Julaften, torsdag 24.desember

GOD JUL 💔

 

Det å feire jul i fangenskap - uansett om man er i en konsentrasjonsleir, i en flyktningeleir eller på et asylmottak - er en tung påkjenning. Tanker, minner, håp og drømmer gjør ekstra vondt i en tid som denne.

LUKE 24


Jul i Sachenshausen

Et juletre er tendt på galgebakken!
Vi sitter benket ved vår suppeskål
og dufter stille av den sure kål,
og har det hyggelig her i barakken.

Vi feirer dagen, da en mann blev født,
som bar så underlige frihetsdrømme:
Han vilde vekke liv, der alt var dødt.
Han vilde fri fra fremmed herredømme
og egne landsmenns fariseerklasseen
voldtatt, våpenløs og rådløs masse.
Han vilde rense tempelet for svik
og fjerne skillet mellom arm og rik
og fri fra slavedom sitt folk og land,
- den altfor drømmerike, unge mann!

Og samme folk er det, en bok forteller,
det satt i babylonisk fangenskap.
Men det er samme lov, som ennu gjelder,
dens bud er det totale folkedrap:
Gå hen og gjør allverdens folk til treller!

År strømmer hen, årtusener forbi,
her sitter vi!

Nu har vi vasket våre suppekrus,
og vi lar synke våre slitte never,
mens våre lengselssyke tanker svever
om brente tomter og forlatte hus.
Der var vårt hjem!

Og våre kjære, hvordan går det dem?
Vi håper, og vi tror jo, at de lever,
vi skriver brever -
der kommer alltid et og annet frem -
med kvalte utbrudd, ord som bare tier.
Vi går i måneder og venter svar,
og himlen gråner, selv om den er klar;
til slutt får vi et svar som intet sier!

Vi går og håper, snart må noget hende,
et tegn må skje...
Selv disse år må engang ta en ende!

Vi lytter til et flaut kommunikè;
og jorden vender sig mot frost og mørke,
mot natt og sne.
En mann blir løslatt, -
inn kommer der en hundretallig flokk.
Når blir det nok?

«Der går en vei til frihet» -skorstenspipen!
Det er et hverdagsblad av vår historie,
en allfarvei: Revier og krematoriet!

Men det skal hevnes! hørte vi fra nogen.
Da kom det fra en mann fra Telavågen,
fra en av dem, som hadde mistet sine sønner,
det falt så stille, med det gav et sjokk:
Kva skal vel eg med hemn? Og mannen stønner:
Nei, me frå Telavåg hev fenge nok!

Og kan vi tenke slik, da blir det fred.
Men vil du slukke ild med hatets flamme,
da får du ennu engang se det samme:
Slekt efter slekt skal stille på geled
til marsch i mørket og mot ukjent sted!
De skyldige, dem kan du ikke ramme
ved å la barn og kvinner trampe ned!

Det kommer for mig noget jeg fikk høre,
som Martin sa: Det første jeg skal gjøre,
det er å sette op igjen en stue,
selv om den ikke blir så grom og stor;
men det er greit å vite, hvor en bor,
og godt å sitte på sin egen tue.
På denne bakken ned mot havn og brygge,
der vil jeg bo, den stuen vil jeg bygge!

Der tendes vinduer i vårblek kveld.
Det skinner i den nye låveveggen.
Nede i bekkefaret dufter heggen,
og lien lysner under sneblå fjell.

Men neste gang, vi hører dyreskriket
og motorbrølet fra en fremmed hær,
da kjenner vi dem. vet vi, hvem de er,
og vi skal møte dem og ikke vike!
Ukrenkelig er Norges land og rike!

Arnulf Øverland
(skrevet i 1943. Han satt fanget i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland i perioden 1942 til 1945) 

 


Lille julaften, onsdag 23.desember

LUKE NR 23


Regnbuen

Du spør meg, mitt barn, hva en regnbue er?
Nei, tenk, det er mer enn jeg vet.
De kloke forstår det? Det tror vel enhver,
men regnbuen kommer man aldri så nær
at man fanger dens hemmelighet.
Ja, vel er jeg klok som en visdommens bok
og kjenner all verden til fjerneste krok,
men helt uten hell har jeg søkt å få svar
på hva regnbuen var.

Å fange dens farver det prøvet jeg vel
engang før min barndom forsvant.
Jeg satt i en have en regnsommerkveld
og lekte i gresset en lek med meg selv,
- det gjør jeg jo ennu iblant. -
All verden var våt under himmelens gråt,
og jeg var kaptein i en smørkassebåt
som seilte omkring på den svømmende jord
med all skapning om bord.

Jeg lekte at regnet som druknet min mark,
var virkelig syndeflodsregn,
og selv var jeg Noah i Noahs ark;
jeg satt som hin bibelske urpatriark
og ventet på himmelens tegn.
Og tegnet, det kom: det var regnbuen som
sprang ut som en rose i vannenes flom
og hvelvet sin veldige solstengel opp
over Ararats topp!

Den var solmorgenrød, den var sommernattsblå
den var hvit som en lilje så svai.
Hva kunne det være? Jeg tenkte som så:
Det er vel den sløyfen Vårherre tar på
hver gang himlen har syttende mai...
Å nei, jeg forstod: det var saktens en bro
som Gud mellom jorden og stjernene slo
og lot den da selvsagt begynne sin vei
her i haven hos meg.

Men var den av gull, eller var den av glass
eller kanskje av solsilkebånd?
Og førte den opp i et himmelpalass
hvor Herren, han står på sin syvstjerneplass
og øser dens lys med sin hånd?
Jeg fikk nok et svar hvis jeg bare var snar
og løp og la hånd på den der hvor den var.
Du spør om jeg sprang? Ja, men luften ble tom
i det samme jeg kom!

Den var her ista men så løp den sin vei?
Nei, stopp, den var ennu å se
der rett bortved bekken. Jeg tenkte: å nei,
du narrer nok mange, men slett ikke meg;
så satte jeg atter av sted
over gress, over grus, i en regnbuerus;
nu skulle jeg fange den, få den i hus!
Det var en vidunderlig sommerkveldslek.
Men regnbuen vek...

Slik gikk det meg da. Og slik går det meg nu
på min daglige regnbuejakt.
Den viker som før. Og jeg burde vel snu?
Nei, vit at det kan hverken jeg eller du
når vi først er i skjønnhetens makt.
Jeg må og jeg vil nok forfølge dens ild
så lenge det ennu er regnbuer til;
den leken vil vare til jeg ikke ser
noen sommerkveld mer.

Hva regnbuen er? Den er lengsel, min venn,
den er alt som vi ingen gang fikk.
Selv i syndeflodstider står håpet igjen
så lenge et lengselens regnbuespenn
kan hvelve seg fjernt for vårt blikk,
det vi søker å nå, men aldri skal få,
ti foran oss skal den bestandig stå
og være vår bro mot den flimrende strand
i et fremtidens land - -

André Bjerke

 

Tirsdag 22.desember

LUKE 22


Bare tynne nåler

Det er så tynt, lyset.
Og det er så lite av det. Mørket
er stort.
Det er bare tynne nåler, lyset
i en endeløs natt.
Og det har så lange veier å gå
gjennom så ødslige rom.

Så la oss være varsomme med det.
Verne om det.
Så det kommer igjen i morgen.
Får vi tro.

Rolf Jacobsen 

 

 

Mandag 21.desember

LUKE NR 21


Julaften!

Julaften med julelys i vinduerne,
bugnende juletrær i storstuerne,
julesang ud gjennemm dørsprækkerne!
Jeg vanked alene i gaderne
og lytted til barnesangene.
Jeg satte mig ned på trapperne
og tænkte på min døde morsan

Og jeg gik ud på markerne –
ud – blandt stjernerne.
Min balle gled hen over skyggerne
af dødningearmede trær.
Jeg fandt et lig mellem sneglimtene,
snejulelysene,
et lig, som endnu bævrede,
en stakkels frostdød spurv.

Og jeg gik bort til mit tagkammer
og satte lyset i min flaske.
Jeg satte lyset i min flaske
og la bibelen på min kiste.
Jeg knæled ned ved min kiste
og blæste støvet af min bibel.
Jeg folded hænder over min bibel
og gråt.

Sigbjørn Obstfelder