DEILIGE DIKT VI

 

 

Vårvise

Skulle jeg i dag kan hende skrive
en visetrall i mørketiden,
vekke våren i meg selv til live
og videre til venner gi den?

Hør da hva jeg innerst inne mener
om motløshet og triste tanker:
Det er bare vinterlige grener
som snart vil bære blomsterranker.

Louis Kvalstad

 

 

Eventyr

Så langt inni skogen og fjella
der ligger en setervang
hvor budeier sto utpå hella
og lokket på kyra og sang.
"Så kom no mi ku
og min kjæreste, du
som skal bygge og bu
her i skogen".

Ho Eli var gildeste jenta
som stullet på denna støl.
Hos kaksen på Breiby der tent`a
og passet hans rike bøl.
Med smil som en vår
og med solgull i hår
gav ho hjertene sår
her i skogen.

Men høgt oppi svarteste berje
der budde en jutulfant.
De sa han var kommen fra Sverige
men gu´ veit om det var sant.
Med busthuer sju
og svans som ei ku
han spredde vel gru
her i skogen.

En kveld sto ho Eli så lubben
og lala med sølvreint mål.
Da hufset han broka si, gubben
og ga ikke lenger tål.
Så radig han sprang
heile Bruråsen lang
og to´a Eli på fang
der i skogen.

"Hör du min raraste flicka
du ä` som en blomma ljus.
Rätt ärligt du skulde dig skicka
som fru i mitt trevlige hus.
Før vid hjartat jag svär
jag har fått dig så kjär
och du knogar så` där
' här i skogen.

Men ingen i verda hørte
hva Eli da mælte til svar
for trollgubben vadsekken snørte
og jenta i berje bar:
Så satt ho der stur.
Tilslutt sto ho brur
i den måsagrå ur
der i berje.

Hans Børli

 

 

 

Salme ved tjernet

Min Skaper, jeg står atter her
ved tjernet i Ditt morgenskjær
og føler Du er nær.

Ditt livsenspust, Din morgenvind,
går deilig gjennom skogen inn
og stryker alt om kinn.

Du blåser duggens tårer bort,
Du åpner kjærlighetens port
av lys til smått og stort.

Se dyrene i skogens snar,
de myser mot Din dagnings glar,
Din sol så underbar.

Og fugl og fisk i luft og vann,
de priser Deg så godt de kan,
alt etter sin forstand.

Hvert kre og kryp, hvert blad, hver blom
lovpriser at Din dagning kom
med solens gyllenflom.

Jeg, mennesket, tar del
i denne pris og hvisker: Dvel,
Guds morgen, i min sjel!

Louis Kvalstad

 

 

På mørkeloftet

Du leitar mellom gamle ting på loftet
og prøver finne dine eigne spor.
I løynde skap og skuffer lever ofte
den siste rest av dagane som fór.

Kan hende finn du ting som verkar rare,
så gammaldagse at det er ei gru.
Då ser du korleis tida di har fare,
for tinga er som før, men ikkje du.

Ei liten sko var stor nok til den foten
som trippa rundt i barndommen si verd,
og genseren som eingong var på moten,
ber bod om farne år som gøymest der.

På mørkeloftet lever gamle minne
sitt eige innestengde skuggeliv.
Men dagane kan ingen stengje inne,
dei kverv ifrå oss liksom skyer driv.

Ein navlestreng til fortida er broten,
og heller ikkje skuggane finn svar,
for barneskoen er for trong på foten,
og stengd er vegen til den tid som var.

Karsten Oksavik

 

 

 

Vanskelig vår

I forfjor fløtt kjærringa.
-Einsam æ satt.
I vinter sank sjarken
Ei stormfull natt.
Og tre-vekka se’a
Førla æ min hatt!

Du undre vel på
ka æ ønska mest att?

Det fins mange hatta,
Men ingen som min,
for han va så mjuk
Og så heimgjort og fin.
-Så fins det rabatta
på kvinnfolk og vin.

Men når
skrei står på Hølla
så e æ mest kåt
på å ri over Vestfjor’n
i egen båt!

Tore Hestbråten

 

 

Tallenes tale

Kjære tall, fra null til ni.
Dere kommer man ikke forbi.
Blant alle som teller
er det dere som gjelder.

Først vil jeg hedre tallet 0.
Det tommeste av alle hull.
Et ingenting med sløyfe rundt.
Hyssing om en bortblåst bunt.

Størstemann er nummer 9.
Som en furu i det fri.
Ligner nesten en monokkel
eller rumpetroll på sokkel.

8 er nok det peneste,
det rundeste og reneste.
Et bilbanetall uten ender.
Hull som er bestevenner.

7 er ikke særlig vakker,
men en falleferdig rakker.
Tallet ligner litt på 1,
bare skjev og mindre pen.

6 er sansenes tall,
og svai som en spirende ball.
6 er tallet som damper
og utløser talløse kamper.

5 er en krok med tak
og girene på en spak.
Fem er fingrene på din hånd,
og ukedagenes hverdagsbånd.

4 ligner seil på en mast,
klar til å gi seg havet i kast.
Du vet at alle er om bord.
Søster, bror, far og mor.

3 er en måke som flyr
skrått over folk og dyr.
Alle gode ting er tre.
Tre kan også fyres med.

2 minner om en svanehals.
Uten blir det ingen vals.
To er øyne, armer, ører.
To beveger og berører.

Stoltest av alle er likevel 1.
Rank som en ribbet pilegren.
En strek med knekk på toppen.
Alene som hjertet i kroppen.

Niels Chr. Geelmuyden

 

 

 

Døden

Je har aldri tenkt meg døden
som en kvil i kvite puter,
der hvor sorg og stillhet rår bak
lamperøde ruter.

Je har aldri tenkt meg døden
som en tårevåt avskjed
med et liv hvor sorg og sjukdom
støtt må regnes med.

Je har tenkt meg døden slik som
elgen faller i sin skog
når den kvasse blyspiss-kula
flerrer ragget bog.

Je har tenkt meg døden slik som
aspa rød og trassig blør
når de ville traner klager
gjennom gylne dager
på sin flukt mot sør.

Inga bleike sørgekranser,
ittnå prat om – takk for alt!
Bare gull på blåe høgder
der hvor sola falt.

Hans Børli

 

 

Gå ikke fra meg

Høsten har gått over markene mine;
den siste trekkfuglflokken synker
med døende skrik bak høgda.

Gå ikke fra meg! Du
som var foran meg, bak meg, ved siden
alltid. Du milde makt
som fikk lyset til å brenne under vatn,
døden til å vende om i bislaget,
ord til å nære seg
av våkenetter og vondt – små ord
lik villblommer som gror
rundt en slakteplass i elgskogen
der blod og innvoller gjødslet
den magre jorda.

Jeg så deg aldri. Jeg kjenner ikke
ansiktet ditt. Du var bare
et smil i mørket,
et nærvær ved veiene
som vind i korn om natta.

Gå ikke fra meg! Nå
som tælen synker i jorda,
moldvarpen sitter i åpningen av sin tunnel
og slikker de såre graveføttene
og aner med lysblinde øyne
hvor høg himmelen er.

Hans Børli

 

 

 

God natt

God natt alle blomar i hagen.
God natt alle fuglar i tre.
God natt alle svivande tankar
som følgde i dagen med.

God natt kvikke spel ifrå bekken.
God natt linne sus av vind,
som stryk gjennom hagehekken
og uroar dagdraumen min.

Svevnen har mjukare tonar
og linnare sus av song,
og stundom vakrare blomar
enn dagen har nokon gong.

Svevnen gjer blidare tankar,
og draumane natta ber
på villare vegar vankar
og fagrare syner ser.

Aslaug Låstad Lygre

 

 

September

September-dager så klare som fugleøyne
myrer hvor tranebæra dugger matt om kvelden
når stjernene slår sine sølvspik i stillheten.

Alt er fred og fredløshet;
det ligger en marsjordre forseglet
under treets krøklete røtter
djupt i bergrevner og raumold.

Og løfter du blikket
fra stien gjennom blåbærlyng over høgda,
da renner øyenhulene dine fulle
av blå-blått ved himmelrendene:

En vill lengsel
stryker stille gjennom din indre ødemark
lik skyggen av langsomme vingeslag.

Hans Børli

 

 

 

Eg har ein engel

Eg har ein engel med meg på vegen
Han var der frå fyrste stund
Frå vogge til grav han lyser
Til slutt i min siste blund.

Eg har ein engel med meg på vegen
I ungdom og song og vår
I livet han fylgjer med meg
I gode og tunge år.

Eg har ein engel med meg på vegen
Når kvelden vert vond å gå
Han styrer mitt steg i natta
For dagen eg takkar då.

Eg har ein engel med meg på vegen
Når livet mitt ebbar ut
Han syner meg himmelstranda
Her er ikkje sorg og sut.

Johannes Kleppevik

 

 

Koma ein kveld ?

Ein kveld skal du leite
fram til ein stad
du aldri har vore før.
Fumle deg fram til huset,
opne ei dør –

Stå der og stryke
med blinde fingrar
over ting
som du ikkje kann sjå.
Veta dette:
Det er i kring deg
og til å nå.

Koma frå alt du veit,
inn i eit ukjent rom.
Sitja ei anings stund
og vente.
Og vera tom.

Koma ein kveld
til eit framandt hus,
når vegen er gått til ende.
Fumle med hendene –
ane det usedde
som ei kviskring.
Finne eit ljos
– og tende.

Jan-Magnus Bruheim
 
 
 
 
Blåveispiken

Jeg går og rusler på Ringerike,
de stille stier jeg sjelden går.
Da kommer mot meg en liten pike,
en lubben unge på fem, seks år.

Hun bærer blåveis i sine hende,
den første hilsen fra jordens muld –
hun møter meg som en venn hun kjenner
og står og smiler så tillitsfull.

Hun spør meg barnslig om jeg vil ha dem
for hun har plukket dem nettopp nå.
så hvis jeg vil, kan jeg bare ta dem
si’r hennes øyne, de store, blå.

Så god en gave har ingen gitt meg
som denne dunbløte barnehånd -
hun får no’n penger så hun kan kjøpe
til sine lokker et silkebånd.

Hun løper fra meg med takk i blikket,
hun danser lykk’lig på vårens vei.
Hun løper fra meg, men aner ikke
at det var hun som var god mot meg.

Arne Paasche Aasen
 
 
 
När morgonens sol ...

När morgonens sol genom rutan smyger,
glad och försiktig,
lik ett barn, som vill överraska
tidigt, tidigt en festlig dag -
då sträcker jag full av växande jubel
öppna famnen mot stundande dag -
ty dagen är du,
och ljuset är du,
solen är du,
och våren är du,
och hela det vackra, vackra,
väntande livet är du!

Karin Boye
 

 

 

 

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.

Karin Boye

 

 

Hundeliv

Storvarg yler inn frå sjøen.
Aldri har dei vore lausar´
drakane som sprutar eld
i millom svarte himmelhausar.

Det er mest som verdi krasast
under heile rap av hamrar.
Utmed novi skvalar fossen,
grinder smell og porten slamrar.

Karo ligg og skjelv i skytja
bak den gamle gode kista;
Jamvel hundelive kann ein
vera bange for å mista.

Husets vaktmann, barnevenen,
han som hjelper Nils å gjæte,
ligg og stirer imot huse,
skræmd av alle fæle læte.

Det er trøyst å sjå det endå
lyser ut or stoveglase,
endå himlen tykjest taka
jord og hav i samme rase.

Den som vøre med dei andre
inne bak den ljose ruta,
der den tjukke fine Polly
strekjer seg på sofaputa!

Men der er kje rom for Karo:
Hende det han ville prøva,
fekk han seg et spark i baken
eller kor det kunde høva.

Ut med grisen! Skrik ho matmor.
Ut med han! Eg vil kje tola,
han skal fara kring og gjera
heile gulvet rosemåla!

Kanskje har ho rett. Koss kan ein
hund som heile dagen rotar
uti marki og på jage,
te seg stødt med reine potar?

Ikkje fårleg med ho Polly.
Ho fer klem og kyss på snute,
der ho ligg i sofakroken
på ei utvald silkepute.

Enda ho til inkje duger,
slikt som kanne in buhund sæta,
ikkje duger ho til vakthund,
ikkje dug ho til å gjæta.

Var ho endå til å snakk´med!
Men ho var kontant dem dama.
Aldri gådde ho ein Karo,
og det kund´og ver´det sama.

Slik ei trind kortpusta tikje,
som dei kanskje sengi reider, -
jau det skulde vera makker
på dei høge vide heider!

Med ein skrall som rivna himlen
vart dei ljose rutor sløkte, -
Karo krabba innåt veggen:
Vart dei ned i havet søkkte? –

Tori rapar, stormen rasar,
ambod slamrar, lyne blenkjer.
Ingen håttar på ein vakthund, -
ingen veit kva Karo tenkjer.

Ingenting; for at det finnest
hugnad for ei stakkars bikkje
meir enn den han har med Nilsén,
veit en firføtt Karo ikkje.

Når ein dag å nyom vaknar,
vil han møta fram til streve.
Fær han so eit magert kjøtbein,
vil han kyssa husbonds neve.

Olav Gullvåg

 

 

 

Musa i orgelet

Det budde ei mus i eit orgel
som sto i eit kyrkjehus.
Ho var ikkje nettopp nonne,
- berre ei orgelmus.

Ho treivst inni orgelverket,
for musa var musikalsk,
og merka når orgeltonen
var aldri så lite falsk.

Og det fekk ho ofte merke,
for han som var orgelnist,
og han som var belgetrøar
var brødrene Rosenquist.

Den eldste var belgetrøar,
- ein storvomma somlekopp;
men broren i klaviaturet
var sprek som ein orre på topp.

Så ingen kan undrast at musa
stundom vart ille ved.
Men bortsett frå slikt spetakkel
ho levde sitt liv i fred.

Ho hadde til levemåten,
for brød stod ho aldri beit.
Det fann ho i sakristiet,
men det er det ingen som veit.

Og ein gong var musa heldig,
-det hende nok enno ein gong -:
Ho barsla til dyr musikk av
Mendelsohns bryllupssong.

Og når det vart preikesundag
ho hadde si gode stund,
og tok seg tilliks med hine
sin vanlege sundagsblund.

Men sida var ulukka ute:
Det fants ikkje bortevon
då Rosenquist, belgetrøar,
gav opp og gjekk av på pensjon.

For bror hans fekk trumfa igjennom
ein skinnbelg av likaste sort
på fire til fem hestekrefter,
- og dermed bles musa bort.

Men likevel, kan ein vel seie,
tok musa det siste stikk:
Ho fauk over kyrkjetårnet
til himmels med full musikk.

Jacob Sande

 

 

Anderledeslandet

Det er langt dette Anderledeslandet.
Nordover, nordover uten ende.
Øygarden blåner seg endeløst ut i havet.
Vi stuer oss sammen der det finnes jord og utkomme,
tettbygd i smale daler.
Men ovenfor dem ruger ensomhetene,
- Europas Tibet, høyhimlet, tyst
og nesten endeløst, som tankene.

Tiden er vond, hverdagene krever sitt.
Gatetrengsel, blodslit og kummer.
Men vi ble født til dette landet,
avlet av fjell og hav i tidens grålys.
Et strengt, nesten nådeløst hjem, ingen mangel
på ørefiker her.
Men det ble da folk av oss tilslutt,
båtfolk fra først av, herskere
over hele Nordatlanteren.
Og nå plukker vi gullpenger opp fra havbunden
og hjemmet vårt går oss langsomt av minne.

Veiene er så lange her og det er bratte bakker.

Men det ligger der enda, Digernorge,
sjøvasket og tungt, med travelhet, regntåker og tinder.
Søker du opp til dem – til utsynet og himmellyset
så ikke bli deroppe, eller drøm deg bort
for vi venter på nevene dine, og godviljen.
Det er en tid av nød og vi er en del av verden.
Men fra et anderledes land
som ingen herremenn riktig har fått has på.
Så bukker vi ikke så dypt som naboene,
det er for bratt her.

Rolf Jacobsen

 

 

 

Salme

Stille, stille mot kveld.
Stille, evige sne.
Stille, mektige fjell
Stille, veldige bre.

Stille, stille mot kveld,
eterblånende hav.
Solens vugge og grav
drøm og vugg mot deg selv.

Langt, langt ute i vest
lynder gull imot stål,
slukker solen sitt bål,
stiger kvelden mot høst.

Ris så tyst over fjell.
Sporer blinker i sjø.
Ridder Mørk, ridder Kveld
vi skal visselig dø.

Ridder Stum, ridder Sort,
sakte rir du avsted,
mot den ukjendte port,
mot den ukjende fred.

Inger Hagerup

 

 

Nyttårs-salme

I den nådeløse
loven om forvandling
ligger vår bestemmelse
og skjebne gjemt.
Utenfor vår tanke
går en drift mot handling
som vi kanskje selv har
villet men har glemt.

Tiden er et hugg i
hjertet og i blodet,
en fortettet spenning
mellom håp og tross.
Bakom verdensrommet
rommes evig noe
fjernt og ubønnhørlig
som er uten oss.

Ingen vei tilbake.
Ingen utvei heller.
Vi er blinde fanger
samlet på et hvelv.
Men et sted i mørket
bortenfor det borte
møtes kanskje tiden
engang med seg selv.

Der vil kanskje noe
blendende og rolig
gjennomtrenge selve
mørkets mørke hud.
Der vil kanskje alt som
virket så utrolig
løses opp i dette
som de kaller Gud.

Inger Hagerup

 

 

 

Til Jorden (med vennlig hilsen)

Hør her, Jorden, vi har noe å si til deg
– ikke fordi vi misliker oss her, det er et fint sted dette,
nok av vann og høyt og luftig under taket,
vi legger korn i jorden og snart suser det gyllent over markene,
for nesten alt har vi fått fra deg,
olje og friske hav og varm ull om vinteren
men vi har ingen ro her lenger.
Noe har slått oss ut av kurs
og vi går rundt og er redde hver dag
for alt som kan komme.

Derfor spør vi deg nå: Hva gjør du med fjellsidene
og med havet?
Hvordan greier du alltid å være i balanse med deg selv,
alltid i likevekt. Du går i din bane i rommet
uten en feil, ikke en tomme avvik,
lydløs, ensom bak alle lysår i evigheten,
bare med et sakte sus fra havet
og fra vinden gjennom skogene nå og da.
Du skifter sol og vind og våren kommer som bestemt.
Alle regnestykker går opp, dine mønstre og figurer
er klare som glasskrystaller.
Derfor er det vi kommer til deg og spør
hvordan får du det til.

For nå har vi bodd hos deg så lenge, i lyst og i nød,
og fra deg har vi fått hva vi hadde behov
unntatt dette ene – likevekten og bestandigheten,
din uforstyrrelige ro.
Ja, du ser selv hvordan det er fatt med oss,
hvordan vi gjør livet om til død overalt vi ferdes
– fabrikkene som arbeider dag og natt med utslettelsesvåpnene.
Luften som forpestes, havet og skogene som dør,
mens millioner av oss lever som dyr, i sult og nød.
Slumstrøkene i øst og vest vokser som en sykdom
og har alt lagt seg som en skorpe rundt de store byene,
du ser det selv og vi kan jo ikke stanse det
uten gjennom strømmer av mord, helveter av blod.
Du som leder isfjellene ut i mildere hav
og lar sommer veksle lydløst med høst, hver til sin tid,
og som lar våren springe frem som grønne fontener efter sneen
– lån oss litt av din balanse, din ro,
som når natt går over i dag og uværet drar bort over åsene
må du hjelpe oss og rette opp igjen vårt hus
som snart vil styrte sammen og knuse alle.

Vi tror nok du vil savne oss. Det ville bli stille her.
Underlig og tyst når markene gror til
og alle hav er øde.
– Og hva skal du si om natten, til alle stjernene
når de kommer og trenger seg omkring deg
med kjølige professorøyne glimtende
bak sine strenge brilleglass:
– nå, hvordan ble det så med vår kuvøse,
vårt prøverørsbarn?
Gikk det galt med eksperimentet?

Rolf Jacobsen

 

 

Aust-Vågøy

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
La våre hjerter hamre
det om og om igjen.

La våre hjerter hugge
med harde, vonde slag:
De brente våre gårder.
De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden.
Står tusener igjen.

Står tusen andre samlet
I steil og naken tross.
Å, døde kamerater,
De kuer aldri oss.

Inger Hagerup

 

 

 

Den korsfestede sier

Ta meg ned. Det er på tide.
Trodde jeg jeg kunne lide
det som millioner led?
Dachau, Buchenwald og Belsen,
Hvor var jeg og hvor var frelsen?
Ta meg ned.

Menneskene har bedratt meg.
Gud og djevel har forlatt meg.
Ta meg ned og bær meg bort.
La den siste bleke jøde
vidne om de andre døde
bedre enn jeg kunne gjort.

Ta meg ned. Det er på tide.
Lansegapet i min side,
Tornekronen – hva var det?
Nylig slo et barnehjerte
hjelpeløst av angst og smerte
i en gassovn. Ta meg ned.

Ta meg ned. Jeg var der ikke.
Redselen i barneblikket,
Morens gråt gikk meg forbi.
Knus mitt kors som ikke kunne
Redde den som gikk til grunne.
Ta meg ned. Gjør verden fri.

Inger Hagerup

 

 

Under himmelen

Tro ikke at
jeg kommer fra små forhold!
Himmelen sto alltid
åpen over meg.

Jeg levde mine år
med Syvstjernen som nabo
og vinden som omgangsvenn.
Jeg kjenner de lave maurstiene
mellom brukne strå på jorda,
men også lengselens kongevei av lys
der Guds fotspor står tegnet
i stjernestøvet.

Jeg er et menneske. Jeg har
erkjent storheten i det
å være så uendelig liten.

Hans Børli

 

 

 

Bodøsangen

Farlig åpent la de byen
ut imot sørvest,
- alt hvad vær der brast av skyen
rammet her som best!
Slik som storm og hav i hundre
år vår by har slått,
kan det bare bent ut undre
oss - at den har stått!

Men så vet vi; Ingen finner
slikt et hjem på jord
som imellom disse tinder
og den blanke fjord!
Fra den stund vårt barneøye
møter dette dikt,
slår det tempelbuer høye
om vår dåd og plikt.

Sten på sten vi bar og bygget
skjerm mot storm og hav,
arbeidsfred og flid betrygget,
vern om fedres grav;
vi har sett det gro så stille
som det led og skred,
vi har visst at kraftens kilde
er vår kjærlighet.

Og vi elsker denne byen
som har tatt seg frem
under allslags vær i skyen
til vårt sterke hjem,
- til en fremtidsdag vel verdig
lys og sund og god,
- la den komme! Vi står ferdig
til å ta imot!

Tekst: Bernt Lie

Det finnes lite informasjon om bakgrunnen for sangen, men ut fra en påskrift kan man tyde at sangen er datert 1916.

 

 

Vennskap

Hva jeg søker i vennskapet
Nesten ingenting og likevel mer
enn jeg kan finne alene. For ennu leter jeg
og jeg søker ikke lenger trøst og trygghet
ikke engang bekreftelse søker jeg
Det har jeg fått eller stjålet som barn
Det forsøker jeg å gi mitt eget barn
Jeg er langt over førti år
det er ikke mer å hente av slike ting
Min ensomhet blir ikke mindre av å støtte seg
til andres

Hva er det da jeg søker
jeg går og bærer på biter av visdom
brokker av mening, ilanddrevne skår av
skjønnhet, bruddstykker som ikke passer sammen
Og det jeg søker er noe som stemmer med mine
funn, de få og forferdende øyeblikk
da mine ord og en annens ord
plutselig faller på plass i hverandre
Og jeg ser mer enn jeg kan se alene
Jeg ser!

Stein Mehren

 

 

 

I januar

O alt hva du kan i januar
når alle dagene bare rekker deg til knes
og du går døgnet rundt og støter panden mot stjernene
som på et loft med gamle uniformer.

I januar da verden er full til overmål av levende sne
som møter deg med glade bjeff mot ruten
og legger seg lydig ned foran alle dører ut
som en stor vennlig hund
som kommer med tungen og vil slikke deg skarpt på hendene.

I januar
når alt er stengt og alle veier muret med cement
og du kan gå ut og lage huller i den med begge ben
og gjøre nesten alt. Gå ut eller være i ro,
rydde en skuff
og finne sky og meget unge billeder der
som du kan brenne – eller vente litt.

Og ta en bok i hånden, blåse litt støv
og bøye bladene tilbake i sin ro
som lette snefall. Brev
med stive skrifter, håndtrykk
over havet der vi kom fra, hit
til landet uten lyd
hvor alt er ens og alle ansikter er flate
som tallskivene på ur, de trekker øyenbrynet opp
når du har tenkt en utålmodig tanke.

Hva kan du mer i januar,
når alle ord er snakket døde
og ligger strødd omkring som krøllete aviser
og alle sår er bundet om med gaze
og alle spor er vasket bort
og du kan gå rundt og høre plankene knirke
og ovnene knurre rolig over sine kjøttben.

– Sett deg. Legg ut din store kabal
som aldri går opp og spør
hva du kan gjøre for ditt hjerte mere enn det.

By det en mørkere tobakk? Klyve opp på en stige
og heise en drabelig røk som et flagg opp fra din skorsten
til glede for skyene som kommer drivende nu fra Karelen
med underlige forrevne bryst,
for å ruge de nye dager ut
og den lille gule sol du snart får se
på gjerdestolpene i februar.

Men nu i januar – da skal du vente på ditt hjerte.
La stjernene bare klirre ved din seng. Du ser
en pande komme frem, et ansikt i nordlyset.
Bak blygrå gardiner setter hun frem sin lave lampe
ved puten din så hun kan se på deg
om dine trekk er blitt forandret.

Rolf Jacobsen

 

 

Påsan på utstiling

Påsan har vært på utstilling.
Trimmet og nybadet gikk han i ring,
ble gransket av kyndige dommerblikk,
fikk silkesløyfe, diplom og kritikk.

At sløyfen var gul kan være det samme
for diplomet henger i glass og ramme.
Kritikken brente jeg rett og slett,
for den vitnet kun om mangel på vett.

De blir sikkert sjokkert når de hører
det står, at Påsan har korte ører!
Og vel kan vel andre ta feil iblant,
men at Påsan er hjulbeint er ikke sant.

Selv om andre gikk pent på plass,
og Påsan dro som han trakk et lass,
måtte da dommeren kunne se
at karperyggen kom nettopp av det!

At ryggen så lang ut og skulderen steil
var helt og holdent trimmerens feil.
men dette har hun da også fått høre,
jeg ringte og klaget, så slang jeg på røret!

Tannmangel sto det jammen tilslutt,
men da protesterte jeg resolutt.
Man kan da ikke bedømme tenner
ved å telle merker i dommerens hender!

Forresten, det var ikke rart at han bet
da dommeren sa at han var for fet.
Påsan er da bare litt lubben,
nei ut med dommeren og ned med klubben!

Vi skal så visst ikke stille ut mer,
når det er bare feil de ser.
Men heldigvis tok ikke Påsan på vei,
han tok det sporty, han som jeg.

Ukjent

 

 

 

Nei eg får aldri nok

Nei eg får aldri nok,
nei eg blir aldri fulltrygg
på at du verkeleg er her.
Her er mørkt så eg ser deg ikkje
du søv så du høyrer meg ikkje,
men varm er din kropp mot min, og nær.

Hendene mine kan ikkje nok
få visst: ja det er du!
Armane mine som femner din svevn
hungrar enn etter deg
og kan ikkje si lykke tru.
Munnen har kyss og ord
å strø ut over deg no med du søv
som blomar ned over eit mørkt rom,
kviskrar: er det du?
kysser: ja det er!

Din nærleik er regn over tørst jord.
Endeleg kom det, ei vårnatt skum og mild,
og no ligg all jord og berre drikk,
open og blind og still,
kan ikkje enn på si signingsstund tru,
kviskrar imellom dei lange tørste drag:
meir, meir, meir!

Halldis Moren Vesaas

 

 

Du sier at alt er til

Du sier at alt er til av kjærlighet
og jeg tenker på lyset fra en stor solnedgang
som vi kaller livet….
Og en sol som går opp og siden går ned
er kanskje et bilde på de elskendes dristige

sult, deres høye svimle håp og dype fall
som et bilde på skapelse og undergang
Enhver som har levet et liv
vet noe om hva et helvete kan være
Men bare den som elsker, som har elsket
eller som en gang har drømt om å elske
kan forestille seg et paradis

Jeg vet at vi aldri når igjen
solnedgangen der den løper inn i soloppgangen
Men når jeg ser det siste lyset
fly inn i horisonten, så tenker jeg
-langt der ute ved lysets rand
får vi kanskje skyggene våre tilbake
for å favne en sol som står opp

Om livet vet jeg nesten ingenting lenger
Om kjærligheten enda mindre. Men jeg vet at
jeg husker lukten av det fuktige håret ditt
og skoene våre, våte av dugg fra gresset

Stein Mehren