DEILIGE DIKT II

 

August

August er det mykeste myke jeg kjenner,
denne skjelvende streng mellom sommer og høst,
denne dugg av avskjed i mine hender.

Dette hemmelig milde innover jorden,
denne lyende stillhet:
Tal Herre, tal!
Dette lyset som hviler
på modningens høyde,
dveler
og synker mot visningens dal.

Disse kvelder da trær
er som skygger i skyggen.
Denne etterårsferd over sted og forstand.
Jeg har drømt at jeg seilte mot Evigheten,
og en kveld i august var den første
besynderlig duse kjenning av land.

Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:
August er det mykeste myke jeg kjenner,
myk som sorg og kjærlighet.

Einar Skjæraasen

 

 

Den dag kjem aldri...

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg um deg drøymer.
Om nott og dag er du like nær,
og best eg ser deg når myrkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar.
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer:
Eg sprett frå stolen og vil meg té,
men snart meg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d'er du som gjeng der og tuslar!
Når sumt der burte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d'er deg eg ser; deg i alt eg høyrer:
I song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.

A.O. Vinje

 

 

 

Den ene dagen

Det er en sommerdag for lenge side
som roper meg tilbake gjennom tiden.

Den ligger lukket bak en hekk av klunger
blant hestemaur og gule tiriltunger.

Den vasser brun og barbent i en fjære
og lukter gammel tang og nybredd tjære.

Den rasper grønne kart av solbærbusken
og flyr til himmels i den høye husken.

Den ligger fjetret og fortapt på magen
og sluker Ivanhoe i eplehagen.

Den slåss på tørre never med venninnen
som sendte krokketkulene på pinnen.

Den er et nystekt brød på kjøkkenbordet
og slåmaskinens knepring over jordet.

All lyd og lukt og smak og farge kommer
fra denne dagen i min barndoms sommer.

Som endte med den lykkelige smaken
av nyslått kløver og av rene laken.

Inger Hagerup

 

 

Hjemkomst til havet

Som den fortapte sønn
vender jeg tilbake til deg, hav.

Du som skremmer idyllene langt inn
i lunkne fjordbotner, viker og poller
fordi du er altfor kongelig for lystseilere,
påhengsmotorer og festivalfiskere.

Uten å blunke svelger du sola
som en rå eggeplomme til kvelds,
og mot demringen løfter du tunge skybanker opp,
stinne av regn og uvær, en våt klut
mot søvndrukne øyne og bankende tinninger.

Mot horisonten som et diadem om pannen
skriver du dine salte brev til kysten.
Land forvandles,
dyr og mennesker kommer og går.

Bare du
lever tilbaketrukket, klodens
blå øyne mot stjernene og evigheten.

Hvis jorden har sjel
Svømmer den i deg.

Kolbein Falkeid

 

 

 

Glemt dikt

Da gleden var altfor høy,
var sorgen så tung å tro.
Ryktene om den løy
og gleden den bare lo.

Da gleden for sorgen svant
fikk pipen en annen låt:
Ryktene talte sant
og sorgen – den bare gråt.

Og gleden har mange ord,
og sorgen er sparsom sånn.
Men henover alt på vår jord
vandrer de hånd i hånd.

Og jorden finner det kjært
å huse sorg som skjemt.
Gleden har intet lært
og sorgen har intet glemt.

Herman Wildenvey

 

 

Din tanke er fri

Din tanke er fri,
hvem tror du den finner.
Den flykter forbi,
slik skygger forsvinner.
Den kan ikke brennes,
av fiender kjennes.
Og slik vil det alltid bli:
Din tanke er fri!

Jeg tenker hva jeg vil,
mitt ønske bestemmer.
I stillhet blir det til,
i ukjente drømmer.
Min tanke og lengsel
vil bryte hvert stengsel.
Og slik vil det alltid bli:
Min tanke er fri!

Og tvinges vi inn
bak jernslåtte dører,
da flykter den vind
som tankene fører.
Fordi våre tanker
kan rive ned skranker.
Og slik vil det alltid bli:
Vår tanke er fri!

Norsk tekst: Alf Cranner

 

 

 

Ikke hele tiden

Ingen kan klare å tenke på Døden
hele tiden.
Livet trenger seg på
med sitt veldige nærvær
fyller lungene med luft
og hendene med daglige småting
skjønnheten lister seg inn
i sansene, fra alle kanter
med ufattelig sprengkraft.

Jeg har ingen bønn på leppene lenger
jeg sier bare Takk for mitt liv.

Åse Marie Nesse

 

 

Danse mi vise, gråte min sang

Vinden blæs synna,
og vinden blæs norda,
lyset og skuggen
er syskjen på jorda.
Sommarn er stutt,
og vintern er lang.
Danse mi vise,
gråte min sang.

Innunder yta
glir moldmørke årer.
Blåveisen blømer
i gråbleke vårer.
Livstrua bryt gjønnom
tela og tvang.
Danse mi vise,
gråte min sang.

Friarar er vi
om vona er lita.
Nynn om a Berit
så får du a Brita.
Drøm på din sten
at du sit på et fang.
Danse mi vise,
gråte min sang.

Somme er fattige
somme er rike.
Bare te slut er vi jamsi's
og like.
Vegen er lystig
og vegen er vrang.
Danse mi vise,
gråte min sang.

Einar Skjæraasen

 

 

 

En handelsreisendes liv

Søren Sørpå het en mann fra
sør som nordpå gikk ombord fra
båten som han var ombord på
og der traff han Nora Nordpå

(Sørpå er en kavaler på
førr - av dem som kvinnesjelen tror på
men som altså driver hor på
små forretnings reiser nordpå)

Hun er riktig søt med hatt på
Sørpå stirrer rent betatt på
denne skatt han har fått fatt på
skattefritt og attpå
til kan tilbringe en natt på.

Det trengs ikke mange ord på
å få drag på frøken Nordpå
si meg hvilket rom de bor på
jeg har rom med egen dør på
bare stig på de herr Sørpå

snart har Sørpå satt likør på
bordet, hvorpå sørpå klør på
ben med silkestrømpe flor på
hvilket lille frøken Nordpå
avgjort setter meget pris på
det er hennes knis bevis på

Derpå - er det satt sensur på
måten Sørpå drev amour på
Det besøket ble han far på
brevet fikk hun aldri svar på
for han dro til neste fest på
små forretningsreiser vestpå

Kvinner ! Ikke se og hør på
slike menn! For menn som Sørpå
blir man mor på at man tror på
man er sur på sørpå nordpå.

Andrè Bjerke

 

 

Nocturne

D'er godt å gå i skoga når det kvelde,
på skarasnø i mars kæn du gå langt,
og glømme verda, både rætt og vrangt,
og itte lengte ætter andre steller.

Du ser at hele stjerneåker'n blømme,
og månen ligg på rygg og har det bra.
Du høre skogen kviske sakte da,
og kanskje hele himmelrommet drømme?

En skugge spring, det var en oppskremt hara
og skaran knitre lengi etterpå.
Du stænse litt. Men det er godt å gå
på skarasnø i mars og bære vara.

Ove Røsbak

 
 
 

Jeg skal begynne på nytt i dag


Jeg skal begynne på nytt i dag,
med en høyere og edlere tro.
Jeg skal slutte å klage over mine
umoralske naboers grådighet.

Jeg skal slutte å sitte i ro,
når min plikt til å handle er klar
Jeg skal ikke kaste bort tid med å sutre,
og mitt hjerte skal ikke kjenne frykt.

Jeg skal se meg om etter alt som fortjener ros.
Jeg skal lete etter gjemte skjønnheter
som den som klager ikke kan se.
Jeg skal prøve å finne tilfredsstillelse
på de stiene jeg må gå.

Jeg skal slutte å være bitter
når en annen går foran.
Jeg skal ikke la misunnelse overta meg,
når min fiende viser sin styrke.
Jeg skal ikke fornekte hans verdi,
men prøve å vise min egen.

Jeg skal prøve å se skjønnheten utbredt foran meg,
i regn og sol.
Jeg skal slutte å belære deg om dine plikter
og skal være mer opptatt av mine egne.

S. E. Kiser
 
 


Månekveld


Så underlig det er å stå og fryse
i måneskinnets ensomhet en kveld
og kjenne kulden fra det døde lyset,
men være levende allikevel.

Jeg er en gave livet engang ga meg
av lyst og smerter og av kropp og sinn.
Og disse ting skal døden snart ta fra meg
Han holder alt sin bleke hånd om min.

Men ennå lever jeg. Jeg elsker noen
og kjenner lykkens forte, søte sting,
for ennå har jeg ikke nådd til broen
som går fra allting og til ingenting.

Å, vær tålmodig død, og skynd deg ikke!
Du blir min siste mørke kjærlighet.
La meg gå langsomt gjennom øyeblikket
imot din dype, dype evighet.

Inger Hagerup

 

 

 

N U E T

Du dag i går, som var en fremtidsdag,
en Herrens gang for ikke lenge siden.
Jeg ser deg nu, du er i tidens jag
tilbakelagt av både meg og tiden!

Du dag i dag, kan du i farten ta
på stedet hvil og holde tiden stanset?
Nei nuet nu – er jo om litt et da –
Et nedlagt stoppested, som bakut danset!

I morgen heter vårt i dag - i går,
Og all vår fremtid heter fortid siden.
Men det forklarer, at hvert nu vi når,
er selve evigheten midt i tiden.

Og alt tilbake og alt frem er skuet
Fra denne evighetens tinde, nuet.

Herman Wildenvey

 

 

Stien til verdens ende

Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet pluts’lig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.

Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,
men duftær ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komma vonde ti’er
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.

Margaret Skjelbred

 

 

 

Da er det gjort

Der går ingen veg tilbake
til det du engang forsømte.
Tiden lukker seg bak dig
som døren bak den dømte.

Og ingen fremtid er åpen,
når selv du har stengt din port
og kastet nøkkelen fra deg.
Da er det gjort.

Arnulf Øverland

 

 

Når de sover

Alle er barn når de sover.
Da er det ikke krig i dem.
De åpner hendene og puster
i den stille rytme som himlen har gitt
menneskene.

De spisser munnen som små barn
og åpner hendene halvt alle,
soldat og statsmann, tjenere og herrer.
Stjernene står vakt da og det
er en dis over hvelvene,
noen timer da ingen
skal gjøre hverandre ondt.

Kunne vi bare tale til hverandre da
når hjertene er som halvt åpne blomster.
Ord som gylne bier
skulde trenge inn der:
- Gud, lær mig søvnens sprog.

Rolf Jacobsen

 
 
 
 
 
Bruk dagene godt!

Det gagner seg så lite
hva godt du har ment,
om ikke du gjør det
før alt er for sent.

For sent er for sent.
Det er alt en kan svare.
Din kjærligste tanke,
ditt varmeste ord
er blomster som visner
mens såkornet gror.

Det er ikke nok
at vi stadig får høre
om alt det du engang
har tenkt å gjøre!

En dag lukkes døren
for det du har tenkt!
Den dag er hver eneste
mulighet stengt!

Det haster! Du må ikke
nøle så lenge
at dagene stjeler
den tid du kan trenge.

Et skjebnetungt ord
er det nakne: For sent!
En nådeløs dom,
men svært ofte fortjent!

Og om du vil slippe
å høre det siden:
Bruk dagene godt
mens du ennå har tiden

Arne Paasche-Aasen
 
 
 

Den dødes ansikt

Jeg står og ser på et elsket ansikt.
Det er forklaret. Berørt av ånd.
Hva livet risset av mørke runer
er strøket bort av en ukjent hånd.

Jeg står og ser på et elsket ansikt.
Det var så gammelt og slitt og trett.
Nå er det ungt. Det er lyst av lykke.
Hvor er hun henne? Hva har hun sett?

Her er så stille som i en kirke.
Den dødes rom er et hellig sted.
Jeg ser et ansikt jeg elsket skinne
av fred som ikke er jordens fred.

Dagny Tande Lid

 

 

 

 

Jeg er en seiler

Jeg er en seiler på livets hav,
på tidens skiftende bølge.
Den Herre Jesus meg kursen gav,
og denne kurs vil jeg følge.
Jeg stevner frem mot de lyse lande
med livsens trær på de skjønne strande,
hvor evig sol og sommer er.

Når siste storm er engang ridd av,
og hjemmets kyster jeg skimter,
jeg ser i solglans et annet hav,
krystall som funkler og glimter.
Jeg skuer portens perlerader
og hører englenes myriander,
som hilser meg velkommen hjem.

La ankeret falle! Jeg er i havn
i ly for brenningens vover.
Jeg kaster meg i min Frelsers favn,
han som har hjulpet meg over.
Og kjente, elskede stemmer kaller,
mens ankeret sakte og stille faller
i evighetens lyse land.

H. A. Tandberg

 

 

Refleks

Inatt er månen gyllen,
de fjerne skoger blå.
Og du har ingen verdens ting
å tenke på.

Så lar du blikket dvele
ved månens blanke skål,
som skinner i den gylne glans
fra solens bål.

Og dine øyne fylles
av samme strålevell,
det samme varme, gylne lys
som solen selv.

Rudolf Nilsen

 

 

 

Kom, vesle hvite snøfnugg

Kom, vesle hvite snøfnugg,
og sett deg på min panne.
Fortell om alle stjernene
som seiler over landet.

Kom, vesle hvite snøfnugg
og hils på mine hender.
Fortell meg hvor du kommer fra,
og hvor din reise ender.

Kom, alle hvite snøfnugg,
kom ned, kom ned på bakken,
så kan jeg gi min storebror
en snøball midt i nakken.

Halvdan Rasmussen

 

 

EN SKÅL

Venner
lad os drikke
og se på hinanden.
Spar ikke på vennlighed.
Vi ved ikke hvem av os
der først vil blive til ingen
eller noget ufatterligt andet,
men i dag kan vi nå hinanden
og høre hinandens latter.
Det må vi benytte os af.
Drik ud
men langsomt
oppmerksomt.
Spar ikke på angst og vennlighed.

Benny Andersen
 
 
 

Nå er det snart jul


Nå er det snart jul og da ønsker jeg meg
en god bok.
En å krype inn i når jeg fryser, feks,
eller når jeg er ensom
(feks), eller når
hele verden, føler jeg, går meg imot.

Krype inn og kravle rundt mellom sidene,
grafse til meg næring der jeg finner den;
en proteinrik setning her, et dikt der
fullt av A, B, 1&2, C, D og K-vitaminer,

ete og drikke, bo i boken til jeg,
velfødd og styrket,
påny kan gå ut
og blande meg med dere, masekopper.

Heikki Gröhn
 
 
 
 
Alt kommer til meg

Alt kommer til meg, -jeg mottar så meget;
Mer en min sjel kan huse, og mangt må gå igjen.
Av alt jeg får blir bare en del mitt eget:
Verden kommer til meg som jeg er kommet til den.

Kunnskap kommer til meg enda jeg vet så lite,
Vitenskap kommer, klarsyn, -bok efter bok
Kommer og truer, kommer og ber: Vil du vite?
Her skal du høre, kjenne deg selv, bli klok…

Havet og himmelen, stjerneskaren tilhope,
bygger seg baner, bygger seg bølger i himmelens bark,
vennelige hender rekker meg spektroskopet,
og tanken freder ingen mikroskopisk mark.

For jeg skal se hva der gjemmes i en dråpe,
alt skal seg speile i min tankes sjø.
Stjerner hvorover himmelen kaster sin blå kåpe
skal jeg en stund bevare fra å dø.

Herman Wildenvey
 

 

 

 

NATTEN

Natten inatt er hellig.
Noe skal skje.
Det som kommer fra himlen
er ikke bare sne.

Natten inatt er hellig.
Noen skal dø i natt.

Nysådd og angst og matt
spirer en himmel i isen
der gaten er blank og glatt.

Natten inatt er hellig.
Noen skal fødes inatt.
Vår mørke, kjølige klode
er ikke helt forlatt.
Fra hennes lysende søstre
kommer der noen inatt.

Jens Bjørneboe

 

 

Din veg

Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.

Olav H. Hauge

 
 
 

Kjerringa mot strømmen

I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite
at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d`Arc.

Hun var av dem hvis nese det er bein i,
for hun var født prinsipielt uenig.
Hun har – fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig liv i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!
Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!
To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.

Og over fossen lå hun samme aften.
i suveren protest mot tyngdekraften!
Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.

Hun er vår adel. Hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.
Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Den beste i oss er i slekt med henne.

Andrè Bjerke
 
 
 
 
Steinen

Så var det den gode stein
med bred og mosegrodd rygg
som ble en hemmelig venn.
Hos den var jeg alltid trygg.

Der kunne jeg gråte og le.
Den visste og skjønte alt
og brydde seg aldri om
hvordan ordene falt.

Urokkelig. Stor og stum.
Den samme i sol og regn.
- Hvor godt jeg begriper dem
som gjorde seg guder av stein.

Inger Hagerup
 

 

 


Dager


Hva er en dag? En målestokk for tid.
En tidsenhet- I grunnen valgt vilkårlig?
Med all respekt for astronomens flid
Tror jeg han definerer tingen dårlig

At dagen nærsagt er individ.
Det vet enhver som tar en dag alvorlig
En dag kan tale til deg som en venn.
Forstå ditt sprog. Tyde dine gåter;

En annen dag glir fjern og fremmed hen
men hjelper deg på mange skjulte måter.
Mens andre dager er som tause menn
og atter andre ligner barn som gråter

De drar forbi i tiden som en strøm
av vesner du skal kjenne - noen svale
og lattermilde som en munter drøm
og andre med en røst som kan befale

En dag er faderbarsk -En moderøm-
men alle vil de ha din sjel i tale
Hver dag har fått sitt grunnmotiv
Sin toneart, sitt budskap den skal bære

Den lever med et kunstverks egenliv
så av din hjelper dagen du lære
At ikke tidsfordriv, men dødsfordriv
bør alle dine dager være!

Andrè Bjerke

 

 

Livet er å læra

Livet er å læra.
Fyrst lærer me å krabba,
so lærer me å stabba,
so lærer me å gå.
So lærer me å snakka,
eta fint og takka
og alt me ikkje må.

Olav H. Hauge