Var inte rädd för mörkret

Var inte rädd för mörkret,
ty ljuset vilar där.
Vi ser ju inga stjärnor,
där intet mörker är.

I ljusa irisringen
du bär en mörk pupill,
ty mörkt är allt som ljuset
med bävan längtar till.

Var inte rädd för mörkret,
ty ljuset vilar där,
var inte rädd för mörkret,
som ljusets hjärta bär.

Erik Blomberg

Louis Armstrong

Gamle, milde Satchmo -
ansikt som hjulspor på sletten,
som muld og morild.

Sår på leppene.
Blod på munnstykket av messing. Alltid
raser solstormen
i dine lungers kløftede tre. Alltid
flyr en ravn på duevinger
fra din søndersungne strupe.

Nobody knows . . .

Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?
De klapper.
Hender som slo, hender som hengte, hender
som splittet et mildt groende mørke
med hatets brennende kors.
Nå klapper de.
Og du spiller, gamle. Synger
Uncle Satchmo's Lullaby. Svetten pipler, brystet
hiver. En sol sitter fast
i trompetens skinnende svelg.
Som gråten i en strupe.

. . . the trouble I've seen.

Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull
over mitt eget stengte ansikt,
mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:
Hvor henter du kraften til
ditt opprør uten hat? Din
skinnende tone av lys
som gjennomstråler negernatta? Svar meg,
hvor stor sorg skal til . . .
hvor stor sorg skal til
for å nære en ren glede?

Og trompeten svarer
langt borte fra,
en røk av sølv:

- Mississippi . . .

Hans Børli

Stemmeseddel

Stem på havet,
stem på vinden som styrer bølgene og former skyene,
stem på havets plankton og hvalens kjærlighetskonserter,
stem på skrei, sild, sei og lodde.

Stem på grunnfjellet, stem på svaberg
og tankefulle utsikter,
stem på grunnvannet og moselaget i berget,
stem på dype daler tonende som trompeter
av bygg og hvete,
stem på ballblom, barlind, kålrot og poteter.

Stem på skogen, stem på tjern med abbor, sik,
stem på Nordkapp, Son og Melsomvik.
Stem på byer med trær rundt alle hus
og solsikker i kjørebanene,
Stem på langsomme biler med blomsterkasser på taket,
rødkløver og løvetann i hjulene
og solskinn i lyktene.

Stem på veiarbeiderens ansikt av pergament
fordypet av hieroglyfer,
stem på hans armer av treskurd i solsvidd akantus.
Stem på murerens balansegang med stein på stein,
stem på hammeren som slår inn sine argumenter
For en fremtid med hverdager, kjærlighetssøndager,
barn og sirkus.

Stem på bondens seige hav som syder mørkt
av møkk og metemark, i bølgeskavl på skavl fra traktoren.
Stem på samer, kvener, kvinner,
stem på Blomster-Ole, Eng-Marie, Eple-Anton,
Guri Fagergås og Vidar Vannmann.

Stem på dem som lever her om hundre år,
stem på din sønnesønns gråt,
stem på din datterdatters første smil.
Stem på dem som aldri får fred
før verden blir en munnfull fredeligere.
Stem på brannvesenet som prøver, med et sukk,
å slukke helvete.

Harald Sverdrup

Haust

Det er haust. Det ruskar ute
med regn og kalde vind.
Småfuglen syng mot rute
og ville gjerne inn.
Men under omnen god,
der ligg på sekkjepute
han gamle Mons i ro.

Der ligg han trygg og drøymer
og blinkar stilt og smått
og alt i verdi gløymer
og hev det varmt og godt..
Og seier ingen ting,
men liksom inn seg gøymer
med rova sveipt ikring.

Som silkenøste fine
han ligg i mjuke skinn
med svevn i kvar den mine
og alle klørne inn.
Og glyrer likesæl
med kloke augo sine
og murrar smått og mel.

Skal vite kor du vankar
i blide draumar no?
Kan hende dine tankar
seg svæver lint til ro
i gammal minne-krins,
som stilt i hop seg sankar
frå den tid du var prins?.

Venaste prins i verdi

du gjekk i skogen grøn
med gullhår yver herdi
og ung og kjeik og kjøn,
og tenkte på den møy
som gjekk og henta bæri
so vide under øy.

Då kom den trollheks blide

med sving og sveiv og svins
fra trollheimen vide
og såg den vene prins.
Men skremd han frå ho skvatt.
Då las ho trollbøn stride
og gjorde han til katt.

Sidan so vidt han flakkar

igjennom skog og skar,
langt yver berg og bakker
og kjem til okkons gard.
Her kan i ro han døy.
Her vil han kvila stakkar,
og tenkja på den møy.

Å hu! Det ruskar ute

med regnvind sur og grå
småfuglen flyg mot rute
og liksom bankar på.
Men under omnen god
du Mons på sekkjepute
skal drøyme longt i ro.

Arne Garborg

God natt Oslo

Solen har for lengst gått ned bak Vestkanten et sted og
langs fjorden seiler natten sakte inn.
Den legger til ved havna og stryker gatelangs
forkledd som en kjølig sønnavind.
Min by, du ligger rastløs selv om dagen din er over. For
du vet at natten din blir aldri lang.
Ditt lys blir aldri slukket, ingen klapper på din pute -
men av meg skal du få en vuggesang:
God natt, kiære Oslo. God natt. God natt.
God natt, kiære Oslo: sov godt inatt!

I Schøningsgate går en enslig kvinne til entreen og
låser med en lenke satt i spenn.
- I morgen er den tyvende, da er pensjonen her
tenker hun og går og legger seg igjen.
På Drammensveien hvisler det en drosje gjennom natten og
ved Skøyen blir den praiet av et par,
som smiler til hverandre i lyset fra kupeen
før døra slår igien og bilen drar.

I Tollbugata kjører en Mercedes for seg selv
og en pike står og ser mot Akershus.
Så møtes de i Kongens gate, lyset skifter gult
og ved Vippetangen er de to blitt dus.
Ved Egertorvet står et par og snakker nokså streite.
Den grønne folkevogna har de sett.
Så må de begge flytte seg for siste Sinsen-trikken og
Freia-uret blinker kvart på ett.

Så feier feiebilen Grønlandsleiret opp og ned
fra Enerhaugen ned mot Grønlands torv.
Og Lompa stenger døra og siste gjesten går
forbi en mann som sitter stille utenfor.
Fra Vippetangen går en kvinne sakte ned mot Børsen,
ved Grev Wedels plass tar hun en sigarett
og tenker pa en by som er mye mindre enn denne og
en bror som hun så gjerne skulle sett.

Lillebjørn Nilsen

Bilde

Vi snur oss å vinker
Og du vinker tilbake
Huden din, så tynnhudet
og mager som en svanefot

Du er visst i ferd med
å gli over i skyggeriket
der du står i vinduet
på gamlehjemmet og vinker

Slik stod du som barn
i vinduet på barneværelset
og så etter de voksne
på vei ut i natten og festen

Vi vinker, du vinker
Ditt ansikt er en av de
siste blanke sidene
i en nesten utskrevet bok

Plutselig er du borte
Solen går ned, tømmer himmelen
for lys. Et sug av natt
i vinduet, viser hvor du sto

Stein Mehren

Tilståelse

Jo da – jeg drikker.
Tar gjerne et glass eller ti
når anledningen byr seg.
For ingen kan i det lange løp
holde ut å være til de grader
selvbeskuende edru
som jeg er
de fleste av årets dager.

Av og til er jeg nødt om
å ta livet mitt med på
en aldri så liten luftetur.
Leier det med meg i en lenke av kingelvev.
Lar den pjuskete lille kjøteren
pisse på lyktestolpene
og flekke tenner
mot ”pene” mennesker på veiene.

Hans Børli

Sommarønske

Jorda har snurra sitt løkkehjul,
gjett oss en sommar i gave.
Smørblomsterenga står St. Hans-gul,
sola går døgnvill og finn ikkje skjul:

Ja, la meg få bli i sommarn’,
eie kvert døgn den kan gje,
glømme ei stund det som etter kjem,
eg ber ‘kje om anna enn det.

Ønska meg ofte når gauken gol
og song sine lettvinte vise,
slåttekjærest og midnattssol,
aldri eg bad førr St. Peters stol:

La meg få bli i sommarn’,
leve kvert kostbart minutt,
kanskje kjem ingenting etter den,
så gje at han aldri tok slutt.

Gagnlause ønska e skreft i sand,
likevel eig eg ei tru:
Ønske eg berre så sterkt eg kan,
så kanskje det skjer – det som ikkje går an:

Ja, la meg få bli i sommarn’
nyte kver time eg fekk,
så skal eg takke når frosten kjem,
førr døgnan og dagan som gjekk.

Alt vi har fått skal bli tatt oss ifrå,
hausten gjer ingen kreditt.
Det som fekk blomstre på stelk og strå,
frøes og fell og skal snart førrgå:

Så la meg få bli i sommarn’,
men står eg igjen når han dreg,
då søke eg varmen hos deg, min venn,
så sommarn’ kan leve i meg.

Helge Stangnes

Svermeren og lyset

Jeg hører en lyd bortved ruten.
Et pust imot vinduets glass.
Da finner en svermer veien
inn i mitt lille parnass.

En luftens urolige drømmer
som seiler på nettenes vind.
Nå er den herinne og ligner
litt flyvende måneskinn

Hvem er det som ubedt besøker
mitt kammer i denne kveld?
Er du en sønn av natten?
Er du den onde selv?

Hvorfor velger din uro
døgnets mørkeste del?
Er du kan hende min egen
hjemløse landstykersjel?

Har du et budskap å bringe.
Så bli og forklar deg bare -
men svermeren svarer meg ikke.
Hva skal vel en svermer svare?

Den flakker stum og elegisk
hen over blekkhus og bøker,
og jeg kan se på dens vinger
at det er lyset den søker.

Lyset som blafrer på bordet
styrer den mot i det samme
som om den plutselig møtte
selve tilværelsens flamme!

Den svir sine svirrende vinger
et kort og forskrekket sekund.
Da klinger det kansje i rommet
et skrik fra dens ørlille munn?

«Alle blir kloke av skade,
Ikke sant, lille venn?»
Sier jeg smilende til den.
Da flyr den mot lyset igjen.

Jeg roper: «vokt deg for varmen
hvis du har livet ditt kjært!
Har du da ingen erfaring?
Har du da ingenting lært?»

Hva er det du venter å finne
i denne fortærelsens ild?
Følger du farlige stjerner,
går du deg alltid vill –

Flyr du beruset og i blinde
mot livet som ingen kjenner.
Mot flammen som ingen tør møte.
Da fenger din sjel og forbrenner!

«Finn deg et matnyttig virke
andre steder i stuen
hvor det er trygt å være
se på din fetter fluen!»

Men svermeren som jeg formaner
betrakter meg nærmest som luft.
Hva har vel en svermer å lære
av borgerens bleke fornuft?

På tredje tokt imot lyset
blir den i varmen – og dør
og lite ble det tilbake
av det som var lite fra før!

——-

De fleste som leser dette.
Finner vel denne moral:
at livet er farlig å leve
for den som er sprøyte gal.

Men noen vil kanskje mene
at den som er klok og forsiktig
han kjenner jo slett ikke livet,
og bare den gale er riktig!

Bare svermeren kommer
tilværelsens nerve nær.
Bare den som forbrenner,
vet hva å leve er.

Også vi skal vel følge
røsten som maner og tvinger
til alltid å fly imot ilden
selv om vi svir våre vinger?

Øyner vi lys i mørket,
går vi mot brannen og gløden
Målet er nettopp å flamme
selv om det ender med døden!

André Bjerke

Det må

Det må være en stad det blir gøymt
det vi lever i lag,
kvar stund vi har ledd og drøymt,
kvar nykveikt dag
kvar smil og kvar varleg hand,
kvar time av trøyst,
ei rømd som har ævleg minne
og gøymer di røyst.

Det er for stort, det vi har,
til å siga ifrå oss.
Ein stad må det setja seg fár
og bia på oss,
ein stad eg ikkje kan nemna
og ikkje forstår,
bakom dei slokna stjerner
og folna år.

Sigmund Skard

Heggmoen i vinterlys
Foto: Elisabeth Hagenes