Et langt eventyr med norsk buhund

Historien startet høsten 1984 i Nederland. Jeg skulle flytte hjem til Norge og hadde bestemt meg for at 10 år med dobermann fikk holde. Nå skulle jeg ha en rase som ikke var større enn at mine foreldre kunne tenke seg å passe den hvis jeg måtte reise bort. Jeg ville ha en kompis, en robust, frisk og sterk hund, en turkamerat, en brukshund, en hund som krevde lite pelsstell, som var lett å holde ren og ikke minst så måtte den tåle å være ute i all slags vær.

Valget ble norsk buhund, jeg hadde jo hjemlengsel til alt som var norsk. 19.januar 1985 kom det et Braathenfly fra Stavanger til Bodø med ei lita buhundjente ombord – Nordbu's Emma. Det valget har jeg aldri angret på. Emma ble starten på et fantastisk eventyr med rasen.

Lille Emma og stolt og fersk buhundeier i januar 1985 Hjerte

 

Jeg bestemte meg tidlig for at Emma skulle bli lydighetschampion. Hun var en drøm å jobbe med og veldig smart. Jeg hadde jo allerede lang fartstid i utstillingsringen med dobermann og andre raser, så jeg prøvde meg med Emma på et valpeshow for en rasespesialist. Det ble blå sløyfe. Jeg tror lufta gikk litt ut av utstillingsballongen der og da. Men jeg stilte fortsatt ut dobermann og det ble til at Emma fikk være med på enda noen valpeshow. Da flagret det med rødsløyfer, plasseringer i gruppene og en reserve Best in show-rosett. Den dagen Emma ble norsk utstillingschampion, fikk hun cert og cacib fra den samme rasespesialisten som ga henne blåsløyfa som valp. Moralen er at man aldri gir opp Vinker

Lydighetschampionatet kom også i rekordfart. Sommeren 1988 deltok jeg på en hundefestival i Sverige. I løpet av 5 dager fikk jeg de tre førstepremiene jeg trengte for championatet. Vi ble intervjuet i Svensk Hundsport og det ble skrevet om ett svårslaget rekord. Krøniken ble avsluttet med Vem slår det! Først i oktober samme år fikk vi førstepremien i Norge og den norske lydighetstittelen var på plass. Emma er så langt den eneste buhunden i Norge som har den tittelen. Jeg må jo bare innrømme at jeg er veldig stolt over hva vi fikk til.


INT NORD UCH S N LCH Nordbu's Emma Kul

 

Det var ikke så mange hannhunder i nærheten og en dyr champion ble kjøpt inn fra Haugesund. Siden jeg hadde bakgrunn i brukshunder, ble både Emma og Andi HD-røntget (de er de første buhundene som ble HD-røntget i Norge) og så tok jeg turen over til Sverige for å få dem mentaltestet gjennom Svensk Schâferhundklubbs kåringsprogram. Emma fikk en poengsum på 168 og jeg fikk beskjed om at det fantes politihunder som ikke hadde klart å oppnå så mange poeng. Emma blunket heller ikke da tre skudd ble avfyrt på nært hold. Andi klarte også testen bra med 134 poeng, men dessverre ble han usikker da skuddene ble avfyrt, ellers så ville han også fått godkjent. Så jeg fikk da vist schäferhundfolket i Sverige at Emma var tøffere enn toget og at hun kunne forsvare sin eier i alle situasjoner.

Emma ble mor til sitt første valpekull den 15.oktober 1987 og hun fikk den ære av å være stammor til kennel Cascilius. Det å drive oppdrett i Nord-Norge ble en dyr affære. Det første kullet fikk Andi lov til å være far til. Så reiste vi innom Bergen for å lage det andre valpekullet med en hannhund jeg spanderet HD-røntgen på. Da Emma fikk sitt tredje valpekull tok vi flyet til Stavanger, også med en hannhund som ble HD-røntget for anledningen. Hun fikk tilsammen 16 valper der 9 ble champions og 12 av de ble HD-røntget uten anmerkning. På den tiden var det ikke vanlig å røntge buhundene før de ble brukt i avl.


31.januar 1989 ble det født et kull med bare champions,
fra venstre INT N S UCH Cascilius Søte Sara Snorredatter, INT N S UCH Cascilius Lille Lotte, INT N S UCH Cascilius Rampe Rambo, N UCH Cascilius Brino Brumlemann, N S UCH Cascilius Burre Berserk og INT N S UCH Cascilius Bobo Bygutt Whow

 

Jeg begynte å skrive spalten i Hundesport i 1987 og på den tiden kom det ut 10 Hundesport i året. Det kom også nye som skrev spaltene i mellom slagene, men jeg har tatt vare på alle de jeg var spaltist for. Det ble 27 spalter til sammen, alle med bilder av forskjellige buhunder som jeg fikk tilsendt fra medlemmene i klubben. Det første Buhundaktuelt ble utgitt i 1988. Det ble bare et blad det første året. Da det neste bladet kom ut hadde jeg faste innslag med Nytt fra Nord-Norge. I tillegg var jeg flink til å ha skryteannonser, noen ganger på to sider. I min scrapbook har jeg tatt vare på Casciliusannonser fra 23 forskjellige Buhundaktuelt. Det blir mye mimring når jeg setter meg ned med alle utklippsbøkene jeg har om rasen.

I mange år var de nord-norske buhundene ofte å se i gruppefinaler og Best in Show. Fra at det var en buhund på en og annen utstilling her nord, kunne det dukke opp hele 14 buhunder på ei utstilling. Vi ble enige om å starte en avdeling Nord-Norge og søkte samtidig om å få ha en spesialutstilling dagen før NKK's utstilling i Tromsø. Så jeg reiste på mitt første årsmøte i klubben og ble godt mottatt av buhundfolket og fikk klart ja til å starte opp avdeling.

6.juli 1991 hadde vi Nord-Norges første spesialutstilling med hele 26 påmeldte buhunder. Vi var råflotte når det gjaldt premiene, vi hadde kjøpt inn fine og dyre pokaler som var sponset av oppdrettere og buhundeiere. Vi hadde en utstillingskatalog på 52 sider med historikk, standard, dommerpresentasjon, om HD, om katarakt, om hundeavl og mange støtteannonser. Vi fikk faktisk inn 6500 kroner bare på annonsene. Braathen Safe spanderte flybilletten til dommeren og et herlig ektepar som hadde norsk elghund, hentet dommer Christen Lang på flyplassen og ga han gratis husrom.

 

Vått og grått sommervær på spesialen. Dommer Christen Lang med BIS-vinneren INT N S UCH Cascilius Røde Rudolf med meg i snora og beste tispe INT N S UCH Cascilius Lille Lotte med handler Hege Thoresen.

 

Her var det premier til alle sammen!

 

Christen Lang skrev etter utstillingen at han var imponert over den iver og entuiasme de nordnorske buhundeierne hadde lagt for dagen ved å få i stand denne spesialen. Han skrev om vinneren – Cascilius Røde Rudolf – at han var en klar vinner. Maskulint uttrykk, kompakt kropp og meget velgående.

Om kvelden etter utstillingen hadde vi kosekveld på hytta til Tromsø hundeklubb der vi også hadde valg av styre. Trude fra Alta ble leder, Tore i Tromsø ble styremedlem, Thom i Bodø ble kasserer og jeg ble sekretær. Så vi fordelte oss bra. Dagen etter var det rekordpåmelding i Nord-Norge på NKK's utstilling med hele 19 påmeldte buhunder. Spesialens 2.beste hannhund, Cascilius Rampe Rambo, ble best i rasen og han vant like godt gruppe A som det het på den tiden.

Etter det ble det mange år med rapport fra Avdelig Nord-Norge i Buhundaktuelt. Og selvsagt enda flere skryteannonser. På den tiden ble det også født 6 buhundkull hos 3 andre oppdrettere her nord. Alle valpekullene var etter HD-frie og øyelyste foreldre og samtlige valpekull var godkjente av klubbens avlsråd. Vi var i alle fall enige om å gjøre det beste for rasen. Men på et tidspunkt så skjedde det ikke så mye. Det kom ikke flere kull fra de andre oppdretterne. Jeg hadde på det tidspunktet hatt 9 valpekull fordelt på 4 forskjellige tisper. Da jeg hadde oppdrettet 20 champions bestemte jeg for å ta en pause. Jeg begynte å se på andre raser og dro på besøk til en oppdretter av skotsk hjortehund i Oslo. Jeg hadde ingen planer om å få noen ny rase i huset før buhundjentene mine var blitt noe eldre. Emma var blitt en stjerne på hundehimmelen og da hennes datter INT N S Uch Cascilius Søte Sara Snorredatter fikk kreft og måtte følge etter i juli 1999, ble det veldig tomt i huset.


Mitt beste oppdrett, Emmas datter INT N S UCH Cascilius Søte Sara Snorredatter og min sønn Erik.

 

Sorgen var som et svart hull og det tok litt tid før jeg fikk tørket støvet av Saras datter INT N S UCH Cascilius Berta Bardot. Hun hadde hatt sitt andre valpekull høsten 1996 og hun kunne fortsatt lage en liten buhundjente til meg. Vi hadde rundet et nytt årtusen, så det var kanskje på tide at jeg startet opp som oppdretter igjen. Berta hadde ikke vært på utstilling siden 1995, så jeg fant ut at jeg skulle stille henne noen ganger før jeg paret henne. Jeg tror jeg ble litt bitt av det å stille egen buhund igjen, så hun ble stilt ut hele 7 ganger i 2000. Og resultatene var heller ikke noe å skjemmes over. Hun ble 5 ganger Best in Show-veteran, 1 gang 2.Best in Show-veteran og 1 gang 3.Best in Show-veteran. I tillegg ble hun Best in Show på spesialen i Drammen, Best in Show på en nasjonal utstilling og reserve Best in Show på NKK's utstilling i Trondheim.

Jeg flyttet sørover og 23.oktober 2000 fikk Berta sitt tredje og siste valpekull. I det kullet ble min svarte dronning, INT N S UCH Cascilius Pernille Pavarotti født. Pernille fikk den ære av å føre tispelinjen min videre. Nå var ikke jakten på championater så viktig lengre. Men det dukket da opp noen champions i de kullene som ble født.


Min svarte dronning, INT N S UCH Cascilius Pernille Pavarotti.

 

Jeg ble leder av avlsrådet fra år 2000 til og med 2005 og hadde stor glede av å besøke de forskjellige oppdretterne i klubben. Jeg reiste på barselvisitter i alle retninger og det var en fornøyelse å se så mange flotte valpekull. Jeg var i Tomrefjord nord om Ålesund, jeg var i Bergen, Haugesund, Sveio, Stavanger, Sandnes, Stavern, Våle, Skiptvedt og Fyresdal som jeg kommer på i farta. En gang kom en oppdretter på besøk til meg og hadde med hele kullet for å vise det fram. Riktignok var det bare to valper i kullet, men det ble en kjempekoselig formiddag. Og de oppdretterne jeg ikke rakk å reise på barselvisitt til, sendte bilder av valpene.


På barselvisitt hos Nina Hovden Sæther, kennel Svartedal i 2003.

 

En ting jeg er litt stolt over er da Gunn Ween og jeg reiste på et uoffisielt besøk til Øyvind Ødegård som da var leder for Buhundklubben/Norge. Datoen var 14.oktober 2000 og vi var 5 buhundvenner som møttes. Det var Øyvind, hans kone Siv, Elisabeth Kragh, Gunn og jeg. Vi møttes i kjærlighet til rasen og med en dyp forståelse om at vi måtte prøve å få til et samarbeide mellom klubbene.
17.mars 2001 ble vi èn norsk buhundklubb! Gunn og jeg satt både dag og natt for å løse mysteriet med håndskrevne anetavler, men vi kom da vel i havn. Og jeg kjørte i skytteltrafikk til Norsk Kennel Klub og hjalp Sissel Sand med å omregistrere alle buhundene som var registrerte i Buhundklubben/Norge inn i Norsk Kennel Klub's register (de opp til 7 år og aktive eldre hunder). Det var en herlig følelse av at vi endelig hadde samlet oss og at vi kunne trekke lasset i samme retning.


I 2005 ble kennel Cascilius som første oppdretter av norsk buhund tildelt Norsk Kennel Klubs oppdretterpris. Det var et sterkt øyeblikk for en liten oppdretter.


Oppdretterprisen sammen med en ekte norsk buhund fra Porsgrund Porselen fra 1955.

 

I 2009 beholdte jeg barnebarnet til Pernille, INT NORD FI LV UCH KBHV-2011 Cascilius Guri Malla, som er 6.generasjon direkte tispelinje fra min første buhund Emma. Tanken var å fortsette som oppdretter, men etter at jeg fikk kreft var det ikke så mye energi tilbake. Jeg ga nok litt opp og tok med Pernille og Guri Malla og flyttet tilbake til Bodø. Her flyttet jeg inn i en blokk og tenkte at oppdretter-eventyret var over. Guri Malla dro til Farsund på ferie og fikk et kull på to valper der. Da hun flyttet hjem igjen hadde jeg ikke noen planer om å lage flere buhundvalper selv.

En oktoberdag i 2015 på 5.dagen i løpetiden til Guri Malla ble en ung buhundgutt forelsket i henne. Guri Malla ga tydelig beskjed om hun ikke var klar for noe eventyr. Jeg snudde ryggen til et minutt fordi jeg var ganske så sikker på at det ikke kom til å skje noe. Der tok jeg helt feil, for plutselig så var det full rulle bak meg og de hang vel og lenge. Buhundgutten var øyelyst fra før av, men måtte HD-røntges. Alt var i orden både foran og bak. Ultralyd ble bestilt og den viste at det var liv i magen til Guri. Jeg var så heldig at jeg kunne flytte inn til min venninne Birgit som bor i Lofoten. Der var det større plass enn i leiligheten min.

4.desember 2015 ble det født 7 vakre Cascilius-valper. Det var ei fin tid, men da alle 7 hadde flyttet i verdens beste hjem, gikk lufta ut av ballongen. Da var det godt å komme hjem igjen og bare sløve i sofakroken og gå på turer i skog og mark.


Trøtt valp og trøtt oppdretter i Lofoten.

 

Jeg hadde forresten en liten vareopptelling her om dagen og kom fram til 39 og en halv champion som har Cascilius foran navnet sitt. Den halve championen er fra Lofotkullet og heter Bobbo Made Brilliant og mangler bare et lite cert. Det dukker kanskje opp en vårdag til høsten. To vakre jenter fra mitt oppdrett, Anti Avanti og Eiegode Emma, har blitt dansk rallylydighetschampion (Anti) og dansk lydighetschampion (Emma).

Oppdretter-genet, det er vanskelig å bli kvitt. Da er det ekstra kjekt å kunne dra på barselvisitter og susse på andre sine buhundvalper. Guri Malla er blitt 9 år og jeg har tørket støvet av henne for å vise henne fram som veteran i utstillingsringen. Utenom det har jeg ingen skumle planer som jeg vet om.


Guri Malla på midtnattsolutstiling i Gällivare 30.juni 2018. Foto: Mike Jeroen Bos

Redigert 19.januar 2019