Buhunden Balder

 

Balder, er du der? Kom hit, Balder! Balder!

Bjørn har lett høgt og lågt etter hunden, sprunget og ropt både ute og inne. Sola skinte varmt mot kråa mellom kjøkkentrappa og veggen; der brukte hunden å sole seg slik om morgenen. I dag var han som sunket i jorda.

Balder! Balder! Kom nå da!

Bjørn satte seg overgitt ned på trappa. Mora kom ut kjøkkendøra, bærende på ei bøtte kalvedrikke.

Bjørn så på henne:

Vet du hvor Balder er, mor?

Hvorfor så hun så rart på ham? Hvorfor satte hun brått bøtta fra seg ved foten av trappa og strøk med handa over håret hans?

Nei, sa han brått. La meg være. Hvor er Balder?

Da sa mora beint ut:

Balder er død. Far din skjøt ham i dag tidlig mens du ennå sov.

Bjørn reiste seg plutselig og stod helt stiv. Sommerdagen slokna omkring ham. Solskinnet lå ikke gyllent over tun og hus lenger. Som en dur langt bortefra hørte han orda til mora:

Du så det stygge såret på halsen til Balder,  åpent helt siden påske. Tjafset i hår-laget og nesten blind og døv var han. Det var synd  på Balder, Bjørn; men nå har han det godt.

Ti still! Skreik Bjørn, og med det samme sparka han hardt til bøtta så kalvedrikken fløt utover.

Mora sa ingen ting, men skjøv den faste mjølrøra oppi bøtta i lag med noen potetskall. Så tok hun bøtta inn igjen, fylte på lunkent vann og kom ut med den på nytt.

Balder kommer ikke igjen om du sparker, Bjørn.

Hun gikk bort til kalvebingen. Han ropte etter henne: Jeg skal skyte hesten hans far, så får han sjøl kjenne!

Med det samme kom faren. Bjørn så ham ikke, for nå kastet han seg flat ned på marka og stridgråt.

Faren satte fra seg en spade ved stallveggen og kom raskt over tunet dit Bjørn lå. Han bøyde seg over gutten og tok lempelig i skuldrene hans, ville reise han opp.

Bjørn merket farens trinn da de nærmet seg; da knep han seg fast med fingrene i graset og rikket seg ikke. Nå da faren tok i ham, fòr det en trassig rykning gjennom kroppen; han sparket vilt omkring seg og ropte:

Nei, nei! Jeg vil ikke - - Jeg vil ikke se deg! Morder!

Faren ble stående bøyd over sønnen. Et sårt alvor gjorde det kraftige ansiktet vakkert. Så gled det et smil over alvoret, og ansiktet ble enda mer vakkert da han sa:

Bjørn. Snart fyller du 10 år. Da skal du få en ny Balder, en Balder som blir enda bedre kamerat enn den gamle, og en bedre vakthund, det skal du se. Han blir bare din Balder. Hører du det Bjørn: Bare din Balder.

Faren rettet seg opp og ventet. Mora kom tilbake fra kalvene, ble stående på trappa en stund, hun også. Bjørn var snart til å bruse opp slik, men han ble så fort blid igjen. Denne gangen tok det lengre tid enn ofte ellers. Han gråt, han sparket; harde ord kom som steinkast mot foreldrene, men nå stilnet de smått om senn. Gråten gikk over i hiksting, ble spakere og mildere etter hvert, den også.

Da sa faren:

Du fyller året torsdagen. I dag er det mandag. Vi kan kanskje hente hunden alt i morgen, om du vil?

Det kom ikke noe svar.

Kanskje du ønsker deg noe annet enn en ny Balder?

Bjørn hørte at det var mora som sa det siste. Jaha. Så hadde de talt om dette før og tenkt ut alt sammen i lag – som vanlig. Alle ting ordnet de ferdig sammen på forhånd, både gode og leie ting.

Bjørn tenkte ikke å si noe, men så datt det plutselig ut av munnen hans:

Jeg ønsker meg ingen ting!

Foreldrene møttes i et lite smil. Bjørn slo seg nok til ro nå, ble vel snart den blide, tankefulle gutten igjen. Han også viste jo at Balder var mett av dager, døv, blind og full av stygge sår. Balder hadde ofte kastet opp maten i det siste; han holdt hverken vått eller tørt dag som natt, derfor fulgte det mye urenslighet med ham. Bjørn hadde vært flink til å ordne opp etter ham, men han viste da at denne vonde dagen måtte komme for vennen hans.

Nå så Bjørn opp, helt grimet av lort og gråt i ansiktet:

Hva for en ny Balder?

Faren sa:

Jeg har alt valgt den ut, skal jeg si deg. Den fineste i et kull på fem hos min bror.

Bjørn reiste seg:

Av valpene til Frøya?

Ja visst.

Da blir den nye Balder en søstersønn til ham som du i dag - - -. Bjørn ble brått tjukk i målet og tidde.

Nå snakket mora igjen:

Kom inn, Bjørn, og får deg litt mat sammen med far.

Med det samme stod Helga i trappa, uflidd ennå på håret, og kledd i bare nattkjole.

Dere får ikke lov til å være lei med Bjørn! Sa hun da hun fikk se ansiktet hans. Helga var 8 år, men stor for alderen sin.

Gå inn og vask deg og kle på deg skikkelig, sa moren litt strengt.

Jeg vet at Balder er død, hørte det smalt også, jeg, svarte hun fort og sprang inn. Hun la ikke dette med Balder så tungt på seg som broren gjorde.

 

 

Den nye Balder hadde svarte striper i den grå pelsen på rygg og bog. Under brystet gikk det grå over til hvitgule hår som var nesten brannete å se til. De svarte stripene så ut som en sele.

Så vakker valp har jeg aldri sett, sa mora da Bjørn og faren kom inn og slapp den inn i stua. Han var alt så stor at han hadde lært både å spise og drikke fint, og på noen dager kunne han lyde navnet sitt.

Som han danset og leikte! Og så fort som han fant moro i å hente ting som ble kastet opp i lufta eller trillet bortover. Men tanngarden hans var farlig, både i bokhylla til far og i sykorga til mor. For ikke å snakke om dukkene til Helga! En kveld beit han begge føttene av den ene og hodet av en annen. Da ble det stortuting og svært oppstyr. Resultatet av denne hendingen ble at Balder fikk en gammel teddibjørn, og en avdanket sko til odel og eie.

Da han var vel året, hadde han vokst til en stor, vakker buhund, lydig og klok, alltid sammen med Bjørn.

 

Her skal vi fortelle en hending fra første vinteren etter at Bjørn fylte tolv år.

Balder bodde i et hundehus som faren og Bjørn hadde laget. Så stekte de en streng høgt fra løa til stabburet. En glidering fra enden av bandet til Balder ble satt inn på strengen. Da kunne han være bundet, men likevel ferdes fritt i tunet. Hvis de hadde hunden inne om natta, lå han trofast på fotmatta ved siden av senga til Bjørn. Straks Bjørn gikk ned, var Balder som et skudd i trappa etter ham.

På skoleveien holdt Balder trofast følge med Helga og Bjørn. Men så fikk hunden i seg at han ikke ville gå hjem, men vente til Bjørn var ferdig med skoledagen. Da lå han gjerne på en tomsekk i ytre gangen. En stund gikk dette bra, helt til læreren sa:

Det er ikke lov til å ta hund med på skolen. Du må vel ha Balder i band hjemme heretter, Bjørn.

Bjørn ble rød:

Vi har prøvd det, men han holder slikt leven når jeg er borte.

Da lo læreren og sa:

Balder er for vanskelig elev å ha for meg. Og så vet du vel at det er bandtvang for hunder nå?

Når læreren tok dette fram, hadde det sin særlige grunn. Så snart barna fikk friminutt, spratt Balder opp, sprang ut og ville leike med Bjørn. Mange av barna, særlig i småskolen, var redde denne store, kraftige buhunden. Lærerinnen hadde klagd gang på gang. En dag sprang Balder over ende en sjuårs gutt så neseblodet spratt: en annen gang nappet han borti kjolen til ei niårs jente så hele framdelen av kjolen gikk i filler, og jenta sprang stortutende inn til lærerinnen sin.

 

 

Morgenen etter satte Bjørn Balder igjen hjemme, klappet ham og hvisket slik:

I dag må det bli som andre vil, Balder. Men vi skal til skogs og finne dyrespor straks jeg kommer hjem igjen.

Balder ristet på halen, løftet den svarte snuten høgt og peip. Det lydde som nei, nei for Bjørn; og øynene hans ba for seg, brune og våte.

Han gråter! sa Helga. Kom Bjørn, vi må gå. Jeg vil ikke bli for sein. Dermed fòr hun. Bjørn bandt hunden, spente skiene på og la raskt i vei.  

Dette var en fredag, og folk der i grenda kom til å minnes både dagen og datoen - -.

Det satte inn med vestavær og regn utpå dagen. Vinden økte på til storm som smalt mellom fjellene. Fjorden ble pisket opp med svære bølger. De slo mot fjæresteinene så det fosset kvitt langt innpå stranda. Gardene lå for det meste på den grønne stripa langs fjorden; der svingte veien fra tun til tun. Bakom reiste fjellet seg, bratt og slipe av skredene.

Krona på fjellet var Storbreen , veldig og kvit som ei skål med bunnen opp. Et og annet hjem lå trygge for skredene i små, grønne daler; der klorte frukttrærne seg fast, helt inn til skredeløp og bekkefar med steiner så store som hus.

Nesten midt i grenda lå skolehuset, torvtekt, gammelt og trygt, tett ovenfor veien mellom to bekkedaler. Velstelt og vakkert lå det der og grodde sammen med naturen, litt ødslig nå vinters tid med svarte, snaue trær omkring.

Midt ute i regnetimen skvatt elevene til ved skraping på ytterdøra. Med det samme kom et stekt stormkast som skrapingen e på døra druknet i. Læreren måtte snakke svært høyt mens han skrev og forklarte. Barna falt atter til ro med arbeidet sitt – så nær som Bjørn. Han satt glorød og kjente hjertebankingen i hals og hode. Tallene på tavla danset for øynene. Han lyttet så spent at det var uråd å følge med.

Han slapp å vente lenge. Der skrapte det igjen sammen med så ilter og arg gjøing at alle måtte skjønne hva det var. Læreren snakket enda høyere:  - Gå ut og skyss hjem den stygge hunden. Han ødelegger for oss!

Bjørn gitt ut, fulgte hunden bortpå bakken og fikk han til å skjemmes da han sa: Fy, Balder, gå hjem! Men det var tre ord som læreren sa; de beit seg fast: - - «den stygge hunden» -.

Balder hadde slitt tvert av det sterke tjoret sitt og sprang nå med en stump av det i halsreima si.

Mindre enn fem minutter etter at Bjørn hadde satt seg til med regningen sin igjen, skrapte det og gjødde det verre enn sist.

Læreren sa fort:

Ta friminutt, du Bjørn, så får vi være i fred!

Bjørn var ikke blid, ikke på læreren, ikke på hunden heller. Friminutt i timen ville han slett ikke ha; det var da det samme som å bli vist ut. Han gikk ut, slapp hunden stilt inn i gangen og la tomsekken til rette, hyttet truende med fingeren og bad Balder være dørgende stille. Det kunne Balder om han ville. Under jakt hadde han lært seg å være helt rolig, time etter time om det trengtes.

Bjørn gikk inn igjen.

Nå sa læreren, kommer du likevel?

Balder er stille, svarte Bjørn spakt. Mer ble ikke sagt om dette. I friminuttet tok Bjørn og leide Balder bort i vedskjulet. Der snakket han igjen til hunden om å være helt stille, og da læreren kalte barna inn igjen, smatt Bjørn og Balder aller sist inn. Balder la seg så til ro på tomsekken sin.

Stormen drev på, men kastene var ikke fullt så harde som før. I stedet kom det slaps og snø i tunge flak. Barna så hvorledes det pisket mot rutene og gled nedover, tungt og vått.

Slik gikk det time etter time: Balder knyststille på sekken i timene; sammen med Bjørn i vedskjulet hvert friminutt, - - helt til midt i siste timen - .

Det var nokså mørkt alt i det ufyselige været. Både barna og læreren begynte å kvie seg for hjemturen. De hadde opplesningstime. Læreren holdt på med slutten av en bok som het «Furberg-Finn».

 

Da hendte det: Etter et stormkast klirret det mer enn vanlig i rutene. Et lite øyeblikk til, og det kom en ny klirring, sterkere enn den første. Med det samme satte Balder i et kraftig bjeff, fòr mot døra til klasserommet, fikk den opp, skjøt rygg, fløy bort til Bjørn, så ut i gangen igjen.

Læreren slapp boka og stod helt kvit og stiv. Var hunden helt gal? Han så angsten i ansiktene til barna også. Så fikk han fram disse orda:

Hva er det? Kom ut og se - ! Han var alt på sprang etter der hunden og Bjørn la til foran. Ute på trappa hørtes en dur som ikke var stormen, og ei dirring kom fra jorda og ikke fra lufta.

Da skrek ei av jentene:

Skredet kommer!

Alle skjønte at nå hang livet i en tråd, og at eneste redning var å springe langs veien. Men i hvilken retning? I aust eller vest? Her kunne en springe rett inn i skredet i stedet for å berge seg for det. Tid til å se seg om eller å tenke rolig igjennom situasjonene, hadde de ikke. Et par sekunder til, og grenda ville kanskje stå igjen uten lærer og skolebarn -.

Balder strigjødde ustanselig og var alt på sprang – vestover, en gutt fort etter, det var Bjørn. De andre stivnet til et lite sekund eller to i angst og uvisshet til læreren fikk opp målet igjen:

Spring, spring etter hunden!

De snareste guttene hadde nådd Bjørn igjen, så kom jentene, og til slutt læreren. Han kjente luftpresset fra skredet, og duren var verre enn tordenskrall. De nådde fram til en bergknaus med ei stor røys steiner bak. Læreren ropte:

Kast dere ned – flatt – ned!

Med det samme kom luftveggen som et hardt slag over dem, snøspruten pisket kvite flak som gravde dem ned. Men da det verste stilnet av, reiste de seg en for en unntatt læreren.

Ikke farlig, sa han glad. – Sprang litt fort, for fort, ser dere.

De modigste guttene klatret opp på en stein og så tilbake. Ikke noe skolehus mer; snaut og skogløst helt opp til kanten av Digerklumpen. Og ned mot fjorden hadde skredet av stein, trær, snø og grus slipt seg helt ned på flatberget og sendt jorda på sjøen, minst hundre meter bredt. Et godt stykke ute på fjorden fløt skolehuset med taket opp ennå – som en liten holme å se til.

 

Hva var det som hadde hendt? Et stort skred fra Storbreen hadde først gått ned i et lite vann bak Digerklump-brekka. Vannet var nesten fylt av is og snø og vann fra før. Skredet ovenfor skapte så en kjempebølge som kastet seg framover brekka og tok skolehuset og alt det andre på veien sin. Det hadde ikke gått skred der det siste hundreåret i alle fall.

Resten av skoleåret holdt skolen til i den største stua i grenda. Læreren hadde sagt til Bjørn:

Første dagen må du ta Balder med. Vi skal holde en liten fest for ham.

Det ble en merkelig dag. Datteren til læreren hadde bundet en fin blomsterkrans. Hvor hun tok blomstene vinters dag, var lett å se. De kjente igjen både Hawaii-roser og alpefiol fra stua til læreren.

Men da Balder fikk fin tale av læreren og blomsterkrans av datteren om halsen sin, var det ikke bare Bjørn og Helga som fikk tårer i øynene sine. Kretsformannen takket læreren for dåden den farlige dagen og gav ham blomster. Bjørn fikk også blomster fordi det var hans hund.

Da reiste han seg, den gamle bestefaren til Bjørn, over åtti år gammel da. Han holdt den korteste talen – og den beste - , sa folk etterpå. Gamle Bjørn sa bare:

Hvem var det som sendte hunden, mener dere?

Jeg tror litt hva jeg vil om det.

 

Skrevet av Bjarne Slapgard 

Fra Høytlesningsboka: fortellinger og dikt fra 1970