Direkte avskrift fra Norsk Kennel Klub's Jubilæumsskrift 1898 – 24.januar - 1948

2. Vakt- og selskapshunder side 121

Ved apoteker L. Evy Dahl

 

Buhunden

Det er spørsmål om ikke buhunden er den eldste hunderasen her i landet, selv om det ikke er mer enn 22 år siden den ble godkjent som rase av Norsk Kennel Klub og deltok på utstillinger. Av det uensartede materiale plukket dommerne ut Jesper Ravndals Flink og Lyda til Bjelland. Disse to var etter standarden typiske og vakre dyr, og de viste senere utmerkede avlsresultater. Gjennom det initiativ som den gang ble tatt ble denne gamle norske hunderasen reddet fra å gå til grunne. Etter hvert kom det en viss plan i avlsarbeidet. Når det gjaldt fargen konsentrerte en seg om de ensfarget blakke eller helt svarte. Litt hvitt i brystet, på halsen og på labbene ble tillatt. I 1938 ble Norsk Buhundklubb godkjent som spesialklubb for rasen. Det viste seg raskt at det var stort behov for en slik klubb, og det er et veldig arbeid som klubben har lagt ned for rasen i de 9 årene den har eksistert. Klubben er i dag en av de største spesialklubber. Buhunden har siden klubbens start hatt jevn og stor fremgang, og interessen for den har stadig vokset. Fra 10 til 15 hunder som møtte på de første utstillinger, mønstret landsutstillingen i Trondheim i 1945 ca. 135 buhunder, og dette er vel den største samling som har vært utstilt her i landet av en enkel rase.

Norsk Buhundklubb opprettet i 1943 underavdelinger i forskjellige soner av landet for å få mer oversikt over avlsarbeidet, og for å skape mer kontakt og samarbeid mellom medlemmene. Dette har vist seg å innebære fordeler og være av stor betydning for avlen. Selvfølgelig er det ikke bare tallmessig at buhunden har hatt stor framgang. Den er nå mer enspreget. Eksteriørmessig har den gjort store framsteg, og buhundeierne setter nok langt større krav til buhundens utseende enn for 10 år siden. Den svarte buhunden har ligget en del etter den blakke eksteriørmessig sett, og det er ennå mer sjeldent å se en virkelig god svarthund. I de siste år er det likevel fremkommet enkelte svarte, som fullt ut kan sidestilles med blakke topphunder, og har konkurrert med dem om de første plassene i vinnerklassen.

Norsk buhund Svart 536 H

Buhunden er først og fremst brukshund. Den er uerstattelig som gjeterhund, og fortreffelig som vakt- og selskapshund. Med et gode materiale som en nå rår over, og den kontroll som det er blitt med avlen, kan en vente at buhunden stadig vil erobre nye tilhengere.

 

 

En liten kurositet å ha i buhundsamlingen min - et cacib-kort underskrevet av Jon Sæland 🤩

Fra boken Hunden og Vi fra 1950 skrevet av Gunnar Soot.

Norsk buhund

Høyde: Opptil 45 cm. - Farge: Svart eller blakk. Kan også være rødfarget. - Hårlag: Dobbelt. Med tett og stri overpels. - Halen skal være kraftig opprullet. Buhunden kan føres langt tilbake i historien, den er norsk og kunne øke vår nasjonalstolthet om den da overhodet kan bli større.

Det er en helt igjennom fremragende vakt- og gjeterhund. Våre gjetere som passer hele horder av kveg, ikke minst tamrein, er blitt avhengig av den. Den er nå også blitt meget populær som selskapshund. Men setter man den til gårdshund bør man helst bo avsides. Den gneldrer så lenge den ser eller hører noe. I et tettbygd strøk gjør den altså døgnet rundt, og merkelig nok uten å bli hes. Det er en modig hund som ikke viker av veien for noe.

 

Side 170, bildet er av Flink I, alle norske buhunders stamfar.