DEILIGE DIKT VI

 

 

Nærhet

Jeg kan bære din sorg
et stykke på veien
og åpne min glede i din
Men jeg kan ikke leve ditt liv
eller dø din død
Vi kan bytte blikk
og kjærtegn, veksle ord
og krefter mellom oss
Men du er ikke meg
og jeg er ikke deg
Derfor kan vi finne frem
til hverandre, for å være
oss selv hos hverandre
en liten stund i tiden.

Stein Mehren

 

 

I bildet

I går var treet - tre, men i dag
- Jeg går med noe grønt
for øynene
Noe ubestemmelig
Noe så lyst og várt
at jeg knapt kan skjelne det
fra blikket

Det ligner en irritasjon
av glede mot øyet, Det grønne
står liksom og hopper:
Er våren noe grønt ved meg
eller er det jeg som sanser våren; grønn.

Det er som to farger
mot hverandre, blikkets og treets

Naken under blå himmel
Mai danser

Stein Mehren

 

 

 

Ved bålet

Jeg sitter med ryggen mot bålet.
Stirrer sårøyd ut i
stjerneløs natt.

– Snu deg! ber du
– Jeg makter ikke holde liv i
bålet vårt stort lenger. Hjelp meg
med å skape lys omkring oss!

Men jeg kan ikke rive meg løs fra mørket.
Det tasser av steg utenfor lysringen,
og noen hvisker navnet mitt
med stemme som vissent gras.

Ser du! En mørk kontur
ruvende fram i lysdímen … Da
kjenner jeg handa di, sval
over øynene mine.
 

Slik sitter vi sammen
i stjerneløs natt. To mennesker.
Mens bålet brenner ned
og dette som er i mørket
rykker langsomt nærmere.

Hans Børli
 
 
 
Godt
 
Det er godt å være hos folk som er seg sjøl.
Godt å snakke med mennesker
som har jordsignatur under neglene og ord
med margarin og mysost på.
Godt for et rastløst omstreiferblikk
å hvile ut i et værbitt fjes, sette seg litt
på linjene i en barket nakke, slik trekkfugler
slår seg ned på telefonstrenger om høsten. Godt
å rusle i hælene på noen
som ikke spør om meningen med livet,
men lever den. Ja, for de fins,
forstår du, de fins! Godt
å stampe inn fra gråværet og stå i kjøkkendøra
til en verden som er blitt stengt for deg:
renheten
i usle småting - et blått krus,
komfyren med potetgryta på kok,
ei gammel mor som spør hvor lenge du kan bli.
Alt dette
som er så uerstattelig vakkert
som et billig oljetrykk på hedersveggen i stua
verdsatt av kjennere før konfirmasjonsalderen.
Og godt
å sitte på en benk, usett
i nærheten av sjuåringer som leker.
Pludringen deres
legger et pledd over skuldrene dine
og varmer deg, varmer deg
så jøklene i hjertet tiner og blir mjuke
følehorn.
Jeg vet hva jeg snakker om.
 
Kolbein Falkeid

 

Skumring

Jeg undres om ensomheten
vil følge meg hjem i kveld.
Nå sitter den fjern og venter
på toppen av Storefjell.
Den sitter i himmelens tomme luft
og lener seg mot seg selv.

Jeg undres om ensomheten
blir liten og grå som en mus
og kryper inn i mitt hjerte
når mørket har nådd mitt hus,
og gnager mitt sinn i små skarpe stykker
av angst og av spiritus.

I kveld skal jeg stenge døren
og bare tenke på deg.
Jeg undres om ensomheten
likevel finner meg.

Inger Hagerup

 

Stjerna

Det lir mot kvelden.
Jeg står ei stund og stør meg på solfallshøgda.
Ser langsynt mot øst
der de blå morgenåsene
synker bort i skymningen.
Så foter jeg videre vestover.
Hekter ei stjerne ned fra himmelen
og bær’ den som ei løkt i handa,
lyser meg djupere og djupere inn i nattlandet
der min synlige skikkelse
skal løse seg opp og drive bort som
en røyk i vinden.

Men stjerna jeg bær’ i handa
skal lyse for deg
lenge,
lågt over åsen i vest.

Hans Børli

 

 

Isfuglen

Høsten kom tidlig.
Nordavind,
snø i bergene
og alle farger sloknet.
Men jeg har hørt mine drømmer
hviske sammen
som barn om natta,
som fanger i luftegården:
- Langt inne i snømarkene
ved elver som er så djupe at
de aldri fryser til
lever Fuglen
- den gnistblå isfuglen
med solfjær i bringa

Hans Børli

 

 

Heimkomst

Det blømmer langs sammarsfjøs-stien
der mor mi gikk.
Blommer som sol, blommer som snø,
blommer som blåskyggen
djupt i et gråtslørt barneblikk.

Jeg bøyer meg over korsstilte kronblar
og ånder inn angen,
den kyske, doggregn-svake.
Og fjernt bak skogene klinger
en fløytetone av tapte ting
som aldri skal vende tilbake.

Det rasler som før oppi seljelia
og stua luter på bakkekammen,
liksom mot himmelen stødd.
Men stillheten venter på trammen,
– og tretti vintrer har snødd.

De svalblå kvelder for lenge sia
de finner du aldri igjen.
For Tia har gått gjennom Storbør-lia
og rørt ved din barndoms grend.

Hans Børli