DEILIGE DIKT IV

 

Om glede og sorg

Da sa en kvinne, snakk til oss om glede og sorg.

Og han svarte:
Din glede er din sorg uten maske.
Og den samme brønnen som din latter stiger opp fra, ble ofte fylt med dine tårer.
Og hvordan kunne det være annerledes?
Jo dypere sorgen trenger inn i deg, jo større glede kan du oppnå.
Er ikke det beger som bærer din vin, det samme beger som ble brent i pottemakerens oven?
Og er ikke lutten som beroliger ditt sinn, det samme tre som ble uthult med kniver?

Når du er lykkelig, skal du se dypt inn i ditt hjerte, og du vil oppdage at bare det som har gitt deg sorg, kan gi deg glede.
Når du er ulykkelig, skal du igjen se inn i ditt hjerte, og du vil oppdage at du gråter for det som har gitt deg lykke.

Noen av dere sier, ”Gleden er større enn sorgen” og andre sier ”Nei, sorgen er størst”.
Men jeg sier at de er uadskillelige.
Sammen kommer de, og når den ene sitter alene ved ditt bord, skal du huske at den andre sover i din seng.

Som en vektskål vipper du mellom din sorg og din glede.
Bare når du er tom, er du i ro og balanse.
Når skattmesteren løfter deg for å veie sitt gull og sølv, vil din glede eller din sorg heve eller senke seg.

Kahlil Gibran fra Profeten

 

 

Kveldsbønn

O Gud, hav takk for lys og luft,
for søndenvind og blomsterduft.
Vær priset for de skjønne skjær
og for det gode solgangsvær,
for måkeskrik og måkeegg,
for solgul lønn og snehvit hegg,
for jordens nye drakt hver vår,
for alle livets år!

Du lot hver morgen sol gå opp
og legge gull i furutopp
og farve havet himmelblått,
så vi sto opp med øiet vått.

Du satte brødet på vårt bord
og rakte sjelen livets ord,
gav ånden høie tankers flukt
og lengslen denne stille bukt,
hvor drømmen kunne gå til ro
på månelysets strålebro.

O underfulle menneskefærd,
den var vel all vår møie værd!
Hav takk for smerte og for lyst,
i hjemmet her på denne kyst,
hvorfra vi ser den fjerne strand
vi vet er livets land.

Alf Larsen

 

 

 

Pilegrimssang mot år 2000

Svøp kappen din om skuldrene og ta din vandringsstav,
så søker vi de gamle, glemte stier
som hvisker mellom steiner, under kratt og lyng og lav,
og kanskje kan vi høre hva de sier:
Vi skaptes til å søke, vi fødtes til å gå,
mot mål som vi kan ane, men aldri helt forstå,
og stien må vi alle gå alene.

Vårt sekel er snart omme, og barnet ser vårt tegn:
en blomst av ild som vokser inn i himlen.
Det lukter røyk av vinden og det smaker jern av regn
mens våre skip har kurs mot stjernevrimlen.
Vi mente vi var herskere og herrer på vår jord.
En slekt skal følge oss og tyde våre spor.
Og stien må de alle gå alene.

Men ennå lever drømmen om et fjernt og hellig sted
langt bakom svarte berg og svidde sletter
der hjertet kan få visdom og hver sjel finne fred
og lønn for våre hvileløse netter.
Nå dages det i dalen, det tindrer over tind,
det går en pilegrimssti gjennom hvert menneskesinn,
og stien må vi alle gå alene.

Erik Bye

 

 

Flaggene

Der vaier så mange slags faner rundt jord
for frihet og rett,
de mette, tilfredse og selvgode ord
som skinner av fett.
De vaier for rettens og frihetens ånd,
for Eidsvoll, Bastillen og Washington.

De heises på alle de høieste hus,
på storting og slott.
Så kan de bli sett selv av fattige lus,
og det er jo godt!
For ellers så vilde de neppe ha sett
det spor til vår frihet og rett.

Rudolf Nilsen

 

 

 

Ennå på vegen

Ennå er du på vegen mot ukjent land.
Du veit ikkje kva som skal møte,
veit ikkje kva som kan hende.
Um du maktar å gå han til ende,
står i ein annans hand.

Veit ikkje kva som er attanfor
neste sving.
Hendingar ventar deg der
eller kjem deg i møte.
Dagar med ljos og skugge,
netter med myrker og stjernor.
Kan hende varast du når du kjem lenger,
at du har gått i ring.

Likevel dulpar ei glede
avdi du fekk mod til å halde fram
da alt ville brotne,
da livet det galdt.
Nå står du her ser deg attende
og takkar for alt.

Jan-Magnus Bruheim

 

 

Hymne

Himlen blåner for vårt øye
jorden grønnes for vår fot.
Bekken risler for vår tørste,
korn og blomst og tre slår rot.
Fuglen spiler sine vinger,
barnet pludrer med sin mor.
Lovet være Han som skapte
drømme og det første ord.

Vinden har sin sti å vandre,
bølgen har sin vei å gå.
Vår og sommer, høst og vinter
skifter i det minste strå.
Gledens tid og sorgens time
har sin bolig i hvert sinn.
Lovet være Han som åpnet
første le og siste grind.

Lyset stiger, lyset faller
over alle dunkle fjell,
morgensol og aftenstjerner
viser dag og varsler kveld.
Hjertet har sin lengsels høyde,
hånden har sin gjernings fred.
Lovet være Han som er og ånder
over tid og sted.

Einar Skjæraasen

 

 

 

Hvis (If)

Hvis du kan bli på post når man forlot deg
og holde hodet klart når alt slår klikk,
hvis du kan tro når alles tvil står mot deg,
men også våkent lytte til kritikk;
hvis du kan gå i ventetidens lære
og møte løgn - med sannhet som ditt svar,
og møte hat - du ikke selv vil nære,
men tie med hvor klok og god du var.

Hvis du kan ferdes fritt på tankens veier,
og drømme - uten selv å bli fordrømt,
hvis du kan møte nederlag og seier,
som to bedragere du selv har dømt;
hvis du kan tåle at ditt ord forvrenges
til usselt pjatt i demagogens munn,
hvis du kan se ditt livsverk søndersprenges,
og atter bygge det på naken grunn.

Hvis du kan våge alt på samme terning,
et enkelt kast på livets spillebord,
og tape alt - og gjenoppta din gjerning,
men aldri nevne tapet med et ord;
hvis du kan ta din tørn og ikke gi deg,
men sette inn hver fiber i din kropp
og holde ut når alt forstummer i deg
unntagen viljens røst: "Gi aldri opp!".

Hvis du kan si til massen hva du mener,
og selv blant konger være den du er,
hvis du er alles hjelper, ingens tjener,
og venn og uvenn står deg like nær;
hvis du kan fylle hvert minutt av tiden
med seksti solsekunder, - da som lønn
er jorden din med alt som finnes i den,
og - enda mer - du er en mann, min sønn!

Rudyard Kipling (gjendiktet av André Bjerke)

 

 

Vårkveld i Mars

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det hardt og salt.

Bølger av nederlag og savn.
- Trodde jeg det var borte?
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det.

Noe har våknet.
Det svir av seg selv
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først.

Inger Hagerup

 

 

 

Jeg ser

Jeg ser paa den hvide himmel,
jeg ser paa de graablaa skyer,
jeg ser paa den blodige sol.

Dette er altsaa verden.
Dette er altsaa klodenes hjem.

En regndraabe!

Jeg ser paa de høie huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketaarn.

Dette er altsaa jorden.
Dette er altsaa menneskenes hjem.

De graablaa skyer samler sig. Solen blev borte.

Jeg ser paa de velkledde herrer,
jeg ser paa de smilende damer,
jeg ser paa de ludende heste.

Hvor de graablaa skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt…

Sigbjørn Obstfelder

 

 

Guds hjerte

Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.

Hans øyne ser vi ikke,
men vi ser
usynlig lys over alle ting
som i sommernatten.

Hans stemme hører vi ikke,
men vi finner
veier overalt og spor i hjertene
og stier med lavmælt lys.

Rolf Jacobsen

 
 
 
 

Viss bøkene blir utan elefantar


Då blir det trist å lese.
I ei skikkeleg bok er det alltid
minst ein elefant.
Sjølv om ingen oppdagar den.

Om elefanten ikkje viser seg
utanpå boka eller i første kapitlet
er ikkje så farleg.
Du forstår nok det er fordi
han unngår sånne stader.
Han likar å vere i fred
med tankane sine.
Derfor held han seg også
unna dei siste ti - femten sidene.
Det plar ofte vere så mykje bråk der
ei bok held på og skal slutte

Men djupt inne
i boka,
dit elefantjegerane ikkje finn vegen
dit berre ein
og annan
sniklesar kjem,
der

kjem han stundom til syne
når du står lenge
heilt roleg.

Og ser du ingenting
kjenner du likevel på deg
at inne i tjukna
like roleg som du
står elefanten
og følgjer deg med dei små augo sine
Ser ikkje du elefanten
ser elefanten deg.

I dei bøkene
der elefantlesarane reikar.

Einar Økland
 
 
 

Inde i min mosters mave

Inde i min mosters mave
er en lille børnehave.
Hun skal nemlig være mor
til en tvilling og hans bror.

Når jeg lytter med mit øre
tæt mod maven, kan jeg høre
to små glade unger kravle
inde bag min mosters navle.

Alle mødre har en mave
som engang var børnehave.
Hvis man ikke går i kloster
får man børn som lille moster!

Halfdan Rasmussen
 

 

 

Skytsengelen

Jeg er fuglen som banker på vinduet til dig om morgenen
og følgesvennen din, han du ikke kan vite,
blomstene som lyser for den blinde.

Jeg er brekronen over skogene, den blendende
og malmstemmene fra katedralenes tårn.
Tanken som plutselig faller ned over dig midt på dagen
og fyller dig med en besynderlig lykke.

Jeg er en du har elsket for lenge siden.
Jeg går ved siden av dig om dagen og ser ufravendt på dig
og legger munnen på hjertet ditt,
men du vet det ikke.

Jeg er den tredje armen din og den andre
skyggen din, den hvite,
som du ikke har hjerte til
og som ikke kan glemme dig mere.

Rolf Jacobsen

 

 

Nissen

Midtvintersnatten er kald. Det slår
gnister fra stjernene over.
Øde ligger en bondegård.
Alle der inne sover.
Månen går i sin krets der bak
hvit lyser sneen på trær og tak;
hvit ligger eng og åker
Bare en nisse våker.

Står der så grå ved fjøsets dør
grå mot den hvite driven.
Titter som mange vintre før,
opp mot måneskiven, titter mot skogen,
som står omkring
gården her som en mur i ring,
grubler på nisse-måte
over en underlig gåte.

Ryster på hodet og rusker sitt hår,
rusker så toppluen detter;
"det er en gåte jeg ikke forstår,
en som jeg aldri gjetter".
Men som han pleier, slår han fort
slike spørrende tanker bort,
går for å ordne en masse,
nisser har plikter å passe.

Først er det stabbur og redskapsbu,
der må han kjenne på låsen.
Kuene drømmer i månelys nu,
sommerdrømmer i båsen.
Brunen har også en drøm i sin stall.
Krybben fylles og glemt er all
plagen med seletøyet
over det duftende høyet.

Så går han inn til sau og lam,
ser at de sover der inne.
Så er det hønsenes tur: En stram
hane står stolt på sin pinne.
Hvordan har Karo det? varmt og godt.
Våkner og vifter med halen så smått.
Nissen er en den kjenner,
de to er gode venner.

Sist vil han se til husfar - og mor.
Dem er han glad i - for disse
vertsfolk har vist han at de setter stor
pris på sin flittige nisse.
Så må han se litt til barna. På tå
nærmer han seg de søte små.
Å, se for et syn! Å se det
er nok hans største glede.

Sønn etter far har han sett dem sånn.
Sove som barn - allerede.
Gjennom århundrer. Hvorfor mon
kom de til livet her nede?
Slekt fulgte slekt, og forsvant igjen,
blomster visnet og gikk - hvor hen?
Atter og atter var dette
gåten som ingen kan gjette!

Nissen går inn på låven, for der
bor han - høyt oppi høyet.
Der hvor svalen har rede,
er også en nisse-køye.
Redet står tomt, men straks det slår
blomster ut i en spretten vår
kommer hun nok tilbake
fulgt av sin flotte make.

Da har hun meget å kvitre om,
bare ikke om dette:
ikke et pip om gåten som
nissen prøver å gjette.
Gjennom en sprekk i en låvevegg,
lyser månen på gubbens skjegg.
Nissen grubler der inne
midt inni måneskinnet

Taus er skogen og all natur,
verden der ute er frossen.
Bare langt bortefra lyder en dur,
høres et brus fra fossen.
Nissen lytter, og halvt i en drøm
tror han å høre tidenes strøm,
undres hvorhen den vil bære,
undres hvor kilden kan være.

Midtvintersnatten er kald. Det slår
gnister fra stjernene over.
Like til morgenen ligger en gård
øde i skogen og sover.
Månen senker sin ring der bak.
Hvit lyser sneen på trær og tak;
hvit ligger eng og åker.
Bare en nisse våker.

Victor Rydberg, gjendiktet av Andre Bjerke

 

 

 

Vise ved Vintersolkverv

No sløkkes en dag som så vidt rakk å gråne
og vise fram landet ei skjømmingsblå stund,
og gjømt attom fjellan i aust står en måne
som snart skal strø sølv over fjorda og sund,
i sør ligg ei strime av lys over tindan
der dagen blør ut før han slokne førr godt,
og vi står igjen med oss sjøl og med minnan
i mørketidslyset der allting blir blått.

Så kom og vær nær meg – vær sol i desember
når midtvinters-tanka tar rom i mitt sinn,
førr året må følle sin kurs og kalender
og stian blir tungtrødd når lyset førsvinn.
Men hold meg i handa og lær meg å vente
på solkvervingstimen då allting skal snu,
i mørketidslyset e varme å hente
førr den som har mot tel å trosse og tru.

Ja, streif mine strenga og løys i meg tonen
tel landet som kvile ved midtvinterstid,
la mørketids-tankan og haust-depresjonen
få vike førr strofe av blå poesi.
Vi leve med rest av en sommar i minne,
i lengting mot daga vi ikkje har fått,
men kjem du meg nær skal vi solvarmen finne
i mørketidslyset der allting blir blått.

Helge Stangnes

 

 

Eventyr av Alf Prøysen

Og guttongen låg i en yr fantasi
med feber mens slekta gikk sakte forbi,
dom snufse og gret og sa “stakkars’n Kal” -
da kom det ei hæinn som var varsom og sval.
“Du skal vara med meg du,” sa dauen.

“Å, det er nå så mye je skulle ha gjort
og bedt omforladels ved himmelens port,
je sa så my’ stygt om a Martina Eng,
je kainn itte vente no paradisseng.”
“Hu har sagt litt om deg og,” sa dauen.

“Og slik som jeg ljaug, je var æiller som folk,
je er skuldig a Klara for tre liter mjølk,
je fekk med ei krone og enda litt tel
og det vart tel coca og en karamell.”
“Je skal ta det på heimveg,” sa dauen.

“Je trudde at dauen var fali og stygg,
men du leie meg du, du er rolig og trygg.
Nå er je så trøtt, får je legga meg ned
i armkroken din der jeg trur je finn fred?”
“Ja, her skal du såvå,” sa dauen.

 

 

 

På evighetens tavler

Ingenting forsvinner. Alt
blir uutslettelig risset inn
på evighetens tavler.
Om bare en fugl flyr gjennom solfallet,
to mennesker veksler noen vennlige ord
ved postkassa en morgen, eller
et spor snør langsomt igjen innpå skogen,
så vil disse små, små tingene
bli bevart i den universelle bevissthet
så lenge dagene gryr, i øst,
nettene senker sin nåde over jorden.

Det finnes en hukommelse i rommet,
en altfavnende kosmisk hukommelse
som opphever Tiden
og forener alle ting
i et eneste stjernehvitt Nå.

Hans Børli

 

 

Første snøen

Eg vandrar ute i ein nyfødd morgon
kor allting søv i tagalt, blåleg gry.
Dei store husa ligg med sløkte augo;
Eg går her einsam i ein stille by.
Og enno er det berre eg som veit det,
at første snøen sveiper naken jord.
Eg er den aller første som får sjå han,
så over snøen synest berre mine spor.

Eg eig ein morgon, kvit og rein og ubrukt,
som om eg einsam skapning her på jorda var.
Her finnest berre eg i den kvite æva;
Her synest berre mine fotefâr.
Her er som første morgon over verda:
Det finnest ingen veg her føre meg.
Men snart så vaknar byen opp av svevnen,
og folk og bilar brøytar seg ein veg.

Bråk og glam vil bryte denne stilla,
og snøen trakkast ned og snart forsvinn.
Men enno kan eg gå her heilt aleine,
og kjenne denne morgonen som min.
For eg går her og er den aller første,
og her er berre mine spor å sjå.
Så eg vil vera redd om dette kvite, reine.
I første snøen vil eg varsamt gå.

Marit Hjorthol

 

 

 

November

November er en gammel kvinne
som ikke håper lenger.
Da solen, den veldige elsker, forlot henne,
trakk hun en grå kjole over sine magre skuldrer,
og hennes ansikt ble strengt av ensomhet.

November er en gammel kvinne
som angrer.
Hylende rev hun høstens siste blomster av håret,
så bøyde hun sine visne knær
for stormens salmesang.

November er en gammel kvinne
som ingen vil gi husrom.
Høsten stengte sin dør for henne med en isnøkkel,
og nå banker hun forgjeves med skjelvende fingrer
på vinterens lukkede port.

Inger Hagerup

 

 

Et dikt om høsten

Mange dager av purpur og gull har oktober gitt oss
under en himmel som daglig blåner seg mere blå.
Ennå er frosten bare et disig varsel bak åsen,
men langsomt, langsomt begynner året å gå i stå.

Aldri er sinnet så åpent som slike høstklare dager,
når luften smaker av blomster og av kjølig jern,
og noe svever forbi deg, et minne du ikke husker,
en drøm som bestandig er like udrømt og fjern.

Kanskje er det skyggen av Han som sitter og venter
bortenfor alle blåner av dét du aner og vet,
der hvor tiden går under, og høst og vinter og sommer
drukner i stumhet og mørke og susende evighet.

Langt der ute i mørket har vi en fred i vente.
Men i menneskehjertet banker den samme drift
som får døgnfluen til å spile ut sine vinger
og får stjernene til å skrive sin himmelskrift.

Aldri kan mennesket løse den siste gåten om livet.
Men følger likevel budet fra livet selv
når vi erobrer et år, en dag eller bare en time
fra Den Stumme som bor bak det ytterste stjernehvelv.

Finn Kalvik

 

 

 

På jorden et sted

Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det på jorden et sted.
tidlig vår.

Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
Alltid er det på jorden et sted
soloppgang.

André Bjerke

 

 

Månedikt fra Gjærøy

Månen lyser over løen, speiler sig i Gjærøy sjøen,
titter i en sprekke inn og blir så underlig i sinn,
han er vant til litt av hvert, men dette syns han nok er svert,
han stryker munnen sin og smiler lunt til dem der inne hviler.
”Du milde verde, det var gøi, der ligger de så menn i høi,
ungdommer, det er det ikke, men la mig nu på dem kikke”

Og han stirrer, stirrer vekk, gjennom en og annen sprekk.
Dette er jo fult i orden. Gid jeg hadde vert på jorden.
Det er folk med vet, forstann, se den lange, svære mann,
der er kvinner tre i rekken, det kan jeg nokk se i sprekken,
også på den andre side er en mann, det må du vite.

Ingen sover, alle taler, ler og allslags løier lager,
å den lange, han er verst, se, nu ligger han på tvers,
hiver høi i svære dotter, imens han sig ler og gotter.
Gid vi kunne bytte plass, det skulle bli en anden spas,
riktig kunne han nok trenge, her på himmelen å hænge,
så ville jeg mig gla fornøie, med de andre der i høiet.

Nettop den anden ungdomstid måtte være søt og bli,
å jeg smile må i sprekken ned til denne gille rekken,
jeg vil holle med dem øie, når de vandrer bort fra høiet,
hvor de drar i nord, i sør, smiler jeg til dem, som før,
og jeg stryker deres kinner, stråleglans på alle minner.

Minne fra 1938
Hans og Hansine

Den lange, svære mann er nok min bestefar! Kanskje de feiret sølvbryllup?

 

 

 

Sov stille

Til Ida

Sov stille
sakte la dagene løsne
av hendenes trette grep
Utenfor lytter
regnet i susende stillhet
til dine drømmer.

Sov stille –
sakte gli ut
på mørke floder av søvn
mot havets hvileløst
bankende hjerte.

Sov stille –
ordløst erindrende bli
havsrytme hviskende drøm
i gresset
Tyngdeløs stillhet
i trærnes duvende kroner
Ubeskyttet
og fri.

Erling Christie

https://www.nhm.uio.no/besok-oss/utstillinger/tidligerefaste-utstillinger/ida/

 

 

Tid å hausta inn

Desse milde soldagane i september.
Tid å hausta inn. Enno er det tuvor
med tytebær i skogen, njupone rodnar
langs steingardane, netene losnar,
og svarte klasar av bjønnebær skin i kjerri,
trast leitar etter dei siste vinbæri,
og kvefsen syg ut dei søte plomone.

I kveldingi set eg stigen burt og hengjer
laupen frå meg i skuret. Skrinne bredar
har alt ei tunn breidsle av nysnø.
Etter eg er lagd, høyrer eg dunk frå brislingsfiskarane,
dei gjeng ut. All natti veit eg dei glid
med sterke ljoskastarar og leitar yver fjorden.

Olav H. Hauge

 

 

 

Den fyrste songen

Den fyrste song eg høyra fekk,
var mor sin song ved vogga;
dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunde gråten stogga.

Dei sulla meg so underleg,
so stilt og mjukt te sova;
dei synte meg ein fager veg
opp frå vår vesle stova.

Den vegen ser eg enno tidt,
når eg fær auga kvila;
der stend ein engel, smiler blidt,
som berre ei kan smila.

Og når eg sliten trøytnar av
i strid mot alt som veilar,
eg høyrer stilt frå mor si grav
den song som all ting heilar.

Per Sivle

21.august 2010
Tusen takk for alt du har vært for meg kjære mamma ❤

 

 

Til Mor

Mor, det navn skal aldri glemmes,
hvor jeg enn i verden går.
Mor, det navn skal alltid gjemmes
større skatt jeg aldri får.

Mor, din hånd strøk alltid varlig,
blikket ditt var mildt og trygt.
Når vi trodde det var farlig,
jaget du all angst og frykt.

Mor, du lærte oss små sanger,
og du lærte oss å be.
Leste eventyr så mange,
og du lærte oss å le.

Mor, det navn skal alltid skinne,
fagrest over alt på jord.
Rik og glad er hver den kvinne,
som kan bære navnet Mor.

Reidun Vold

 

 

Dukkehuset

I dukkehuset i Dukkevei 2
skal verdens heldigste dukke få bo
med lampe i taket og bittesmå stoler
og blomstervase med dukke-fioler
og flaggstang med flagg og en dukke-garasje
og kjøkken med godter og kake og brus
Og innerst i hjørne i første etasje
skal dukken til dukken ha dukkehus

I et hus inni huset i Dukkevei 2
skal den knøttlille dukken til dukken få bo
og ha eget bad og en dukke-do!
Og teppe på gulvet og hylle med bøker
et askebeger til dukker som røker
og vinduer oppe og vinduer nede
et spennende loft og en kjeller med mus.

Og innerst – så lite at ingen kan se det -
skal dukken – til dukken – til dukken – ha dukkehus!

André Bjerke

 

 

Treet

Treet sto ferdig med blad og med knopp.
”Skal jeg ta dem?” sa frosten og pustede opp.
”Nei, kjære la dem stå
til blomster sitter på!”-
ba treet, og skalv i fra rot og til topp.

Treet fikk blomster så fuglene sang.
”Skal jeg ta dem ?”sa vinden og viftet og svang.
”Nei, kjære la dem stå
til bæret sitter på!”-
ba treet, i vinden det dirrende hang.

Og treet fikk bær under soløyets glød.
”Skal jeg ta dem?” sa jenten så ung og så rød.
”Ja, kjære, du kan ta
så mange du vil ha!”-
sa treet, og grenen det bugnende bød.

Bjørnstjerne Bjørnson

 

 

 

Boken

Den riktige bok er en havegrind
til et land du får skjenket som gave.
For enhver står den åpen!
Enhver kan gå inn
og bli gjest i en eventyrhave.

De skjønneste planter,
hvis blomster er ord,
står stille og gror her i haven.
Her er det bokstavenes trollmenn bor,
og svinger med ord-tryllestaven.

En bok er en rikdom,
en bok er en venn,
og kan vel ditt vennskap fortjene,
for han som har lært seg å lese i den,
blir aldri på jorden alene.

Andrè Bjerke

 

 

Dette diktet (sang) er en hyllest til de lange, lyse sommerkveldene, til livet, til jorden, til vennskap og kjærlighet. Og til dikteren som var dødssyk av tuberkulose da hun skrev diktet.

Vi skal ikkje sova bort sumarnatta

Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
ho er for ljos til det.
Då skal vi vandra i saman ute, under dei lauvtunge tre,
under dei lauvtunge tre.

Då skal vi vandra i saman ute,
der blomar i graset står.
Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
som kruser med dogg vårt hår,
som kruser med dogg vårt hår.

Vi skal ikkje sova frå høysåteangen
og grashoppespelet i eng,
men vandra i lag under bleikblå himlen
til fuglane lyfter veng,
til fuglane lyfter veng.

Og kjenna at vi er slekt med jorda,
med vinden og kvite sky,
og vita at vi skal vera i saman
like til morgengry,
like til morgengry.

Aslaug L Lygre