Luke nr 1

Dei Gamle Fjell

Eg levde mellom berg og knaus
som barn i tronge kår.
Eg vaksen vart og reiv meg laus,
for vide mange år.
Men alltid når mitt harde land
steig opp med fjellom blå,
eg kjende det i bringa brann,
glad laut eg gråta då!

Så mangt eit framandt land eg såg.
Det drusteleg og rikt
og fint og fagert for meg låg
som eventyr og dikt.
Men aldri nokon gang så glad
eg var, så sæl og fjåg,
som når dei gråsteins-berg i rad
på Noregs strand eg såg.

Her inne mellom berg og urd
vår vesle stove stod.
Vel var det ringt, det litle bur,
men lell er heimen god.
Her mor og far sin hugnad fann
og sleit og levde vel.
I trufast strev for dette land
eg og vil vera sæl.

Anders Hovden

Luke nr 2

Vinternatt

Jeg ser deg i sølvlys, for månen står
i skogen av rim på ruta.
Det er som flyter du på ditt hår
som ringer seg mørkt over puta.

Min kjæreste, sover du?

Innunder risbjørka der vi satt
i kvitveis-lyset på bøen,
der ligger en orrfugl i fonna i natt
og blunker og hakker i snøen.

Min kjæreste, sover du?

Jeg ligger i stillheten, våken og var,
jeg stryker deg lint over håret,
men tanken er underlig kuldslått klar
Det vintres på stiene våre ...

Min kjæreste, sover du?

Ei veggklokke tikker. Timene går ,
og angsten stirrer i bringen.
For klemt mot de rimfrosne rutene står
et tomøyd ansikt - Ingen --

Min kjæreste, sover du?

Hans Børli

Luke nr 3

 

Vellyst glir

Vellyst glir gjennom oss
som skyggen av en stor lengsel
Det må være en åpning et sted
i dette hungerens og ensomhetens univers

Vi fløt opp i hverandres favntak
ansikt mot ansikt, som etter en syndeflod
I lysets skrekkslagne indre
er det natt
Der og bare der, er vi samtidige
ett øyeblikk
Gå ikke fra meg nu

Stein Mehren

Luke nr 4

Tett snevær

Tett snevær fyller gatene om morgenen
som en slags sinnssykdom i lyset
- noen som prøver å spille fløyte med
amputerte hender
og tette igjen trafikklysene med
kniplingslommetørklær
men det mislykkes som ethvert forsøk
på å forandre vårt verdensbilde blir det
selv forvandlet
til oljesøl og urin og renner bort i
kloakkene.

For det nytter ikke med kloroformerte
sommerfugler
eller med å føre svampen langsomt over
et bilde som er ondt
når hånden er nølende og usikker på seg
selv
og bildet er av jern.

Rolf Jacobsen

Luke nr 5


Utrolig


Fisker Per Steng var så vakker en kar
som noen gang satte et garn.
Konen var liten og sliten og rar,
hun hadde hatt elleve barn.

Men alltid forelsket, beundrende vekk
satt hun og skrøt av sin Per:
Per Steng er vel vakker, Per Steng er vel kjekk,
og så go’ som han er når han ler.

En gang, – det var i kaffekalas,
spurte hun alle som én,
spurte til alles bestandige spas:
Er ikke mannen min pen?

Er ikke mannen min vakker og gó,
sa hun med salige smil.
Per Steng satt på tunet og puslet med no’,
en kjempe med solbrun profil.

Jo da, sa konene alle som én, -
for noenting måtte de si.
Jo, det er visst, han er inderlig pen,
og sånn som han holder seg, De.

Ja, nikket konen og så på sin mann
som satt der og bøtet et garn.
Det er ikke mulig å se på ham
at han har hatt elleve barn.

Herman Wildenvey

Luke nr 6

Tung tids tale

Det heiter ikkje eg: - no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er menge ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm!

Halldis Moren Vesaas

Luke nr 7

Nocturne

Sov på min arm! Natten gömmer
under sin vinge din blossande kind.
Lycklig och varm snart du drömmer
flyr mig i drömmen som våg flyr vind.

Fångas igen. Flämtar. Strider.
Vill inte. Vill. Och blir åter kysst.
Slumra min vän! Natten skrider.
Kärleken vaktar dig ömt och tyst.

Sov på min arm! Månens skära
lyftes ur lundarnas skugga skyggt
och på din barm o min kära
täljer dess återglans timmarnas flykt.

Helig den frid hjärtat hyser
mitt i den virvlande blodströmmens larm!
Slut är din strid. Månen lyser.
Vårnattsvind svalkar dig. Sov på min arm.

Evert Taube

Luke nr 8

Under himmelen

Tro ikke at
jeg kommer fra små forhold!
Himmelen sto alltid
åpen over meg.

Jeg levde mine år
med Syvstjernen som nabo
og vinden som omgangsvenn.
Jeg kjenner de lave maurstiene
mellom brukne strå på jorda,
men også lengselens kongevei av lys
der Guds fotspor står tegnet
i stjernestøvet.

Jeg er et menneske. Jeg har
erkjent storheten i det
å være så uendelig liten.

Hans Børli

Luke nr 9

Et rom står avlåst

Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Verken vær eller dager løper mer.
og tomheten svarer aldri.

Kolbein Falkeid

Luke nr 10

Lene din ensomhet stille mot min

Så falt da mitt blikk i ditt
som en sten fra mitt hjerte
en sten jeg har båret lenge omkring.

Og ditt ansikt er ikke lenger
stillferdig lukket om deg selv, men
en gave du åpner med øynene dine.

Og jeg vet ikke om det er blader
som faller fra store trær
eller et minne om dyr som flykter
for luften løser seg opp over
ansiktet ditt lik sterkt lys.

Ditt ansikt er et speil i mine hender
og dine bleknende leppers
sanseløse bleke smil; skum
etter storm nu langt borte.

Mens ordenes sommerfugler
viklet oss inn i en gylden tråd
mottok du all min maktesløshet.

Og jeg grep som i dyp dyp jord.
Dine bryster, ditt legeme, Du
og ditt blikk, halvt mønstrende
halvt et smil, som sa: Elsker.

I natt kan du lene din ensomhet
stille mot min.

Stein Mehren

Luke nr 11

 

Vær stille, elskede

Vi er ikke av dem
som riper av en fyrstikk
for bedre å se fyrverkeriet.

Vi øser ikke havet tomt
for å finne bølgenes natur.
Vi snakker ikke om lykken
når vi har den.

Tove Lie

 

Luke nr 12


Blindhet


Ser du deg blind
på bildet av verden
skal du se videre
lukk dine øyne
og du vil se, ja det er mulig.

Det finnes farver
ingen har ant
i ditt liv, i alt du gjør
hinsides det daglige.

Når du stirrer blindet
mot det tomme, det fjerne
vil du plutselig vite
du står midt i en fylde
lukk øynene, speil dine øyne.

Tove Lie

Luke nr 13

De nære ting

Ditt sinn monne flyve så vide omkring,
det er som du glemmer de nære ting,
det er som du aldri en time har fred,
du lengter bestandig et annet sted.

Du syns dine dager er usle og grå,
hva er det du søker, hva venter du på?
Når aldri du unner deg rast eller ro,
kan ingen ting vokse og intet gro.

Gå inn i din stue, hvor liten den er,
så rommer den noe ditt hjerte har kjær.
På ropet i skogen skal ingen få svar,
finn veien tilbake til det du har.

Den lykken du søker bak blående fjell,
kan hende du alltid har eiet den selv.
Du skal ikke jage i hvileløs ring,
men lær deg å elske de nære ting.

Arne Paasche Aasen

Luke nr 14

Vandresken

Det er som ditt ansikt har lyttet et sted
ved kildene. - Søster det er
som brakte du demringens stillhet med
fra høyder med hellige trær.

Du fylte min ensomhet mang en gang
i dager da hjertet for vill:
Jeg ante din nærhet i rådyrets sprang
og tårnfalkens vinger av ild.

Nå står jeg med hendene fulle av savn,
så fattig , så grovskapt og grå.
Du er som et bilde, et skinnende navn
på noe jeg aldri skal nå.

På skrånende stråler av sol har du gått
mot høylandet dypt i deg selv.
Ditt lyttende bortvendte vesen har fått
en snøduft av høstlige fjell.

Jeg ser på deg. Slik som en vegvill mann
i mørket kan stå og se
ei stjerne over et ukjent land
hvor stiene er snødd ned.

Hans Børli

Luke nr 15

Sekund og evighet

En gang når du har kastet dine drømmer
på en annen mann og jeg har tapt min fortid
til en kvinne som har drømt meg, slik jeg ble
En gang når kjærligheten selv har funnet nye
elskende å elskes i, hvor er vi da...

En gang når de som tro i våre spor
selv er blitt spor som blåste bort i jord og hav
En gang når vellyst, storm og sjelenød er blitt
et gudebildes milde fjerne smil i sten. En gang
når jorden, havet, gudebildene tar slutt. Hvor
er vårt løfte om bestandig kjærlighet da...

Finnes øyeblikk som rommer mer enn
vi kan bære? Favntak som griper etter mer
enn verden, som om verden er for trang for oss
Kjenn, så øre, så ute av oss selv som vi er
hos hverandre, elskede, er bare du og jeg
Kan dette dø? Skal også dette engang...

En gang når det vi kaller fremtid
er en sammenstyrtet kjeller under det vi kaller
tid og tiden selv rent ut av alle timeglass
Hvem husker oss og våre minner da...

Se meg, hold meg, elsk meg, der
vi synker, synker tilbunns i natten, Ja
som om sansene selv er de tidens hengsler som våre
favntak løfter oss ut av... Hvert salige sekund.

En gang når alle stjerner er brent ut
og sluknet, og solen er det svarte hullet
jorden er forsvunnet i. Så er det likevel sant
at vi to har elsket hverandre.

I all evighet.

Stein Mehren

Luke nr 16

Til kroppen min

Du tente meg trufast i alle våre år.
Eg trur nok at eg baud deg levelige kår
og for det gav du rikeleg vederlag
-til du brått gjorde opprør ein dag.

Du som før var slave er no ein tyrann
som styrer mitt liv med allmektig hand,
men som enda viser mildskap og nåde iblant.
Du unner meg i god natt i natt, ikkje sant?

Haldis Moren Vesaas

Luke nr 17

Ta mi hand

Det eldgamle, heite ønsket:
Ta mi hand.
I alle tider det siste
og det viktigaste:
Ta mi hand og før meg,
før eg fell.

Ta mi hand og reis meg opp
så eg kan gå dei få stega.
Det er fem, eller kanskje sju.
La meg få gå dei
og koma over streken såleis,
med andletet fram.

Er redd å bli liggande
med andletet nedi,
fem steg frå streken,
andletet i saur og søppel,
det er difor.

Ta di hand og vask det bort
i hardveret.
Alt det eg ikkje ville.
Der er eit ver for slikt.
Det bur i dine hender.

Mi villfarne hand, tumlande
der ho ikkje hadde noko å gjera
- fordi alt var så lavande rikt
og liksom for meg, for meg.
Alltid søkande i blinde.
Stum står ein i mørkret.

Ei hand full av støkk
og takk og undring,
kan eg rekke deg den?

Tarjei Vesaas

Luke nr 18

Kjærtegn

Skal jorden få
de døde?
Ofte så jeg dem
vandre under lys og skyer
og de var søsken av lys og skyer,

si ikke
jorden kan få dem, jeg tror
de vender seg til lyset
jeg har sett sollys
på menneskers ansikter mens de
holdt på med sitt, jeg har sett
lyset kjærtegne dem.

Tove Lie

Luke nr 19


Glade Jul!


Stille natt, hellige natt!
Far har statspolitiet tatt!
Ingen vet, hvor de kjørte ham hen.
Ingen vet, om han kommer igjen.
Få på dig klærne, fort!
sa de og førte ham bort.

Fred på jord, fryd på jord!
Vokt dig, barn, for din egen bror!
Kysser han dig, er du kanskje solgt.
«Vinterhjelpen» arbeider koldt.
Ulvene ligner får.
Lønlig iblant oss de går!

Glade jul, hellige jul!
Junkers daler ned i skjul!
Hit de flyver med bomber og bål.
Barcelona skal bade i stål.
Sov, du urolige by!
Snart kommer flere fly!

Fred på jord, fryd på jord!
Chamberlain iblandt oss bort!
Bare Spania blør en stund,
sparer vi firti milloner pund!
Salig er Chamberlains sang!
Gjenta det ennu engang!

Julefryd, evige fryd!
Hør mitraljøsenes hakkende lyd!
Kom la oss dekke med paradisgrønt
alle kadavrene, o så skjønt!
Evig er englenes sang
også ved Jang tse Kiang!

Arnulf Øverland

Luke nr 20

Vårkjenning

Jeg så våren i dag.
Et lys av grønt gjennom snøen
i søkket der en elg hadde
kvilt i nattbeita.

En kvast av tyttebærlyng.
Dyret hadde brånt den fram
med varmen av sitt blod
Jeg dekket den til med snø igjen.

Varsomt.
Slik du breier over et barn
som har sparket av seg
dynen i søvne.

Hans Børli

Luke nr 21


Du ber om en sang


Du ber om en sang
som berre skal være din eien,
ei visa til følge på veien
når dagen og marsjen blir lang.

Tre strofe på rim,
små ord som du ikkje skal glømme,
men love å verne og gjømme
som skatt i et hemmelig skrin.

Du ønske en sang,
en sang som eg aldri kan skrive,
førr sjøl e du sangen om livet,
med ungdommens solfylte klang.

Ved natt som ved dag
spinn livet ditt teksten og tonen,
og hjertet ditt driv perkusjonen,
til blodrytmens taktfaste slag.

Så varm poesi
som ingen mann hittil har skreve,
e du når du står der og leve,
så vakker, så ung og så fri.

Du ber om en sang,
men verden e full utav vise
som aldri blir sendt i reprise,
men spelles en einaste gang.

Helge Stangnes

Luke nr 22

Vi er innesperret

Vi er innesperret i oss selv
men noen kastet kjærligheten inn til oss
så vi kan se vår ensomhet
med en annens blikk: hei, sier vi
Her er jeg. Fødselsmerket. Klar.
Se meg, husk meg, elsk meg ferdig.
Livet er for stort til å bæres alene
Vi må dele det med noen. Med lengsler
som dragsug etter dager og netter
griper vi hverandre
som om det er mulig å dele et liv
Et liv like udelelig som døden.

Stein Mehren

Luke nr 23

 

Moderne Madonna

Vi fikk ikke rom på herberget,
- de tør ikke barnet mitt.
Så må vi bo i stallen
blant rotter skam og skitt.

Men lukk nå øynene dine
og gjem deg i søvnen min skatt
Josef er ute ved grensen
og klipper piggtråd i natt.

Du gråter i skyggene skurvet
av lusebitt og sår -
du lille, forrådte frelser
hvis frelse all verden forsmår.

Hør, vinden i veggene uler
så inderlig forlatt.
Josef er ute ved grensen
og klipper piggtråd i natt.

Å Herre, hvis han blir tatt ...

Hans Børli

Luke nr 24


Julekveld

Jorden venter, jorden smiler
vinterhvit og juleklædt.
Hus og hytter er beredt.
Underet er atter skjet:
Verdens store hjerte hviler.

Dype, tunge klokkeklemt
vekker underlige minner
fra en barndomstid som skinner
ofte fjernt men aldri glemt.

Barnefryd og barnelatter,
barnesang om juletræ,
da Vårherre selv var med,
strødde ut av himlens skatter.

Jorden venter, jorden smiler,
Sneen faller bløtt og lett
Og en trett og fattig tviler
drømmer barnets drøm og hviler.
Underet er atter skjet!

Inger Hagerup