DEILIGE DIKT II

 

 

Hviler i en stor mildhet

Ved kveld -
når stjernene går vestover
og jorda overgir seg stille
til sommerhimmelens fred, da
kjenner du som en iling i selve ryggmargen
at alt liv blir lukket inne i
ei varm vennlig hulhand
og løftet varsomt
opp. Hele verden hviler i en stor mildhet
trass i alt -
Hviler i en stor mildhet
med alle sine sinnssykehus
panservogner barnemordere
kriger...
En stor mildhet som engang
skal skape Mennesket. Og da -
ved en ny tidsregnings begynnelse -
vil ondskapens svarte brakkland
bli omdannet til åkrer
som duver for vinden.

Det er derfor
livet holder ut
på planeten Jorden. Det er derfor
blåklokkene er like blå
hver sommer i graset. Og
fuglene like gylne når
de flyter på vinden høgt over hvetelandet
i solnedgangen.

Hans Børli

 

 

Vårherres klinkekuler

Jeg drømte at Vårherre var en pode
med reven brok og skrubbsår på hver legg.
Jeg så ham klinke kuler med vår klode
i muntre sprett mot universets vegg.

Han klinket, han var glad og det var sommer
og solen tente lys i farget glass.
Og tusen kloder rislet fra hans lommer
for i Vårherres lommer er det plass.

Og klodene fikk danse, sveve, trille
til glede for hans hjerte og hans syn.
Så ble han distrahert, og glemte spillet:
En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!

Å for en dag å fange sommerfugler!
Det vakreste av alt han hadde skapt.
På marken lå Vårherres klinkekuler
og følte seg alene og fortapt.

Omsider kom han, trett som alle poder
når det er kveld og leken har vært sen.
Han lå på kne og samlet sine kloder.
Da så han at han hadde mistet en.

«Den lille blå! Den minste av dem alle!»
Han lette under gress og sten og hekk.
«Og den som var så blank i solefallet!»
Men mørket kom, og kulen – den var vekk.

Det var vår egen Jord som var blitt borte,
og natten lå der nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte.
Og jeg kan ikke minnes om han gråt.

Og vi som av den lille jord er båren
og tror at intet teller uten den,
får drømme at Han leter mer i morgen
og håpe at Han finner oss igjen.

Erik Bye

 

 

 

 

Uvirksomhetens timer

Uvirksomhetens timer! Alle ord
og handlinger forstummer: Ingen vind
får kruse sommerkveldens glatte fjord.

Det er en skjærgårdsstillhet i ditt sinn,
der sund og viker ligger oljeblanke
og fanger skumringens forventning inn.

To nelliker ved stranden står som slanke
og bleke alterlys, i kveldens tent
for ditt tilbakeblikk, din eftertanke.

Og alt i deg er aktivt innadvendt,
og alt i deg er friskhet, frø og kilde,
og alt tar del i kveldens sakrament.

Det er som allting i naturen vil det:
at du skal hvile! Mykt som i pastell
flyr måken over vannet - lik et bilde
på sjelens havblikk-møte med seg selv.
. . . En seiler glir i sundet. Kjølvannsstrimer
er alt som skjelver i den vare kveld.

Å, skjønne er uvirksomhetens timer!

André Bjerke

 

 

Disse dagene dine

Dager kommer
og går, går og kommer,
hverdager, hviledager, helligdager,
sykedager, tåkedager, festdager,
en stri strøm
selvfølgeligheter.

Det er du
som eier disse dagene.
Det er du
som kan gå inn i tida di.

Akkurat
denne deilige dagen
lever du
en helt spesiell del
av selve livet.

Ragnhild Bakke Waale

 

 

 

Idag

Du er ung idag, du er sterk idag,
og den grønne jord er din.
Fold dig ut som et knitrende silkeflagg
i den feiende, friske vind!

Du er full av sol og av gyllen vår,
og du kjenner de tusen sange.
Og du eier en verden av skjønnne år
og av timer rike og lange.

Fold dig ut idag mens ditt hjerte slår
og ditt sinn er en blomsterhave.
Grip din skinnende lyse vår
og livets tindrende gave!

Inger Hagerup

 

 

Løvetannen

Det står en liten løvetann
blant andre løvetenner
i bakken på et åkerland
og blomstrer så den brenner

Den har slått ut sitt gule hår
på toppen av seg selv.
For av en bustet knopp i går
er det blitt blomst i kveld.

Nå er den sterk og stri og vill,
en riktig løvetann,
og strekker kry sin lille ild
mot solens kjempebrann.

Hvor stolt og gladelig den gror!
Men like nedenfor
står en sørgmodig eldre bor
og feller hvite hår.

Slik, venner, farer livet med
all verdens løvetenner.
Først blir de ild, så blir de sne,
og siden gamle menner.

Inger Hagerup

 

 

 

Du gamle mor

Du gamle mor! du sliter arm,
so sveitten er som blod,
men endå i ditt hjarta varm.
Og du meg gav min sterke arm
og dette ville mod.

Du turka tåror av mi kinn
so mang ein Herrens gong,
og kyste meg som guten din,
og bles meg uti barmen inn
min sigerfulle song.

Og gamle du, du gav til meg
mi mjuke hjarterot,
og difor må eg elska deg,
kvarhelst eg vankar på min veg,
om so på villan fot.

Aasmund O. Vinje

 

 

Selma

Og det er en liten Selma,
hun er ærlig verdt en sang.
Det er henne, som jeg elsker,
det er Selma denne gang!

Hun er vårens unge, Selma,
som himmelen fikk sitt blikk,
drysser nye, gyldne stjerner
over hver en vei jeg gikk.

Hun svermet gjennom hager
og i sommermarken grønn.
Hun har lært i livets skole
å bli svikefull og skjønn.

Og hun synger glade sanger
om en kjærest hist og her,
og det er mange, mange
som har Selma mektig kjær.

Og jeg elsker også Selma,
skjønt hun bryr seg niks om meg;
men det er samme pokker,
for jeg elsker henne, jeg!

Og gud bevare Selma!
Det blir all min salmesang.
Navnet skjemmer ingen,
Det er Selma - denne gang.

Herman Wildenvey

 

 

Nord

Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best,
Vinterens flammehimmel, sommernattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.

Rolf Jacobsen

 

 

Lykken

Det er noget eget ved lykken
man kan blive helt glad
når man møter den
men også beklemt
står stille lidt
lister sig så varsomt frem
som i et minefelt
og hver gang man setter foten ned
uden at ryge i luften
glemmer man enten at nyde lykken
eller blir sur over ikke at vide
hvor længe den varer
så når modgangen endelig melder sig
er det en lettelse
som om man er kommet i sikkerhed
det er nu skammeligt
for der er noget særligt ved lykken
som man ellers ikke møder
måske ligger fejlen der
man kender for lidt til den
burde sætte sig mer ind i den
jeg tror det er en treningssag.

Benny Andersen

 

 

 

Vår!

Visst er jeg gal og full av fan!
Men våren er så ung og ny,
og det er farlig i en by
å kjenne duft fra bjerk og gran.

Og over grå og triste tak
er himlen underskjønn og blå
med lette lyse skyer på
som glir avsted i gylne flak.

Og drypp i drypp fra gammel sne
så gaten skinner våt og ren
og glinser speilblank i hver sten
Å herregud for fryd å se!

Og trikkesang og søleskvett,
og sol som rår og trær som gror,
og luft som skinner høi og stor,
og galmannsvær og himmelsprett!

Visst er det farlig i en by
å være ung og full av fan.
Men himlen tindrer lys og ny,
og våren ler - og alt går an!

Inger Hagerup
Dette diktet ble trykket i Arbeiderbladet 12.april 1930

 

 

Anders i verden

A. Anders i Verden skal lære å lese og skrive det morsomme navnet sitt.
Se hvor han griner med hele fjeset, han syntes vel noen må hjelpe ham litt.

B. Bare bokstaver på rad sukker småen: ”hva skal det bli for en mening i slikt?”
Og nå skal han ta dem fra a’en til å’en, for da kan han lære å lese et dikt.

C. Cellus, heter den listige katten, den kan ikke lese, men tenk den er rar.
Anders har hørt at den mjauer om natten. ”Han lærer seg vel alfabetet,” sier far.

D. Dagen går, det er brysomt å lære. Cellus kan visst slett ingen ting.
Han bare går hjemme med rompa i været. Slik kan ikke Anders spasere omkring.

E. En Anders i Verden har andre plikter, enn katter og bikkjer og lignende dyr.
Navnet sitt fikk han engang av en dikter som syntes han var slik en rar liten fyr.

F. Faren til Anders var sjelden heime, mor hadde større og mindre små.
Anders fikk gå der aleine og veime helt fra han selv kunne krabbe og gå.

G. Gudfar som kom på besøk gav ham navnet ”Anders i Verden” og søskene lo.
De syntes han både i navnet og gavnet var Anders i Verden så liten og god.

H. Hjemmet var bare en stue de leide, men allting var hyggelig.
Anders var glad bare de lot ham få ta, som han pleide ”en gåtur i verden”, som Anders selv sa.

I. Innover neset, til stranden og bukta gikk der en virkelig eventyrvei.
Der kjente han liljekonvallen på lukta og blåveis og hvitveis stod tett i en hei.

J. Ja der kan du tro der var blomster på jordet og kuer og stuter det så en nå støtt.
Og rundtom lå gårdene vakre og store med låver som skinte i hvitt og i rødt.

K. Kunne en komme seg helt over havet var det vel ennå mere å se.
”Nei, du som er liten og ikke kan stave, får bli der du er,” sa de hjemme til det.

L. La dem le, tenkte Anders, jeg prøver en start med den båten ved brygga som heter ”Quibec”.
Det er jo et skib som min onkel har fart med, der går jeg om bord, og så skal jeg bli vekk.

M. Men så skal du høre hva videre hendte, da Anders i Verden seg listet om bord,
så stod der ved rekken en søt liten jente som mangentid pleide å hjelpe hans mor.

N. ”Nei, Anders, du vil da vel aldri forsvinne? Da måtte du ha et hjerte av stein!”
”Å pytt san,” sa Anders, ”jeg prøver å finne min onkel om bord, for han er jo kaptein”.

O. ”Onkel,” sa Anders, ”jeg blir med på ferden,” men onkel han svarte med følgende ord:
”Nei, før du kan stave min Anders i Verden, så kan du nok ikke bli dekksgutt om bord.”

P. På land måtte Anders igjen, for å være det samme som før, men venninnen hans sa:
”Alle bokstaver er lette å lære, kom skal du se, vi begynner med A.”

Q. ”Quibec” seilte bort, den skulle til Randers i Danmark et sted, og han ble ikke med.
Når den kommer igjen kan jeg A, tenkte Anders, og deretter læte han sannelig B.

R. Rett som det var ble det moro og gammen for a-en og n-en og d-en og e-en og r-en og s-en,
Ble Anders til sammen, og Anders i Verden var rent blitt monden.

S. Senere kom også katten til nytte, den lå som en S på et stuebord,
og Gerd, så het piken, hjalp til med å flytte og ordne opp slik at bokstaver ble ord.

T. Til sist var det bare det rare på slutten som gjorde det vanskelig, vanskelig nok.
Men Anders han gav seg nok ikke den gutten, enda han bare ble kalt for en pjokk.

U. Utover høsten kom Gerd bort til Anders, og sa at til jul måtte alt være lært.
For da kom jo onkelen hjem i fra Randers og Anders fikk julepresanger forært.

V. Vinteren kom og det lakket til julen, da kunne han enkelt-V, Anders var klok.
De voksne de leste om katten og fuglen som Wegeland hadde satt inn i hans bok.

W. Wergeland, dobbelt-W, det var det rare at enkelte navn hadde W først.
Welhaven, Wessel og Wildenvei har det, men Wergeland sa de må kalles for størst.

X. X var en størrelse ukjent av alle, den stod som en kors og var kanskje en heks?
For ukjente størrelser kan en jo kalle både et kors og en heks og en X.

Y. Ytret en tvil om at Anders klarte den kinkige jobben til onkel kom hjem,
så så han på katten og Gerd og svarte, at snart var han mer en flink nok for dem.

Z. Zakk, zakk, Zakkarias, ja nå kan det stamme, sa Gerd da de endelig holdt på med Z.
”Det kan jeg da skrive og si med det samme,” sa Anders, og sannelig hadde han rett.

Æ. ”Ære og rikdom skal kunnskap deg bringe,” sa katten og snodde sin knurrende bart.
Da var det at dørklokken hørtes å ringe, og alle bokstaver kom inn i en fart.

Ø. ”Ønsk deg vår hjelp, vi er nå dine slaver,” sa alle bokstavene, Anders er lærd.
Så kom der en kringle med sukkerbokstaver. Til Anders i Verden fra katten og Gerd.

Å. Å, ropte Anders, nå vil jeg på ferden med onkel til alle land på jord.
”Ja lykke på reisen da Anders i Verden,” sa Gerd og sa katten, sa far og mor ---

Herman Wildenvey

 

 

Ensom er jorden

Ensom er jorden. Med sitt mørke følge
glir den avsted på Melkeveiens bølge,
glir den avsted mot ukjent evighet.
Ensomt står mennesket med tomme hender.
Solen slår gnister. Nattens stjerner brenner.
Vi er på vei mot noe ingen vet.

Mannen kan ikke endre jordens bane,
og vi kan bare undertiden ane
noe som evig søkende tar form.
Nettene er så farlige og lange.
Vi er så få, og likevel så mange.
La oss stå sammen under sol og storm.

Hatet og angsten drev de fleste sammen.
Blindet av redsel bærer de på skammen:
Hvis du vil leve, må en annen dø.
Bortenfor alle jordens heltegraver
snør det med blomster i de hvite haver:
Hvis du vil leve, må du sette frø!

Inger Hagerup

 

 

Avskjed

Jeg står og ser et skip gli bort.
Et skip som tok en venn.
Det er så trist, det er så tomt
å stå igjen.

Et brev vil nå meg av og til
Men hva har brev å si
mot det som varmen i en hånd
og smil kan gi.

Oss skille snart et verdenshav.
Og ikke noe brev
kan gi meg det som et adjø
i stykker rev.

Dagny Tande Lid

 

 

 

Gleden

Den frostbrente gleden ved livet
søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid –
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn
og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter gjennom rimfrosten
og svømte mellom isflakene i strie elver
for å finne sin husbond.

Hans Børli

 

 

Sneløsning

Hermed hyller jeg uten forbehold
VÅREN
som det eneste effektive middel mot sne!
(En form for nedbør
jeg fordømmer på det strengeste.)
’Sneens hvite idioti,’
sier dikteren.
I månedsvis har den falt – falt! – FALT!
Den har stablet seg opp i driver, i kubber,
tykke som uleselige romaner,
En snemengde, tøylesløst enorm
som julelitteraturen!

Utenfor mitt vindu skråner en sneskavl
i bratt stigende kurve som en
selvmordsstatistikk,
og efter å ha betraktet den uavbrutt i 15 minutter
forstår jeg i et glimt
vikingtogene, berserkgangen og det økende forbruk av alkohol,
kort sagt, Det Norske Folks Liv og Historie.

Å, du svulmende, elefantsyke landskap!
Hittil lå du som en likblek storeter,
besvimt under sin egen fedme,
men idag har våren beordret deg
en radikal avmagringskur ...
Hør dine overflødige kilo
risle bort med bekkene!

Ute på jordet segner snemannen,
et sinnbilde på den beseirede vinter.
Igår et monument av triumferende kulde,
hardklappet og stram som en offiser i korsett,
- idag redusert til en sølepytt
og to koksbiter!

Og jeg bringer det illevarslende kommunike
til denne nasjon av snemenn:
Dette, mine herrer, er våren 1951!
Den store general har besatt
det strategiske punkt: smeltepunktet.
Nu går vi alle
vår helsebringende oppløsning i møte.


Andrè Bjerke

 

 

God natt

Kvelden lister seg på tå
over kløverengen.
Himlen har tatt stjerner på.
Alle barn skal sove nå.
Sove søtt i sengen.

Melk og brød fra krus og fat
er så gode venner
med en liten trett krabat
som skal spise aftensmat
med små melketenner.

Og to røde lette sko
setter vi på matten.
Er så slitne begge to.
Men nå skal de stå i ro
hele hele natten.

Natten kommer svart og stor.
Alle ting blir borte.
Seil i mørke, lille jord,
med en liten gutt ombord,
i sin lille skjorte.

Inger Hagerup

 

 

Takk for en ny dag!

Takk
for at jeg
enda en dag
våkner til lyset,
lyset som spirer i øst.

Langsomt springer dagen ut
med solgylne muligheter.
Ligger åpen og bar.
Venter på min berøring.

Led mine hender, føtter
så jeg ydmykt, klokt
inntar den
vart, vaktsomt.

Gi meg å favne lyset i mitt eget liv
og tenne lys i menneskers øyne.

Ragnhild Bakke Waale

 

 

 

Tankeflukt

Jeg våknet denne morgen
mens regnet øste ned.
Trakk dynen over hodet
og dro et annet sted.

I tankene jeg vandret
til sol og sommerbris.
Med varme lange strender
og dobbel kule is.

Ja solen slikket kroppen
og gav meg energi.
Du verden det var deilig
med sommer, sol og fri.

Jeg reiser så tilbake
til regn og styggevær.
Drar dynen bort fra hodet
og får på meg litt klær.

Til tross for drypp fra taket,
det er en deilig dag.
Det var en liten tankeflukt,
som gav meg velbehag.

Marianne Berge-Hansen

 

 

Blås på mi rute

Blås på mi rute når isroser blømer.
Lån meg litt varme når dagen er grå.
Blås på mi rute når kulden er ute.
Lat opp eit auge så eg kan få sjå.

Rimet på ruta tek utsynet frå meg.
Inn gjennom isen kjem berre eit skin.
Send meg eit smil,
ein varmande tanke
slik at det lysnar
i kvardagen min.

Du treng vel ikkje skine som sola.
Du treng vel ikkje å smelte bort alt.
Berre ein liten pust på mi rute
hjelper meg mykje når det er kaldt.

Karsten Oksavik

 
 
 
 

Kanskje?

Det er vanskelig eller
altfor lett
å ta sine egne
tåpeligheter
riktig på alvor

”Man skal lære av sine
feil”
ergo må man begå
flest mulig
grunnleggende feil
på kortest mulig tid
for å lære fort og
effektivt

Eller man kan glemme
så fort som mulig
dekke over det aller
meste
virkelig mestre kunsten
å produsere troverdig
unnskyldninger

Thor Bæver

 

 

Fattig jul har jeg aldri hatt

Fattig jul har jeg aldri hatt
for ser du, vårt tre rakk i taket.
De fattige hadde en liten topp
eller et lys i en stake.

Fattig jul var noe skittent grått
hvor ongene ikke fikk bade.
Vi dukket i stampen en etter en
og kleddes i julegaver.

Fattig jul var ei nedklemt seng
der halmsekken ikke var skiftet.
Vi lå på ei trone av årets halm
og drømte at aksene glitret.

Fattig jul kom på sokkelabb
så frossen i tynnslitt kjole.
Vi hadde «nytt» som var oppattsydd
og linduk på julebordet.

Fattig jul har jeg aldri kjent
for mor hadde aladinsgaven
og henne tjente den mektige ånd
som henter juveler fra haven.

Anton og Matja var med oss til kvelds
og ringen vart vid omkring treet.
Fattig jul har jeg aldri kjent,
den stanste nok utafor leet.

Ingeborg Refling Hagen

 

 

 

Nordnorsk julesalme

Velsigna du dag over fjordan
Velsigna du lys over land
Velsigna de evige ordan
om håp om ei utstrekt hand.
Verg dette lille du ga oss
den dagen du fløtta oss hit
så vi kjenne du aldri vil la oss
forkomme i armod og slit

Vi levde med hua i handa
Men hadde så sterk ei tru.
Og et hadde vi visselig sanna;
Vi e harhausa vi som du.
No har vi den hardaste ria.
Vi slit med å karre oss frem
Mot lyset og advents ti`a
D'e langt sør te Betlehem

Guds fred over fjelle og åsen,
la det gro der vi bygge og bor.
Guds fred over dyran på båsen
og ei frossen og karrig jord.
Du ser oss i mørketidslandet.
Du signe med evige ord
Husan og fjelle og vanne
Og folket som lever her nord.

Trygve Hoff

 

 

Om hundre år er alting glemt

Jeg driver i aften og tænker og strider,
jeg synes jeg er som en kantret båt,
og alt hvad jeg jamrer og alt hvad jeg lider
det ender vel gjerne med gråt.
Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt?
Om hundrede år er alting glemt.

Da hopper jeg heller og synger en vise
og holder mit liv for en skjøn roman.
Jeg æter ved Gud som en fuldvoksen rise
og drikker som bare fan.
Men hvi skal jeg fare med al den skjæmt?
Om hundrede år er alting glemt.

Så stanser jeg virkelig heller striden
og ganger til sjøs med min pinte sjæl.
Der finder nok verden mig engang siden
så bitterlig druknet ihjæl.
Men hvi skal jeg ende så altfor slemt?
Om hundrede år er alting glemt.

Å nei, det er bedre at rusle og leve
og skrive en bok til hver kommende jul
og stige tilslut til en versets greve
og dø som en romanens mogul.
Da er det nu dette som gjør mig forstemt:
Om hundrede år er alting glemt.

Knut Hamsun

 

 

 

Et blad

Det bleke blad på grenen
i vinterens gjennomtrekk
er mere verdt enn tusen,
som høsten hujet vekk.

Det sier, gjennom tåken
av tungt novembergrått:
Alt hva vi gikk igjennom
er også gjennomgått.

Det grønne grenseløse,
av junisolen tent,
var sant å si en skuffelse,
nå er det også endt.

Nå henger jeg aldeles
forlatt i livets tre
og venter på å falle,
såvidt et blad kan se.

Men kan jeg kunne røpe
en sammenheng i alt,
så har min mening mening,
sa bladet før det falt.

Ernst Orvil
 
 
 
 
Hundevalpen

Jeg går her i gaten og leier
en rar liten terriermann.
Den vimser og detter og deiser
og drar på oppdagelsesreiser
i nye, merkverdige land.

Det sildrer en vår gjennom sølen.
Den første livssalige vår
risler i Pilestredet,
og underlig er det å se det
for den som ble født i går!

Den løper til alle kanter
så gaten blir alt for trang.
Den løfter en stolt liten snute,
for nettopp idag er den ute
for første velsignede gang.

At verden skal være så veldig
er mer enn en valp kan forstå.
Det strømmer imot den så mye,
og stadig så kommer det nye
ting det må luktes på.

Den snuser på alt som den møter
og drar i mitt bukseben,
fordi jeg skal se hva den finner:
En dråpe. Et strå. Noen pinner.
En blomst i en rennesten!

Det ligner på eventyrgutten
som ropte: jeg fant! jeg fant!
Men ser den en flue som virrer,
da holder den pusten og stirrer:
Nei dette! Kan det være sant?

Den bjeffer av fryd og forundring
og mener vel nærmest å si:
på jorden er meget å lære,
og her er det moro å være,
så her vil jeg sannelig bli!

At valpen har meget å lære
er noe vi alle vet,
men likevel må jeg bekjenne;
jeg lærer nok mer av denne
enn ellers av mang en profet.

Den eneste visdom i verden
har visdommens voktere gjemt
bak formler og støv og løgne.
Å sanse med nakne øyne
er noe de lærde har glemt!

Men den som er åpen i sjelen
og ny og forundret og ren,
han ser hvor de andre er blinde.
For ham er det meget å finne
selv i en rennesten!

André Bjerke

 

 

 

Lys langs en fjord

Det mørkne mot vinter som lenge skal vare
en sommar blei borte, en haust e på reis,
og leia e lagt der vi alle må fare
som tvungen turist på et år under veis.

Så fjern og så frostkald står stjern' der ute,
men nærar e lysan der menneskan bor,
som glør gjennom natta fra rimgråe rute
skin perlebands-lenker av lys langs en fjord.

Og vi som blei fødd her - og tidlig fekk sanne
at lyset og leiken har mørket som pant,
vi veit at den natta som ligg over landet
e pris førr en sommar som kom - og forsvant.

Men ingen treng sukke og vri sine hender
i lengt etter solskinn og varme i sør
så lenge som lysan fra nordnorske grender
førtell oss at her har vi søstre og brør.

Vi veit at den ætta vi kalle vår eia
i elsk og i armod har kysten bebodd
og tent sine lampe som fyrlys langs leia
tel merke førr folk som har segla og rodd.

Ja, lysan fra stuen langs verharde strender
i mørketidslandet har gått som ei bru
med spenn over fjorda - lik utstrekte hender
med varme og kraft tel å tåle og tru.

Så kom, la oss tenne små lys førr kverandre
som bål imot natt på ei vinterkald jord
der frosten skal vike når menneskevarme
får nå gjennom mørket - som lys langs en fjord.

Helge Stangnes

 

 

Årets tider

Nå er høsten her
og høsten er en liten gul mann
som kommer ut av skogen
med kofferten sin og plukker lauvet ned av
trærne og tar med seg blomsterstilkene og mange
av fuglene, og så maler han himmelen
grå og mørk, og lager triste søledammer i veiene.

Så kommer en liten hvit dame
og det er vinteren det, og hun har spade og ryggsekk
med seg og legger snø utover markene, og snøklatter
oppe i trærne, og så gir hun mennesket tykke
skjerf og luer og røk ut av
munnene – og røk ut av pipene
på husene også – og himmelen maler hun kald og
hvit og gir lufta kuldegrader.

Så kommer våren, og våren er
ei lita gulgrønn jente som kaster fargene opp av
kurven sin og setter fuglene tilbake i
trærne og henger sola høyere opp på
himmelen og gir den varmere stråler. Hun tar isen av
vannene og putter god gurglelyd i
bekken igjen – og menneskene får tynnere klær og varme
smil, og kanskje høye iskrem å bære på.

Så kommer sommeren, og sommeren er en
liten grønn gutt som kommer trillende ut av
skogen med trillebåren sin og setter muntre
farger alle steder, rødt og hvitt og gult
og blått – han henger moreller på greinene og
fyller lufta med fugler og sang, og i gresset putter han
gresshopper og tykke humler. Han gir menneskene
tynne sandaler og nakne armer – og på badestrendene
legger han brune piker og brune gutter
bortover i rekke og rad. Det er sommeren det.

Men dypt, dypt inne i skogen, på et
litt hemmelig sted – der sitter allerede høsten
med kofferten sin og gjør seg klar til å
komme tilbake.
Slik går årets tider rundt og rundt
gode venner som rydder opp etter hverandre,
som sår, planter og høster, som henger opp og
tar ned, som pynter og gjør det
vakkert – hver på sin måte
om og om igjen
om og om igjen …

Arild Nyquist

 

 

Til fremtiden

Denne gangen handler sangen
atter om meg selv.
Jeg har noe tungt i blodet
som vil si farvel.

Selv om dette gamle trette
hjertet ennå slår,
er dets triste, aller siste
budskap: Alt forgår.

La så være! Livets lære
har en større trøst:
Ennå kommer andres sommer
etter egen høst.

Ennå strømmer andre drømmer
levende i "deg",
som i morgen møter våren.
Hils dem da fra meg!

Inger Hagerup

 

 

Halldis Moren Vesaas er en av mine yndlingdiktere.
Hun har skrevet så utrolig mange vakre dikt og et av
disse vakre diktene er Vår einsemd fra boken Lykkelege hender:

Vår einsemd

Einsemd.
Ei klokke tikkar.
Omnen sprakar døyvt,
gløser raudt i skumringa.
Kvelden er aldri kveld som om hausten.

Nyss fòr dei andre ifrå meg,
såg meg stå einsam att.
Dei sa at eg måtte ikkje fryse,
dei spurde om eg kanskje var redd,
redd for å vera aleine,
no når det lid mot natt.

Men eg er aldri einsam eg no,
eg som ber deg.
Kulde kan eg ikkje kjenne eg no,
eg som har ditt varme liv,
dine nye, bankande pulsar i meg.

Mørkret eig inga makt over meg meir,
slepp meg ikkje eingang nær,
all er eg fullt av morgonrauden frå DIN dag,
som snart skal gry.

Å varme løynlege liv som eg ber -
det hender eg gløymer min lengsel etter deg,
det hender eg ønskjer eg ikkje skulle føde deg,
anna eg alltid fekk eige deg,
eige deg slik som eg eig deg no.

Ja, det er eining, endeleg, mi med deg.
Alt mitt går opp i deg,
og du er enno berre som ei kjerne,
ein part av meg.

Snart skal dagslyset skine på deg,
snart skal menneskeauge sjå deg,
snart skal du ha eit namn.

Enno er det berre eg som eig deg,
enno er du berre som eit nytt organ eg har fått,
som verkar i meg slik at eg er usårleg og unåeleg.
Vondskap og pine og alt mørkt og sårt
får ikkje rekke meg over solen.
Så lett trør eg,
eg som trør så tungt no om dagen,
fordi eg ber på deg.

 

 

Om glede og sorg

Da sa en kvinne, snakk til oss om glede og sorg.

Og han svarte:
Din glede er din sorg uten maske.
Og den samme brønnen som din latter stiger opp fra, ble ofte fylt med dine tårer.
Og hvordan kunne det være annerledes?
Jo dypere sorgen trenger inn i deg, jo større glede kan du oppnå.
Er ikke det beger som bærer din vin, det samme beger som ble brent i pottemakerens oven?
Og er ikke lutten som beroliger ditt sinn, det samme tre som ble uthult med kniver?

Når du er lykkelig, skal du se dypt inn i ditt hjerte, og du vil oppdage at bare det som har gitt deg sorg, kan gi deg glede.
Når du er ulykkelig, skal du igjen se inn i ditt hjerte, og du vil oppdage at du gråter for det som har gitt deg lykke.

Noen av dere sier, ”Gleden er større enn sorgen” og andre sier ”Nei, sorgen er størst”.
Men jeg sier at de er uadskillelige.
Sammen kommer de, og når den ene sitter alene ved ditt bord, skal du huske at den andre sover i din seng.

Som en vektskål vipper du mellom din sorg og din glede.
Bare når du er tom, er du i ro og balanse.
Når skattmesteren løfter deg for å veie sitt gull og sølv, vil din glede eller din sorg heve eller senke seg.

Kahlil Gibran fra Profeten
 
 
 
Kveldsbønn

O Gud, hav takk for lys og luft,
for søndenvind og blomsterduft.
Vær priset for de skjønne skjær
og for det gode solgangsvær,
for måkeskrik og måkeegg,
for solgul lønn og snehvit hegg,
for jordens nye drakt hver vår,
for alle livets år!

Du lot hver morgen sol gå opp
og legge gull i furutopp
og farve havet himmelblått,
så vi sto opp med øiet vått.

Du satte brødet på vårt bord
og rakte sjelen livets ord,
gav ånden høie tankers flukt
og lengslen denne stille bukt,
hvor drømmen kunne gå til ro
på månelysets strålebro.

O underfulle menneskefærd,
den var vel all vår møie værd!
Hav takk for smerte og for lyst,
i hjemmet her på denne kyst,
hvorfra vi ser den fjerne strand
vi vet er livets land.

Alf Larsen
 
 
 
 
 

Pilegrimssang mot år 2000

Svøp kappen din om skuldrene og ta din vandringsstav,
så søker vi de gamle, glemte stier
som hvisker mellom steiner, under kratt og lyng og lav,
og kanskje kan vi høre hva de sier:
Vi skaptes til å søke, vi fødtes til å gå,
mot mål som vi kan ane, men aldri helt forstå,
og stien må vi alle gå alene.

Vårt sekel er snart omme, og barnet ser vårt tegn:
en blomst av ild som vokser inn i himlen.
Det lukter røyk av vinden og det smaker jern av regn
mens våre skip har kurs mot stjernevrimlen.
Vi mente vi var herskere og herrer på vår jord.
En slekt skal følge oss og tyde våre spor.
Og stien må de alle gå alene.

Men ennå lever drømmen om et fjernt og hellig sted
langt bakom svarte berg og svidde sletter
der hjertet kan få visdom og hver sjel finne fred
og lønn for våre hvileløse netter.
Nå dages det i dalen, det tindrer over tind,
det går en pilegrimssti gjennom hvert menneskesinn,
og stien må vi alle gå alene.

Erik Bye

 

 

Flaggene

Der vaier så mange slags faner rundt jord
for frihet og rett,
de mette, tilfredse og selvgode ord
som skinner av fett.
De vaier for rettens og frihetens ånd,
for Eidsvoll, Bastillen og Washington.

De heises på alle de høieste hus,
på storting og slott.
Så kan de bli sett selv av fattige lus,
og det er jo godt!
For ellers så vilde de neppe ha sett
det spor til vår frihet og rett.

Rudolf Nilsen

 

 

 

Ennå på vegen

Ennå er du på vegen mot ukjent land.
Du veit ikkje kva som skal møte,
veit ikkje kva som kan hende.
Um du maktar å gå han til ende,
står i ein annans hand.

Veit ikkje kva som er attanfor
neste sving.
Hendingar ventar deg der
eller kjem deg i møte.
Dagar med ljos og skugge,
netter med myrker og stjernor.
Kan hende varast du når du kjem lenger,
at du har gått i ring.

Likevel dulpar ei glede
avdi du fekk mod til å halde fram
da alt ville brotne,
da livet det galdt.
Nå står du her ser deg attende
og takkar for alt.

Jan-Magnus Bruheim

 

 

Hymne

Himlen blåner for vårt øye
jorden grønnes for vår fot.
Bekken risler for vår tørste,
korn og blomst og tre slår rot.
Fuglen spiler sine vinger,
barnet pludrer med sin mor.
Lovet være Han som skapte
drømme og det første ord.

Vinden har sin sti å vandre,
bølgen har sin vei å gå.
Vår og sommer, høst og vinter
skifter i det minste strå.
Gledens tid og sorgens time
har sin bolig i hvert sinn.
Lovet være Han som åpnet
første le og siste grind.

Lyset stiger, lyset faller
over alle dunkle fjell,
morgensol og aftenstjerner
viser dag og varsler kveld.
Hjertet har sin lengsels høyde,
hånden har sin gjernings fred.
Lovet være Han som er og ånder
over tid og sted.

Einar Skjæraasen

 

 

 

Hvis (If)

Hvis du kan bli på post når man forlot deg
og holde hodet klart når alt slår klikk,
hvis du kan tro når alles tvil står mot deg,
men også våkent lytte til kritikk;
hvis du kan gå i ventetidens lære
og møte løgn - med sannhet som ditt svar,
og møte hat - du ikke selv vil nære,
men tie med hvor klok og god du var.

Hvis du kan ferdes fritt på tankens veier,
og drømme - uten selv å bli fordrømt,
hvis du kan møte nederlag og seier,
som to bedragere du selv har dømt;
hvis du kan tåle at ditt ord forvrenges
til usselt pjatt i demagogens munn,
hvis du kan se ditt livsverk søndersprenges,
og atter bygge det på naken grunn.

Hvis du kan våge alt på samme terning,
et enkelt kast på livets spillebord,
og tape alt - og gjenoppta din gjerning,
men aldri nevne tapet med et ord;
hvis du kan ta din tørn og ikke gi deg,
men sette inn hver fiber i din kropp
og holde ut når alt forstummer i deg
unntagen viljens røst: "Gi aldri opp!".

Hvis du kan si til massen hva du mener,
og selv blant konger være den du er,
hvis du er alles hjelper, ingens tjener,
og venn og uvenn står deg like nær;
hvis du kan fylle hvert minutt av tiden
med seksti solsekunder, - da som lønn
er jorden din med alt som finnes i den,
og - enda mer - du er en mann, min sønn!

Rudyard Kipling (gjendiktet av André Bjerke)

 

 

Vårkveld i Mars

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det hardt og salt.

Bølger av nederlag og savn.
- Trodde jeg det var borte?
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det.

Noe har våknet.
Det svir av seg selv
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først.

Inger Hagerup

 

 

 

Jeg ser

Jeg ser paa den hvide himmel,
jeg ser paa de graablaa skyer,
jeg ser paa den blodige sol.

Dette er altsaa verden.
Dette er altsaa klodenes hjem.

En regndraabe!

Jeg ser paa de høie huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketaarn.

Dette er altsaa jorden.
Dette er altsaa menneskenes hjem.

De graablaa skyer samler sig. Solen blev borte.

Jeg ser paa de velkledde herrer,
jeg ser paa de smilende damer,
jeg ser paa de ludende heste.

Hvor de graablaa skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt…

Sigbjørn Obstfelder

 

 

Guds hjerte

Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.

Hans øyne ser vi ikke,
men vi ser
usynlig lys over alle ting
som i sommernatten.

Hans stemme hører vi ikke,
men vi finner
veier overalt og spor i hjertene
og stier med lavmælt lys.

Rolf Jacobsen

 

 

 

Viss bøkene blir utan elefantar

Då blir det trist å lese.
I ei skikkeleg bok er det alltid
minst ein elefant.
Sjølv om ingen oppdagar den.

Om elefanten ikkje viser seg
utanpå boka eller i første kapitlet
er ikkje så farleg.
Du forstår nok det er fordi
han unngår sånne stader.
Han likar å vere i fred
med tankane sine.
Derfor held han seg også
unna dei siste ti - femten sidene.
Det plar ofte vere så mykje bråk der
ei bok held på og skal slutte

Men djupt inne
i boka,
dit elefantjegerane ikkje finn vegen
dit berre ein
og annan
sniklesar kjem,
der

kjem han stundom til syne
når du står lenge
heilt roleg.

Og ser du ingenting
kjenner du likevel på deg
at inne i tjukna
like roleg som du
står elefanten
og følgjer deg med dei små augo sine
Ser ikkje du elefanten
ser elefanten deg.

I dei bøkene
der elefantlesarane reikar.

Einar Økland
 
 
 

Inde i min mosters mave

Inde i min mosters mave
er en lille børnehave.
Hun skal nemlig være mor
til en tvilling og hans bror.

Når jeg lytter med mit øre
tæt mod maven, kan jeg høre
to små glade unger kravle
inde bag min mosters navle.

Alle mødre har en mave
som engang var børnehave.
Hvis man ikke går i kloster
får man børn som lille moster!

Halfdan Rasmussen
 

 

 

Skytsengelen

Jeg er fuglen som banker på vinduet til dig om morgenen
og følgesvennen din, han du ikke kan vite,
blomstene som lyser for den blinde.

Jeg er brekronen over skogene, den blendende
og malmstemmene fra katedralenes tårn.
Tanken som plutselig faller ned over dig midt på dagen
og fyller dig med en besynderlig lykke.

Jeg er en du har elsket for lenge siden.
Jeg går ved siden av dig om dagen og ser ufravendt på dig
og legger munnen på hjertet ditt,
men du vet det ikke.

Jeg er den tredje armen din og den andre
skyggen din, den hvite,
som du ikke har hjerte til
og som ikke kan glemme dig mere.

Rolf Jacobsen

 

 

Nissen

Midtvintersnatten er kald. Det slår
gnister fra stjernene over.
Øde ligger en bondegård.
Alle der inne sover.
Månen går i sin krets der bak
hvit lyser sneen på trær og tak;
hvit ligger eng og åker
Bare en nisse våker.

Står der så grå ved fjøsets dør
grå mot den hvite driven.
Titter som mange vintre før,
opp mot måneskiven, titter mot skogen,
som står omkring
gården her som en mur i ring,
grubler på nisse-måte
over en underlig gåte.

Ryster på hodet og rusker sitt hår,
rusker så toppluen detter;
"det er en gåte jeg ikke forstår,
en som jeg aldri gjetter".
Men som han pleier, slår han fort
slike spørrende tanker bort,
går for å ordne en masse,
nisser har plikter å passe.

Først er det stabbur og redskapsbu,
der må han kjenne på låsen.
Kuene drømmer i månelys nu,
sommerdrømmer i båsen.
Brunen har også en drøm i sin stall.
Krybben fylles og glemt er all
plagen med seletøyet
over det duftende høyet.

Så går han inn til sau og lam,
ser at de sover der inne.
Så er det hønsenes tur: En stram
hane står stolt på sin pinne.
Hvordan har Karo det? varmt og godt.
Våkner og vifter med halen så smått.
Nissen er en den kjenner,
de to er gode venner.

Sist vil han se til husfar - og mor.
Dem er han glad i - for disse
vertsfolk har vist han at de setter stor
pris på sin flittige nisse.
Så må han se litt til barna. På tå
nærmer han seg de søte små.
Å, se for et syn! Å se det
er nok hans største glede.

Sønn etter far har han sett dem sånn.
Sove som barn - allerede.
Gjennom århundrer. Hvorfor mon
kom de til livet her nede?
Slekt fulgte slekt, og forsvant igjen,
blomster visnet og gikk - hvor hen?
Atter og atter var dette
gåten som ingen kan gjette!

Nissen går inn på låven, for der
bor han - høyt oppi høyet.
Der hvor svalen har rede,
er også en nisse-køye.
Redet står tomt, men straks det slår
blomster ut i en spretten vår
kommer hun nok tilbake
fulgt av sin flotte make.

Da har hun meget å kvitre om,
bare ikke om dette:
ikke et pip om gåten som
nissen prøver å gjette.
Gjennom en sprekk i en låvevegg,
lyser månen på gubbens skjegg.
Nissen grubler der inne
midt inni måneskinnet

Taus er skogen og all natur,
verden der ute er frossen.
Bare langt bortefra lyder en dur,
høres et brus fra fossen.
Nissen lytter, og halvt i en drøm
tror han å høre tidenes strøm,
undres hvorhen den vil bære,
undres hvor kilden kan være.

Midtvintersnatten er kald. Det slår
gnister fra stjernene over.
Like til morgenen ligger en gård
øde i skogen og sover.
Månen senker sin ring der bak.
Hvit lyser sneen på trær og tak;
hvit ligger eng og åker.
Bare en nisse våker.

Victor Rydberg, gjendiktet av Andre Bjerke

 

 
 
 

Vise ved Vintersolkverv

No sløkkes en dag som så vidt rakk å gråne
og vise fram landet ei skjømmingsblå stund,
og gjømt attom fjellan i aust står en måne
som snart skal strø sølv over fjorda og sund,
i sør ligg ei strime av lys over tindan
der dagen blør ut før han slokne førr godt,
og vi står igjen med oss sjøl og med minnan
i mørketidslyset der allting blir blått.

Så kom og vær nær meg – vær sol i desember
når midtvinters-tanka tar rom i mitt sinn,
førr året må følle sin kurs og kalender
og stian blir tungtrødd når lyset førsvinn.
Men hold meg i handa og lær meg å vente
på solkvervingstimen då allting skal snu,
i mørketidslyset e varme å hente
førr den som har mot tel å trosse og tru.

Ja, streif mine strenga og løys i meg tonen
tel landet som kvile ved midtvinterstid,
la mørketids-tankan og haust-depresjonen
få vike førr strofe av blå poesi.
Vi leve med rest av en sommar i minne,
i lengting mot daga vi ikkje har fått,
men kjem du meg nær skal vi solvarmen finne
i mørketidslyset der allting blir blått.

Helge Stangnes

 

 

Eventyr av Alf Prøysen

Og guttongen låg i en yr fantasi
med feber mens slekta gikk sakte forbi,
dom snufse og gret og sa “stakkars’n Kal” -
da kom det ei hæinn som var varsom og sval.
“Du skal vara med meg du,” sa dauen.

“Å, det er nå så mye je skulle ha gjort
og bedt omforladels ved himmelens port,
je sa så my’ stygt om a Martina Eng,
je kainn itte vente no paradisseng.”
“Hu har sagt litt om deg og,” sa dauen.

“Og slik som jeg ljaug, je var æiller som folk,
je er skuldig a Klara for tre liter mjølk,
je fekk med ei krone og enda litt tel
og det vart tel coca og en karamell.”
“Je skal ta det på heimveg,” sa dauen.

“Je trudde at dauen var fali og stygg,
men du leie meg du, du er rolig og trygg.
Nå er je så trøtt, får je legga meg ned
i armkroken din der jeg trur je finn fred?”
“Ja, her skal du såvå,” sa dauen.

 

 

 

På evighetens tavler

Ingenting forsvinner. Alt
blir uutslettelig risset inn
på evighetens tavler.
Om bare en fugl flyr gjennom solfallet,
to mennesker veksler noen vennlige ord
ved postkassa en morgen, eller
et spor snør langsomt igjen innpå skogen,
så vil disse små, små tingene
bli bevart i den universelle bevissthet
så lenge dagene gryr, i øst,
nettene senker sin nåde over jorden.

Det finnes en hukommelse i rommet,
en altfavnende kosmisk hukommelse
som opphever Tiden
og forener alle ting
i et eneste stjernehvitt Nå.

Hans Børli

 

 

Første snøen

Eg vandrar ute i ein nyfødd morgon
kor allting søv i tagalt, blåleg gry.
Dei store husa ligg med sløkte augo;
Eg går her einsam i ein stille by.
Og enno er det berre eg som veit det,
at første snøen sveiper naken jord.
Eg er den aller første som får sjå han,
så over snøen synest berre mine spor.

Eg eig ein morgon, kvit og rein og ubrukt,
som om eg einsam skapning her på jorda var.
Her finnest berre eg i den kvite æva;
Her synest berre mine fotefâr.
Her er som første morgon over verda:
Det finnest ingen veg her føre meg.
Men snart så vaknar byen opp av svevnen,
og folk og bilar brøytar seg ein veg.

Bråk og glam vil bryte denne stilla,
og snøen trakkast ned og snart forsvinn.
Men enno kan eg gå her heilt aleine,
og kjenne denne morgonen som min.
For eg går her og er den aller første,
og her er berre mine spor å sjå.
Så eg vil vera redd om dette kvite, reine.
I første snøen vil eg varsamt gå.

Marit Hjorthol


 

 

 

November

November er en gammel kvinne
som ikke håper lenger.
Da solen, den veldige elsker, forlot henne,
trakk hun en grå kjole over sine magre skuldrer,
og hennes ansikt ble strengt av ensomhet.

November er en gammel kvinne
som angrer.
Hylende rev hun høstens siste blomster av håret,
så bøyde hun sine visne knær
for stormens salmesang.

November er en gammel kvinne
som ingen vil gi husrom.
Høsten stengte sin dør for henne med en isnøkkel,
og nå banker hun forgjeves med skjelvende fingrer
på vinterens lukkede port.

Inger Hagerup

 

 

Et dikt om høsten

Mange dager av purpur og gull har oktober gitt oss
under en himmel som daglig blåner seg mere blå.
Ennå er frosten bare et disig varsel bak åsen,
men langsomt, langsomt begynner året å gå i stå.

Aldri er sinnet så åpent som slike høstklare dager,
når luften smaker av blomster og av kjølig jern,
og noe svever forbi deg, et minne du ikke husker,
en drøm som bestandig er like udrømt og fjern.

Kanskje er det skyggen av Han som sitter og venter
bortenfor alle blåner av dét du aner og vet,
der hvor tiden går under, og høst og vinter og sommer
drukner i stumhet og mørke og susende evighet.

Langt der ute i mørket har vi en fred i vente.
Men i menneskehjertet banker den samme drift
som får døgnfluen til å spile ut sine vinger
og får stjernene til å skrive sin himmelskrift.

Aldri kan mennesket løse den siste gåten om livet.
Men følger likevel budet fra livet selv
når vi erobrer et år, en dag eller bare en time
fra Den Stumme som bor bak det ytterste stjernehvelv.

Finn Kalvik

 

 

 

På jorden et sted

Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det på jorden et sted.
tidlig vår.

Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
Alltid er det på jorden et sted
soloppgang.

André Bjerke

 

 

Månedikt fra Gjærøy

Månen lyser over løen, speiler sig i Gjærøy sjøen,
titter i en sprekke inn og blir så underlig i sinn,
han er vant til litt av hvert, men dette syns han nok er svert,
han stryker munnen sin og smiler lunt til dem der inne hviler.
”Du milde verde, det var gøi, der ligger de så menn i høi,
ungdommer, det er det ikke, men la mig nu på dem kikke”

Og han stirrer, stirrer vekk, gjennom en og annen sprekk.
Dette er jo fult i orden. Gid jeg hadde vert på jorden.
Det er folk med vet, forstann, se den lange, svære mann,
der er kvinner tre i rekken, det kan jeg nokk se i sprekken,
også på den andre side er en mann, det må du vite.

Ingen sover, alle taler, ler og allslags løier lager,
å den lange, han er verst, se, nu ligger han på tvers,
hiver høi i svære dotter, imens han sig ler og gotter.
Gid vi kunne bytte plass, det skulle bli en anden spas,
riktig kunne han nok trenge, her på himmelen å hænge,
så ville jeg mig gla fornøie, med de andre der i høiet.

Nettop den anden ungdomstid måtte være søt og bli,
å jeg smile må i sprekken ned til denne gille rekken,
jeg vil holle med dem øie, når de vandrer bort fra høiet,
hvor de drar i nord, i sør, smiler jeg til dem, som før,
og jeg stryker deres kinner, stråleglans på alle minner.

Minne fra 1938
Hans og Hansine

Den lange, svære mann er nok min bestefar! Kanskje de feiret sølvbryllup?

 

 
 

Sov stille

Til Ida

Sov stille
sakte la dagene løsne
av hendenes trette grep
Utenfor lytter
regnet i susende stillhet
til dine drømmer.

Sov stille –
sakte gli ut
på mørke floder av søvn
mot havets hvileløst
bankende hjerte.

Sov stille –
ordløst erindrende bli
havsrytme hviskende drøm
i gresset
Tyngdeløs stillhet
i trærnes duvende kroner
Ubeskyttet
og fri.

Erling Christie

https://www.nhm.uio.no/besok-oss/utstillinger/tidligerefaste-utstillinger/ida/

 

 

Tid å hausta inn

Desse milde soldagane i september.
Tid å hausta inn. Enno er det tuvor
med tytebær i skogen, njupone rodnar
langs steingardane, netene losnar,
og svarte klasar av bjønnebær skin i kjerri,
trast leitar etter dei siste vinbæri,
og kvefsen syg ut dei søte plomone.

I kveldingi set eg stigen burt og hengjer
laupen frå meg i skuret. Skrinne bredar
har alt ei tunn breidsle av nysnø.
Etter eg er lagd, høyrer eg dunk frå brislingsfiskarane,
dei gjeng ut. All natti veit eg dei glid
med sterke ljoskastarar og leitar yver fjorden.

Olav H. Hauge

 

 

 

Den fyrste songen

Den fyrste song eg høyra fekk,
var mor sin song ved vogga;
dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunde gråten stogga.

Dei sulla meg so underleg,
so stilt og mjukt te sova;
dei synte meg ein fager veg
opp frå vår vesle stova.

Den vegen ser eg enno tidt,
når eg fær auga kvila;
der stend ein engel, smiler blidt,
som berre ei kan smila.

Og når eg sliten trøytnar av
i strid mot alt som veilar,
eg høyrer stilt frå mor si grav
den song som all ting heilar.

Per Sivle

21.august 2010
Tusen takk for alt du har vært for meg kjære mamma ❤

 

 

Til Mor

Mor, det navn skal aldri glemmes,
hvor jeg enn i verden går.
Mor, det navn skal alltid gjemmes
større skatt jeg aldri får.

Mor, din hånd strøk alltid varlig,
blikket ditt var mildt og trygt.
Når vi trodde det var farlig,
jaget du all angst og frykt.

Mor, du lærte oss små sanger,
og du lærte oss å be.
Leste eventyr så mange,
og du lærte oss å le.

Mor, det navn skal alltid skinne,
fagrest over alt på jord.
Rik og glad er hver den kvinne,
som kan bære navnet Mor.

Reidun Vold



 

 

Dukkehuset

I dukkehuset i Dukkevei 2
skal verdens heldigste dukke få bo
med lampe i taket og bittesmå stoler
og blomstervase med dukke-fioler
og flaggstang med flagg og en dukke-garasje
og kjøkken med godter og kake og brus
Og innerst i hjørne i første etasje
skal dukken til dukken ha dukkehus

I et hus inni huset i Dukkevei 2
skal den knøttlille dukken til dukken få bo
og ha eget bad og en dukke-do!
Og teppe på gulvet og hylle med bøker
et askebeger til dukker som røker
og vinduer oppe og vinduer nede
et spennende loft og en kjeller med mus.

Og innerst – så lite at ingen kan se det -
skal dukken – til dukken – til dukken – ha dukkehus!

André Bjerke

 

 

Treet

Treet sto ferdig med blad og med knopp.
”Skal jeg ta dem?” sa frosten og pustede opp.
”Nei, kjære la dem stå
til blomster sitter på!”-
ba treet, og skalv i fra rot og til topp.

Treet fikk blomster så fuglene sang.
”Skal jeg ta dem ?”sa vinden og viftet og svang.
”Nei, kjære la dem stå
til bæret sitter på!”-
ba treet, i vinden det dirrende hang.

Og treet fikk bær under soløyets glød.
”Skal jeg ta dem?” sa jenten så ung og så rød.
”Ja, kjære, du kan ta
så mange du vil ha!”-
sa treet, og grenen det bugnende bød.

Bjørnstjerne Bjørnson

 

 

 

Boken

Den riktige bok er en havegrind
til et land du får skjenket som gave.
For enhver står den åpen!
Enhver kan gå inn
og bli gjest i en eventyrhave.

De skjønneste planter,
hvis blomster er ord,
står stille og gror her i haven.
Her er det bokstavenes trollmenn bor,
og svinger med ord-tryllestaven.

En bok er en rikdom,
en bok er en venn,
og kan vel ditt vennskap fortjene,
for han som har lært seg å lese i den,
blir aldri på jorden alene.

Andrè Bjerke

 

 

Dette diktet (sang) er en hyllest til de lange, lyse sommerkveldene, til livet, til jorden, til vennskap og kjærlighet. Og til dikteren som var dødssyk av tuberkulose da hun skrev diktet.

Vi skal ikkje sova bort sumarnatta

Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
ho er for ljos til det.
Då skal vi vandra i saman ute, under dei lauvtunge tre,
under dei lauvtunge tre.

Då skal vi vandra i saman ute,
der blomar i graset står.
Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
som kruser med dogg vårt hår,
som kruser med dogg vårt hår.

Vi skal ikkje sova frå høysåteangen
og grashoppespelet i eng,
men vandra i lag under bleikblå himlen
til fuglane lyfter veng,
til fuglane lyfter veng.

Og kjenna at vi er slekt med jorda,
med vinden og kvite sky,
og vita at vi skal vera i saman
like til morgengry,
like til morgengry.

Aslaug L Lygre