Mitt hjerte

Mitt hjerte det er et foreldreløst barn,
det har hverken hjem eller sted å bo,
det har ikke klær, ikke mat og sko,
det har hverken seng eller barnetro.
Det har ingen ro..

Mitt hjerte det er en fattiggutt.
Han vandrer bestandig fra gård til gård,
han tigger om brød og en melketår,
han tigger om klut å ha på et sår.
Og han tar hva han får..

Han tigger om filler og ting å ha på,
å få sitte på krakken og hvile en stund,
å få ligge på låven å ta seg en blund.
Men så stanger en stut, og så bjeffer en hund.
En mann bruker munn..

Mitt hjerte det er et foreldreløst barn,
Det har glemt sin mor. Det har glemt sin far.
Men det spør etter dem overalt hvor det drar.
Og det spørsmål er alt hva det eier og har.
Og det får ikke svar.

Så tok jeg i hånden den fattiggutt
og talte til ham: Du vet at du er
den eneste ting ved meg selv jeg har kjær,
Din far har du søkt både fjernt og nær.
Han er ikke her.

Din far han bor bak blåner syv.
Der har han det vakreste slott som fins,
og finner du dit, blir du glad til sinds.
Mitt hjerte, mitt hjerte, da blir du prins.
Da blir du prins.

Jens Bjørneboe


Bildet er tatt inne i hullet til Torghatten.

Minnene

Ta det med deg!
Det minste av grønt som har hendt deg
kan redde livet ditt en dag
i vinterlandet.

Et strå bare
et eneste blankt lite strå
fra sommeren i fjor
frosset fast i fonna,
kan hindre skredets
tusen drepende tonn i
å styrte utfor.

Hans Børli


Et siste bilde fra USA før jeg reiste hjemover 17.10.12.

Bilder fra turen ligger på siden Tur til USA 2012 Smiler 

Lyckokatt

Jag har en lyckokatt i famnen,
den spinner lyckotråd.
Lyckokatt, lyckokatt,
skaffa mig tre ting:
skaffa mig en gyllne ring,
som säger mig att jag är lycklig;
skaffa mig en spegel,
som säger mig att jag är skön;
skaffa mig en solfjäder,
som fläktar bort mina påhängsna tankar.
Lyckokatt, lyckokatt,
spinn mig ennu litet om min framtid!

Edith Södergran

Et dikt om høsten

Mange dager av purpur og gull har oktober gitt oss
under en himmel som daglig blåner seg mere blå.
Ennå er frosten bare et disig varsel bak åsen,
men langsomt, langsomt begynner året å gå i stå.

Aldri er sinnet så åpent som slike høstklare dager,
når luften smaker av blomster og av kjølig jern,
og noe svever forbi deg, et minne du ikke husker,
en drøm som bestandig er like udrømt og fjern.

Kanskje er det skyggen av Han som sitter og venter
bortenfor alle blåner av dét du aner og vet,
der hvor tiden går under, og høst og vinter og sommer
drukner i stumhet og mørke og susende evighet.

Langt der ute i mørket har vi en fred i vente.
Men i menneskehjertet banker den samme drift
som får døgnfluen til å spile ut sine vinger
og får stjernene til å skrive sin himmelskrift.

Aldri kan mennesket løse den siste gåten om livet.
Men følger likevel budet fra livet selv
når vi erobrer et år, en dag eller bare en time
fra Den Stumme som bor bak det ytterste stjernehvelv.

Inger Hagerup

 

 

 

Mørketimar

Også dei mørke timane må teljast
bit for bit, til dei blir ei kappe
tett nok til å sveipe omkring seg
på kalde dagar
lett nok til å bere på armen
om sol skulle skje.

Søndagstimane
når mor er uendeleg fjern og framand
heime i sitt eige hus
og ingen bodskap synest å nå inn.
Når alt i meg skrik etter svar
og ei døyvd fortviling bankar i blodet.

Skumringstimane
når sanselaus sorg bryt igjennom
alle vernande lag av tilkjempa ro.
Når tankane berre kryp i ring
og virvlar opp forgjengeleg støv
utan å skode ei einaste stjerne.

Nattetimane
når gåtene blir harde under hovudet
ein stein utan draum og himmelstige
ingen englar til og frå
men ein stein som veks og veks
til eit innsiktstårn i natta.

Morgontimane
når eg helst vil retunere denne røynsle
slynge den ut mot ein urettvis avsendar
fornekte einkvar dyrekjøpt dimensjon
og starte dagen uvitande og blank
som eit bjørketre om våren.

Også dei mørkaste timane må teljast
dei er nesten like sanne som sekunda av lys.

Åse-Marie Nesse


Skumringstimen fotografert på Åland.

Mine fjell

Bak de lange lengtings mil,
gjømt i dis av drøm og daga
slør som år og tid har laga,
skimte eg en fjern profil,
og som møte med en kjenning
i ei glad tilbakevending
undres eg: – Kor står det tel?
mot min barndoms blåe fjell.

Mine fjell, –
i de bratte gråsteinstindan
leve endå drømmen, minnan,
undringa – når dagen skjømtes
på ka skapninga som gjømtes
i de tronge, mørke skar.

Mine fjell, –
der dem sto som himmelstengsel
fostra eventyr og lengsel
i si blåning imot natt:
drømmen om å toppan klive,
sprenge grensa, våge livet,
føre heim den gjømte skatt.

Mine fjell
e de trygge, e de samme,
de som sto som ring og ramme
om min første spinkle sang,
urtidsgråe mastodonta
rundt en barndoms horisonta
og en ungdoms utferdstrang.

Trauste fjell,-
de du veit – som alltid e der,
de du kjenne og kan se der
om du trøytne underveis;
barndoms fjell med tagg og tinde
står som relieff i minnet,
stansa ut i kambrisk gneis.

I ei brå førandrings tid,
i en straum som flyt førbi deg
vil det landet du bær i deg
som en del av den du blei,
være jord førr dine røtter,
stav og sti førr dine føtter,
ankerfeste, seilings-lei.

Attom slør av levde år
ligg en krans av blåe tinda,
sveipt i dis av drøm og minna
med en himmelvendt profil,
som et anker mot førandring
i min tankes pilgrimsvandring
- bak de lange lengtings mil.

Helge Stangnes


Mitt fjell, Landegode, med min vakre og gode Søte Sara Snorredatter i forgrunnen.

Fergemann tid

Gå inn i din høstlige haves port
og lytt i den stille kveld.
Det er som du hører en båt ro bort,
og båten er jorden selv.

Den legger ut fra en sommers strand
med sommerens liv ombord.
Og tiden, tiden er fergemann
som puster og ror og ror.

Det er som et ekko rundt omkring
av svinnende åretak.
Og tiden ror i sin vante ring
og legger en sommer bak.

Blomster og vekster og busker og trær
- står som de ikke tør
å spørre hvor kursen i kvelden bær,
men luften omkring dem spør:

Hvor ror du hen, du jordens båt,
fergemann Tid – hvor hen?
Og haven suser forgrått og våt:
Kommer du snart igjen?

Herman Wildenvey


Utsikt mot Rødøyløva.

Lyset

Kjære, alt ditt som du viser meg no

- så utenkt som mangt av det er -
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg so kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,

som framfor eit ukjent land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn

og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.

Halldis Moren Vesaas


Morgenstemning på Herjangsfjellet
Foto: Paul J Walle

Vinden

Det er vinden som leikar
og dansar og puslar
med eit forkle
ut på en snor.
Nå svingar han forkleet
førenn han ruslar
ut på ei vandring kring jord.

For han og mitt forkle
er kamaratar
og møtest rett som det er.
Eg høyrar dei kviskrar
og ler og pratar
kvar om si eiga verd.

Av dei to er vinden
den som fer vidast
så hans verd er rar og stor:
men livet til forkleet
er nok striast.
Det gler seg til ferien
ut på ei snor.

Å Herregud den velsigna dagen,
gjev mot til å halde ut!
Eg dansar med vinden
her uti hagen
og vinkar til kjole og vesle klut!

Marie Takvam


Guri Malla passer på klesvasken til mor.

"Gøym meg, mor".

Smaaguten kviler ved Mor sin Barm,

der er han so urædd og held seg so varm.

Og sidan han leikar paa Golv og Tun.

- So byrjar Tora aa slaa yver Brun,

og Rædsla kryp han nedyver Rygg.

Daa spring han til Mor og vil kjenna seg trygg:

"Mor, Mor, gøym meg, Mor!"

 

Og Menneskja vankar so vida ikring,

og kvar ho so gjeng, ja, so gjeng ho i Ring.

Og naar ho so eingong fyr Aalvor vert trøytt,

og allting er freista og allting er nøytt,

so ligg ho og maurar og veit ikkje meir

enn berre ei Lengting som Fugl til sitt Reir:

"Mor, Mor, gøym meg, Jord!"

 

Og eg var eit Barn, og eg er ein Mann,

og mykje eg vanta, og lite eg vann.

Eg vanka og flutte paa villande Fot,

og jamnast so bar meg no Vegen imot.

Og no er eg trøytt, og eg stundar til Natt,

og berre ein einaste Sukk eg hev att:

"Mor, Mor, gøym meg, Jord!"


Per Sivle

Glad dag

Å gå langs bredden av et vann
og brått se vannets våte ansikt glitre
for første gang i speilet, nyfødt, åpent
med himmelen i huden og det mørke dypet
som et slep av utslått hår.


Å ta på furutreets sprukne bark forsiktig
og sakte tyde med den blindes kloke fingre
de knudrete hieroglyfene, lese
stammen for første gang og føle
stor ømhet for et helt tilfeldig tre.


Å kjenne det rå, ubebodde huset inni seg få besøk
etter en lang, kald vinter.
Høre vinduer bli åpnet, rom luftet
og liv på liv trukket opp, så latteren
står rett i taket.

Kolbein Falkeid

Hver livsens dag

 

Hellig er hver en livsens dag,
som fyller med lys ditt øie!
Godt er hvert eneste åndedrag
av luften, den blå og høie!
- ditt uavbrutte hjerteslag!

 

Hvert et skritt, dine føtter tar
på jorden, den frodige have,
og hver en bør, dine skuldre bar,
om tung, er den dog en gave,
- alt som kommer, og alt som var!

 

Signet er og den sorgens port,
som hvelver sig over ditt hode!
Vend ikke da ditt ansikt bort;
for også sorger er gode,
for den som vet, hva han selv har gjort!

 

Gå i den sene aftenstund
til bryggen ved fergestedet!
Og gå med takk på din bleke munn
for hvert et døgn av glede!
Så ror han dig over et nattlig sund!

 

Arnulf Øverland

Ved et vindu i april

 

Og så er det blitt vår igjen i lufta
i denne kalde byen hvor jeg bor,
og opp av gata står en naken duft av
råttent løv og vann og grådig jord,
mens isen fra igår, et panserhvelv,
er smeltet bort og blitt en diger elv,
en fabelflod som stormer gjennom våren
og er på vei mot sommer’n av imorgen!

 

Ja, det er sommer’n selv i denne lukten,
den var jo her på lynvisitt ifjor,
da ble den vekk, skjønt ingen kom og tok den,
den bare gikk – og fjernet sine spor.
Nå har vi den gudhjelpe meg tilbake,
og da kan ikke verden være taus,
det klapper løs i stenene på taket
som ga de selve foråret applaus!

 

Og jeg, jeg står og føler trolldomsmakten
i dette eventyr som drar forbi,
og hører våte takdrypp hamre takten
til forårets beruste melodi.
Det lyder som et fugletrekk i gjære,
et sus av sorte fugler imot nord,
og det er suset gjennom vinterværet
av våren, våren på den ville jord…

 

Men mens jeg står bak vinduet herinne,
så får jeg øye på et korngult hår;
det tilhører en bitteliten kvinne
som heter Maisen og er fire år.
Hun har to blåe øyne, tør jeg mene,
og ansiktet er rundt og rart og nytt,
og hun er mutters og så helt alene
med seg selv og med sin sølepytt.

 

Hun er i overalls, har jeg iakttatt,
og har en søleflekk på begge kinn,
og det skjønt mamma’n hennes nok har sagt at:
“nå må du’kke bli skitten, Maisen min”!
Hun slår i vannet med små, butte hender,
sånn at det spruter med en sørpet lyd,
og ler med hele kroppen når hun kjenner
at hun blir møkket så det er en fryd.

 

Ja, hun kan le og gjøre veldig vesen
av ingenting og være glad og rar
og lukte hele våren inn i nesen,
den nesen som hun nesten ikke har -
Hun er en jordens lille herskerinne,
og kroppen hennes som er bare glede
og snart skal gro og runde seg til kvinne,
er nesten blitt til kvinne allerede!

 

Men mens jeg står her bak gardinets morgen,
så føler jeg i brystet som et sting
at hun, den lille, er jo selv våren,
mens jeg, den store, jeg er ingenting.
Og skamfull ser jeg hennes nakne øyne
mot mine golde og maskerte blikk
som dårlig dekker mine vell av løgne
og hykler seire som jeg neppe fikk.

 

Og morgensolen kaster inn en strime
i rommet, og jeg ser i perspektiv
at nå i vårens førstefødte time,
nå er du til, nå er du mer enn liv,
men alt den vesle kroppen din kan føle
av deilighet, skal kanskje bli til skam,
og gleden skal forvandle seg til søle
når de får tak i deg og gjør deg tam!

 

For selv den følte frihet kan forsvinne,
og du kan bli som fisken i et garn,
og det du er i denne dag som barn,
det skal du kanskje ikke bli som kvinne -
Men hvorfor spå? Når våren er der ute,
den våren som vi ennu begge har,
jeg: En temmet borger bak en rute,
og du, en liten fortauets barbar!

 

Andrè Bjerke



Ikke Maisen, men verdens søteste og tøffeste Frida som jeg
er grandtante til

Hvert barn er enestående


Du er deg barnet mitt
ikke en kopi av meg
eller noen andre.
Du kommer selv til å finne ut
hva du syns er vakkert.

Dine barn er ikke dine
de er sønner og døtre
av livets lengsel
etter livet.
De kom igjennom deg
ikke av deg
er hos deg og med deg
men ikke en eiendom du har.

Du kan gi dem kjærlighet
men ikke dine tanker
barn har sine egene tanker.
Det kroppen trenger kan du gi dem
men sjelen deres kan du ikke huse.

Barnes sjel bor
i morgendagens bolig
dit du aldri finner veien
Selv i dine tanker.

Kahlil Gibran



16.mars 2012 Gratulerer med dagen kjære Erik Smiler

Den gamle vinter

 

Jeg våknet av at noe
var utenfor i natt.
Det sukket og det tuslet
så underlig forlatt.

 

Det var den gamle vinter
som gikk og sa farvel.
Han stabbet rundt på støle bein
og snakket med seg selv.

 

Han famlet mot mitt vindu
et valent øyeblikk.
Jeg så den store, blinde hånd
mot ruten før han gikk.

 

Så spyttet han og harket
et gammelt, rustent : hø!
Og vandret ingensteder hen
dypt i sin egen snø.

 

Inger Hagerup

Februardialog

De er to.
- Hva er det for måned vi har?
- Du vet det jo.
- Februar?
- Den er morsom og kort.
- Og så bar.
- Ja, den er ikke rar. Uten sne og sport.

Holmenkollen til trikks.
Hun er ung og lys og fiks.
Og han er all right;
Sportsman's Delight.

- Nei se!
- Jeg ser.
- Det er sne.
- Det sner.
Det ble ikke sagt mer.

Hvor det er godt å gå
og tie en stund
mens snestjerner letter, små
smelter om kinn og munn.

De eier en kveld,
som en fin pastell:
En fjord.
Et fjell,
en sti
og de . . .
Og ikke et ord.

Betagende stilt overalt.
På veien er nysneen falt.
Hans ser deres skritt,
hennes og sine.
Hennes så fine
merkes på veien så vidt.

Hun stanset og sa:
- Elsker du mig?
- Ja.
Men elsker du meg?
- Nei.
- Takk skal du ha.

Fremdeles så godt å gå
og tie en stund,
og se på hinannen på skrå.
Mens snestjerner letter, små,
smelter mot kinn og munn.

De går og går.
- Er det skuddår i år?
- Underskudd-år.
- Får!

Der kommer det skjebnes svangre!
Men hun skulde nok få det igjen.
Hun skulde ved gud få andre
så spotsk en replikk som den!
Han prøvde i flere sjangre,
men munnen er ingen penn.

Da var det hun sa:
- Elsker du meg?
- Nei.
- Du sa ja ista.
- Og du sa nei!
- Jeg mente ja. Jeg elsker dig!

Det var ingen tvil.
Det var slik hun var.
Hun narret april
i februar.

 

Herman Wildenvey 



Mooor, ikke narr meg april i februar Blinker

Vår beste dag

 

Kom og lytt til lyset når det gryr av dag
solen løfter sin trompet mot munnen.
Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag;
Denne dag kan bli vår beste dag!
Stien som vi gikk i går er like ny,
hemmelig som ved vårt første morgengry;
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre,
dagen i dag – den kan bli vår beste dag.

 

Kom og lytt til dypet når vi ror mot dag,
hør, maneten stemmer sine strenger.
Løfterik er tonen i et fiskevak,
denne dag kan bli vår beste dag!
Fjorden vår er like ny og blå og blank,
blikket ditt er fritt og ryggen like rank.
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre,
dagen i dag – den kan bli vår beste dag.

 

Kjære lytt til mørket når vår dag er gått,
natten nynner over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
mer, kan hende, enn vi har forstått!
Månen over tun og tak er like ny,
men tier stille om vårt neste morgengry.
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre,
dagen i morgen skal bli vår beste dag.

 

Erik Bye 



Min kjære venninne Ann-Elise og jeg har vår beste dag i
Las Palmas høsten 2011.

Duften av fersk ved

Duften av fersk ved
er noe av det du seinest vil glømme
når slørene trekkes for.
Duften av hvit, fersk ved
i savatida om våren:
Det er som sjølve Livet går forbi
barbeint
med dogg i håret.


Den underlige nakne angen
kneler kvinnemjuk og blond
i stillheten inne i deg,
spiller siljufløyte
på knoklene dine.


Med tæle under tunga
leiter du etter ild til
et ord.


Og du veit, mildt som
sønnavind gjennom sinnet,
at ennå finnes det ting
å stole på i verden.


Hans Børli

Song til natta

 

Stjernestill natt
etter stormstrid dag
gøym meg frå blodige
nederlag.

 

Løys meg or lekkjor av
naud og sorg,
til sjeli flyg fri imot
ljosens borg.

 

Lyft meg på brusande
vengjeslag,
høgt over sky frå den
kalde dag.

 

Stjernor syn veg til det
gøymde land,
der skogane søv på den
stille strand.

 

Der vil eg drøyma ved
nattstill straum
stilt under stjernor min
siste draum.

 

Draumen um stilla den
store natt
då aldri dagen skal
koma att.

 

Jakob Sande

Romjulsdrøm

 

En skulle vøri fire år i romjul'n
og kjint ei jinte som var nesten fem,
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel et bæssmorhem.

 

Og klokka skulle vara midt på dagen
og vægen skulle vara lett å gå,
og æille bikkjer skulle vara inne
og æille biler skulle bære stå.

 

Og hvis en møtte onger etter væga
som lo og sa dom ville vara med
da sku en hatt en bror i femte klassen
som rødde væg så dom fekk gå i fred.

 

Og bæssmorhuset skulle mæssom såvå
og bak gardina skulle ingen sjå -
før dom fekk stiltre seg på tå i gangen
og feste maska før dom knakke på.

 

Så sku dom klampe inn på tunge hæler
og kvinke i julbokkmål "Godkvell, godkvell".
Og djupt i stolen sku a bæssmor svara:
"Så kom det julbokk åt en stakkar lell!"

 

En skulle vøri fire år i romjul'n
da julelysa brente dagen lang -
og væla var et hus med fire vegger,
der saligheta var et bæssmorfang.

 

Alf Prøysen

Fred på jord

Så blev det da jul som det gjør hvert år,
og julefest holdtes i hver en gård
så langt som den hellige kristenhet når.

Og ribbe og surkål og øl og dram
man åt og drakk for å ære ham
som fødtes i armod og døde i skam.

Og prestene gjentok de eldgamle ting.
Men noe var nytt. For med radio kring
blev talene sendt – som på engleving!

I eteren bruste velsignede ord
som dengang da byrdene hørte et kor
der sang det utrolige. Fred på jord!

Fabrikkherren likte det bibelsted
og tenkte på: hvordan slå lønnen ned
og likevel sikre sig arbeidsfred?

Politichefen syntes det også var godt,
og gudskjelov hadde han nylig slått
et oprør til jord og bragt statsskuten flott.

Rebellene satt nu bak lås og slå
og hadde det fredfullt og ventet på
den dødsdom de alle var viss på å få.

Og forsvarsministeren følte sig vel
som aldri tilforn noen julekveld.
Hans virke for freden var kronet med hell.

For fredsgarantien er vebnet makt.
Og den skulde ingen få ødelagt
med vennskapstraktat eller avrustningspakt!

Og utenriks-statsråden var også glad
at freden var innført så fort og bra
i Samoa og Nicaragua.

De innfødte truet med litt av hvert,
men heldigvis hadde en giftgass-ekspert
til advarsel gitt dem en kraftig snert.

Hver eneste sjel i vår kristenhet
blev løftet på bølger av kjærlighet
For fred er det beste – som alle vet.

Men alle de drepte på ærens mark
de utstøtte bare et uhørlig hark,
og hemmelig gav de hverandre et spark.

Under Arc de Triomphe lå en ukjent soldat.
Han snudde sig ikke. Han var vel for lat.
Og hadde så ofte hørt lignende prat.

Rudolf Nilsen

Papirene

Et barn blir født og får et navn. Det griper om sin leke,

og blikket spør forundret ut mot verden: ”hvem er jeg?”

Velkommen lille venn! Du er et kort i kartoteket;

fra nu av vil papirene fortelle alt om deg.


Nu sendes du i skole, barn. Du ser den snille damen?

Hun gir deg karakterer. Noen tall på et papir

skal lede deg i livet fra eksamen til eksamen.

Papiret sier alt om hva du er, og hva du blir.


Så ser du, lille menneske: er først sensuren falt,

da teller barnet ingenting – papiret teller alt!

En yngling vokser opp og ser at jorden er en have.

Der møter han sin elskede som blomstrer mot ham selv.


Med skal og skrekk er frukten av en blomst, hvis honninggave

de stjeler, skjult av mørket på et annenrangs hotell.

For haven er bevoktet! Av papiret og bokstaven.

Billettkontroll er far og mor og embetsmann og prest.


De krever strengt papiret som et adgangstegn til haven,

for kjærligheten forutsetter vielsesattest!

Så ser de dumme elskede fra sølen hvor de falt,

at hjertet teller ingenting – papiret teller alt!


En mann har bygget opp et hjem – og rammes av tyfonen.

Av krigen blir han rykket opp, som stormen tar et tre.

Hans land blir lukket bak ham, og fra nu av er personen

”diplaces”: han er en paria som ingen kjennes ved.


Før hadde han sitt borgerskap: det stod i dokumentet.

Hans menskeverd gikk tapt med det. Og pariaen blir

en borger av en samleleir – med seks fot jord i vente.

For tapt sin rett til liv har den som taper sitt papir!


Så har den lille flyktning sett hva menskeverdet gjaldt:

Personen teller ingenting – papiret teller alt!
”Jeg tenker, altså er jeg”, sa den gamle sannhetssøker.


Nu bør man si: ”Jeg er – for jeg er folkeregistrert!

Jeg er – for jeg har skatteseddel, pass og medlemsbøker;

attester for at min person er født og vaksinert.”

Å være til vil si å ha papirene man trenger.


Du trenger til hvert skritt du tar, en offentlig lisens!

Men mangler du papirene, da er du ikke lenger,

for bare de beviser at du har en eksistens!

Papirets kurs er steget nu, og menskets kurs er falt,

for mensket teller ingenting – papiret teller alt!


Andrè Bjerke



Ingen mennesker er ulovlige, sjekk siden papirløse.no

Hennes mun var en lycklig plats

Nuet är evighetens lillasyster.
Hon har kommit till dig genom näsborrarna,
det kan jag se i ditt öppna ansikte

Hon känner din andedräkt mot asfalten
och i vinden i träden i månaden mars

Hon är en välbekant väderlek
som du kan reglerna till
i fall du blundar
ifall du andas.
Hon känner dina fotsulor mot barren
och mot de alltför heta stenarna
i månaden augusti.
Hon slingrar sig om dina ben
som är fulla av skrubbsår
och blåbärsfläckar.

Hon blandar sig med blodet
när du skär dig på grässtrån och på vass.
Jag ser ditt tysta ansikte
som sluter sig mot ljuset
Och i vars gömmor
väderlekarna alla gåtor ryms.

Hon låter dig helas
Hon låter dig helas
genom mitt minne.

Tomas Tranströmer

Nobelprisen i litteratur 2011 



Søstrene Emma og Vesla

Broenes skjønnhet

 

Stål eller sten. Der står de
brospennenes strenge buer
meislet inn i landskapet
som porter til fred.

 

Verrazano Narrow Bridge, Bosporus,
Rheimbrücke, Sotra –

og Sortlandsspennene, Golden Gate
lysende som smykker, blomsterkranser,
kniplinger kastet gjennom luften:
min hånd i din. Kom over og se.

 

---

 

Regnbuen sier: Se på meg. Jeg er en bro.
Jeg er et tegn på himmelen. Bygg broer.
Bøy dere. Løft armene til en bue.
Bind sammen. Bryt lenker. Bygg.

 

Se stålsøyler og tårn mot skyene: En bro.
Hør vindfløyten mellom wirene: En bro.
To mennesker møtes. Ansiktene blusser. En bro.
Ord som blir sagt. Hengivelse, fred: En bro.

 

Rolf Jacobsen


 
Bildet ble tatt sommerferien 2009 og er av Helgelandsbrua.
Brua krysser Leirfjorden og forbinder kommunene Alstahaug og Leirfjord i Nordland. Da broen var ferdig var den en av de lengste skråstagbruene i verden (1065 meter). Helgelandsbrua gir byen Sandnessjøen fastlandsforbindelse. Før broen ble bygget var byen avhengig av ferge til fastlandet. Broen er en del av Fylkesvei 17, som også kalles Kystriksveien.

Blå salme

Jeg synger meg en blå, blå salme
når dagen svinger hatten til farvel
og ror med sakte åretak mot strender
dit alle dager ror når det blir kveld.
Da søker jeg min hvile
ved treets trygge rot
mens sankthansormer gløder grønt
i gresset ved min fot.
Da synger jeg min salme.

Jeg synger meg en blå, blå salme
og takker for all grøde som ble min.
For lyse døgn, for barneskritt i tunet
og dine gode kjærtegn mot mitt kinn.
Men òg for våkenetter
som aldri unte ro
men gav min dag et dunkelt drag
jeg aldri helt forsto.
Nå synger jeg min salme.

Jeg synger meg en blå, blå salme
til deg, du Hånd som sanker og som sår
og senker deg med signing over jorden
med legedom for alle våre sår.
Som byr oss rette ryggen
stå opp og gå i strid.
med løftet hode skal hver sjel
gå inn i Herrens tid.

Så synger jeg min salme.

Erik Bye
  


http://www.cascilius.com/u/i46329125._szw1280h1280_.jpg.jfif

Du ska tacka

Du ska tacka dina gudar,
om de tvingar dig att gå
där du inga fotspår,
har att lita på.

Du ska tacka dina gudar,
om de gör all skam till din.
Du får söka tillflykt
lite längre in.

Det som hele världen dömer
reder sig ibland rätt väl.
Fågelfri var mången,
vann sin egen själ.

Den som tvingas ut i vildskog
ser med nyfödd syn på allt,
och han smakar tacksam
livets bröd och salt.

Du ska tacka dina gudar,
när de bryter bort ditt skal.
Verklighet och kärna
blir ditt enda val.

Karin Boye


Livet ...

Sen august

 

Her kan ikke noe hende.
Det klinger en bjelle i blå, blå luft.
Et sommerfjøs luter over sin tuft.
En stjerne begynner å brenne.

 

Se, snart tenner kvelden flere.
De stiger så engstelig bleke frem.
Men borte fra åsene under dem
ser jeg en skog marsjere.

 

Den vandrer rett mot vår stue.
Først borte ved skigarden tar den en hvil.
Der står den og lener sin strenge profil
mot himmelens rene bue.

 

Det lakker og lir med året.
Står fjellene alt og drømmer om sne?
Nei, solvinden ligger jo ennå på kne
og trekker rugen i håret.

 

Men skodden står tett over moen
der myrullen vugger sitt silkeslør.
Å - alt er bestandig og evig som før.
Hit kan ikke komme noen!

 

Inger Hagerup



Guri Malla står og passer på at det ikke kan
komme noen bortover stien.
Foto: Hege Thoresen

Døden er ingen avskjed

 

Hvem sier de døde sover?
Hvem sier at dette var alt, eller at

det finnes en verden av større renhet

der de som forlot oss gikk inn

til evig skinnende ungdom?


Hit har vi fulgt deg

med vår avmektige mildhet

og trøstens hjelpeløst flakkende hender

Hit har vi fulgt deg med ord av den store uvirkelighet

som ingen klage kan gjennomtrenge.


Til vi igjen gikk langsomt bort under trærne.

Sover du nu, eller gikk du

inn i de lysende stjernetåkers

frysende fjernhet

Dit våre ord, våre ytterste syner

aldri kan nå?

Barn jeg sier deg:

Døden er ingen søvn

Døden er ingen avskjed.


Uendelig nær er ditt smil,

dine henders gave av jordisk ømhet
Uendelig nær er du alltid her

Er de døde bestandig her og nu

I evig lys over hverdagens skritt
på jorden.

 

Erling Christie



Bildet er fra rosemarsjen til Sundøya. Jeg satte ned flagget mitt mellom noen fakler og det ble et populært motiv. Det var i alle fall utrolig mange som tok bilder av flagget.

I natt jag drömde

I natt jag drömde något som
jag aldrig drömt förut.
Jag drömde det var fred på jord
...
och alla krig var slut

Jag drömde om en jättesal
där statsmän satt i rad.
Så skrev dom på ett konvolut
och reste sig och sa:

Det finns inga soldater mer,
det finns inga gevär,
och ingen känner längre till
det ordet militär.

På gatorna drog folk omkring,
och drog från krog till krog,
och alla drack varandra till
och dansade och log.

I natt jag drömde något som
jag aldrig drömt förut.
Jag drömde det var fred på jord
och alla krig var slut

Cornelis Vreeswijk


Fra rosemarsjen 26.juli 2011

Til Ungdommen 

Kringsatt av Fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverk,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

Nordahl Grieg (1936)