Likfunn

So fann dei han Ole Johan,
langt burte i Håsteins-hagen.
Der låg han og rotna og brann,
med solsteiken rett i magen.

Og magen var grøn og blå,
av steinklaka gorr og slim,
og flugor og kvitmakk små,
aula i yrjande stim.

Spyfluga grøn og feit,
la sine egg i skinne,
og ålkvite småmakkar beit
seg gangar og hol der inne.

Ei rotte stakk tranten ut,
– kva svarten som no var og sjå?
Ho var som ein blodgorra klut,
med blankslimut hale på.

Og augo hans Ole Johan,
var berre ei slimut glye
som nedover kinnet rann,
so sleip som ei slimut spye.

Og nasa eit blodraudt sår,
der beinpipa lyste bleik.
– For rotta ho var der i går,
og åt seg so feit ei steik.

Og lippa for kjøt var rein,
og gliste med kvasse tenner,
som illkvite stakk og skein,
som marssol på frosne fenner.

Og teven stod tjukk ikring,
denne blaute, flytande kropp,
og kråka sat rundt i ring,
og skratta med høge hopp.

So tok dei han Ole Johan,
og la han på fire påla.
So bar dei han fire mann,
med kråkene skratta og skråla.

Mykje tå skrotten flaut vekk,
og mykje kvarv burt som eim,
og mykje i spyfluga gjekk,
men beina kom heile heim.

Jakob Sande

Og nå farvel

Til alle millioner vers i verden
har jeg bidratt med kun noen få.
Visdommen i dem var nok ikke større enn i sirissers hvisling.
Jeg vet det. Tilgi meg.
Jeg nærmer meg slutten.

De var ikke engang de første fotavtrykk
i månens støv.
Hvis det allikevel hendte at de lyste opp
så var det ikke deres lys.
Jeg elsket dette språket.
Og det som får tause lepper
til å skjelve
skal få unge elskende til å kysse hverandre
når de streifer omkring i kobberrøde marker
under en solnedgang
saktere enn i tropene.

Poesien er med oss fra begynnelsen.
Liksom elskov,
hunger, pest, krig.
Det hendte at mine dikt var så tåpelige
at det ble pinlig.
Men jeg unnskylder meg ikke.
Jeg tror det er bedre
å søke vakre ord
enn å mishandle og drepe.

Jaroslav Seifert - oversatt av Jan Erik Rekdal

Alltid ventar eg å finna

Alltid ventar eg å finna
noko som gjev livet verd,
noko som er verdt å vinna,
som kan lyfte meg og tvinna
stål i viljen, stø mi herd.

Løysa meg frå tvils forbanning
so eg audmjuk bøygjer kne
for ei evig livsens sanning
som kan gje meg rettvis kanning,
mål å gå mot, tru og fred.

Sæl er den som sterkt er dregen
og ser Herrens finger skriv;
Orm vert stav, og logeslegen
busk vert grøn att. Leit deg vegen
fyrr den stutte dagen sviv!

Olav H. Hauge

Årsskiftet

Nå gløtter tiden
på timeglasset:
- Et sandkorn faller.
- Et år forsvinner.
Vi står tilbake
og raker sammen
en liten gravhaug
av gamle minner.
Vi raker sammen
og ser tilbake.
Tilbakeblikket -
hvor tungt det veier!
Så kaller tiden
fra svingen forut,
og vi må vandre
med hva vi eier.

Kolbein Falkeid

Viljen

Det går ein stor vilje gjennom verden
Den tvingar Negevs ørken til å bløme
Den får korn til å gro i Katmandu
Den vatnar fire tulipanar i Narvik
Den syg honning av Winnipegs prærie
Den fargar bjørkeskogen grøn i Sibir
Den finn røde skattar i Sierra Nevada
Den tiner Vatnajøkull millimetervis
Den lokkar fram vindruer i lavastein
Den let tørstande palmar bere frukt
Den sår solsikkefrø mellom tistlar
Den spinn silke av bølgeblekkdraumar
Den set ut garn på tusen famnars djup
Den er rødstrupens song blant kanonar
Den held mennesket oppreist i motvind

Åse-Marie Nesse

ord ved årsskiftet 

jeg vil si noe om å lytte
om å sitte helt rolig
og høre at jorden puster
jorden puster langsomt
det er, tror jeg, mye godt å si
om å høre at jorden puster
sånn som jorden har pustet i millioner av år
jeg vil si noe om å drømme
drømme om et land
en jord
en verden uten lange kniver
hvor barn går på skole
hvor du ikke hører noen skrike
fra noen kjeller
hvor du hører vinden som
synger i en park
hvor gamle folk sitter helt
stille og mater duene
om å drømme
om en verden som smiler langsomt mot skyene
det er, tror jeg, mye godt å si om å drømme
det er mye godt å si om å vite at tiden ikke går
det er vi som går
toget som går
alle verdens klokker som går
tiden går ikke .
den ligger stille og venter
som tiden alltid har gjort
og det er mye godt å si om å vite
at når et eldgammelt år dør
så blir det født et nytt samme natt
og det er mye godt å si om å håpe
at det neste vil smile til oss
som et nyfødt velpleiet barn
som smiler nede i en hvit seng
det er mye godt å si om å drømme
om neste vår
det er mye godt å si om å
sitte helt stille og høre at
jorden puster
det er mye godt å si om å
sitte helt stille
og håpe
og drømme
og merke
jordens langsomme tålmodige puls

Odd Børretzen

Julebord i enkeltmannsforetaket

Bedrifta var samla,
det var meg og eg.
Eg var der som tilsett,
og sjefen var meg.

Så drakk me og åt,
sjefen og eg.
Eg las eit dikt,
ja då kosa eg meg.

Sjefen heldt tale,
og skryten fekk eg.
Eg takka for året,
og gav blomar til meg.

Etter desserten,
gjekk eg frå bordet,
og drog med meg sjefen,
inn på kontoret.

Eg såg meg i augo,
kviskra sjefen i øyra.
Sjefen min smilte,
det er slikt eg vil høyra.

Ja eg er nokså lur,
eg veit kva som trengs.
Eg gjekk opp i lønn,
og fekk sjefen til sengs.

Jon Hjørnevik

Var inte rädd för mörkret

Var inte rädd för mörkret,
ty ljuset vilar där.
Vi ser ju inga stjärnor,
där intet mörker är.

I ljusa irisringen
du bär en mörk pupill,
ty mörkt är allt som ljuset
med bävan längtar till.

Var inte rädd för mörkret,
ty ljuset vilar där,
var inte rädd för mörkret,
som ljusets hjärta bär.

Erik Blomberg

Louis Armstrong

Gamle, milde Satchmo -
ansikt som hjulspor på sletten,
som muld og morild.

Sår på leppene.
Blod på munnstykket av messing. Alltid
raser solstormen
i dine lungers kløftede tre. Alltid
flyr en ravn på duevinger
fra din søndersungne strupe.

Nobody knows . . .

Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?
De klapper.
Hender som slo, hender som hengte, hender
som splittet et mildt groende mørke
med hatets brennende kors.
Nå klapper de.
Og du spiller, gamle. Synger
Uncle Satchmo's Lullaby. Svetten pipler, brystet
hiver. En sol sitter fast
i trompetens skinnende svelg.
Som gråten i en strupe.

. . . the trouble I've seen.

Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull
over mitt eget stengte ansikt,
mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:
Hvor henter du kraften til
ditt opprør uten hat? Din
skinnende tone av lys
som gjennomstråler negernatta? Svar meg,
hvor stor sorg skal til . . .
hvor stor sorg skal til
for å nære en ren glede?

Og trompeten svarer
langt borte fra,
en røk av sølv:

- Mississippi . . .

Hans Børli

Stemmeseddel

Stem på havet,
stem på vinden som styrer bølgene og former skyene,
stem på havets plankton og hvalens kjærlighetskonserter,
stem på skrei, sild, sei og lodde.

Stem på grunnfjellet, stem på svaberg
og tankefulle utsikter,
stem på grunnvannet og moselaget i berget,
stem på dype daler tonende som trompeter
av bygg og hvete,
stem på ballblom, barlind, kålrot og poteter.

Stem på skogen, stem på tjern med abbor, sik,
stem på Nordkapp, Son og Melsomvik.
Stem på byer med trær rundt alle hus
og solsikker i kjørebanene,
Stem på langsomme biler med blomsterkasser på taket,
rødkløver og løvetann i hjulene
og solskinn i lyktene.

Stem på veiarbeiderens ansikt av pergament
fordypet av hieroglyfer,
stem på hans armer av treskurd i solsvidd akantus.
Stem på murerens balansegang med stein på stein,
stem på hammeren som slår inn sine argumenter
For en fremtid med hverdager, kjærlighetssøndager,
barn og sirkus.

Stem på bondens seige hav som syder mørkt
av møkk og metemark, i bølgeskavl på skavl fra traktoren.
Stem på samer, kvener, kvinner,
stem på Blomster-Ole, Eng-Marie, Eple-Anton,
Guri Fagergås og Vidar Vannmann.

Stem på dem som lever her om hundre år,
stem på din sønnesønns gråt,
stem på din datterdatters første smil.
Stem på dem som aldri får fred
før verden blir en munnfull fredeligere.
Stem på brannvesenet som prøver, med et sukk,
å slukke helvete.

Harald Sverdrup

Haust

Det er haust. Det ruskar ute
med regn og kalde vind.
Småfuglen syng mot rute
og ville gjerne inn.
Men under omnen god,
der ligg på sekkjepute
han gamle Mons i ro.

Der ligg han trygg og drøymer
og blinkar stilt og smått
og alt i verdi gløymer
og hev det varmt og godt..
Og seier ingen ting,
men liksom inn seg gøymer
med rova sveipt ikring.

Som silkenøste fine
han ligg i mjuke skinn
med svevn i kvar den mine
og alle klørne inn.
Og glyrer likesæl
med kloke augo sine
og murrar smått og mel.

Skal vite kor du vankar
i blide draumar no?
Kan hende dine tankar
seg svæver lint til ro
i gammal minne-krins,
som stilt i hop seg sankar
frå den tid du var prins?.

Venaste prins i verdi

du gjekk i skogen grøn
med gullhår yver herdi
og ung og kjeik og kjøn,
og tenkte på den møy
som gjekk og henta bæri
so vide under øy.

Då kom den trollheks blide

med sving og sveiv og svins
fra trollheimen vide
og såg den vene prins.
Men skremd han frå ho skvatt.
Då las ho trollbøn stride
og gjorde han til katt.

Sidan so vidt han flakkar

igjennom skog og skar,
langt yver berg og bakker
og kjem til okkons gard.
Her kan i ro han døy.
Her vil han kvila stakkar,
og tenkja på den møy.

Å hu! Det ruskar ute

med regnvind sur og grå
småfuglen flyg mot rute
og liksom bankar på.
Men under omnen god
du Mons på sekkjepute
skal drøyme longt i ro.

Arne Garborg

God natt Oslo

Solen har for lengst gått ned bak Vestkanten et sted og
langs fjorden seiler natten sakte inn.
Den legger til ved havna og stryker gatelangs
forkledd som en kjølig sønnavind.
Min by, du ligger rastløs selv om dagen din er over. For
du vet at natten din blir aldri lang.
Ditt lys blir aldri slukket, ingen klapper på din pute -
men av meg skal du få en vuggesang:
God natt, kiære Oslo. God natt. God natt.
God natt, kiære Oslo: sov godt inatt!

I Schøningsgate går en enslig kvinne til entreen og
låser med en lenke satt i spenn.
- I morgen er den tyvende, da er pensjonen her
tenker hun og går og legger seg igjen.
På Drammensveien hvisler det en drosje gjennom natten og
ved Skøyen blir den praiet av et par,
som smiler til hverandre i lyset fra kupeen
før døra slår igien og bilen drar.

I Tollbugata kjører en Mercedes for seg selv
og en pike står og ser mot Akershus.
Så møtes de i Kongens gate, lyset skifter gult
og ved Vippetangen er de to blitt dus.
Ved Egertorvet står et par og snakker nokså streite.
Den grønne folkevogna har de sett.
Så må de begge flytte seg for siste Sinsen-trikken og
Freia-uret blinker kvart på ett.

Så feier feiebilen Grønlandsleiret opp og ned
fra Enerhaugen ned mot Grønlands torv.
Og Lompa stenger døra og siste gjesten går
forbi en mann som sitter stille utenfor.
Fra Vippetangen går en kvinne sakte ned mot Børsen,
ved Grev Wedels plass tar hun en sigarett
og tenker pa en by som er mye mindre enn denne og
en bror som hun så gjerne skulle sett.

Lillebjørn Nilsen

Bilde

Vi snur oss å vinker
Og du vinker tilbake
Huden din, så tynnhudet
og mager som en svanefot

Du er visst i ferd med
å gli over i skyggeriket
der du står i vinduet
på gamlehjemmet og vinker

Slik stod du som barn
i vinduet på barneværelset
og så etter de voksne
på vei ut i natten og festen

Vi vinker, du vinker
Ditt ansikt er en av de
siste blanke sidene
i en nesten utskrevet bok

Plutselig er du borte
Solen går ned, tømmer himmelen
for lys. Et sug av natt
i vinduet, viser hvor du sto

Stein Mehren

Tilståelse

Jo da – jeg drikker.
Tar gjerne et glass eller ti
når anledningen byr seg.
For ingen kan i det lange løp
holde ut å være til de grader
selvbeskuende edru
som jeg er
de fleste av årets dager.

Av og til er jeg nødt om
å ta livet mitt med på
en aldri så liten luftetur.
Leier det med meg i en lenke av kingelvev.
Lar den pjuskete lille kjøteren
pisse på lyktestolpene
og flekke tenner
mot ”pene” mennesker på veiene.

Hans Børli

Sommarønske

Jorda har snurra sitt løkkehjul,
gjett oss en sommar i gave.
Smørblomsterenga står St. Hans-gul,
sola går døgnvill og finn ikkje skjul:

Ja, la meg få bli i sommarn’,
eie kvert døgn den kan gje,
glømme ei stund det som etter kjem,
eg ber ‘kje om anna enn det.

Ønska meg ofte når gauken gol
og song sine lettvinte vise,
slåttekjærest og midnattssol,
aldri eg bad førr St. Peters stol:

La meg få bli i sommarn’,
leve kvert kostbart minutt,
kanskje kjem ingenting etter den,
så gje at han aldri tok slutt.

Gagnlause ønska e skreft i sand,
likevel eig eg ei tru:
Ønske eg berre så sterkt eg kan,
så kanskje det skjer – det som ikkje går an:

Ja, la meg få bli i sommarn’
nyte kver time eg fekk,
så skal eg takke når frosten kjem,
førr døgnan og dagan som gjekk.

Alt vi har fått skal bli tatt oss ifrå,
hausten gjer ingen kreditt.
Det som fekk blomstre på stelk og strå,
frøes og fell og skal snart førrgå:

Så la meg få bli i sommarn’,
men står eg igjen når han dreg,
då søke eg varmen hos deg, min venn,
så sommarn’ kan leve i meg.

Helge Stangnes

Svermeren og lyset

Jeg hører en lyd bortved ruten.
Et pust imot vinduets glass.
Da finner en svermer veien
inn i mitt lille parnass.

En luftens urolige drømmer
som seiler på nettenes vind.
Nå er den herinne og ligner
litt flyvende måneskinn

Hvem er det som ubedt besøker
mitt kammer i denne kveld?
Er du en sønn av natten?
Er du den onde selv?

Hvorfor velger din uro
døgnets mørkeste del?
Er du kan hende min egen
hjemløse landstykersjel?

Har du et budskap å bringe.
Så bli og forklar deg bare -
men svermeren svarer meg ikke.
Hva skal vel en svermer svare?

Den flakker stum og elegisk
hen over blekkhus og bøker,
og jeg kan se på dens vinger
at det er lyset den søker.

Lyset som blafrer på bordet
styrer den mot i det samme
som om den plutselig møtte
selve tilværelsens flamme!

Den svir sine svirrende vinger
et kort og forskrekket sekund.
Da klinger det kansje i rommet
et skrik fra dens ørlille munn?

«Alle blir kloke av skade,
Ikke sant, lille venn?»
Sier jeg smilende til den.
Da flyr den mot lyset igjen.

Jeg roper: «vokt deg for varmen
hvis du har livet ditt kjært!
Har du da ingen erfaring?
Har du da ingenting lært?»

Hva er det du venter å finne
i denne fortærelsens ild?
Følger du farlige stjerner,
går du deg alltid vill –

Flyr du beruset og i blinde
mot livet som ingen kjenner.
Mot flammen som ingen tør møte.
Da fenger din sjel og forbrenner!

«Finn deg et matnyttig virke
andre steder i stuen
hvor det er trygt å være
se på din fetter fluen!»

Men svermeren som jeg formaner
betrakter meg nærmest som luft.
Hva har vel en svermer å lære
av borgerens bleke fornuft?

På tredje tokt imot lyset
blir den i varmen – og dør
og lite ble det tilbake
av det som var lite fra før!

——-

De fleste som leser dette.
Finner vel denne moral:
at livet er farlig å leve
for den som er sprøyte gal.

Men noen vil kanskje mene
at den som er klok og forsiktig
han kjenner jo slett ikke livet,
og bare den gale er riktig!

Bare svermeren kommer
tilværelsens nerve nær.
Bare den som forbrenner,
vet hva å leve er.

Også vi skal vel følge
røsten som maner og tvinger
til alltid å fly imot ilden
selv om vi svir våre vinger?

Øyner vi lys i mørket,
går vi mot brannen og gløden
Målet er nettopp å flamme
selv om det ender med døden!

André Bjerke

Det må

Det må være en stad det blir gøymt
det vi lever i lag,
kvar stund vi har ledd og drøymt,
kvar nykveikt dag
kvar smil og kvar varleg hand,
kvar time av trøyst,
ei rømd som har ævleg minne
og gøymer di røyst.

Det er for stort, det vi har,
til å siga ifrå oss.
Ein stad må det setja seg fár
og bia på oss,
ein stad eg ikkje kan nemna
og ikkje forstår,
bakom dei slokna stjerner
og folna år.

Sigmund Skard

Heggmoen i vinterlys
Foto: Elisabeth Hagenes