lest av ham
som fant ikveld sitt eget livsprogram.

Det er som om det skulle hendt igår;
men ruten klirret gjennom førti år,
og alltid var det Vallen som kom inn
med siste funn av dikt i måneskinn.

Mitt gutteværelsevindu er det samme.
Der står en sommernatt i glass og ramme
som før - og ingen tid er gått imens.
En rute klirrer! Det må være Jens.

Å, uforbederlige natteånd:
det kunne ligne deg å komme sånn!
Jeg våker. Jeg er fortsatt lutter øre.
Fant du et dikt inatt som jeg må høre?

André Bjerke

Torsdag 21.desember

En liten koselig julehistorie i dag Hjerte


Les om LUDVIGS JUL

Luke nr 21

Fattig ynskje

Var eg ein gud
ville eg skapa
ei stillare verd.
Der skulle alle elske.

Var eg ein gud
ville eg skapa
kjærleik og død,
berre kjærleik og død.

Tor Jonsson

Onsdag 20.desember

Nå er det ikke så mange dager igjen før det er jul. Jeg har bare to julegaver igjen som skal pakkes inn og det er til Guri og Rakel. På julekvelden pakker jeg inn et griseøre og en pølsebit i julegavepapir og så får de litt å jobbe med før de kan kose seg med godbitene. Det er ingen ide å legge de pakkene under juletreet, for der får de ikke ligge i fred. Det måtte jeg slutte med for mange år siden {#smileys123.tonqueout}

Julekrybba mi er kommet på plass. Her er nissefar, nissemor, nissebarnet, de tre vise griser og så har en liten rev kommet på besøk i år Ha ha

Luke nr 20

Avskil

Du følgde til toget den kvelden eg reiste,
bar kufferten for meg og ordna med alt,
tenkte på alt - og tenkte slett ikkje!
Det tenkte eg, og mitt hjarte var kaldt.

Ja, det var kaldt. Men det sveid av pine.
Du gjekk og la planar. -Å lat meg i fred!
Eg vil ikkje høyre om planane dine,
om framtida di, der eg ikkje er med!

Minuttane gjekk. Ein heil att, ein halv,
- og no, no går toget, kvar augneblink!
Da tagna du endeleg. Munnen din skalv,
og du gløymde å vere så aktsam og flink.

Og hjartet mitt sprengde sitt skal av kulde.
Eg bøygde meg ut, og vi nådde så vidt
å røre kvarandre den siste gangen.
Og så susa mitt liv bort ifrå ditt.

Halldis Moren Vesaas

Tirsdag 19.desember


Her kommer en liten julehistorie om GRANTREET 
Hjerte

Luke nr 19

Alveland

Det stig av hav eit alveland
med tind og mo
det kviler klårt mot himmelrand
i kveldblå ro.

Eg såg det tidt som sveipt i eim
bak havdis grå;
det er ein huld, ein heilag heim
me ei kan nå.

Ho søv , den fine tinderad
i draumebann;
men so ei stund ved soleglad
ho kjem i brann.

Men av han døyr, den bleike brann,
som slokna glo,
og klårt som fyrr ligg alveland
i kveldblå ro.

En lengta tidt på trøytte veg,
der ut til fred.
men landet fyrst kan syna seg
når sol gjeng ned.

Arne Garborg

Mandag 18.desember

Luke nr 18

Vengjer

Koss fuglen fekk vengjer? Ei segn meg det sagde:
Som byrder dei vart uppå ryggen hans lagde;
men tolsamt han bar deim, og aldri han klaga;
då grodde dei fast og til vengjer seg laga.

Dei bar han mot himmelen høgt yver tufti,
og lett han i solglans seg leikar i lufti
so høgt yver strevet, det aldri fær tyngja -
og difor er fuglen so glad i å syngja.

Vil byrdene trugen og tolsamt du bera,
dei skal, fyrr du varest, til vengjer seg gjera;
dei lyfter deg upp frå den trykkjande lægdi,
og syngjande stig du som fuglen i høgdi.

Den myrkaste gråt vert til ljosaste gaman,
der truskap og tolmøde blandar seg saman,
Den beiskaste striden, den hardaste sprengen
just lyfter deg som på stormsvalevengen!

Anders Hovden