DEILIGE DIKT IX

 

 

Louis Armstrong

Gamle, milde Satchmo -
ansikt som hjulspor på sletten,
som muld og morild.

Sår på leppene.
Blod på munnstykket av messing. Alltid
raser solstormen
i dine lungers kløftede tre. Alltid
flyr en ravn på duevinger
fra din søndersungne strupe.

Nobody knows . . .

Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?
De klapper.
Hender som slo, hender som hengte, hender
som splittet et mildt groende mørke
med hatets brennende kors.
Nå klapper de.
Og du spiller, gamle. Synger
Uncle Satchmo's Lullaby. Svetten pipler, brystet
hiver. En sol sitter fast
i trompetens skinnende svelg.
Som gråten i en strupe.

. . . the trouble I've seen.

Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull
over mitt eget stengte ansikt,
mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:
Hvor henter du kraften til
ditt opprør uten hat? Din
skinnende tone av lys
som gjennomstråler negernatta? Svar meg,
hvor stor sorg skal til . . .
hvor stor sorg skal til
for å nære en ren glede?

Og trompeten svarer
langt borte fra,
en røk av sølv:

- Mississippi . . .

Hans Børli
 
 
 
 
Stemmeseddel

Stem på havet,
stem på vinden som styrer bølgene og former skyene,
stem på havets plankton og hvalens kjærlighetskonserter,
stem på skrei, sild, sei og lodde.

Stem på grunnfjellet, stem på svaberg
og tankefulle utsikter,
stem på grunnvannet og mose slag på berget,
stem på dype daler tonende som trompeter
av bygg og hvete,
stem på ballblom, barlind, kålrot og poteter.

Stem på skogen, stem på tjern med abbor, sik,
stem på Nordkapp, Son og Melsomvik.
Stem på byer med trær rundt alle hus
og solsikker i kjørebanene,
Stem på langsomme biler med blomsterkasser på taket,
rødkløver og løvetann i hjulene
og solskinn i lyktene.

Stem på veiarbeiderens ansikt av pergament
fordypet av hieroglyfer,
stem på hans armer av treskurd i solsvidd akantus.
Stem på murerens balansegang med stein på stein,
stem på hammeren som slår inn sine argumenter
For en fremtid med hverdager, kjærlighetssøndager,
barn og sirkus.

Stem på bondens seige hav som syder mørkt
av møkk og metemark, i bølgeskavl på skavl fra traktoren.
Stem på samer, kvener, kvinner,
stem på Blomster-Ole, Eng-Marie, Eple-Anton,
Guri Fagergås og Vidar Vannmann.

Stem på dem som lever her om hundre år,
stem på din sønnesønns gråt,
stem på din datterdatters første smil.
Stem på dem som aldri får fred
før verden blir en munnfull fredeligere.
Stem på brannvesenet som prøver, med et sukk,
å slukke helvete.

Harald Sverdrup

 

 

 

Haust

Det er haust. Det ruskar ute
med regn og kalde vind.
Småfuglen syng mot rute
og ville gjerne inn.
Men under omnen god,
der ligg på sekkjepute
han gamle Mons i ro.

Der ligg han trygg og drøymer
og blinkar stilt og smått
og alt i verdi gløymer
og hev det varmt og godt..
Og seier ingen ting,
men liksom inn seg gøymer
med rova sveipt ikring.

Som silkenøste fine
han ligg i mjuke skinn
med svevn i kvar den mine
og alle klørne inn.
Og glyrer likesæl
med kloke augo sine
og murrar smått og mel.

Skal vite kor du vankar
i blide draumar no?
Kan hende dine tankar
seg svæver lint til ro
i gammal minne-krins,
som stilt i hop seg sankar
frå den tid du var prins?.

Venaste prins i verdi
du gjekk i skogen grøn
med gullhår yver herdi
og ung og kjeik og kjøn,
og tenkte på den møy
som gjekk og henta bæri
so vide under øy.

Då kom den trollheks blide
med sving og sveiv og svins
fra trollheimen vide
og såg den vene prins.
Men skremd han frå ho skvatt.
Då las ho trollbøn stride
og gjorde han til katt.

Sidan so vidt han flakkar
igjennom skog og skar,
langt yver berg og bakker
og kjem til okkons gard.
Her kan i ro han døy.
Her vil han kvila stakkar,
og tenkja på den møy.

Å hu! Det ruskar ute
med regnvind sur og grå
småfuglen flyg mot rute
og liksom bankar på.
Men under omnen god
du Mons på sekkjepute
skal drøyme longt i ro.

Arne Garborg

 

 

God natt Oslo

Solen har for lengst gått ned bak Vestkanten et sted og
langs fjorden seiler natten sakte inn.
Den legger til ved havna og stryker gatelangs
forkledd som en kjølig sønnavind.
Min by, du ligger rastløs selv om dagen din er over. For
du vet at natten din blir aldri lang.
Ditt lys blir aldri slukket, ingen klapper på din pute -
men av meg skal du få en vuggesang:
God natt, kiære Oslo. God natt. God natt.
God natt, kiære Oslo: sov godt inatt!

I Schøningsgate går en enslig kvinne til entreen og
låser med en lenke satt i spenn.
- I morgen er den tyvende, da er pensjonen her
tenker hun og går og legger seg igjen.
På Drammensveien hvisler det en drosje gjennom natten og
ved Skøyen blir den praiet av et par,
som smiler til hverandre i lyset fra kupeen
før døra slår igien og bilen drar.

I Tollbugata kjører en Mercedes for seg selv
og en pike står og ser mot Akershus.
Så møtes de i Kongens gate, lyset skifter gult
og ved Vippetangen er de to blitt dus.
Ved Egertorvet står et par og snakker nokså streite.
Den grønne folkevogna har de sett.
Så må de begge flytte seg for siste Sinsen-trikken og
Freia-uret blinker kvart på ett.

Så feier feiebilen Grønlandsleiret opp og ned
fra Enerhaugen ned mot Grønlands torv.
Og Lompa stenger døra og siste gjesten går
forbi en mann som sitter stille utenfor.
Fra Vippetangen går en kvinne sakte ned mot Børsen,
ved Grev Wedels plass tar hun en sigarett
og tenker pa en by som er mye mindre enn denne og
en bror som hun så gjerne skulle sett.

Lillebjørn Nilsen

 

 

 
 
 
 
Bilde

Vi snur oss å vinker
Og du vinker tilbake
Huden din, så tynnhudet
og mager som en svanefot

Du er visst i ferd med
å gli over i skyggeriket
der du står i vinduet
på gamlehjemmet og vinker

Slik stod du som barn
i vinduet på barneværelset
og så etter de voksne
på vei ut i natten og festen

Vi vinker, du vinker
Ditt ansikt er en av de
siste blanke sidene
i en nesten utskrevet bok

Plutselig er du borte
Solen går ned, tømmer himmelen
for lys. Et sug av natt
i vinduet, viser hvor du sto

Stein Mehren
 
 
 
 
Tilståelse

Jo da – jeg drikker.
Tar gjerne et glass eller ti
når anledningen byr seg.
For ingen kan i det lange løp
holde ut å være til de grader
selvbeskuende edru
som jeg er
de fleste av årets dager.

Av og til er jeg nødt om
å ta livet mitt med på
en aldri så liten luftetur.
Leier det med meg i en lenke av kingelvev.
Lar den pjuskete lille kjøteren
pisse på lyktestolpene
og flekke tenner
mot ”pene” mennesker på veiene.

Hans Børli

 

 

 

Sommarønske

Jorda har snurra sitt løkkehjul,
gjett oss en sommar i gave.
Smørblomsterenga står St. Hans-gul,
sola går døgnvill og finn ikkje skjul:

Ja, la meg få bli i sommarn’,
eie kvert døgn den kan gje,
glømme ei stund det som etter kjem,
eg ber ‘kje om anna enn det.

Ønska meg ofte når gauken gol
og song sine lettvinte vise,
slåttekjærest og midnattssol,
aldri eg bad førr St. Peters stol:

La meg få bli i sommarn’,
leve kvert kostbart minutt,
kanskje kjem ingenting etter den,
så gje at han aldri tok slutt.

Gagnlause ønska e skreft i sand,
likevel eig eg ei tru:
Ønske eg berre så sterkt eg kan,
så kanskje det skjer – det som ikkje går an:

Ja, la meg få bli i sommarn’
nyte kver time eg fekk,
så skal eg takke når frosten kjem,
førr døgnan og dagan som gjekk.

Alt vi har fått skal bli tatt oss ifrå,
hausten gjer ingen kreditt.
Det som fekk blomstre på stelk og strå,
frøes og fell og skal snart førrgå:

Så la meg få bli i sommarn’,
men står eg igjen når han dreg,
då søke eg varmen hos deg, min venn,
så sommarn’ kan leve i meg.

Helge Stangnes

 

 

Svermeren og lyset

Jeg hører en lyd bortved ruten.
Et pust imot vinduets glass.
Da finner en svermer veien
inn i mitt lille parnass.

En luftens urolige drømmer
som seiler på nettenes vind.
Nå er den herinne og ligner
litt flyvende måneskinn

Hvem er det som ubedt besøker
mitt kammer i denne kveld?
Er du en sønn av natten?
Er du den onde selv?

Hvorfor velger din uro
døgnets mørkeste del?
Er du kan hende min egen
hjemløse landstykersjel?

Har du et budskap å bringe.
Så bli og forklar deg bare -
men svermeren svarer meg ikke.
Hva skal vel en svermer svare?

Den flakker stum og elegisk
hen over blekkhus og bøker,
og jeg kan se på dens vinger
at det er lyset den søker.

Lyset som blafrer på bordet
styrer den mot i det samme
som om den plutselig møtte
selve tilværelsens flamme!

Den svir sine svirrende vinger
et kort og forskrekket sekund.
Da klinger det kansje i rommet
et skrik fra dens ørlille munn?

«Alle blir kloke av skade,
Ikke sant, lille venn?»
Sier jeg smilende til den.
Da flyr den mot lyset igjen.

Jeg roper: «vokt deg for varmen
hvis du har livet ditt kjært!
Har du da ingen erfaring?
Har du da ingenting lært?»

Hva er det du venter å finne
i denne fortærelsens ild?
Følger du farlige stjerner,
går du deg alltid vill –

Flyr du beruset og i blinde
mot livet som ingen kjenner.
Mot flammen som ingen tør møte.
Da fenger din sjel og forbrenner!

«Finn deg et matnyttig virke
andre steder i stuen
hvor det er trygt å være
se på din fetter fluen!»

Men svermeren som jeg formaner
betrakter meg nærmest som luft.
Hva har vel en svermer å lære
av borgerens bleke fornuft?

På tredje tokt imot lyset
blir den i varmen – og dør
og lite ble det tilbake
av det som var lite fra før!

-------

De fleste som leser dette.
Finner vel denne moral:
at livet er farlig å leve
for den som er sprøyte gal.

Men noen vil kanskje mene
at den som er klok og forsiktig
han kjenner jo slett ikke livet,
og bare den gale er riktig!

Bare svermeren kommer
tilværelsens nerve nær.
Bare den som forbrenner,
vet hva å leve er.

Også vi skal vel følge
røsten som maner og tvinger
til alltid å fly imot ilden
selv om vi svir våre vinger?

Øyner vi lys i mørket,
går vi mot brannen og gløden
Målet er nettopp å flamme
selv om det ender med døden!

André Bjerke

 

 

 

Det må

Det må være en stad det blir gøymt
det vi lever i lag,
kvar stund vi har ledd og drøymt,
kvar nykveikt dag
kvar smil og kvar varleg hand,
kvar time av trøyst,
ei rømd som har ævleg minne
og gøymer di røyst.

Det er for stort, det vi har,
til å siga ifrå oss.
Ein stad må det setja seg fár
og bia på oss,
ein stad eg ikkje kan nemna
og ikkje forstår,
bakom dei slokna stjerner
og folna år.

Sigmund Skard

 

 

Du skal få en dag i mårå

Det var en liten gutt som gikk og gret og var så lei.
Hæin skulle tegne Babylon, men lærer'n hæin sa nei,
hæin ød'la hele arket, hæin var tufsete og dom,
men så hørte hæin et sus som over furukrona kom...

Du ska få en dag i mårå, som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel,
og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går
og da får du det så godt i mårå kveld,
og hvis du itte greier det og æilt er like trist,
så ska du høre suset over furua som sist.
Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står
med blanke ark og farjestifter tel.

Og så vart gutten vaksin, og hæin gikk og var så lei.
Hæin hadde fridd åt jinta si, men jinta hu sa nei.
Og hæin gret i svarte skauen "detti blir min siste dag".
Men da kom det over furua det såmmå linne drag:

Du ska få en dag i mårå, som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel,
og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går
og da får du det så godt i mårå kveld,
og hvis du itte greier det og æilt er like trist,
så ska du høre suset over furua som sist.
Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står
med blanke ark og farjestifter tel.

Og nå er gutten vaksen og går og slit som folk gjør flest
med småbruk oppi Åsmarken der kjerringa er hest.
Og hæin syns det blir for lite gjort og streve titt og trutt
og trøste seg med furusus når dagen blir for stutt.

Du ska få en dag i mårå, som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel,
og da kan du rette oppatt alle feil i frå i går
og da får du det så godt i mårå kveld,
og om du itte greier det og æilt er like trist,
så ska du høre suset over furua som sist.
Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står
med blanke ark og farjestifter tel.

Alf Prøysen

 

 

 

Vakker og god

Han satt der og så på henne
og tenkte så rare ord.
Så våga han til å seia:
"Du er så vakker du bestemor!"

"Å nei", svara bestemor
med ein sukk.!
"Du kan ikkje seia
at eg er vakker,
som er berre skrukk-i-skrukk!"

Da såg han ho inn i augo
og tagde still
Men tenkte med seg:
"Det finst ingen annan,
som er så snill".

Sidan møtte han livet --
Det både gret og lo.
Møtte med varme og kulde,
som smeikte han, eller slo.
Det gav han ei visse:
At vakker,
er berre den
som er god.

Jan Magnus Bruheim

 

 

Jonsokkveld

Det stilner mot kveld. Ei måke
ferger sitt eget speilbilde over
svartblank sjø i solfallet.
Og ungbjørkene jeg hentet heim fra skogen
strekker greinene signende mot hverandre
over den slitte dørstokken.

Jeg sitter her i lauvsuset og ser
hvordan landet med gamle hender
låser opp sitt rosemalte skap.
Løfter varsomt frem i lyset
en skinnende, kostbar ting.
Et arvestykke av hamret sølv:
Jonsokkvelden.

Hans Børli

 
 
 
 
 
Notat

Livet er den eneste måten
å dekkes med løv på,
hive etter pusten i sanden,
stige til værs på vinger;

å være en hund,
eller stryke den over den varme pelsen;

å skille smerte
fra alt som ikke er det;

å komme seg på innsiden av det som skjer,
se noe fra flest mulige synsvinkler,
å strebe etter å trå minst mulig feil;

En enestående sjanse
til et øyeblikk å erindre
en samtale som fant sted
med lampen slått av;

og i det minste én gang
snuble i en stein,
bli dyvåt når det bøtter ned med regn,
legge fra seg nøklene i gresset;

og å følge en gnist i vinden med øynene;

og uten stans fortsette med å gå glipp av
noe viktig.

Wislawa Szymborska

Gjendiktet av Christian Kjelstrup
 
 
 
 
Rådyret

Denne dagen
vil jeg bevare i hjertet
som en ting av kostbarhet.

Jeg møtte et dyr på stien
i dagningens første time.
Et rådyr så levende vakkert,
så skinnende ungt som hadde hoppet ned fra
den lave morgenstjerna i øst.

Dette møtet
Gjorde hele dagen edel.
En skjør villdyr-ynde
La et lys av åpenbaring
over mitt grove dagsverk.
Hendene ante den uforløste sangen i alle ting.

Jeg følte meg på underlig vis
fylt av ansvar. Fordi
skjønnheten hadde sett på meg med de mildeste øyne i skogen.

Hans Børli
 

 

 

 

I de store katedraler

Ennå høres dumpe slag av klokkers malmer.
Tonestrømmer fra de glemte salmer.
Folkeskarer ut og inn der svunne tider taler
i de meget store, meget gamle katedraler.

Ennå sees solskjær om en kvinne
med et nyfødt barn på armen dypt der inne.
Nesten lysredd. Bak et hav av kjerter *
må hun lytte til de redde hjerter
som et håpets lys for verdens kvaler,
i de meget store, meget gamle katedraler.

Josef står der. Markus, Lukas, Peter
viser veien dit ditt øye leter
- til ditt eget ansikt, menneskenes, dødens,
alle smerters sannhet, løgnens, nødens,
alle gåters gåte, - verden selv som taler
ordløst i de gamle katedraler.

Kirkenes tusen spir hvor enn du vanker
er en tornekrans om menneskenes tanker.
Ennå blod fra pannen. Hanen galer.
- Peter - Peter? spør de gamle katedraler.

Rolf Jacobsen

 

 

Hiss deg ned

De spør og de spør. Hvorfor i granskogen
setter vi oss her og jobber med bokstaver,
rytmer og skilletegn når det er låter de vil ha,
billedstriper. Trykke på en knapp. Ord
som bare er et sus i ørene.
Bokstaver
Må være som boksehansker. Pang
– et slag i trynet så du raver.
Ellers kan det være.

– Trøtthetens tid.
Nå må vi skjønne dette snart.
Stressen, karrieren, angsten, leden
ved å være uten fremtid.
– Takk, vi greier oss nok
med de problemene vi har.

Jo, det er greit nok det.
Men så blir spørsmålet: Hvor trøtt er du
egentlig. Hvor langt er du kommet
med livet ditt. Hva ligger du våken for
om nettene. Vi skjønner deg,
men gir ikke opp for det.

For ordene er som gresset.
Det bare ER der, Klipp det ned,
gjør plen av det. Som du kan tråkke på.
Og bare tråkk.
For opp kommer det
ustoppelig så lenge jorden står. Snart
er det oppe mellom fingrene på deg
før du vet det.
– Så hiss deg ned.

Rolf Jacobsen
 
 
 
 
Hjem Te' Jul

Ska' si dæ at ti'a går
snart e' det gått et år
se på kalendern'
kor tynn den e' blitt
se ut av vinduet
sner det ikke litt
sner det ikke nu
ja så sner det nok snart
e' de'ke egentlig ganske rart
å tenk' på kor ti'a går
snart e' det gått et år

Du e' min beste venn
og snart ska' vi sees igjen
ser du ikke månen
kor lur han e' blitt
sannelig trur æ
han smilte såvidt
kanskje han og
går å gle'r sæ te' jul
kanskje d'e' derfor han e' så
gul
en måne kan og ha en venn
han snart ska' se igjen

Hjem te' jul
æ ska' hjem te' jul
æ ska' dal' som en engel
ned i skjul
æ ska' hjem te' jul

Deilige juletid
d'e' det som e' ti'a mi
selv om d'e' vinter
og bekmørkt og kaldt
skinn' det jo julelys
overalt
folk har det travelt
med ditt og med datt
køan e' lang og veian glatt
men alle e' like blid'
når det e' juletid

Og folk kjøpe' fine ting
ei klokke, ei bok, en ring
pakka inn pakka
i julepapir
med lapp kor det står
kem som får og som gir
æ har ikke penga
så æ har ikke råd
men tid har æ nok av
og den kan du få
nei æ har ikke råd te' no'n
ring
men tid kosta ingenting

Når æ kommer hjem te' jul
æ ska' hjem te' jul
æ ska'dal' som en engel
ned i skjul
æ ska' hjem te' jul

Terje Nilsen
 
 
 
 
Rose

Fordi eg er kvinne
sette dei håret mitt opp i krans
slipte neglene mine
måla munnen min raud,
ville skape meg om til ei rose.

Nå i kveldssola
ser eg skuggen min drage seg ut,
bli til eit kvasst sverd.

Marie Takvam

 

 

 

Når solen skinner på kineserne (Geografitime 1)

Når solen skinner på kineserne
er det stjernenatt hos oss.
Om omvendt. Asia er stort.
Halvparten av verdens landmasse.
Ligner en elefant.
Europa er støt-tennene,
Sibir den bøyde ryggen,
India den alltid romlende mave.
Og Kina, midtens rike
er dens mektige hofter og lår.
Der er der den reiser seg.
Elefanten er et godlynt dyr
vanligvis.
Men tirr den ikke.

Rolf Jacobsen

 

 

Ventevers i februar

Du må lære å vente.
Du må bære dine vintrer,
stå dine vakter hos det levende
selv om livet i deg er lite og svart
som loppe på snøen i februar.

Tror du blåveisen smilte
så tindreblått under svàet om våren
hvis ikke rota hadde bodd
lange måneder
hos tælen og mørket,
med Døden som husvert?

Hans Børli

 

 

 

Til mor

Alt godt og vakkert som er blitt
meg kjært på heimens jord,
har lånt sitt lys fra hjertet ditt,
du gamle, slitne mor.

Du lever med i bjørk og hegg,
i sol og regn og vind.
Pinseliljen ved din vegg
er budskap fra et sinn.

I trogent strev med tusen ting
i stue fjøs og kvé,
du sleit din gylne giftering
så tynn som lauv på tre.

Jeg ser deg for meg, mor, så tidt,
jeg ser deg der du står
på stabbursbakken, høgt og fritt,
med himlen om ditt hår.

Jeg vet: en dag er alt forbi
og all din gjerning gjort.
En hånd av nådig søvn slår i
den tunge kobberport.

Da vil den gamle stua stå
som fremmed for mitt blikk.
Og heimløs heime skal jeg gå
langs stien der du gikk.

Hans Børli

 

 

Den kjente samiske poeten Paulus Utsi (1918-1975) skrev dette diktet:

Ij mige

Nåv tjiegnalijt
Biso ulmutjij lunna
Gå iedne giella
Mij ájádusájt luovvi
Luobbi mielama
Ja linijdahttá
iellemvuogev

Ikke noe

Blir igjen
Så dypt hos mennesket
Som morsmålet
Det frigjør tankene
Og brer ut vårt sinn
Og gjør livet
Mykere å leve

 

 

 

Venteværelset

Jeg sto i venteværelset
hvor alt var tomt og stille,
og stirret inn i speilet
mot en annen mann enn meg.
Jeg spurte full av redsel
hvem han var og hva han ville.
Vi pekte på hverandre,
og han hvisket sakte: “Deg!

Jeg kommer i fra stedene
i stjernelys der ute.
Og jeg er den du var
og kanskje kunne blitt."
Han sa han var en reisende
et tog som var i rute.
I speilet så jeg ansiktet
han hadde sagt var mitt.

Så gikk jeg inn i speilet der,
og han kom taust imot meg.
Som lys og skygge krysset vi
hverandre uten spor.
Han strøk bort venteværelset
med hånden - og forlot meg.
Og jeg, - han eller jeg? - gikk dit
hvor stjernelyset bor.

Kolbein Falkeid

 

 

Som levande skog

Levande skog under stjernor
Urørleg skog
Slik skal han stå under himlen
inni din hug
Det er ikkje lenger time
Det er ikkje tid

Urørleg skog under stjernor
er i det som skal bli
Ein kveld som denne
rører ditt sinn ved æva
og du kan kjenne
at livet er evig
og ingen ting skal ta ende

Når du må gå -
skal noko av deg bli att
Som levande skog under stjernor
i still natt

Jan-Magnus Bruheim

 
 
 
 
 
Status praesens

Sist vinter hadde jeg en tête-à-tête med døden.
«Beskikk ditt hus og skriv ditt testamente»,
sa han. «Jeg dø? Jeg har jo langt fra høstet livets grøde»,
sa jeg. «Det hersens testamentet mitt får vente.»

Allikevel, en natt jeg skrev min siste vilje.
«Mitt gods og gull skal mine nære kjære ha.
Men Rians ugle er tilgodesett en god venninne,
og katten, katten skal min datter ta seg av.»

Men så kom det beskjed fra doktoren en dag:
«Ta tran og tyve mg Tamoxifen pr. dag.
Da Tønseth, skal du ennå leve vel og lenge.»

Jeg lever fortsatt, men jeg lever på kreditt.
Jeg elsker. Men! Aristotelisk ikke lenger.
For med min kranke kropp er det oktober blitt.

Jan Jakob Tønseth
 
 
 
 
Hjertet mitt

Jeg bar alltid hjertet mitt nakent
utapå meg som ei lydende bjelle.
Men hjertet var ikke smidd
av jern og messingbrás
som bjella, derfor
rispet jeg så lett sund det
inni livets snatt og snar.
Barnåler
og måsabøss
og blar av ville drømmer
klisser i det størknete blodet.

Hans Børli

 

 

 

August

Efter julis silke
kommer august med fløyel
og brennende lys.
De blussende kinnenes måned
da brystene er tunge
og brune av sol. Modningens tid.
Keiserens måned. Ikke vent.

Elsk
i august. September
kommer snart med sine rynker
og sin tørre munn.
Se – svalene skyter med piler.
Huj-huj, hør latteren. Plutselig
er det din tur.

Rolf Jacobsen

 

 

Den nye dag

Den nye dag har intet ansikt ennå.
Hyllet i en stjernekappe
kommer den susende mot jorden.
Så kaster den kappen og står skjønn og naken
med hendene fulle av solen.

Mellom sine fingerspisser
lar den timene dryppe fra evigheten.
Den vasker fjellene med sitt blendende smil
og på sine hvite skuldrer bærer den
tusen ukjente sorger.

Inger Hagerup

 

 

 

Sol i sorg

Hvorfor er midnattsolen så blek?
Den er en sol i sorg.
Den står lavt på den andre siden av jorden en stund
lik en gammel mor efter en tung dag.

For hva har den fått se
overalt på jorden,
i menneskenes øyne og i deres henders verk.
At det er ikke nok.
Selv allverdens sol er ikke nok.

Ikke purpurmorgnene og dagens mette ro.
Ikke kornet som den løfter opp til dem og den stimende fisk under land,
ikke storm, ikke sne, regndråpenes milde lyd over takene
ikke nok, ikke nok.

Selv allverdens sol er ikke nok.
Den er trett, den er en sol i sorg,
og den trekker det grå sjalet omkring sig
så vi ikke skal se øynene.

Rolf Jacobsen

 

 

Septemberkveld

Ein still og sval septemberdag
går under i sitt blod.
No står i loge ås og li
og bjart brenn myr og mo.
Og vinden ror i gullskirt lauv
og varslar kjøld og snø.
Så er alt vår og sommar slutt.
No ventar haust og død.

Det susar smått om stille tun
der osper står og blør
og bjørker over bleikna hå
sin visne rikdom strør.
Men åkren løfter korn på staur
mot dagsens siste eld.
Så sloknar himmel, folnar jord,
og kveld og mørker fell.

Og lysa døyr i alle hus
med stjerner stilt blir kveikt,
og natta rår om all vår jord,
og hjartet slår så veikt
som var alt vår og sommar slutt,
meir vonlaust slutt enn no,
som skulle hausten svale snart
mitt eige heite blod.

Halldis Moren Vesaas