Piken med svovelstikkene av H. C Andersen

Det var så gresselig kaldt. Det snødde, og det begynte å bli mørke
kvelden. Det var da også den siste kvelden i året, nyttårskvelden.
I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten fattig pike, barhodet og
med bare føtter gjennom gatene. Ja, egentlig hadde hun hatt tøfler på seg
da hun gikk hjemmefra, men hva hjalp det? Det var noen riktig svære
tøfler, så store at moren hennes hadde brukt dem den siste tiden, og den
lille piken mistet dem da hun skyndte seg over gaten, akkurat idet to
vogner for forbi i en voldsom fart. Den ene tøffelen klarte hun ikke å finne
igjen, og den andre tok en gutt og løp sin vei med. Han sa at han ville
bruke den til vugge når han selv fikk barn.

Og der gikk den lille piken med de bare, små bena, som var røde og blå
av kulde. I et gammelt forkle hadde hun en mengde svovelstikker, og én
bunt gikk hun med i hånden. Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen.
Ingen hadde gitt henne en eneste liten skilling. Sulten og forfrossen gikk
hun der og så ulykkelig ut, stakkars liten. Snøfnuggene falt i det lange,
gule håret som krøllet seg så pent i nakken, men slikt tenkte hun ikke det
minste på. Ut av alle vinduer skinte det lys, og det luktet så deilig
gåsestek i gaten, for det var jo nyttårsaften - ja, det tenkte hun på.

Borte i en krok mellom to hus - det ene stakk litt mer fram i gaten enn det
andre, satte hun seg og krøket seg godt sammen. De små bena hadde
hun trukket oppunder seg, men hun frøs mer og mer, og hjem turde hun
ikke gå, for hun hadde jo ikke solgt noen svovelstikker. Ikke hadde hun
fått en eneste skilling heller, og faren kom til å slå henne. Kaldt var det
hjemme også, for de bodde oppunder taket, og der pep vinden inn, enda
det var dyttet med strå og filler i de største sprekkene.

De små hendene hennes var nesten døde av kulde. Å - så godt som en
liten svovelstikke ville gjøre! Om hun bare våget å dra én ut av bunten,
ripe den mot veggen og varme fingrene. Luen var varm og klar som et lite
lys da hun holdt hånden omkring den. Det var et underlig lys. Den lille
piken syntes hun satt foran en stor jernovn med blanke messingkuler og
messingrør på. Ilden brant så vidunderlig og varmet så godt. Å, så deilig
det var! Den lille piken strakte allerede føttene fram for å varme dem også
- da gikk flammen ut, kakkelovnen forsvant, og hun satt der med en liten
stump av den utbrente svovelstikken i hånden.

Hun ripet av en ny, den brant og lyste, og der hvor lysskinnet falt på
muren, ble den gjennomsiktig som et stykke flor. Hun så helt inn i stuen,
hvor bordet sto dekket med skinnende hvit duk og fint porselen, og en gås
sto og dampet så deilig, fylt med svisker og epler. Og det herligeste av alt
var at gåsen hoppet ned fra fatet og vraltet bortover gulvet med gaffel og
kniv i ryggen. Helt bort til den lille piken, kom den. Da sloknet
svovelstikken, og så var det ikke noe annet å se enn den tykke, kalde
murveggen igjen.

Så tente hun en ny. Da satt hun under det vidunderligste juletre. Det var
enda større og finere pyntet enn det hun hadde sett gjennom glassdøren
hos den rike kjøpmannen siste julekveld. Tusen lys brant på de grønne
grenene, og farveglade bilder, slike som de pynter i butikkvinduene med,
tittet ned på henne. Den lille piken strakte begge hendene i været - og da
sloknet svovelstikken. Alle julelysene steg høyere og høyere, og nå så hun
at de var de klare stjernene der oppe. En av dem falt og laget en lang
ildstripe på himmelen.

"Nå døde et menneske" sa den lille piken, for gamle mormor hadde sagt
at når en stjerne faller, så går en sjel opp til Gud. Mormor, som nå var
død, var det eneste mennesket som hadde vært snill mot den lille piken.
Hun strøk igjen en svovelstikke mot muren. Den lyste opp rundt om, og i
skinnet sto gamle mormor, så klar, så strålende, så mild og god.
"Mormor!" ropte den lille piken. "Å, la meg få være med deg! Jeg vet at du
er borte når svovelstikken går ut, borte akkurat som den varme
kakkelovnen, den deilige gåsesteken og det store, vakre juletreet!" Og så
strøk hun fort av alle de svovelstikkene som var igjen i bunten, for hun
ville holde på mormoren. Og svovelstikkene lyste med en slik glans at det
ble lysere enn midt på dagen. Mormor hadde aldri vært så vakker før og
så stor. Hun løftet den lille piken opp på armen sin, og de fløy i lys og
glede, så høyt, så høyt. Det fantes ingen kulde mer og ingen sult og angst
- de var hos Gud.

Men i kroken ved huset satt den lille piken og var død da den kalde
morgenen kom, hun var frosset ihjel den siste kvelden i det gamle året.
Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen.
Nyttårsmorgen gikk opp over den lille døde, som satt der med
svovelstikkene sine. En bunt av dem var nesten brent opp. Hun hadde
villet varme seg, sa folk. Ingen visste noe om alt det vakre hun hadde
sett, og om hvordan hun var gått sammen med mormor inn til
nyttårsglede i stråleglans.

Tegninger av Svend Otto S.