"Minst ein gong om dagen bør vi høyra ein liten song, lesa eit godt dikt, sjå eit vakkert bilete, og om mogeleg - seia eit par fornuftige ord".

Johann Wolfgang von Goethe

Luke nr 1


Dei gamle kvinnene

Sterkare enn alle
er dei gamle kvinnene
dei kan bere sju vaksne søner
på strakt hjarta
løfte opp ein fallen sjømann
med krokete fingrar
falda i bøn
og utan å klage
kan dei vake under vekta av
ein gjennomsnitts småby
med blytunge sorger
som søv
Sterkare enn alt i verden
er dei gamle kvinnene
dei lever av luft og einsemd
riv av kalenderen med stor ro
og greier nesten
å overvinne døden.

Åse-Marie Nesse

Luke nr 2


Å være i livet

Dette: å være i livet,
åpen for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.

Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og aukar den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

Halldis Moren Vesaas

Luke nr 3


Lærdom

Å elska
er å vera stille
nesten heile tida
og ha varme hender.

Å elske
er ikkje å vakta,
men å sjå ein annan veg
til rett tid.

Snakk ikkje om ekstasen
når du meiner kjærleiken.
Dei bur på kvar sin stad
og møtest
sjeldan.

Snakk heller om å gå til fots
gjennom titusen kvardagar
og aldri halda opp
med å vera den rette.

Å elska er å tenne lys
og tørka tårer,
natt og dag.

Alf A. Sæter

Luke nr 4


Fyrløkt

Jeg tenner løkta så du finner inn
te stranda og jeg ser du skjønner vinket.
Du legger kursen om på båten din
da stråler løkta mi, med håp i blinket.

Jeg står og føller båtens vei mot land,
du nærmer deg og hilser lett med handa.
Det går en krusning over nattstilt vann
og bøljene slår lekent imot stranda.

Og løkta mi står tent og blinker blidt
med kjente blink så du kan navigere,
kan finne veien inn te landet mitt
og ikke vildre rundt på havet mere.

Med alle mine lengslær står jeg her
og blinkær med ei fyrløkt te begjær.

Margaret Skjelbred

Luke nr 5


Vise i vinterlys

Til Tove

I vinterlyset
når fjorden sover
og puster skodde
mot landets hus
og fromme graner
går bøyd til kirke
som bleke søstre
i nonneskrud . . .

I vinterlyset
når fjellet løfter
en rimet panne
mot solens spill
og Nordavinden
har hvite fingre
som stryker strenger
av is og ild . . .

Da tenner mennesket
offerflammer
langt, langt der inne
bak fonn og føyk
og reiser spinkle
små Jacobstiger
til værs som tråder
av spunnen røyk.

Men aldri var
dine øyne blanke
som nå, og aldri
din munn så rød.
Og aldri brente
ditt sinn imot meg,
så varmt og nakent
som blod i snø.

Og mine hender
når dine hender,
din ånde gløder
imot mitt kinn.
I vinterlyset
når jorden skjelver
da er du inderlig
mere min.

Erik Bye

Luke nr 6


Når du er borte

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte
av susing frå vind og foss.
No ligg ein bortgøymd tone
og dirrar imellom oss.

Tor Jonsson
Luke nr 7


Lykke

Åtte øyne i hverandre.
Fire munner rundt et bord.
Fire vegger kring en lykke:
Vesla, Påsan, far og mor


Åtte hender hektet sammen
til en ring om stort og smått.
Herregud - om hele vide
verden hadde det så godt.

Einar Skjæraasen

Luke nr 8


Agnes

Agnes, min dejlige sommerfugl,
dig vil jeg legende fange!
Jeg fletter et garn med masker små,
og maskerne er mine sange!

-"Er jeg en sommerfugl, liden og skær,
så lad mig af lyngtoppen drikke;
og er du en gut, som lyster en leg,
så jag mig, men fang med ikke!"

Agnes, min dejlige sommerfugl,
nu har jeg maskerne flettet;
dig hjælper visst aldrig din flagrende flugt,-
snart sitter du fanget i nettet!

-"Er jeg en sommerfugl, ung og blank,
jeg lystig i legen mig svinger;
men fanger du mig under nettet spind,
så rør ikke ved mine vinger."

Nei, jeg skal løfte dig varligt på hånd
og lukke dig ind i mit hjerte;
der kan du lege dit hele liv
den gladeste leg, du lærte!

Henrik Ibsen

Luke nr 9


Alderdommen

Da vi var unge, sat vi ofte som nu
alene i mørket, som ennu er det samme;
huset var stilt, og store fremmede tanker
gjestet vort vemod, og vore famlende ord
(dine og mine; vi vilde dele Alt)
søkte med sky undring at tyde vor skjebne-
kjærligheten og døden.

Også ikveld kommer hellige tanker hjem
til vore stille sind: at dine blomster
har friske skudd, at stuen er ren og ryddig,
at kanarifuglen kan blunde trygt
bak gardinet hvor måneskinnet drømmer:
at vi er nær hinnanen, og at din trette hånd
kan finne min i mørket.

Emil Boyson

Luke nr 10


Hva jeg ler av

Du spør meg hva jeg ler av, lille venn?
Jeg ler fordi jeg lever, simpelthen.

For tenk på alt det rare livet bringer:
Snart er det skjelmske regningsbud som ringer,

snart har man fått en pussig kong i nesen,
snart muntre brev fra Oslo Ligningsvesen!

Komedien som aldri vil forfeile
sin virkning, er: å se seg selv i speilet.

Et ansikt, skrukket som Europa-kartet,
og man har øyenringer, like svarte

som skurken i en Chaplin-film! Jeg ser
at livets spøk har merket meg – og ler.

Se, allting faller av ham, stakkars mann:
Der løsner håret! Svupp – der gikk en tann!

Hva rommer ikke livets farsescene
av løyer? Alt som barn fikk jeg migréne.

Så fikk jeg skolegang og ørepine,
og alle Freuds nevroser er blitt mine.

Så fikk jeg gjeld, så ble jeg skatteborger,
så fikk jeg drukkenboltens muntre sorger.

Så fikk jeg hekseskudd, og ble forfatter;
så fikk jeg deg, mitt hjertes kongedatter!

Jeg klukker daglig under nervepresset,
og ler fordi jeg elsker deg, prinsesse.

For du skal vite, du som alle dager
er størst og skjønnest av Egyptens plager,

min yndlingskval, min søte søvnløshet:
- at livet er det morsomste jeg vet!

André Bjerke

Luke nr 11


Middel mot kalde føtter         

Jens Pedersen en dag gikk hen
til doktor'n for å bli repareret og kureret for et men.
Jens Pedersen var ellers ganske frisk og lytefri,
men han hadde noen slemme kolde ben.

Jens Pedersen resepter fikk så lange som et år,
og han takket og betalte med et sukk.
Men en måned efter Pedersen hos legen atter står,
for det hadde ikke hjulpet ham et plukk.

Og doktor'n ordinerte både varm' og kolde bad,
både sodalut og varme pimpesten,
men da fjorten dagers tid var gått - i ventesalen satt
atter Pedersen med de samme kolde ben.

Nu vet jeg ingen annen råd, sa doktor'n, enn at De
bruker samme middel som jeg selv har brukt.
Jeg er selv for kolde føtter, skal jeg si Dem, ikke fri,
og det middel jager kulden straks på flukt:

Når jeg går til sengs om kvelden, og jeg ikke får en blund
fordi føttene er kolde, ja som is,
så stikker jeg dem bare borti kona mi en stund,
og det føles som jeg lå i Paradis!

Jens Pedersen ble sjeleglad og takkede for seg:
"Hjelper det meg, ja så var det jo et hell!!!
Vil De vær så snill å spørre Deres frue ifra meg,
om det passer at jeg kommer nu i kveld?"

Alf Schiefloe

Luke nr 12


Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?

At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor har vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor har vi det fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden har vi dét fra?

Kolbein Falkeid

Luke nr 13


Den kvite børa

Trærne står kledd som nonner
i natt og nysnø. – Alt
er stivnet stillhet og stjerner,
bristende, øde kaldt.

Vær stille, mi sjel! Vær stille
som skogens unge tre
Det luter mot brest under børa,
Herre, din vilje skje!

Med ukrøkt rygg skal ingen
få stå mellom jordens savn.
Men tyngst er den kvite børa
av sorger uten navn.

De faller i Lucinetter
de fine, fjørlette fjon
og veks til et himmeltyngde
over hver livsgrønn von.

Hva nytter det vel å klage
i natt og nysnø? – Hør,
nå brast et tre i skogen
under si kvite bør…

Hans Børli
Luke nr 14


Lykken


Min lykke ligner på et lys som brenner
midt i en skog, en flamme som kan dø.
Jeg verner lyset med to svake hender,
men hvem kan hindre storm og regn og snø.

Jeg eier lykken. Som en skog om våren
er hjertet mitt. Det så en soldag gry.
I nattemørke skoger ble det morgen
og lyse blomster åpnet seg på ny.

I vårens lyse skoger ble det sommer.
En sommerdrøm er jordisk kjærlighet.
Men hva vet jeg om dagene som kommer.
Jeg eier nuet. Det er alt jeg vet.

Og lykken ligner på et lys som brenner,
den er en jordisk flamme som kan dø,
den ligger Gud, i dine sterke hender,
du herre over storm og regn og snø.

Dagny Tande Lid

Luke nr 15




Nå er du. Her og nå.
Det er nå du sitter i cockpiten
og har ansvar for at jorda går fram
til neste generasjon.
Det er nå du kan slå i bordet
og si hva du mener.
Det er nå du kan lese gressets
lette kursiv i vinden,
trærnes eldgamle stavelser og
dyreblikkets
meninger om justismord.

Ja, her og nå.
Det er nå minstejenta puster
godnattkysset på kinnet ditt.
Det er nå du står på fyrdørken
og kan skufle venners ord,
morgenlys og nytraktet kaffe
innunder kjelene
så det damper og går.

Vent ikke på drømmen om i morgen,
kamerat.
Sleng lassoen din rundt hornene på den,
hal inn
og hiv den over ende.
Det er nå du har sjansen. Her og nå.
Bare her og nå.

Kolbein Falkeid

Luke nr 16


Jeg går omkring

Jeg går omkring
og tar på en og annen ting
som mine hender er fortrolige med -
en gammel snadde og en lysestake.
Og jeg har gjemt et blåmalt øsekar;
det er de eldste tingene jeg har.
De bringer stunder av mitt liv tilbake.

Arnulf Øverland

Luke nr 17


Rimfrost og mild himmel

Himmelen kom
kanskje som dagen tilfeldig
med blekt blått lys
og milde rolige åndedrag.

Rimfrosten kom
kan hende for himmelens skyld.
Buskene står og puster hvitt
med frosne duggperler i sitt hår.

Himmel og rimfrost møtes
som når to elskende
plutselig møtes på veiene
og sølvbjeller klinger.

Ingen vet lenger hvem som kom først.

Astrid Hjertenæs Andersen

Luke nr 18


Min bedste tid

Min bedste tid på dagen
er den, hvor jeg er ene,
og tankerne kan gribe
en fjern erindrings spor -
en barndoms halvlys falder
fra vinternøgne grene
og står i solens stribe
ind om mit skrivebord.

Her finder jeg det tabte,
en hverdag står og truer
med ting, der burde gøres,
og ting, der bliver gjort -
en stjålet stilhed sænker
sig svalt i mine stuer,
før barnemad skal smøres,
og støvet tørres bort.

Og jeg har stævnemøder,
som ingen får at vide
med mærkelige venner
fra drømmen af i går –
jeg tar en bog og finder
den aldrig glemte side
hvor digterhænder stryger
en kvindes lyse hår.

Og jeg gør ingen nytte
som travle folk derude,
men noget blir fornyet
i sindets dunkle skjul -
og noget løsnes sagte,
der dagligt går i knude,
som når en gren i gryet,
berøres af en fugl.

Tove Ditlevsen

Luke nr 19


Jeg hadde tenkt

Jeg hadde sett deg lenge, der du kom
for alltid vet jeg det, når du er nær -
og hadde tenkt å hilse lett og koldt,
fordi jeg ennu har deg altfor kjær.
Slik vilde jeg forsvare meg med kulde
og også verge deg på samme vis,
så alle våre nye drømme skulde
som sene blomster visne inn i is.

Jeg hadde tenkt … Men da du stanset
med dette hemmelige gode blikk
og dette fjerne smil, jeg vet så meget om -
da skjønte jeg at planen ikke gikk.
Jeg tok din hånd og følte fra dens flate
et varsomt strøk, det lille kjærtegn, vi
bestandig brukte i en folksom gate
den gang da ennu intet var forbi.

Rudolf Nilsen

Luke nr 20


Ingen kjenner dagen

Så enkel kan avskil vere
når ingen veit at det er avskil:

Den morgonen
da hjarta hans brått fikk signal
til oppbrot
var dette det siste ho sa
-Du får vere litt fin
når du skal inn på sjukehuset

Og han skifta
og tok på seg søndagsdressen
knytte slipset
utan å skjelve på hendene
gjekk sjølv til sonen sin bil
så rank som ein ungdom
med sine åtti år

Smertene
ville han ikkje ha snakk om
-Det går nok over, sa han
og det gjekk over

Om kvelden stod det to fatteslege plastposar
på soverommet:
ei velbrukt lommebok
ein tynnsliten gullring
ei klokke
som var stansa
berre søndagsdressen var like ny og fin

Åse Marie Nesse

Luke nr 21


Et lys i mørketida

Det kvile ei natt over landet i nord,
Husan e små der kor menneskan bor.
Men tida e travel i karrige kår,
rokken han svive og vevstolen går
Det leve i løa, i naustet og smia
Et lys, et lys, et lys imot mørketida

Snøen ligg tung over frossen jord
ute står mørket om fjell og om fjord
vår herre gir livberging, søtmat og sul
når døgnan sig fram imot advendt og jul
så støpe vi lys midt i hardaste ria
et lys, et lys, et lys imot mørketida

Dagen e borte og natta e stor
men i mørketidslandet skal høres et ord
ei sol som skal snu så det bære mot dag
om folk som skal samles til helg og til lag
på veien mot Betlehem bære Maria
et lys, et lys, et lys imot mørketida

Trygve Hoff

Luke nr 22


Kunne eg vera

Kunne eg vera
føter,
som sprang med hjelp
til den som ropa i naudi.

Kunne eg vera
hender
som bar
mat til den svoltne
trøyst til den sorgtyngde
uppreising til den
som ligg slegen ned.

Kunne eg vera
ein munn,
som midt i larmen
makta å trengje igjenom
med rop og med råd
til den som er rådlaus.

Kunne eg bera
stille til den stride,
mildskap til den harde.

Kunne eg
kunne eg
vera
f r e d .

Jan Magnus Bruheim

Luke nr 23


Hymne til Josef

Den unge Maria vandret
engang til Betlehem by
forteller den gamle legende
som alltid er like ny.

Det var ikke rom i herberget.
Men stallen var lun og varm.
Så fødte hun der sin sønn
støttet av Josefs arm.

Stjernesoler og vismenn.
Hyrder og englekor.
Hva tenkte den mørke Josef
som aldri mælte et ord?

Gjennomstrålet av himmelsk glans
lyste de hellige to.
Hva tenkte den mørke Josef
som bare var trofast og god?

Kanhende han svøpte sin kappe
litt bedre om barnet og moren.
Slik vernet han ordløs menneskets drøm,
den hellige Josef av jorden.

Inger Hagerup

Luke nr 24


Et barn er født

Det største mysterium
er ikke mer enn det
at en ørliten kropp
er våknet til jorden.
Den nyfødte ser
To luker i himlen går opp.

Selv femtrinns raketter
og kjernefysikk
blir puslingens puslespill
når et nyfødt barn
med et eneste blikk
beviser at Gud er til.

André Bjerke