Lørdag 28.oktober

Anya Made Amazing har inntatt plassen sin i sofakroken og ønsker alle som er innom hjemmesiden min en riktig god helg Hjerte

Søt datter sier Guri Malla (og oppdretteren) Kul

Nå vil jeg har minst en godbit for at jeg måtte være fotomodell {#smileys123.tonqueout}

Anya minner også på om at alle må huske å stille klokka tilbake en time i natt Vill

Torsdag 26.oktober

I dag er det presis 10 år siden jeg startet denne hjemmesiden Hjerte

Jeg er veldig imponert over alle dere som er innom og sjekker sidene mine i tide og utide. Så langt har det vært over 1,3 millioner besøk på sidene. Jeg koser meg veldig med hjemmesiden min og nå gleder jeg meg til å legge ut adventskalender og litt julehistorier. Men først blir det et nytt deilig dikt 1.november. 

Gratulerer med 10-årsdagen Smiler
 stort

Onsdag 25.oktober

Det er ikke alle dager som blir som planlagt. I alle fall ikke når man har hund i huset. Jeg bestemte meg for å gå på tur i Maskinisten i dag. I starten på turen er det et inngjerdet jorde der jeg av og til slipper hundene. Da kan jeg trene litt lydighet med Guri Malla mens Rakel snuser rundt. Da vi var ferdige med å trene, så lot jeg Guri springe litt sånn som hun pleier å få gjøre. Hun forsvant over en grøft og bak noe kratt, men det har hun gjort før og hun kommer jo tilbake i samme farta. Men ikke i dag, for der bak var det ikke mindre enn FIRE diger elger. Og så begynte jakta. Det var ikke mulig å stoppe henne og hele gjenget forsvant over jordet. Jeg koblet Rakel i full fart og så var det bare å følge etter. Men elgene har lengre føtter enn meg og jeg traff en dame med hund på et annet jorde som hadde sett fire elg med en liten hund etter seg. Og de hadde forsvunnet over jernbanelinja og oppover noe som heter Tjønndalen. Jeg gikk etter og ropte til jeg ikke hadde mer stemme igjen. Det var ikke så mye som et lite bjeff å høre. 
Det var mange forskjellige steder elgene kunne ha rømt, så jeg ble veldig usikker på hvor jeg skulle stå og vente. Jeg ringte min søster Gerd som hentet Erik og kjørte han til Maskinisten. Da var vi to som kunne passe på. Da Guri hadde vært borte i mer enn en time, så ringte jeg politiet og meldte henne savnet. Man vet jo aldri, kanskje hun dukket opp på en helt annen kant av byen. Før det hadde jeg lagt ut bilde og etterlysning på facebook på en side som heter Hund i Bodø. 
Jeg hentet bilen som stod på parkeringsplassen ved Bodin Leir. Først ga jeg beskjed til vakten i porten om at jeg hadde mistet Guri og ga de mitt telefonnummer sånn i tilfelle hun kom tilbake til parkeringsplassen. Jeg spurte alle jeg traff om de hadde sett henne, så jeg var rimelig sikker på hvor hun ikke var.
Erik gikk sin andre tur oppover Tjønndalen mens jeg kjørte hjem en tur. Da hadde hun vært på rømmen i nesten 2 timer og man vet jo aldri om hun hadde funnet veien hjem på den tiden.

Noen som kjenner til hvor denne søte jenta hører til? stod det på facebook på siden Hund i Bodø og da var det noen som linket til min etterlysning Ha ha

 

Jeg fikk en telefon fra Charlotte som hadde min gule banditt i band. Jeg ble så glad at tårene trillet, for det var jo mange tanker som hadde blitt tenkt uten at jeg sa de høyt. Både toget og elgen kunne jo gjøre mye skade på en sånn liten banditt. I alle fall så er Guri Malla liten i forhold til både tog og elg. 

Jeg ringte til Erik som kunne snu på veien oppover Tjønndalen og kjørte som en gal tilbake til Bodin Leir. Guri hadde nok skumle planer om å komme tilbake til bilen, for hun ble oppdaget utenfor blokka til forsvaret. Det var ei som ble glad over å se matmor igjen og enda mer glad for å se Erik. Og Charlotte fikk både tårevåte klemmer og finnerlønn. 

Vakta i Bodin Leir så jo det hele, så de forstod at savnetlappet kunne kastes. Jeg ringte til politiet som også ble glad fordi jeg hadde funnet henne igjen. Det var samme mann jeg pratet med begge ganger og han syntes det var så kult at hun heter Guri Malla.

Nå slapper hun av i sofakroken og har bare en tanke i hodet og det er at kveldsmaten skal bli servert. Og matmor, ja hun er ekstra lykkelig og ikke minst totalt utslitt Kul

Tirsdag 24.oktober

Pernille var en hund etter kaker. Da hun ble så stor at hun rakk opp til bordet, så la hun bestandig hodet sitt oppå bordkanten og fulgte med på hver eneste bit som ble spist. Og siden hun var så søt, så fikk hun bestandig belønning for tiggingen sin {#smileys123.tonqueout}

Her er hun i Gausdal i 2008 på fint kaffebesøk
og ja, hun fikk kake denne gangen også Hjerte

I dag er det akkurat 2 måneder til julaften bare sånn til opplysning Vill

Mandag 23.oktober

Det ble mye prat om Pernille i dag. Bandittene, Erik og jeg har spist en bedre middag og så ble det bursdagskake på oss alle sammen. Pernille var ekstra glad i kake, men de to som er igjen er ikke så langt unna de heller. 

Sjekk siden TO GAMLE MATVRAK. Det er fra Pernilles siste ferietur sammen med broren Fido. De hadde mange flotte eventyr i lag gjennom årene. Jeg er så glad for at Tone og Emil tok så godt vare på Pernille når hun sammen med dem.

De var noe for seg selv disse to vakre buhundene,
dronning Pernille Pavarotti og kong Fido Ferrari 
HjerteHjerte

Kalenderbildet mitt for oktober. Så jeg har da sett på de to bandittene Pernille og Fido i snart en hel måned. Et av mine yndlingsbilder av dem HjerteHjerte

Søndag 22.oktober

Sola skinner i Bodøbyen og her sitter jeg og gruer meg til morgendagen. Jeg kjenner det godt i dag også at jeg savner Pernilledyret mitt. Det er kanskje ikke så realistisk at hun skulle ha feiret 17-årsdagen sin i morgen. Men Pernille fantes det bare en av i hele verden. Guri Malla er jo barnebarnet hennes, men hun har enda ikke fått noen dronningtittel av meg. Hun kommer kanskje til å være kronprinsesse resten av livet. For det er ikke noen som kan ta plassen til Pernille. 

Men selv om ikke Pernille er her lengre, så skal vi feire henne med kake. Det kommer jeg garantert til å gjøre i mange år framover. Og på kalenderen står det Pernille med røde bokstaver.

Her er et Pernillebilde fra da hun var nesten 12 år gammel. Så utrolig klok og ikke minst vakker både på innsiden og på utsiden Hjerte

Fredag 20.oktober

Jeg sitter og mimrer om da Guri Malla hadde valper i Lofoten. Det var ei travel tid og ei koselig tid. Nå har Guri Malla stoppet opp med normale løpetider, så hvis ikke det skjer noe når hun egentlig skal ha sin neste løpetid, så blir det ikke flere Gurivalper. Hun blir 8 år i slutten av desember og da skal hun få lov til å nyte resten av livet som veteran. 

Her ligger hun og koser seg i valpekassa. Hun var en kjempeflink mamma Hjerte

Torsdag 19.oktober

Fant dette på nettet, mange kloke ord her:

"Min bestevenninne og jeg satt på cafè, og skravlet om løst og fast. Mens jeg tok medisinene mine, så venninnen min alvorlig på meg. Samtalen stoppet opp.
Ut fra ingenting, sa hun: Hvordan føles det å være syk?».
Jeg ble overrasket, både over spørsmålet hennes og det faktum at jeg trodde hun visste alt om sykdommen min. Vi hadde kjent hverandre i en årrekke, hun hadde vært med til legen og vi hadde bodd sammen. Hva mer ville hun vite?
Jeg bablet i vei om medisiner og smerter. Hun gransket meg nysgjerrig, men fortsatt ikke tilfredsstilt. «Men hvordan føles det å være syk, egentlig?»
Forvirret prøvde jeg å finne tilbake fatningen. Jeg lette etter de riktige ordene. Hvordan skulle jeg svare på et slikt spørsmål? Jeg kunne selvfølgelig vitse og le det bort, slik jeg pleide, og bringe samtalen over på noe annet. Men om jeg ikke kunne forklare det for henne, hvem skulle jeg da kunne forklare det til?

I det øyeblikket ble skje-teorien født.
Jeg samlet sammen hver skje som lå på bordet vårt. Jeg rasket deretter med meg skjeene som lå på bordene ved siden av. Jeg så på henne, og sa: «OK. Du er syk». Hun så forvirret på meg.
Jeg ville at hun skulle holde i skjeene, slik at jeg kunne ta vekk en og en. Jeg ville demonstrere det tapet som kronisk syke mennesker ofte opplever. Jeg skulle hele tiden kontrollere hvor mange skjeer hun hadde. Akkurat som sykdom kontrollerer livet mitt, og ikke jeg.
Jeg forklarte henne at den største forskjellen i det å være frisk og syk, er at man må ta valg. Man må hele tiden ta hensyn til ting som friske ikke trenger tenke på. Friske mennesker er priviligerte i den forstand at de slipper å gjøre disse valgene. En gave mange tar for gitt.
Hun tok engasjert i mot skjeene jeg overrakte henne. Jeg ba henne telle dem. Jeg forklarte at en frisk person har en uutømmelig mengde skjeer. Men når man er syk, har man ikke lengre det. For å planlegge dagen, må man vite nøyaktig hvor mange skjeer man disponerer.
Hun talte 12 skjeer. Hun lo, og sa at hun ville ha flere. Hun så skuffet på meg da jeg sa: «Nei, ikke flere». Allerede nå kjente hun på noe jeg har følt i flere år. Jeg forklarte henne at det ikke fantes flere skjeer, og at hun hele tiden måtte være oppmerksom på hvor mange hun hadde i hånden. At hun måtte passe godt på dem, og aldri la noen gå til spille.
Jeg ba henne liste opp dagens oppgaver. Jeg forklarte henne at hver eneste ting hun valgte å gjøre, plikt eller moro, kostet henne en skje. «Jobb!» repliserte hun. Jeg korrigerte henne umiddelbart mens jeg nappet vekk en skje. «Nei. Du går ikke bare på jobb. Først må du vekke kroppen, du må gjøre helsemessige vurderinger, og du må våkne etter alt for få timers søvn. Du må spise, for uten mat kan du ikke ta medisinene dine. Og tar du ikke medisiner, kan du gi bort alle skjeene dine med en gang. Morgendagens inkludert». Jeg fjernet en skje til, og hun innså at hun ikke hadde fått på seg klærne enda. Dusjen kostet henne også en skje.
Jeg tror hun tok poenget mitt da hun bare satt igjen med 6 av de 12 skjeene, og fortsatt ikke var kommet seg på jobb. Jeg ba henne tenke nøye over valgene for resten av dagen, siden tapte skjeer aldri kan fås tilbake. Noen ganger kan man låne en skje fra morgendagens bukett, men prøv å forestille deg hvor tøff morgendagen blir med en skje i manko.
Jeg forklarte henne også hvordan en kroniker alltid bærer med seg tanker og bekymringer for morgendagen. Blir man sykere? Møter man noen ekstra utfordringer? Mange ting å tenke på. Man vil ikke ha for få skjeer, i tilfelle man plutselig skulle trenge dem. Slik er realiteten for en kroniker. Man må være forberedt på alt.
Vi gikk gjennom resten av dagen, og hun lærte at å hoppe over lunsjen kostet henne en skje. Og å vente på toget. Med kun èn skje igjen etter jobb, fikk hun enten velge å gjøre litt husarbeid eller noe morsomt. Ikke begge deler. Hun ble tvunget til å ta valg og tenke konsekvenser på en ny måte.
Til sist satt hun med tårer i øynene. «Hvordan klarer du dette? Må du tenke slik hver eneste dag?» Jeg forklarte henne at noen dager har jeg flere skjeer, andre dager har jeg færre. Uansett hvor mange jeg har, må jeg alltid ta hensyn. Jeg har lært meg å leve et liv med en reserveskje i lomma. Så er jeg alltid beredt.
Det vanskeligste jeg har måttet lære meg, er å begrense aktivitetene mine. Jeg hater følelsen av å være på sidelinjen og å måtte velge å være hjemme istedenfor å gjøre noe jeg har lyst til.
Jeg ville at hun skulle kjenne på frustrasjonen. At alt må planlegges for å ikke gå tom for skjeer. Det som er den største selvfølge for friske, er en strategikamp for mange kronikere. Det er her forskjellen mellom frisk og syk er så tydelig. Jeg savner friheten. Jeg skulle ønske jeg slapp å telle skjeer.
Da vi forlot cafèen, var hun oppriktig lei seg. Jeg ga henne en klem, og stakk til henne en skje jeg hadde gjemt i hånden. «Jeg er heldig! Jeg ser på dette som et privilegium. Jeg må tenke gjennom hver eneste ting jeg gjør. Vet du hvor mange skjeer friske mennesker kaster bort hver eneste dag? Jeg har ikke kapasitet til å kaste bort dyrebare skjeer. Men jeg valgte å bruke skjeen min på å være sammen med deg».

Uansett hvor mange skjeer du har til disposisjon - nyt og vær glad for hver eneste èn Smiler

- lånte ord, men delte følelser og erfaringer

Ønsker deg en fin uke med mange skjeer. Bruk de fornuftig og etter behov Hjerte

Onsdag 18.oktober

I går da jeg oppdaterte skrev jeg at vi ikke hadde vært søkkvåte så langt på lufteturene våre. Men da jeg skulle lufte de før jeg dro på et styremøte i går kveld, så åpnet himmelen seg. Jeg fant et busskur vi kunne søke dekning i, men der kunne vi jo ikke stå i all evighet. Det plasket ned sånn at regnet hoppet opp fra asfalten. Til slutt var det bare å gå videre. Begge to var kjempeflinke og gjorde seg ferdige sånn at vi kunne gå hjem igjen. Men da var vi søkkvåte alle tre. For jeg tok bare regnjakke på siden det ikke regnet da vi gikk ut. Jeg kunne vri hundene da vi kom inn. De ble tørket etter alle kunstens regler og jeg fikk skiftet klær. Heldigvis var det bare regnvann og jeg har mer enn en bukse å ta på meg Vill

Dagens morgentur var en fornøyelse. Det var sol fra vi startet til vi kom hjem igjen. Jeg måtte ta et bilde som bevis og bandittene fikk en kjeks for jobben som fotomodeller Hjerte

Tirsdag 17.oktober

Vi har vært heldige på turene vi har hatt i regnet de siste dagene. Vi har enda ikke vært søkkvåte og på morgenturen i dag kom det en skikkelig regnskur et sekund før vi passerte et busskur på veien. Så da tok vi dekning der til det verste var over. Yr.no har vært flittig brukt i planlegging av når vi har vært på dagens lengste tur. Og det har gått bra så langt. Personlig så har jeg skikkelig regntøy på meg, så det er bandittene som står i kø på badet for å bli tørket med hundduker Whow

Her ligger den lille banditten på tørk etter dagens langtur Hjerte

Mandag 16.oktober

Litt pinlig å glemme at i går var det 30 år siden min første kull med buhundvalper ble født. Så da fikk jeg heller feire i dag at det var 30 år og 1 dag siden Vill

Vakre Viggo ble den første buhunden som ble født på kennel Cascilius. Han ble født 15.oktober 1987 kl 04.30. Her blir han holdt av ei søt lita jente som heter Rakel. På veggen bak Viggo og Rakel henger mamma Emma Hjerte

Ronja Røverdatter var den andre valpen som ble født. Her sitter hun sammen med mamma Emma. Vil tro hun er rundt 6 måneder gammel på bildet Kul

Playgirl Fix Beatrix var den tredje valpen som ble født. Hun het Bea til daglig og hun var en spesielt vakker tispe {#smileys123.tonqueout}

Og den siste valpen som ble født for 30 år og 1 dag siden var familiens store stolthet - INT N S UCH Cascilius Røde Rudolf Hjerte

Han lever videre i mange buhunder og ikke minst i den blonde blondinen som bor sammen med meg og lille Rakel - Guri Malla Whow