3.søndag i advent, 13.desember


Tenn lys, tre lys skal flamme, for alle som må slåss
for rettferd og for frihet, de trenger hjelp fra oss
må ingen miste motet, før alle folk er ett
Tenn lys, for dem som kjemper, for frihet og for rett.

 

 

Luciadagen

Lucia var en siciliansk kvinne som led martyrdøden i 303. Senere ble hun opphøyet til helgen, og den 13. desember feires til minne om henne.

Lucias mor ble uhelbredelig syk. Lucia ba til den hellige Agathe, og moren ble frisk. Som takk ga Lucia hele sin formue til de fattige. På denne tiden ble de kristne forfulgt. Alle skulle tilbe keiseren, men dette nektet Lucia, og hun ble derfor brent på bålet.

Det finns mange legender om Lucia. Blant annet skal hun flere steder ha vist seg på et lysende, ukjent skip som kom med mat under hungersnøden. I Norden ble Sancta Lucia et symbol på lyset midt i den mørkeste årstida.

I følge folketroen var "Lussinatta" den lengste og mørkeste natta i året. Da var alle onde makter sluppet løs for å gjøre skade på både mennesker og dyr.

Mot dette søkte menneskene hjelp i kristentroen og i vintersolhvervets helgen, Lucia, som opptrer med lys. Best kjent er skikken i Sverige. Lucia opptrer med en lyskrans i håret, ofte i spissen for et opptog av hvitkledde piker med lys i hånden. I senere tid er også denne skikken blitt populær i Norge.


Sancta Lucia

Svart senker natten seg 
i stall og stuer. 
Solen har gått sin vei, 
skyggene truer. 
Inn i vårt mørke hus 
stiger med tente lys 
Sanc-ta Lu-ci-a, Sancta Luc-cia.

Natten er mørk og stum. 
Med ett det suser 
i alle tyste rum 
som vinger bruser. 
Se, på vår terskel står 
hvitkledd med lys i hår 
Sanc-ta Lu-ci-a, Sancta Luc-cia.

Mørket skal flykte snart 
fra jordens daler. 
Slik hun et underfullt 
ord til oss taler. 
Dagen skal atter ny 
stige av røde sky - 
Sanc-ta Lu-ci-a, Sancta Luc-cia.

 

 

LUKE NR 13


Snøvinter

Hylende snøstormer
har gått gjennom skogen
og visket ut landskapets ansikt.
Et vanvidd av hvithet martrer
ditt nedsnødde blikk.

Bare en og annen
skrå snøbrøtt-stubbe
peker opp av fonnene:
spjærer av fersk
klaka ved,
gule som hundetenner.

Stillheten
så overveldende stor at
du hører døden puste
inne i dine øreganger.

Livet i deg:
små svarte fisker
som står stille
og rører sakte på finnene
i mørket under isen.

Og du minnes,
minnes så det gnistrer
gjennom hjernevasken av hvitt:
en sidensvans
lakkrød solgul svart
mellom rimblomstene i ei bjørkekrone
tre dager siden …

Hans Børli

 

 

Lørdag 12.desember

LUKE NR 12


Stjernestund

Nå vandrer
verdens sentrum
gjennom oss
og stiller stormen
bak vårt ansikt,
smerten ringer lydløst
i vårt siste tilflukssted,
og brødet på vårt bord,
glasset med sin blomsterkvist,
messinglysestaken
og vår barndoms billedbøker
lyser i en skjønnhet
uten skygge.
Ett ansikt er vi,
lyttende til samme tanker.
Du står bak min hud
og jeg er bak din
i denne stjernestund
med liv og død
av samme hånd.

Harald Sverdrup

 


Fredag 11.desember

LUKE NR 11


Besøk

God aften, venn, jeg ser du kommer atter!
Du ville tale litt med mig ikveld?
Du ville høre mine fottrinn og min latter,
Og se om allting gikk mig riktig vel?

Du vet så godt at jeg er alltid trofast,
Og du kan komme når du vil til mig.
I mine tanker er du evig bofast;
Der har jeg bygget op et hus til dig.

Det hender når jeg sitter ensom inne
At jeg blir næsten lykkelig, fordi
En stor og stille fred går gjennem sindet.
Da vet jeg hvem det er som drar forbi.

Du går forbi og kaller sakte på mig,
Og det gjør godt å vite det er du.
I disse dager kan din stemme nå mig;
Den er det eneste som når mig nu.

Ja, du kan være sikker: Jeg skal komme:
En aften når du søker mig igjen,
Da skal jeg legge sammen alle bøker
Og reise mig og følge dig, min venn!

Jens Bjørneboe

 

 

Torsdag 10.desember

Sent i går kveld kom julekrybba på plass i skapet i stua. Jeg fikk nesten litt julestemning da jeg hentet fram nissemor, nissefar, nissebarnet og de tre vise grisene. De har også en vis rev som selskap. Jeg kjøpte to rådyr nå i desember som de skulle få ha sammen med seg, men det likte ikke reven. Så de har fått fast plass i vinduskarmen 😀

 

 

LUKE NR 10


Jeg gikk meg vill i skogene

Jeg rømte fra min elskede,
jeg sa mitt hus farvel,
jeg vandret landeveiene
alene med meg selv.

Jeg gikk meg vill i skogene,
og nå er det blitt kveld.
Og langs de bleke stiene
er mange bål brent ned.

Her haster andre videre,
her haster de avsted,
mot fjellene, mot stjernene,
mot glemsel og mot fred.

Jeg gikk meg vill i skogene
og natten stunder til.
Nå vil jeg tende opp igjen
en annens gamle ild
og siden følge sporene
hvor også han for vill.

Inger Hagerup

 


Onsdag 9.desember

LUKE NR 9


En liten vise

Om kvelden når det mørkner og alle går til ro,
da stenger jeg for stall og for låve,
og spurvene de netter seg i hvert sitt lille bo,
da går vel også du til din kove.
Men siden vet jeg ikke å få tiden til å gå,
for i de lange netter da lenges jeg så,
da har jeg ikke sinn til å sove.

Nu står du foran speilet og kjemmer ditt hår
så sort og alvorlig er ditt øie.
Da banker vel ditt hjerte men hvorfor det slår
det vet du ennu ikke så nøie.
For ennu har vel ingen fått komme dig nær,
men over stolen henger dine fattige klær,
ditt skjørt, og dine strømper og din trøie.

Det mørkner over veien og høsten stunder til,
og tåken den tetner over enge.
På stiene i skogen har mangen en gått vill,
og stjernene de stiger så strenge.
Men kan du ikke komme i aften, lille venn,
så send et bud og si mig, når kommer du igjen?
Jeg har ikke sett dig på så lenge!

Arnulf Øverland

 

 

Tirsdag 8.desember

 

LUKE NR 8


Sus i myrull

Livet er ikke alltid
et hesblesende kappløp med døden.

Livet er ikke bare
titusen strevsomme steg
mot små mål.

Nei, livet er rikt nok til
å være bare sus i myrull –

Livet er rikt nok til
å glemme timene og brødet
og døden.

Men alle disse flittige –
med lønningsposer og armbåndsur
og spisestue i lys bjørk …?
De er så gjerrige på minuttene.

Ropet fra hjertene drukner
i larmen av stempler og stål.

Men myrull suser i sønnavind
den enkle sangen
som hjertene minnes i maskinhallene.

Og ensomme fugler
seiler i sol,
seiler i sol og skriker

Hans Børli 

 

 

Mandag 7.desember

På torsdagskvelden ble Guri syk og etter ei natt der vi sprang ut og inn på grunn av at hun var dårlig i magen, tok jeg kontakt med veterinæren neste morgen. Siden Guri hadde kreft, så var tiden kommet for å bestille en siste time.

Det ble en fin avskjed i et farvel-rom. Guri fikk masse kos og kjærlighet mens vi ventet på at den første sprøyta skulle virke. Hun fikk ligge i en sofa mellom Erik og hennes gode venn Stian. Min niese Rita og lille Rakel var også med. Etter at Guri var blitt til ei vakker stjerne på hundehimmelen ga Rakel Guri en siste slikk på snuten. Det ble noen liter med tårer 😥

Sjekk siden GURI MALLA

 

Her er Stian og Guri på tur i sommer, tror de hadde en konkurranse om hvem som hadde den lengste tunga 💔

 
 

LUKE NR 7


Oppstandelse fra de døde

Jeg var en gutt på kanskje åtte år,
min far var vakt, de kalt ham for leser.
Vi bodde oppe på en enslig gård
som tidt var fårefold for Herrens får.
Og folk i grenden rynket stundom neser
av slik en fårefold i stuen vår.

Men jeg dro fordel av at far var from.
Han hadde blad og bøker allesteds i stabler.
Så jeg lo hånt om denne verdens dom
og lyttet storøyd når han talte om
de rareste mirakler og parabler,
og dette gjorde han hvorhelst han kom.

Især var Lasarus, som vaktes op
ifra de døde, noe som jeg husket.
Logikk hos mig lå vel i svøp og knopp,
men det med liklukt og den døde kropp
var nok bevis på at det ikke fusket.
Jeg gyste hemmelig fra tå til topp.

Jeg spurte:”Kunde for eksempel du
hvis noen døde vekke dem til live!”
Han sa:”Så sant jeg hadde troens hu
og fryktet Gud og ikke dødens gru,
og bad hans bønn, så kunde bønnen rive
en sjel fra døden i det samme nu.”

Jeg tvilte, tenkte, gikk fra stall til skjul,
hugg ved, bar vann med vintervalne fingre.
Da kom de kjørende en stund før jul
med Gustav Myra, han var blek og gul,
Jeg så en slede over tunet slingre,
Og Gustav lå der som en ribbet fugl.

Hans hode hvilte på en rimet fjel
med høisekk under, jeg så frossen fråde
i skjegget hans , som var så hvitt som mel.
De sa han hadde turet se ihjel . . .
Og Gustavs Stina bad til Gud om nåde.
Og far sa stille:” Herren frels hans sjel.”

Om kvelden hjemme bad min far påny
for Gustav, høitidsfullt som i en kirke:
”Gud vær ham nådig. Og la døden fly.
Opreis hans legeme. Splitt graven ad
og la ham atter komme op og virke,
Ditt navn til ære og til frydekrav.”

Vi hørte intet på en ukes tid.
Da kom besøkende – fra Myraplassen.
Det var hu Stina helgeklædd og sid
med mannen, levende og like blid.
”Guds fred og takk,” sa den opstandne tassen,
(han hadde overstått sin julerid.)

Jeg sa i ærefrykt: ”Jeg skjønner jo - -
Du far har opvakt Gustav fra de døde.”
Da så han underlig på mig og lo:
”Ja troen, Gutten min, er ingen brøde,--”
men vil du skjønne, når du skjønner no’
det var’ke første gang han gjenopstod.”

Herman Wildenvey