En av mine drømmehunder av rasen tysk mittelspitz er Damirazin Cherokee. Han ble også pappa til Suis valpekull. I dette kullet ble det født en liten kleinspitz-tispe, Cascilius Princess Celica.

Etter at jeg hadde levert Suis to valper, så jeg at Cherokee var bestefar til et kleinspitzkull i Finland. Jeg var så heldig å få lov til å kjøpe den vakreste og beste tispevalpen.

3.november kom jeg hjem fra Finland med min lille drømmevalp – Ella (Gabriella Galliano).

Jeg var så lykkelig for at jeg fikk sjansen til å få en sånn herlig valp. Hun var alt jeg hadde drømt om og ikke minst hadde hun verdens beste mentalitet.

Ella var sjekket av veterinær dagen før og alt var ok i følge helseattesten. Siden jeg regnet med at alt var i orden, så tenkte jeg ikke på at jeg skulle sjekke hennes bevegelser. Oppdretter reiste den lange veien hjem og jeg sjekket inn på flyplassen. Jeg tok Ella med på et toalett og slapp henne der for at hun kunne tisse på en avis (hun var vant til det) og da så jeg for første gang at hun haltet litt på høyre bakbein. Men jeg trodde kanskje at hun hadde forstrekt seg på et eller annet vis. Vi reiste hjem til Norge og hun fortsatte å halte da vi kom hjem. Jeg trodde absolutt ikke at det var noe alvorlig, men siden vi skulle begynne på valpekurs 20.11, så ville jeg vaksinere henne mot parvo. Jeg sendte en mail til oppdretter og skrev at Ella ikke gikk så bra på sin høyre bakfot og at jeg hadde fått time hos veterinær.

Som vanlig sjekker veterinæren en valp nøye før man vaksinerer. Jeg spurte om han kunne sjekke høyre bakfot fordi hun haltet. Veterinæren sjekker og forteller meg at kneet er permanent ute av ledd og at hun har patellaluksasjon grad 4. Jeg blir helt sjokkert og vil ikke tro hva jeg hører. Han tilkaller enda en veterinær som er benkirurg og opererer minst et tilfelle av patellaluksasjon i uken. Hun sier også at det er grad 4. Der og da bryter jeg helt sammen og gråter flere liter med tårer. Og enda flere tårer blir det når begge veterinærer sier at siden Ella er så ung (8 uker), så er det ingen framtid for henne. Så de anbefaler avliving.

Jeg reiser hjem og ringer oppdretteren til Ella som selvsagt ble like sjokkert som jeg ble. Jeg forstår godt oppdretters reaksjon da hun tross alt hadde fått Ella sjekket hos veterinær dagen før jeg hentet henne. Så hun ville at jeg skulle røntge Ella. Jeg fikk time til røntgen torsdag 5.11. Jeg tilbyr meg å komme tilbake til Finland med Ella i tilfelle det finnes noen spesialister der som kan operere. Samme dag reiste oppdretter bort og var ikke tilbake før mandagskvelden. Tirsdag ble det en del diskusjoner og endelig på torsdag i forrige uke fikk jeg beskjed om at hun allikevel ikke ville ha valpen tilbake. På fredag tok jeg kontakt med min faste veterinær (som hadde vært på ferie uken før). Jeg sendte da røntgenbildene til henne og så skulle hun diskutere dem sammen med en spesialist på benkirurgi (i tilfelle valpen kunne opereres). Spesialisten (Master of Small Animal Science, veterinær Tore Berg ved smådyrsykehuset i Gjøvik) kunne ikke sjekke bildene før mandag og da ble også bildene sendt til veterinær nr 5.

I mellomtiden var min mann og jeg fast bestemt på at vi skulle gjøre alt vi kunne for å redde Ella. Finn søkte på nettet og satt foran pc’n i mange timer. Han sjekket side opp og side ned i inn- og utland. Vi forstod så pass at Ella måtte opereres to ganger, en gang når hun var ca 4 måneder og en gang etter at hun var ferdig utviklet.

Mandag formiddag reiste jeg til Oslo for å besøke Ally Macbeal og Oddveig og jeg fortalte henne at vi var veldig optimistiske på at dette kunne gå bra. Jeg spurte til og med Oddveig om hun ville passe Ella i februar når vi dro på ferie…

På vei hjem fra Oslo fikk jeg telefon fra min faste veterinær at de hadde diskutert røntgenbildene og at lårbeinet var så deformert at de anbefalte ikke operasjon og at det aller beste for Ella var at hun fikk sovne inn.

Min mann Finn og min sønn Erik tok et tårevått farvel med en valp som hadde krøpet langt inn i hjertene våre og jeg reiste den tunge veien til klinikken. Min faste veterinær som også er kiropraktor ga Ella en sprøyte for at hun skulle slappe av. Hun sjekket kneet og sa at det dessverre var umulig å luksere tilbake og at Ella har vært sånn fra hun var født.   

Ella er i hundehimmelen nå (hun fikk sovne inn 16.11.09), vi valgte å høre hva 5 forskjellige veterinærer anbefalte oss å gjøre fordi resultatet av en operasjon var høyst usikkert.

Ella ble svakere for hver dag i sin høyre bakfot og hun ville ikke hatt noe godt liv. Det fantes dessverre ingen mirakeldoktor som kunne redde henne. Selv om det var det vi ønsket av alle våre hjerter!

Kinesisk visdomsord

Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet med spisser som risper.
Det gjør vondt, forferdelig vondt til trekantens spisser er avslitt og bare en kule er igjen, som glir rundt uten smerte.
Sorgen er en prosess som tar tid, men den tar slutt.
Hvor lang prosessen er, beror på hva vi har mistet, hvilke ressurser vi selv har, hvilken støtte vi mottar fra omgivelsene våre.

Men når gleden over det du har hatt, overskygger savnet av det du har mistet, når du vet at du aldri ville unnvært det du har tapt, selv om du var klar over at du en gang kanskje måtte gi slipp på det, da er trekantens spisser avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte.