Fra boka ”Småstubber fra storskog og fjell”
P.F. Stensballes forlag 1987

Forfatter: Helge Søraa

Senhøstmorgen med sporsnø og omkring null grader. En alle tiders start på en rådyrjaktdag.

Jaktlaget er samlet og diskuterer dagens strategi. Vi har et ganske fint jaktområde med fellingsrett på 3 dyr. Stordelen av terrenget er skogkledd med noen små snaufelt og villenger innimellom. Etter flere års jakt i samme terreng er vi ganske bra inne på postene, og hvilken ”bestykning” som passer. En mauser-rifle, en vanlig dobbeltløpet hagle samt to kombinasjonsgevær er bevæpningen vi har stanset opp ved. Mauseren er på grunn av det forholdsvis flate terrenget henvist til bare to-treposter, mens kombivåpnene er anvendelige over hele området. Dessuten har vi noen trange ”hara-poster”, der dyra vanligvis kommer på nært hold og i stor fart. Der er dobbelt-løperen suveren. Faktisk er de fleste av dyra vi har fått de siste årene felt med hagle, og for det meste på avstander omkring 12-15 meter. Et korrekt plassert hagleskudd har for øvrig en helt suveren virkning. De fleste dyra faller på stedet. Ingen har gått unna mer enn 50-60 meter etter skuddet, og det er forholdsvis beskjedne kjøttødeleggelser. Vi har ofte opplevd det motsatte med mauseren.

Første drevet starter så snart det er lyst nok til å se eventuelle rådyr skikkelig. Skjønt drev er ikke helt den rette benevnelsen. Tre mann er riktignok på post, men fjerdemann går ikke ut for å drive. Hans rettighet er å jakte for å komme innpå og felle dyr. Postene er bare en sikkerhet når han er uheldig og skremmer. Stilljakt på rådyr er vanskelig, og som en følge av det, felles langt de fleste dyra på postene. Men spenningen har han i fullt monn likevel. Sjansen er jo der hele tiden.

Forresten, fire deltakere er feil å si. Vi har en femte deltaker – ei lita buhundtispe. Gløgg og rask i oppfattelsen. Uten den hadde vi måttet vente på sporsnø, men nå kan vi starte jakten så snart den er tillatt, og her er det 25. september. Tidligere i år har vi vært her to ganger. Begge gangene hadde vi dyr her, men jakten lykkes ikke på grunn av ustabile vindforhold.

Rådyra er vare som en radar, og det må nesten sies å være flaks med i bildet hver gang det lykkes å felle noen her inne i skogen. Lettere er det nok å skyte dem i grålysningen når de beiter inne på jordene, men det er ikke akkurat det vi forbinder med jakt.

Slagplanen er lagt og jegerne fordeler seg. Hundemannen stikker til skogs, og vi andre går til de tildelte postene. Jeg har fått post lengst i vest, nesten innved grensa til naboterrenget. Ei smal glissen stripe med skog mellom ei ganske stor myr og et snaufelt. Halvparten av skuddsektoren mangler bakgrunn, og er således reservert for hagl-løpet, mens resten kan beskytes med rifla. En velegnet post for kombinasjonsvåpenet.  

Det er i grunnen mye å oppleve når en sitter slik på post. Lyden fra trafikken framme på bygdevegen for eksempel. Kanskje den duren fra traktoren til John, når han kjører melka. Der høres intenst tostemmig hundeglam, altså er det noen fremmede inne på gårdsplassen til Torleiv.

Det er farlig å fordype seg i slike betraktninger. Oppmerksomheten blir sløvet, og med et rykk er jeg tilbake på posten med full oppmerksomhet. Nesten en time er gått, og noe vil sikkert snart hende hvis det var dyr i området der hundeføreren gikk inn. Jeg blir oppmerksom på en liten bevegelse inne i baret på et lite grantre et stykke foran meg. Tommelen er plutselig i ferdigstilling, men så dukker en granmeis fram. Nervene faller til ro igjen, men i det samme er konturene av et rådyr der. Dyret glir merkelig stille og lydløst fram i småskogen. Jeg venter litt for å se om det er flere. I en flokk er det som oftest den beste avlsgeita som kommer først, og den vil vi helst spare. Ganske riktig, straks bakom kommer det to dyr til. Først et årslam, og deretter et ”smaldyr”, ei geit fra i fjor. Forskjellen i størrelse er ikke påfallende, men den er litt høyere, og litt lengre i halsen enn årslammet. Med det samme geita passerer meg og rykker til idet den får teften av meg, svinger geværløpet mot den siste i rekka og skuddet går. Anslaget av haglene er tydelig å se i hårlaget over hals og bog, og dyret går rett ned. Med det samme skimter jeg en bevegelse i øyekroken, men ikke så klart at jeg ser hva det er. Kanskje det er bukken, han bruker gjerne å være så forsiktig at han kommer litt bak, for å se forholdene an. 

Jeg sitter så stille som mulig, lister bare inn en ny patron i hagleløpet og lukker geværet så lydløst som jeg kan. Ingenting mer er å se, men noen minutter senere kommer et skudd inne fra skogen, og straks etter blåser skytteren i tomhylsa. Altså har han fått et dyr.

Jeg huker tak i dyret jeg skjøt og begir meg til samlingsstedet ved bilen. Der får jeg høre nærmere enkeltheter fra den andre heldige skytteren:
Det er massevis av spor inne i skogen, og uten hund ville det vært svært vanskelig å finne ut hvor dyra stod. Men hunden både hørte og luktet hvor de hadde slått seg til, og ved en forsiktig framrykking hadde han kommet så nær dem at han så et par av dyra med det samme de trakk innover mot min post. Da det smalt hadde han satt kursen mot posten, sikker på at det var slutt på dagens jakt. Etter bare hundre meter bråstoppet hunden plutselig. Det gløgge buhundfjeset ble et øyeblikk vendt mot jegeren, liksom for å varsle om at ”nå hender det noe”. Deretter stirret hunden som hypnotisert mot et bestemt punkt, og han fikk se konturene av et rådyr som hadde stoppet og trykket inne i et tett kjerr. Dyret følte seg sikkert ikke oppdaget og ville avvente hva mennesket ville foreta seg. Hundemannen trodde straks at det var et påskutt dyr, og mauseren gled fort til skulderen. Bakgrunnen var sikker, og dyret falt på stedet. Det var en liten bukk som dessverre alt hadde felt horna.

Ikke alle rådyrjakter forløper så lettvint som denne. Mange er de turene som ikke gir uttelling i form av felt vilt, men turen i seg selv har jo likevel sin verdi. Denne historien understreker vel til en viss grad verdien av å ha en brukbar sporhund på laget. Det er nok dessverre mange rådyr som gjennom årene har ligget og pintes og dødd en langsom død i skogene rundt omkring. De har en enestående evne til å gå i ett med terrenget, men en hundenese har små vanskeligheter med å finne fram. En god bandhund er også en effektiv medhjelper under selve jakten. Buhund, som vi  bruker,  er en lett hund å gå med, og kan læres opp til nesten all slags jakt.

Rådyrjakt med drivende hund er ikke tillatt her hos oss, og følgen av det er at alt for mange jakter uten hund. De fleste hunder her omkring er elghunder, og eierne er livredde for å ”skjemme dem bort” med å bruke dem på rådyr. Hvor berettiget dette er, skal jeg ikke debattere, men vil igjen slå et slag for pålegg om at jaktlaget skal ha tilgang på ettersøkshund for å få jakte. Et rådyr har jo like sterke smertefølelser som både elg og annet vilt, eller hva?

Nesten hvilken hund som helst kan trenes opp til å gå blodspor, og jeg tror at en hver jeger vil være glad for at han tok arbeidet med dressuren når han virkelig får bruk for en ettersøkshund. Alle som driver jakt vil før eller senere komme opp i den situasjonen. En hund som arbeider etter skuddet er like verdifull, og kanskje mer, enn en som arbeider før viltet kommer for skudd.    

Bli en ansvarsfull jeger. Tren opp puddelen, fårehunden eller hva som er tilgjengelig av hundemateriell. Det blir triveligere å jakte, og langt mer interessant å være hund.