«Fonken» var svart som sot, med kvit haletipp.

Han var buhund på Storsteigen Landbruksskole. Sauehunden kom fra Jæren. Det var ingen hvem som helst. Den installerte seg i Bestyrerboligen på blekkplata under komfyren på kjøkkenet.

Vestlendingen satte seg raskt inn i arbeidsforholdene. Etter en inspeksjonsrunde med far min, overtok han oppsynet med landbruksskolens kuer, sauer, griser og høner.

Sauehunden døpte jeg «Telefunken» etter radioapparatet i stua. Senere forkortet vi det til «Fonken». Det ble enklere slik.

Det var en koselig venn å ha i huset.

Han slo seg gjerne med på skoleveien, men snudde oppe ved kjerkesvingen, før han tapte landbruksskolen av syne. Da diltet han si’lengs ne’att i Steijela, for pliktene kalte.

Smågrisene hadde han alvorlig tak på. De holdt til i nautgarden om sommeren. Da smatt de ut gjennom et lite høl i fjøsdøra. Da de skulle innatt, overtok «Fonken».  Han godtok ikke avstikkere fra smågriser, som ikke ville legge seg om kvelden. Disse plukket han fram bak måssålass, høykjerrer og 60-liters mjølkespann.

Med «Fonken» bjeffende i griselabbene, gjaldt det å komme seg innadørs, før det tetta seg tel ved fjøsdøra. Her oppstod rystende scener, når vettskremte grisonger pressa seg samtidig gjennom hølet.

Spelsauen tok han greit – og falt det seg slik, kunne han også skremme egget ut av ei høne.

Men avlsoksen på Storsteigen hadde han respekt for. Da stod «Fonken» trygt bak grinda og markerte seg med et par korte og advarende bjeff.

Det var først utpå høsten «Fonken» tok fram hele reportuaret. Da drev han Storstei-budskapen hemmat fra sætra i Egnund-dalen under stor ståhei.

I Steijela møtte ongan opp. Oppildnet av tilrop, ville «Fonken» vise krefter. Ved Gammel-skula gøv’n løs på schæfer’n hans Martinius. Var’n først i farta, skulle han også sette dette beiste på plass! Uten forvarsel satt «Fonken» i strupa på’n. Schæfer’n likte ikke det. Han slengte vestlendingen over trågjerdet og ned i potetåker’n til Anders Nordistuen. Med halen mellom beina tok «Fonken» snartveien hematt.

 

Men dagen etter var’n i sving att.

Da tok potetopptakinga til. I ly for sur nordavind lå han bak ei potet-tynne. Her fulgte han årvåkent med, når gardbestyrer Edvard Sæter kjørte potetopptaker’n på Prestgardsjordet. Det var gaffeltenner som rota godt opp i risa. Poteter, jordklomper og småstein sto som ei vifte i lufta. En snørrete potetplokker som satt og venta med brokbaken neri sinkbøtta, måtte på’n igjen.

Etter dugurdskvila dukka det opp to innpåslitne skjærer fra et skjor-reir nedve’ Glåma.

De hadde hatt kontakt med «Fonken» før. Nå hadde de stukket hodene sammen og pønsket ut noe nytt og dristig. Den ene nappa «Fonken» i halen. Den andre satte seg på ryggen.

«Fonken» rørte seg ikke.

Så kom skjæra bak og satte seg foran.

«Fonken» lå dørgende stille.

Da skjæra tok et hopp nærmere, slo «Fonken» til!

Bortover potetåker’n bar det – Skjæra foran, vestlendingen etter med rompa rett ut. Begge to hadde samme fart.

Nå gikk alvoret opp for skjæra, som flaksa halvmeter’n over potetrisa og ikke fikk betryggende høyde. Fugger’n hadde grunn til engstelse. Han som lå bak og glefste etter halefjøra, var ikke vennlig innstilt.

Flukten over potetrisa ble skjæras siste. Den fløy rett i trågjerdet med saue-hunden etter, så det sokk i nettingmaskene.

Tummelumsk kom «Fonken» seg på beina att.

Skjora ble liggende for godt.

Med et korrigerende blikk på plageånden, dilta «Fonken» logrende attende til arbeidslivet.

Sjøltilliten var gjenopprettet.

 

Da «Fonken» utpå efta’sia tok en inspeksjonsrunde i Stei-jela, dukka schæfer’n hans Martinus oppatt.

Triumfen over skjora hadde gjort «Fonken» overmodig: - Nå skulle «Martinius-bikkja» få att for seilasen over trådgjerde.

Blodig og vilt gikk det for seg. Da kampen var over, lå «Fonken» att oppi jela.

 

Det ble stusselig på kjøkkenet denne høstkvelden. Under komfyren lå det ikke lenger en sotsvart sauehund fra Jæren, med kvit haletipp, og koset seg på oppvarma blekkplate.

 

Fra boken Lykkelig er den … av Kjell Aukrust

Med tegninger av forfatteren