Luke nr 1

Dulgt kjærlighed

Han tvær over bænkene hang;
hun lystig i dansen sig svang.
Hun lekte, hun lo,
med én og med to; —
hans hjærte var nær ved at briste,
men det var der ingen som visste.

Hun gik bak ved laden den kvæll,
han kom for at sige farvel.
Hun kastet sig ned,
hun græd og hun græd:
sit livshåb, det skulde hun miste.
Men det var der ingen som visste.

Ham tiden fallt frygtelig lang.
Så kom han tilbake engang.
— Hun hadde det godt,
hun fred hadde fåt;
hun tænkte på ham i det siste.
Men det var der ingen som visste.

Bjørnstjerne Bjørnson

Luke nr 2


Bønn for drømmen

Jeg frykter den kalde,
altfor kloke tanken.
Den som borer så presist,
roper så høgt på sannhet -.

Jeg ber for Drømmen:
det gåteblå sløret
som skjuler sannhetens
arrete ansikt.

Ja, jeg ber for Drømmen!

La meg lenge få tro
at suset i skogen er noe mer
enn et fysisk fenomen:
Grenenes friksjon
mot stømmende luft -.

Hans Børli

Luke nr 3

Veien gjennom Bøkeskogen

Alt er som det var, og bare
verden er forandret -
skogen er for mange høyst håndgripelig og nær.
Du og jeg skal gå med vare
skritt hvor vi har vandret
sporløst – i en skog som både er og ikke er.

Følg meg til en blå augustkveld,
når kulørte lykter
gløder over veien til vår ungdoms Farriskil.
Jeg vil strekke hånden ut i
mørket, hvor der flykter
en usynlig sommerfugl – ditt unge hvite smil.

Vi vil stå på bakkekammen -
den som over byen
åpner mellom mørke stammer gløtt mot Svenør fyr.
Der vil vi, når Larviksmånen,
verdens aller største,
stiger, lese stjerneviddens hvitveis-eventyr.

Veien gjennom Bøkeskogen
fører oss så vide -
langt og blått tilbake og et langt blekt stykke frem.
Nær den hvite stjernevidden
står jeg ved din side.
Vi har vandret hånd i hånd den lange veien hjem.

Gunnar Reiss-Andersen

Luke nr 4

Anedokte

En snekker og nok en snekker
satt på stillaset og spaset.
Da er det en planke knekker
og vipper dem vekk fra stillaset.

Og A hugg seg fast med sin hammer,
men B la beslag på hans legge,
og en vill og evindelig jammer
steg opp mot det blå fra dem begge.

Og hvinet ble verre og verre,
og folk fulgte med dem i jammer’n.
Slipp, hylte hammerens herre,
slipp, ellers slår jeg med hammer’n.

De hang der, gud bedre,
og spaset for mengdens beundrende blikke.
Men så ble det stilt på stillaset,
og plutselig hang de der ikke.

Men om det var ham som hang fast,
som skal legges til last,
eller ham som sa slipp, som slapp,
det blir hipp som happ.

Og dette vil ergre de store,
men enkelte små vil det more.

Herman Wildenvey

Luke nr 5


Savn

Når vi begge er døde
kan vi være sammen
dag og natt, natt og dag
Sitte og tie eller jobbe med hvert vårt

Felle en kommentar
om en bok vi har lest og diskutere
Se samme morgentåke lette
bortenfor samme klynge av hus

Jeg savner ham alltid
når vi er sammen
Men er han borte
langt og lenge
er det savnet
jeg savner

Mia Berner

Luke nr 6

Var jeg et tre

Var jeg et tre,
hadde jeg stille gleder.
De vilde komme til mig fra fjerne steder,
bare jeg lot det skje.

Fuglene bodde hos mig og bygget reder,
- jeg kunde stå ved en vei:
trette menneskebarn skulde trygge
søke min skygge;
alt vilde komme til mig!
Blest vilde bruse i mig,
bier bære mitt støv,
dagene drive forbi mig,
nettene dugge mitt løv!

Hen over jorden skrider årets tider
De skulde gjennemstrømme mig, alle.
Frukt skulde tynge mig
og mine blader falle,
våren atter forynge mig!

Under de stumme stjernene
skulde jeg sove min søvn i sne,
var jeg et tre!

Arnulf Øverland

Luke nr 7

Jeg vil være det rolige regn

Jeg vil være det rolige regn
som faller når min elskede har glemt sin paraply
jeg vil være den heldige dråpen
som renner på hennes nese

Jeg vil være den skålen med vann
hun samler i sine hender
jeg vil tromme mot ruten i rommet
hvor hun skal sove i kveld

Jeg vil være det rolige regn
som ingen er redd å gå ut i
jeg vil tenne trærnes kroner
og lage dammer til lekne barn

Jeg vil være det rolige regn
som får min elskede til å sove
så vil jeg stå på skrå gjennom drømmen
som en søyle av stigende sol

Lars Saabye Christensen

Luke nr 8

Hver liten ting 

Det gis en navnløs lykke.
Den 
kan selv de lykkeløse menn
få møte i sin hverdags grend.

Stans opp og se deg fritt omkring:
du står som inne i en ring
av ennå uforløste ting.

Da skjer et under. Her og nå:
En blomst blir blomst, et strå blir strå,
- fordi du stanset opp og så.

Hver liten ting er stum og blind
og lenket til en sorg av vind
til du befrir den, med ditt sinn.

Blant lyng og lauv og villgras stritt
en stemme hvisker stilt og blidt:
-Å, gi oss, bror vår, liv av ditt!

Hver liten ting av lyst og nød
er verd ditt liv, din bitre død.
Så bryt med takk det grove brød.

Hans Børli

Luke nr 9

Trassvisa hennes Tora

Je sto og stødde veggen mens æille andre dæinse,
je prate litt om vind og vær og hørde fela let.
Je ville gjenne vøri med, men jeg var bratt i nakken
og kaste håret bakover, men neiggu om jeg gret.

Ved døra sto en bortglømt gutt, jeg ville itte sjå på’n
Hæin hadde med en dram tel trøst i æill si ensomhet.
Hæin ville engasjer, og så torde hæin det itte.
Hæin tok og kamme håret sitt, men nieggu om’n gret.

Så gikk je sakte hemover, hæin nådde meg på vegen.
Vi gikk som vi var børrføtte mot livets hemlighet.
Vi leides gjønnom skauen med to like redde hender.
Vi sa itte et kløyva ord, men neiggu om vi gret.

Om mårån sku vi skjeljas i et kors ved vegaskjellet,
Og lykka kæin en itte ha i æill evindlighet.
Je bære såg i aua på’n og så såg hæin i mine.
Det var som dogg i måråsol, men neiggu om vi gret.

Alf Prøysen

Luke nr 10

Spør ikke om kjærlighet

Spør ikke om kjærlighet varer.
Det vet du den ikke gjør,
hvem du enn er som spør,
og hvad du enn svarer.

Spør heller om kjærlighet kommer
med vårens svale, som dømmer sin egen sommer
til høst og dvale.
Spør ikke forelskede sjele!

Etter en vår og sommer
skal høsten stryke det hele, tung og hård
og kald…
Spør ikke hvad kjærlighet lover.
En vinter lang kan hende den sover i en sang.

Herman Wildenvey

 

Luke nr 11

To tunger

To tunger har mitt hjerte.
to viljer har mitt sinn.
Jeg elsker deg bestandig,
og jeg blir aldri din.

Dypt i det røde mørket
fikk livet dobbelt form.
Der kurrer det en due.
der hvisler det en orm.

To tunger har mitt hjerte
hør på det likevel.
Bli hos meg og gå fra meg
og frels meg fra meg selv.

Inger Hagerup

Luke nr 12

Storbjørka

Storbjørka stend åleine
På ein voll der fjellgras gror.
Ho hev friske sterke greiner,
Vokse frem av karrig jord.

Ein gong var ho ung og vever,
No hev ho mektig rot og stomn.
Men mange sår i bork og never
Fortel om fredlaus vintersomn.

Ho var det sikre landemerke
Oppe i fjellet der ho stod.
Ho var symbolet på det sterke,
På indre harmoni og ro.

Men ein gong vil bjørka sovne
Frå ei verd med splid og vold,
Stomn og greiner langsomt dovne.
Morken bort og verta mold.

Oddmund Moldskred

Luke nr 13

Storby-natt

Jeg går og drømmer i den lange gate 
på bunden av den milevide by.
Så langt jeg øiner løper denne flate
som skinner med en glans lik valset bly 
i skjæret fra de høie buelamper. 
For det er natt. Og det er lyst og godt
her nede på de asfalterte dybder. 
Forlengst er dagen og dens mørke gått.

Nu er tiden da de gode sover. 
En klokke slår den annen time inn.
Det runger langsomt fra et sted høit over
de mange buelampers hvite skinn. 
Som i en veldig tunnel klinger lyden 
av mine skritt imellom vegg og vegg. 
En kvinne smyger hånden i min lomme, 
og henger ved mig som en sulten klegg. 

En prikk av lys blir synlig langt derhenne 
hvor gaten ender i en loddrett sprekk. 
Der differ av en lyd jeg skulle kjenne... 
Og prikken blev en bil. Men den er vekk. 
Jeg hører motorsurret langsomt svinne 
langt inne mellem disse tause hus. 
Men fjernt, som fra en kjempestor konkylje 
slår byen ut sitt monotone sus. 

Og varm av lykke går jeg og kjenner 
i dette dyp har jeg mitt hjem, min rot. 
For her er allting skapt av menneskehender -
fra lyset ned til stenen ved min fot. 
Her blinker ingen stjerner gjennem natten 
som stumme trusler om en evighet, 
her hvisker ikke mulmet mot mitt øre 
sin uforståelige hemlighet. 

 

Rudolf Nilsen

Luke nr 14

Tidlig sommermorgen

Det var solskinn på min sommerø i morgen henved fire,
og det suste høyt og hellig i en konglesvanger gran.
Og en røst fra selve himlen jog mig atter til min lire,
og min lyre lød så skjønt, som var den åndet på av Pan.

Og min ø den lå så barnemild og smilte vel til nogen,
ja kan hende til en gud, som intet gudenavn har fått.
Og det var som om en skaper gikk og nynnet gjennom
skogen
om at allting var vidunderlig og såre, såre godt.

Og slett aldri kunde himlen mere morgenblå seg høine,
over sol og jord og jammerdal og aker, eng og vang.
Og små blomster stod langs stiene med åpne arr og øyne.
Tenk, de takket for den nåde å få blomstret enn en gang.

Men så fløytet der en sangfugl mellom morgendiamanter,
og den innbød Gud og verden til en kongelig konsert.
Og skjønt Gud og verden regnet den til skogens dilettanter
gav den sangen da capo, som dens hjærte hadde lært.

Kjære sanger, hvor du trøstig disket opp med denne trille;
skjønt du mener som så mange, at en tone er ditt alt;
du lar ingen mismotsanen fra din dyre sang dig skille,
du har aldri presentert dig som no’ jordens lys og salt.

Der er sangere i verden med forunderlige evner,
og de opper sig og skriver sine sanger i en bok.
Der var også mangen sangersjel, som verden aldri nevner,
og som sang til salig tidsfordriv og glemtes i sin krok.

Der var solskinn på min sommerø i morges henved fire,
og nu sammen harmoneres der et sangkor i en gran.
Jeg vil selv akkompagnere med min morgenstemte lire...
Hvilken lykke for en lyre, dette åndepust fra Pan.

Herman Wildenvey

Luke nr 15

Aldri

Og det blir gitt oss øyeblikk av nåde
da vi får se, og da vi selv blir sett.
Men aldri vil du fullt og helt forså det
at du og den du elsker, er blitt ett.

Og som en nova, tent på nattehvelvet,
Er dette lys som lever mellom to.
Men aldri vil du tvile på at selve
din evighet består i denne bro.

Så lukker mørket seg. Og du kan vente
et liv på det som aldri siden skjer.
Men aldri vil du fatte hva som hendte,
når to som elsket, ikke elsker mer.

Andrè Bjerke

Luke nr 16

Tolv traner

Tolv traner
i låg flyt over toppene.
Tolv vide vengepar
i rekke .. rekke .. rekke …
Ei vinget line av vårsangen
som Gud dikter
bak fjella i sør.

Jeg står i suset av vengslaga
ei stutt, pulsheit stund. -
Det er snø på myrene ennå, tenker jeg,
- og is på vatna.

Selv Gud dikter forgjeves
i dette tause landet,
dette krokrygg-landet
hvor menneskene ser opp
bare hver gang de spår uvær
snø på myrene,
is på vatna.

Hans Børli

Luke nr 17

Liten gut fortel

Eg fekk det ordet eg var tverr
og lei og vrang og sky og skjerr.
Eg ikkje anna høyre fekk,
og sturen var eg kvar eg gjekk.

Visst er eg vrang og vond og sur,
eg må vara slik dei trur.
Så hende det ein vakker dag
at all ting fikk eit anna lag.

Igjennom veggen høyrde eg
at nokon tala godt om meg.
Eg ville ikkje lyde på,
men stilde meg så lett på tå.

Og høyrde eg før eg smeit meg ut:
«han er så grei og gild den gut».
Eg kvakk litt til, men var så glad
då eg fikk høyra kva dei sa.

Eg gøymde meg og sto og gret,
men alt i kring vart så ljost og let.
Og midt i gråten tenkte eg,
at når dei trur så godt om meg
då skal eg jamn syna dei
at eg kan vara god og grei.

Dei godord gjorde dagen bjart.
Å du, kor hjertevarm eg vart.

Jan-Magnus Bruheim

Luke nr 18

Hvem drepte den blå fuglen?

Gud sa du?
Bare et møllspist gammelt julenisse-skjegg
slengt vekk i mørket innpå skrotloftet.
Tilbake har vi
all vår materialisme, rasjonalisme,
psykologisme -
naken og grå som
et fattiglem under avlusingen.

Hvem drepte den lille blå fuglen
med morgenstjerna i strupen?
Våre sanger er kommet for nær jorda nå,
de låter som grashoppegnissing
før tordenværet.

Hans Børli

Luke nr 19

Nocturne

En lampe på bordet brenner
og lyser blekt over år.
Jeg skriver dikt mine venner,
og dikt etter dikt forgår
stumt under mine hender.

Endelig litt å sitere…
for dem som må skrive selv:
Jeg vil ikke skrive mere.
Jeg skriver allikevel,
Herren velsigne dere!

Ensomhet er fornøden,
stumhet er på sin plass.
Natten er morgenrøden
om noen timeglass…
Er der et dikt efter døden?

Herman Wildenvey

Luke nr 20

Skeiserenn

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du kan ikkje fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraft
og held lag ei stund.

Men han glid ifrå deg,
glid ifrå deg, glid ifrå deg -
Snart er han heile runden fyre.
Det kjennest litt skamfullt med det
same.

Til det kjem ei merkjelig ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!
Og du fell inn i di eigi takt
og kappstrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

Olav H. Hauge

Luke nr 21

Vakker og god

Han sat der og så på henne
og tenkte så rare ord.
Så våga han til å seia:
«Du er så vakker du, bestemor!»

«Å nei», svara bestemor
med ein sukk.
«Du kan ikkje seia
at eg er vakker,
som er berre skrukk-i-skrukk!»

Då såg han ho inn i augo
og tagde still.
Men tenkte med seg:
Det finst ingen annan,
som er så snill.

Sidan møtte han livet -
Det både gret og lo.
Møtte med varme og kulde,
som smeikte han, eller slo.
Det gav han ei visse:
At vakker,
er berre den
som er
god!

Jan-Magnus Bruheim

Luke nr 22

Og nettene har ikke navn

Nettene har ikke navn. Ikke som dagene!
Men kanskje de har andre, gåtefulle navn!
Om natten, når kjærlighet kaller vårt vesen
i en annen som roper vårt navn.
Eller når vi trygler kjærligheten om nåde
i en annens navn som vi stønner.
Om natten, i en vev av galskap, lykke og redsel
som revner i alle sømmer
og vi river oss opp på hverandres lengsler
og nettene som ikke har navn...

For nettene har ikke navn, ikke annet
enn ditt og mitt, feberhett hvisket i mørket.
Mot mørk, het og forblindet pust
blir vår egen hunger gjenkjent.
Og likevel ber vi hverandre om navnene våre.
Og et navn som rykker oss ut av oss selv
et navn som vi kan hvile ut i.
Og nettene har ikke navn...

De elskende som hvisker; "Elsker, elsker
du meg?" inn i en annens navn, om
og om igjen hvisker de om sin ensomhet
i den annens navn, blir de noen gang
forstått? De elsker hverandre.
De kaller på hverandre, de leter
etter navnene sine, De har navn nok
men ikke det ene forløsende navnenes navn
Og nettene har ikke navn...

Nettene har ikke navn.
De gjør oss til kropper, til kjærtegn
som vi i fortvilelsens favntak
kryster for mening, nytelse eller glemsel.
Netter som aldri metter oss på det
eneste vi ber om, evighet, netter
som graver hull i oss og åpner oss og
slipper alle kjærlighetens ulykker inn i oss
alle dens minner stjerner smertefulle sting.
Å, hvorfor har ikke nettene navn...

Men nettene har ikke navn
Vi jager hverandres ansikter, langt inn
i lekens blindgater, vellyst-bleke
river vi maskene av hverandre, Og møter
de samme ansiktene, den enes blikk
forstørret i den annens, et alvor uten
grenser, uten skjulesteder, dyp som
natten er vårt leie, i sengen som i graven
bærer den ditt ene hemmelige navn
Og nettene har ikke navn... 

Stein Mehren

Luke nr 23

Vuggevise og godnattsang nr. 4 

Det hvisker en vind
I blomstrende lind
Den hvisker om lykke, og lykken er min:
I liten seng
Med to små armer strakt opp,
En liten, sovende barnekropp.

Og månen er ny,
Den seiler i sky
Den seiler over den sovende by
Og alt er fred,
Som der blir fred på vår jord,
Når mennesket sover, og gresset gror.

Og snart blir det dag,
Og snart blir du stor,
Og du skal forlate din far og din mor.
Vær god, mitt barn!
For om det onde må skje,
Er intet så ondt, som at du er med.

Om du blir sterk,
La de andre få rå!
Og hevne dig aldri; det taper du på!
Men se ikke kold
På urett og vold!
For dem som er små, skal du være et skjold.

Så lapper vi sko,
Så bygger vi bo,
Og det må vi verge; den kampen er god.
Vi må ha hus
Og munnen ha mat;
Men hjerte kan ikke leve av hat.

Arnulf Øverland

Luke nr 24

Julenattsbønn

Til de som vandrer hvileløst ute i mørket
Til de utstøtte, til døgeniktene og
drukkenboltene.

Til loslitte uteligggere.
Til ensomme gærninger som roper ut
sin angst mot nattehimmelen...

Til utslitte husmødre og oppofrende hustruer …
Til alle skilte “annahverjul” foreldre som lengter etter
ungene sine i julenatta.

Til nattevakten som våker trofast
ved sykeleiet.
Til taxisjåføren som følger min gamle
nabo trygt inn i natt.

Til redde unger i hjem hvor alkoholen
har bytta plass med jesusbarnet.
Til alle redde dyr, gitt som ubetenksomme
julegaver...

Til de som har mistet og ikke tror livet kan
leves etter tapet.
Til de som aldri har eid, men bærer lengselen i seg...

Til han som slukker lysene når siste gjesten
har snublet seg hjem.

Til hun som IKKE er jomfru Maria på hjørnet av
Skippergata og Karl Johan.

En tanke til alle de jeg ikke kan nå...

Måtte Vår Herre holde sitt lys over dere
denne julenatten...

Hanne Trine Ringstad