Den tegningen beskriver dette med klipping av klør på en fin måte.

Dette stod skrevet i boken Alt om hunden som ble utgitt i 1968. Og det er selvsagt like aktuelt i dag!

Hvordan steller man hundens tenner?

Tannpleien er en detalj i stellet av hunden som ofte blir sørgelig forsømt. Den vanligste grunn til tyggeredskapenes fortall er tannstein. Tannstein forekommer hos de fleste middelaldrende og eldre hunder. Den ser ut som et gulbrunt belegg, ofte flere millimeter tykt, som kan dekke størstedelen av tannen, særskilt hjørnetennene, men også fortenner og jeksler. Hvis tannstein ikke fjernes, kan den føre til at tennene løsner og at det oppstår betennelse eller sår i tannkjøttet. Dessuten lukter det vondt av munnen på hunden på grunn av disse forandringer. Tannstein fjerne man ved å skrape den vekk med en spesielt konstruert skrape som fås i forretninger for tannlegeutstyr. De fleste hundeeiere kan lære å fjerne mildere grader av tannsteinbelegg. Våger man seg ikke på det, eller er tannsteinbelegget kraftig, bør man konsultere veterinær.

Patellaluksasjon

Kilde : Lars Lønaas : Hund , avl og helse.

Patella, dvs. kneskålen, skal normalt ligge i patellafuren rett foran på bakbeinet, på høyde med kneleddet. Kneskålen skal ikke kunne skyves ut av patellafuren.

Med patellaluksasjon menes den tilstand da patella ikke lenger ligger stabilt på plass.
Den glipper mer eller mindre lett ut av stilling, den lukserer. Dette kan skje på innsiden av kneleddet - medialt, eller på utsiden - lateralt.
Patella luksasjon brukes også om den tilstanden der patella ligger på normal plass, men lett kan forskyves til siden.

Det vanligste er at kneskålen lukserer medialt hos små raser og lateralt hos store raser, men det finnes selvsagt unntak fra denne regelen. Patellaluksasjon er et resultat av feil utvikling av hele bakbeinet,
og en vil derfor vanligvis kunne oppdage lidelsen i ung alder. Patellaluksasjon deles inn i 4 grader,
alt etter hvor store anatomiske avvik som foreligger. Symptomene vil variere fra liten eller ingen halthet,
til det at hunden ikke er i stand til å bruke bakbeina på en skikkelig måte.
Jo høyere grad, jo tydeligere symptomer og jo vanskeligere å behandle.

Medial patella luksasjon

Denne formen for patella luksasjon er den vanligste hos miniatyrhunder.

En kan klassifisere medial luksasjoni fire grader:

Grad 1 :

Patella ligger på plass, men lar seg luksere på utstrekt ben, og glipper tilbake på plass med en gang. Mange av hundene som har grad 1, forblir symptomfrie. Det er her små avvik fra normal utvikling av bakbeinet. Grad 1 er det vanligvis ikke nødvendig å gjøre noe med mindre hunden er mye plaget av halthet.

Grad 2 :

Patella ligger vanligvis normalt, men lukseres lett og glipper ikke tilbake på plass. Den forblir luksert til den legges tilbake på plass manuelt eller at leddet strekkes.Grad 2 kan opereres.

Grad 3 :

Patella er permanent luksert. Den kan legges tilbake på plass på strukket ben, men lukserer igjen ved bøyning.Grad 3 kan opereres.

Grad 4 :

Patella er permanent luksert og lar seg ikke legge på plass. Hunden vil være sterkt invalidisert og ha unormale bakbeinsbevegelser, eller ikke klare å stå på beinet. Ved Grad 4 ser man ofte unormal bæring og funksjon av bakben fra det stadiet da valpen begynner å gå. Ved grad 4 anbefales vanligvis avliving.

Lateral luksasjon:

Lateral luksasjon rammer først og fremst større hunderaser. Lateral luksasjon graderes på samme vis som medial luksasjon. Når det gjelder små hunder som får lateral luksasjon, så oppstår denne luksasjonen på et senere tidspunkt i hundens liv, gjerne i alderen 5 - 8  år. Vanligvis er ikke dette som følge av anatomiske avvik, men som følge av en svekkelse av bløtvev, muskulatur og muskelhinner. Dette vil da kunne føre til luksasjon av patella.

Patellaluksasjon finnes hos de fleste hunderaser. Det ser ut som om tisper er mere utsatt for patella luksasjon enn hanhunder.

En regner patellaluksasjon som en arvelig lidelse. Arvens betydning for denne lidelsen er ennå ikke helt kjent, da det ikke er forsket særlig mye på dette.

 

SYMPTOMER:

Symptomer på Patella Luksasjon kan vise seg svært tidlig, eller forbli uoppdaget til senere i livet. Ett eller begge bakbena kan være rammet. Symptomene er gjerne følgende: Halting, stadige bakbens-lammelser og problemer med å strekke ut kneleddet. Trass i dette, ser man gjerne også at hunden vil stoppe opp for å strekke bakfoten ut bak seg. Dette gjør den for å få patella tilbake til dens naturlige fure. Hunder med mild grad av Patella Luksasjon kan ha bevegelser som små hopp, eller man kan se at de ”hopper over” enkelte steg. Ved å gjøre dette, klarer de å få patella på plass, frem til neste luksering inntreffer. En hund med Patella Luksasjon ser litt ”stiv” ut i benet/bena, og gjør gjerne forsøk på å ”låse” knærne, for å hindre patellaen i å bevege seg så mye. Har hunden Patellaluksasjon kan den stadige ”glippingen” lett utvikle betennelser, korsbåndsskader og forkalkninger i kneleddet. Man kan også risikere at hunden får en leddbånds-ruptur, dvs. at leddbåndet ryker. Dette er meget smertefult for hunden.

DIAGNOSTISERING:

Din veterinær kan lett finne ut om din hund har Patellaluksasjon ved palpering av kneskålene. Hunden står da på sine ben mens veterinæren strekker ett og ett bakben ut bakover, og forsøker å forskyve patellaen (kneskålen). Det kan også taes røntgenbilder for å se etter forkalkninger, samt se graden av eventuelle forandringer i benstillingen.

Det er meget viktig at en undersøker hunden med henblikk på patellaluksasjon, tidligst ved 1-års alder. Det kan være en ide å undersøke hunden igjen ved godt voksen alder. Du bør be om en attest på kneledd-undersøkelsen, da denne dokumenterer patella-status på din hund.

Hunder med patellaluksasjon grad 2, 3 og 4 skal ikke brukes i avl.
Hunder med grad 1 kan brukes i avl hvis den andre er fri for patellaluksasjon.

 

Guri Malla og Rakel er begge fri for patellaluksasjon og det er registrert i Norsk Kennel Klub sin database.

Hva er hofteleddsdysplasi (HD)?

Hofteleddsdysplasi (HD) er en utviklingsfeil i hofteleddene som kan angå ett eller begge hofteledd. Defekten består i at hofteskålen og lårhodet ikke passer til hverandre. Det dannes sekundærforandringer rundt leddet i form av forkalkninger. Det kan også oppstå unormal slitasje inne i hofteleddet, som igjen kan gi unormale trykkbelastninger på deler av leddet. Deler av leddbrusken kan slites bort og erstattes av beinvev i kroppens forsøk på å reparere de skadene som har oppstått. Det finnes ulike grader av denne defekten - og hofteleddene graderes etter følgende skala: fri (A, B), svak (C), middels (D) eller sterk (E) grad av HD.

Hvilke hunderaser rammes?

HD rammer stort sett middels til store hunder uansett rase. Hos enkelte hunderaser er HD mer utbredt enn andre. HD kan ramme små hunder og faktisk katter også.

Hva forårsaker HD?

Utviklingen av HD hos en hund skyldes en kombinasjon av arv og miljø. Arvbarheten ligger på ca. 20% slik at også andre faktorer har stor betydning for utvikling av defekten. Aktivitet, vekst-rate og ernæring spiller en rolle og fedme kan forverre problemet. Man antar imidlertid at en hund ikke utvikler HD med mindre det foreligger en arvelig disposisjon, men en hund trenger ikke utvikle HD til tross for at den kan være arvelig disponert.

Hva er symptomene på sykdommen?

HD utvikles mens hunden vokser. En hund som har utviklet HD, kan få problemer av varierende grad, men slett ikke alltid. Hvorvidt den vil få kliniske symptomer, er i første rekke avhengig av graden av HD, men også i vesentlig grad av hele hundens konstruksjon og funksjon, dvs hvorvidt hunden er sunt bygget og kan bevege seg riktig og effektivt. En hund med svak grad av HD vil som regel ikke vise noen symptomer i det hele tatt, og vil kunne leve et helt normalt liv. Dersom hunden har middels grad HD, er det større risiko for at den kan utvikle symptomer. Dersom hunden har middels grad HD, er det større risiko for at den kan utvikle symptomer. Tidspunktet for når disse symptomene inntrer kan variere mye, men hos enkelte viser ikke sykdommen seg før etter noen måneder eller år. Hos valper kan man observere en svaiende gange eller sitte ned ofte når hunden er i aktivitet på grunn av ubehag. HD rammer som regel begge hofteleddene samtidig så halthet vises som regel i begge bakbeina. Senere i livet vil forkalkningen forårsaket av HD fører til smerte, stivhet og halthet.

Noen hunder med middels grad HD kan begynne å vise en tendens til stivhet i hofteleddene ved 4-5 års alderen uten at det ser ut som om tilstanden er spesielt smertefull for hunden. Andre kan vise symptomer tidligere, mens atter andre ikke vil vise symptomer i det hele tatt. Dersom hunden holdes i god kondisjon samtidig som man tilpasser hundens prestasjoner til det den selv ønsker å prestere, vil en hund med middels HD i de fleste tilfeller oppnå like høy levealder som en HD-fri hund, og tilværelsen vil ikke være smertefull. Overdreven mosjon,som lange turer i dyp snø, bruk som trekkhund i tungt arbeid osv, er imidlertid ikke å anbefale.Jevn mosjon er viktig. Man må imidlertid være klar over at det finnes hunder med middels grad HD som har tydelige kliniske symptomer på defekten. Dersom hunden har sterk grad av HD, er risikoen større for at den får problemer med hoftene. For noen hunder er dette direkte invalidiserende, og i enkelte tilfeller kan avlivning være beste utvei. Men man skal være klar over at mange hunder greier seg utmerket selv om de har sterk grad HD, og kan fungere normalt og være svært aktive langt opp i høy alder uten å vise tegn på smerte.

Det er altså ikke nødvendigvis sammenheng mellom den diagnosen som stilles ved hjelp av et røntgenbilde og hvordan hundens kliniske tilstand er! Det er viktig at man ikke begynner å behandle hunden sin som om den skulle være invalid, kun på grunnlag av røntgenbildene.

Hvordan blir HD diagnosert?

En klinisk undersøkelse av en veterinær er første steget til en diagnose. Enkelte kliniske tester kan være til hjelp for å påpeke om HD er tilstede, men som regel er disse testene nødvendig å gjøre under bedøvelse eller i narkose. Om HD er mistenkt er røntgen neste utvei for å stille en diagnose.

Hva blir gjort for å forhindre at HD nedarves?

Røntgenundersøkelse av hofter på hunder i Norge har pågått siden tidlig på 70-tallet. Fra 1987 ble det krav om kjent HD-status på foreldre for registrering i NKK av avkom for noen raser. Nå har over 50 raser et slikt krav.

Hvordan foregår avlesningen?

Avlesningen skjer på grunnlag av røntgenbilder. Røntgenbilder, registreringsbevis samt et skjema underskrevet av eier og veterinær sendes Norsk Kennel Klub (NKK), og resultatet for den enkelte hund blir registrert i NKKs database. Resultatene blir distribuert til de respektive raseklubbene, hvor de brukes i avlsarbeidet for den enkelte rase. Resultatene er også tilgjengelig på DogWeb. Hunden må være ID-merket og bildene må være tatt på foreskreven måte. Hundens identitet, inkludert ID-nummer, skal framgå av røntgenbildene og være påført før bildene framkalles. Hunden skal være sedert (fått en beroligende sprøyte) før bildene tas. Hunden må ha nådd en viss minimumsalder før den kan røntgenfotograferes for offisiell HD-avlesning. For de fleste rasene er denne minimumsalderen 12 mnd, mens den for noen raser er 18 mnd (bullmastif, bordeaux dogge, grand danois, leonberger, maremma, engelsk mastiff, napolitansk mastiff, newfoundlandshund, landseer, pyreneerhund og sankt bernhardshund).

For å avlest bildene og registrere resultatet, er det en forutsetning at hunden er norskeid og at den er registrert i NKK. Hunder som er importert til Norge fra utlandet vil bli innregistrert i NKK samtidig med at resultatet fra HD-avlesningen registreres – så sant den ikke er innregistrert tidligere. Den vil beholde det registreringsnummeret den fikk da den ble registrert i sitt fødeland, men få et nytt registreringsbevis. Dersom hunden har middels eller sterk grad av HD eller blir operert, kan røntgenbildene sendes til offisiell avlesning og sentral registrering selv om hunden ikke har nådd minimumsalder. Mer om rutiner ved HD-avlesning kan du lese på hjemmesiden til NKK.

Hva kan en gjøre for å behandle sykdommen?

Behandling av HD hos yngre hunder er kontroversiell. Selvfølgelig er det bare hundene som har problemer som bør bli behandlet- mange hunder med HD trenger aldri behandling. Å redusere treningsmengden kombinert med smertestillende kan være effektivt. Hos overvektige hunder kan vektreduksjon være nok. Når en hund med HD blir eldre vil smerten som oppstår ved HD bli mindre selv om det ofte oppstår forkalkning og stivhet i hofteleddene. Det finnes operasjoner som kan utføres både på yngre og eldre hunder dersom smerten blir for stor til å leve med, men ofte blir avlivning valgt.

Hvordan skal jeg trene en hund med HD?

En hund med HD må trenes fornuftig. Det er viktig at den får bygget opp muskulatur, og at sener, ledd og leddbånd ikke overbelastes. Jevn mosjon er viktig for enhver hund fra den er valp. Treningsmengden økes gradvis ettersom hunden vokser og kondisjonen bedres. Er det først konstatert HD, er det viktig at hunden ikke holdes for mye i ro. Den må trenes opp gjennom daglig og jevn mosjon. Mosjonen skal fortrinnsvis foregå på et relativt mykt underlag som f.eks. i skogen - IKKE på asfalt. Lengden på turene økes gradvis. Det er ikke bra for hunden at den ligger mer eller mindre stille hele uken - for så å få en lang og anstrengende tur hver søndag. Jevn mosjon - gjerne i noe ulendt terreng - er det beste. Og hunden må være i normalt hold - aldri tung og feit da dette vil øke belastningen på skjelettet betraktelig.

Kan HD behandles?

HD kan til en viss grad behandles ved smerteterapi eller ved kirurgiske operasjoner.

Smerteterapi

Gjennom smerteterapi kan en hund med kliniske symptomer på HD få et bedre liv. Når smertene er borte, kan den lettere trenes opp, slik at den kan få bygget opp muskulatur og fungere langt bedre.

Det finnes ulike medisiner som brukes i smerteterapien. Diskuter dette med dyrlegen din.

Akupunktur har vist seg å være effektivt for en del hunder med HD.

Kirurgiske operasjoner

Det er prøvd ulike operasjoner ved HD. Den mest drastiske går ut på å skifte ut hofteleddet og sette inn et kunstig hofteledd. Dette er en komplisert og kostbar operasjon som utføres på enkelte større dyreklinikker. Resultatene ser foreløpig ut til å være gode. Diskuter gjerne dette med dyrlegen din som eventuelt vil henvise deg til en dyreklinikk som utfører slike operasjoner. En mindre drastisk operasjon går ut på å foreta en muskeloperasjon som gjør at lårhodet blir riktigere plassert i hofteskåla. Dette vil kunne redusere smertene i leddet så mye at hunden blir haltfri, også på lang sikt. Forutsetningen er imidlertid at hofteskål og lårhode er nærmest normale mht dybde og fasong og at det er ingen eller lite forkalkninger, men lårhodet ligger langt ut i hofteskålen. Ved store forandringer i hofteleddet er det lite sannsynlig at man vil ha nytte av en slik operasjon.

Oppsummering

HD skyldes ikke bare arvelige faktorer - oppvekstmiljøet har stor betydning for utviklingen av sykdommen.

En hund trenger ikke å få problemer dersom den har HD hvis den er godt konstruert - jevn mosjon er viktig! Ikke mosjon på asfalt og i dyp snø!

Dersom hunden har symptomer og du har spørsmål med hensyn til eventuell behandling - kontakt din dyrlege.


N S UCh Cascilius Emmeline hadde C på sine hofter og hun levde lykkelig alle sine dager uten problemer ❤

EPILEPSI HOS HUND

Epilepsi er en relativt vanlig sykdom hos hund. Sykdommen kan forekomme hos alle hunderaser, men det kan se ut som den er mer utbredt hos enkelte raser, eller hos enkelte linjer innfor rasen. Hvilke raser dette gjelder har variert med årene, og er også forskjellig i forskjellige land.

Diagnosen epilepsi brukes på sykdommer som karakteriseres av tilbakevendende epileptiske anfall som skyldes sykelige forhold i hjernen. Sykdommen kan forekomme i ulike styrkegrader fra milde anfall (rastløshet, snusing, piping, stirrende blikk og varierende grad av ustøhet) til de større anfall med tap av bevissthet, kramper, fråde om munnen, avgang av urin og avføring og stive lemmer.

Felles for alle slike anfall er at de kommer plutselig og er som regel relativt kortvarige. Anfallet er som regel over etter noen minutter og etterpå vil hunden ofte være usikker og trett og søke trøst hos eieren. Mange hunder vil gjerne spise og drikke uten måtehold etter et anfall, noe de ikke bør få lov til.

Anfallene kan være hyppige eller sjeldne, og de kan av og til utløses av psykiske påkjenninger som plutselig støy, at eieren reiser bort, stress, uro i huset osv. Hvis anfallene er hyppige, kan de som regel holdes bra i sjakk med medisiner.

Man skiller mellom to former for epilepsi, nemlig idiopatisk og ervervet epilepsi. 

Idiopatisk epilepsi er en tilstand hvor man ikke kan finne årsaken til anfallene. Det antas at hunder med denne lidelsen har en genetisk bestemt lav krampeterskel.

Diagnosen ervervet epilepsi brukes når man kan forklare årsaken til anfallene, som oftest patologiske (sykelige) forandringer i hundens hjerne, eller stoffskifteproblemer som kan føre til anfall.

Dersom det er snakk om forandringer i hjernen kan disse være forbundet med ytre skade eller tidligere forandringer pga infeksjoner eller liknende. Hos eldre dyr er også svulster en mulig årsak.

Diagnose

Epilepsi kan ikke diagnostiseres ved hjelp av enkle laboratorietester. Som regel er hunden symptomfri når den er hos veterinær, og det er derfor viktig at eieren beskriver symptomene så detaljert som mulig. Ting som kan være av betydning for veterinæren å få vite, kan være:

Om hunden har hatt adgang til giftige stoffer

Hundens avstamning og eventuelt sykdom hos søsken

Er hunden fullvaksinert

Tidligere sykehistorie, for eksempel operasjoner eller skader eller om hunden har brukt medisiner tidligere

Fôring og mosjoneringsrutiner

Tid og sted for første anfall

Så detaljert beskrivelse av selve anfallet som mulig

Hvor ofte hunden har anfall

Er det noen felles faktor som kan ha utløst anfallene

Hvordan oppfører hunden seg før og etter et anfall

Hvordan hunden oppfører seg mellom anfallene, om den har forandret personlighet i forhold til før anfallene begynte

Behandling

Epilepsi behandles som regel med krampestillende medikamenter. Det er ofte store forskjeller mellom hvert enkelt tilfelle av sykdommen, og behandlingen må derfor tilpasses hver enkelt hund. Dersom en hund har fått stilt diagnosen epilepsi vil den trenge behandling livet ut.

Hunder dør ikke av epilepsi, med mindre de er gamle og svake eller har svakt hjerte. Ofte er sykdommen en større belastning på eieren enn på hunden.


Kilde: http://www.dyrevebben.no/faktasidene/hund


Kullsøskene N S UCh Cascilius Pippi Halvstrømpe og INT NORD UCh Cascilus Puteprinsen Ole Brum. Puteprinsen fikk epilepsi og levde et bra liv med tabletter morgen og kveld.