DEILIGE DIKT IV

 

 

Hei

Det du vil ha
er ikke en
å legge deg med
nei -
du vil ha en å våkne med
smile og viske
hei

Atle Hauge

 

 

Vestenvinden

Jeg møtte vestenvinden
på vegen heim i kveld.
Han kom fra landet bakom
de skymme solfallsfjell.

Da sa jeg: - Du som ferdes
så søtten tusens langt,
du tusket vel med mye
du rusket vel i mangt?

Og vestenvinden svarte:
- Vær viss på det min bror,
at jeg har løftet litt på
de fleste skjørt på jord.

Og jeg har strøket toppen
på Gurisangkers fjell.
Og jeg har rørt ved vingen
til englen Gabriel.

Og jeg har tørket høyet
som Granli-gubben slo:
Og jeg har vogget djunker
på elva Hoangho.

Men størst for deg er dette
som sist du høre får:

Jeg strauk det mjuke kinnet
til jenta di i går.

Hans Børli

 

 

 

 

Hverdagsbetraktning

Hver dag
er en hemmelig usett glede
en skinnende mulighet.
La oss bruke den
som om den var den ene.

Hvor mange vi får
er det ingen som vet.
La oss fylle hver dag
med lys og varme.
La oss slåss mot
det mørke og grå.

Hver dag
er en hemmelig usett glede
dagen er livet
livet er nå.

Ukjent

 

 

Lysande andlet

Andleta dykkar
lyser på himmelen over Oslo
over Utøya

og så lenge vi lever
skal dei lysa i oss
og vera vårt lys
i landet

og når vi har teke oss over
til dit du no er
og kanskje har fått del
av ditt lys
skal ditt andlet alltid lysa
i den som då er att
og gjeva landet lys

For du gjekk føre
vi kom etter
men de gjekk føre
og gav oss lys

Jon Fosse

 

 

 

 

 

 

De voksnes fest

Hva var det som foregikk
på de voksnes fest?

For timer siden var du sendt
inn i søvnen.
Forsvarlig innpakket
i dyne, godnattkyss og aftenbønn.
Og de trodde du sov.
(Barn sover så lett!)
Men du lå med øyne
som morild i mørket;
Du lå med ører åpne som konkylier.
Du lå i en våkenhet, stillere enn søvn
og lyttet...

Fra stuen nedenunder
steg det latter opp.
Som bobler fra et havdyp,
steg og brast
mot ditt vannspeil av lysvåken taushet
Fra dypet der nede
klinket og sang det.
Surret det gåtefullt
likesom fra kvernen
som maler på havsens bunn!

Hva var de voksnes fest?
Hva var det for et fjernt og forbudt konkyliedyp av et eventyr
som alltid begynte å tone
efter leggetid for barn?

Det måtte være de stores
havmørke hemmelighet.
Selve den
som gjorde dem til voksne
veldige vesner,
med allvitende øyne
og havfruesmil...

Der lå du
i barnets forsmedelige fangedrakt,
buksebjørnen.
(Du skal sove nu! Sove!)
Det drømte i morilden:
"Når blir jeg stor?
Når får jeg vite det?"
Og det svarte en dønning av sort, vill sorg:
"Å det er lenge til!
Lenge til! Lenge til!"
....

Din fangetid er endt.
Du er selv kommet ned i stuen,
og ingen dikterer deg lenger din leggetid.

Nu klinger din egen stemme i selskapet
("skål, mine venner!")
opp mot et lyttende barneværelse.
Nu vet du hva som skjer
på de voksnes fest.
Nu vet du at havets hemmelige verden
ikke er vunnet, men tapt.

Det var ikke de der nede som levet
i det du hørte fra dypet dengang.
I deg var festen. Konkylien. Og havfruen.
Og i deg var kvernen
som maler på havsens bunn!

Andre Bjerke

 

 

Juninatt

Og det er juninatta
høgt over skog og fjell.
Og det er grøne lunder
der mørket itte fell.
Og itte får je sova,
og itte vil je hell!

Og det er midnatt-stønna,
som har så luftig lin
og stryk i lyse enger
og dynker dem med vin.
Og alle blømer anger,
og alle auger skin.

Og itte kan je lover,
og itte vet je bud
for alt som gror og yrer,
syg saft og fanger skrud.
Je bare lever i det
og kjem på namnet Gud.

Og det er gammel-kvenna
som mørkner ved en bekk
og mæl om folk som fór her
med påså og med sekk.
Du søv i natt,du møller,
men dotter di er vekk.

Sarr siriser i graset,
syng taltrost i li,
je har mi eia vise:
Je er hos jenta mi.
- Sov godt og lenge, møller,
hos meg er dotter di.

Det flyg inn vers åt visa –
som blomsterstøv med vind.
Og du er i dem alle,
frå deg flyg versa inn
så fort som je dug synge,
så djupt som je har sinn.

Je er så glad og bange.
Je er så redd med ett
for veke fivril-venger
og duft og spindel-nett.
Det står e bjørk i skogen,
men lauvet skjelv så lett.

Det står e bjørk i skogen,
og lyse krona svell
og sitrer om en lengsel
som lyt få vara tel.
- – -
Nei itte får je sova
og itte vil je hell.

Einar Skjæraasen

 

 

 

Gudstjeneste

Jeg sitter her i en kirke
av skogsduft og dogg og dag.
Linnea ringer til messe
med lydløse klokkeslag.

Og presten har intet ansikt
og preknen har ingen ord.
Det hellige sakramente
er angen av vårlig jord.

En løvsanger kvittrer ved rede
en bille bestiger et strå.
Og dypt i den signede stilllhet
hører jeg livshjertet slå.

Det finnes en tillit i verden
et lys over store og små.

Hans Børli

 

 

Ord er kunst

Å blottlegge tanker,
er dans uten klær...
Modig og smågal,
med skjelvende knær...

Skapes det latter
og hånlige blikk?
Eller gir ordene
rosende nikk?

Pennen slår krøller
og langstrukne strek...
Huden gir nupper
og kan virke blek...

Uansett form,
det er dans for en sjel.
Ord er en kunst
som gjør mennesket hel.

Ann-Heidrun Ruud

 

 

 

 

 

Morgon

Når morgonens sol genom rutan smyger
glad och forsiktig
lik ett barn, som vil overraska
tidligt, tidligt en festlig dag -

då strekker jag full av vexande jubel
öppna famnen mot stundane dag -

ty dagen er du,
solen er du,
och våren er du,
och hela det vackra, vackra,
ventande livet er du!

Karin Boye

 

 

Brevet

Eg sit i kveld og skriv til deg
og kjenner orda spire.
Men enno står det berre eitt
og lyser på papiret.

Eit «kjære» berre, står det her.
Eg må vel finne fleire?
Men vide flakkar tankane,
som fuglar kringom reiret.

Det er så mangt et skulle sagt -
Fortenkt eg sit ved bordet
og tenkjer: kanskje er det nok
med dette eine ordet.

Eg ynskjer deg – kvarhelst du bur
langt burte eller nære,
at du kan kjenne varmen frå
det vesle ordet: Kjære.

Jan-Magnus Bruheim

 
 
 
 
For lenge siden

Det var på dypet av vår store by
En vårlig natt for lenge, lenge siden.
Vi pleide drive om fra kveld til gry
Min ungdoms venn og jeg i denne tiden.

For natten var så fyldt av grusom vår
At ingen hadde hjerte til å sove,
Og sinnet var så ømt av unge sår –
Så mange løfter som man skulde love.
Den natten bygget vi et drømmeslott
Med hvite saler, blanke marmorflater –
Det skulde ligge høit og sees godt
I sol og luft med åpne, lyse gater!

Da var vi kommet til en grå kaserne
Og våre slott var blitt så blå og fjerne.
Her var vårt hjem: den mørke murstensmassen
Som steg omkring oss i vårt gatedyp –
Et slott for dem som er på fattigkassen,
Et slott for lysredd og for solblindt kryp.
Og jeg kan ennu føle kuldegyset
Som gikk i oss, da vi blev stanset der.
Vi svor å sprenge oss en vei mot lyset:
En plass i sol for alle dem som lever her!

Hr. souschef! Det er meget lenge siden.
Og da jeg talte med Dem nu i dag
Så hadde De nok ganske glemt den tiden
Vi drømte om å kjempe store slag.
De børstet skjødesløst med lyse hansker
Et støvgrann vekk fra deres buksefall
Og talte lenge om de satans dansker,
Som trodde Norge var en oksestall!
De hadde vært på forretningsreise
Og konverserte litt Berlin og litt Paris
Og mente francen sikkert ville deise
Adskillig lenger ned enn hvad der sis.

De skjeldte videre på forbudstvangen,
Som skapte mordere av alle mann.
Man burde gripe radikalt til tangen
Og trekke roten på den syke tann.
Så kom De inn på bøker som De likte
Og gratulerte mig begeistret glad
Fordi nu nylig var en del av mine dikte
Blitt omtalt i et aktet høireblad…

Jeg skulde hilst Dem fra vår gård derhjemme
Og gaten vår og dem som lever der,
Men noget hendte plutselig min stemme,
Så den blev underlig og fjern og tver.
Jeg skulde hilst Dem fra de unge drømme
Som drog i kamp en vår for lenge siden.
De var vel altfor veke, altfor ømme,
Og segnet vel for tidens bitre viden.

Rudolf Nilsen
 
 
 
 
Om alle tre var like

Om alle tre var like
og alle blomar blå
og alle fuglar svarte
og alle dyra grå,
det trur eg ville gjera
oss meir enn vondt å sjå.

Om vi var like store
og gjekk i like klær
og om vi alltid hadde
kvar dag det same ver -
Det ville vera meire
enn trist å leva her.

Om alle hus var like,
med same mat på bord
og om vi tala saman
alltid dei same ord –
då vart det liten trivnad
her nede på vår jord.

Nei, dette rike mangfald
vi kringom oss kan sjå
av ymse dyr og fuglar
og tre og blom og strå –
At alt er skapt så ulikt,
er godt å tenkje på!

Jan-Magnus Bruheim

 

 

 

 

Våre små søsken

Vi har en liten søster
Vi har en liten bror
Som er litt anderledes
Enn andre barn på jord

De kom til denne verden
-det vanskelige sted-
Med mindre håndbagasje
Enn vi ble utstyrt med

Vi voksne er så kloke
i mening og i ord
Vår lille bror og søster
Blir aldri riktig stor

Vi har vår eng og åker
Vi har vårt kjøpmannskap
Og vi beregner livet
i vinning og i tap

Det er så lett å skubbe
De små og svake vekk
Og la dem stå tilbake
Med hjelpesløse trekk

Det er så lett å glemme
Når siste båt skal gå
Må alle pasasjerer
La ALL bagasje stå

Inger Hagerup

 

 

Sebra

Jeg spurte en gang en sebra:

Er du sort med hvite striper
eller hvit med sorte striper?

Og sebraen så på meg og sa:

Er du sterk med svake sider
Eller svak med sterker sider?

Er du god med onde påfunn
eller ond med gode påfunn?

Er du glad med triste dager
eller trist med glade dager?

Er du flink med dumme innfall
eller dum med flinke innfall?

Og slik fortsatte og fortsatte
og fortsatte den,

og aldri, aldri, aldri, aldri
spør jeg en sebra om striper igjen.

Shel Silverstein

 

 

 

Å være barn en sommerdag

Å være barn en sommerdag
det var å sette "Norna 2",
vår nye racerbåt, på vann.
Å se den seile over stag,
og vasse ut i gummisko
og redde den i land.

Det var å leke "øde ø",
og ligge som en Robinson
med hele havet mot sin hud.
Det var å ta en liten rød
Maria Fly-fly i sin hånd
og be den fly til Gud.

Det var med apens klatrekropp
å entre Jensens epletre,
og vise Lilly at man tør.
Det var å ta en smørblomst opp
mot Lillys hake for å se
om hun var glad i smør.

Det var å stikke bær på strå,
for efterpå å rope "Slipp!"
til strået slapp dem, ett for ett.
Det var å være blåbærblå
fra øreflipp til øreflipp,
og stønne: "Jeg er mett!"

Det var å se en svales jag,
og være meget, meget rik
som eier av en sukkerert.
Å være barn en sommerdag
var simpelthen å være slik
vi alltid skulle vært!

André Bjerke

 

 

Når vi går i lag

Vandring over vidde,
klatring på ein sti,
tryggare vert turen
i lag med handa di.

Lettare går bakken
både opp og ned,
rikare vert smaken
av nista vi har med.

Gleder gjer oss rike
når dei doblar seg.
Sorger dei må vike
frå vår vandringsveg.

Vakrast speglast dagen
i solraud himmelbrann
før minnehavet gøymer
spora som forsvann.

Karsten Oksavik

 

 

 

 

Kjærlighet

En hund kan være mager
og haleløs og fager
og gammel, mett av dager
og halt og blind og skral,
ja næsten ganske lam,
og tam og from som bispen ...
Allikevel flyr tispen
med hvese hvin og gispen
og logrer efter ham
på veien til Cheval.

Rudolf Nilsen

 

 

Du er som solen

Du er som solen, - en majestet,
lysende skjønn og stor!
Jeg kretser om deg, snart kold snart het,
som en årtidsskiftende jord.

Vender jeg fra deg som jorden gjør,
da vintrer mitt hjerte til,
sangene tier og blomstene dør
fjernt fra din kjærlighets ild.

Men når jeg atter mot solen snur,
blir jeg en gjenfødt vår,
mitt sinn blir en blomstrende allnatur
som glad mot din sommer går!

Herman Wildenvey

 

 

 

Mauren

Liten?
Jeg?
Langtifra.
Jeg er akkurat stor nok.
Fyller meg selv helt
på langs og på tvers
fra øverst til nederst.
Er du større enn deg selv kanskje?

Inger Hagerup

 

 

Ledestjerne

Vi roper i denne natten:
Gi oss en vei å gå.
Gi oss ennå en stjerne
å feste øynene på.

Gi oss ennå et hjerte,
ikke av vest eller øst,
gi oss et hjerte som favner
all verden – og grenseløst.

Gi oss ennå å gråte
over vårt mørke sted.
Gi oss igjen å høre:
Fred over jorden. Fred!

Gi oss ennå å bryte
opp som de vise menn.
Gi oss i natt en stjerne,
og gi oss å følge den.

Einar Skjæraasen

 

 
 
 
 

Toleranse

Dine guder er ikke mine guder
Din sannhet er ikke min sannhet
Din ensomhet er ikke min ensomhet

Men også din ensomhet har sin verdi
Også dine guder er bokført
Også din sannhet vil bli regnet med

Så du skal ikke fortvile

Kjell Heggelund

 

 

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Olav H. Hauge

 

 

 

En hustavle

Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen,
det er den eneste glede.

Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Den at det var for sent
da du skjønte dette.

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage.
Døgnet har mange timer.
Året har mange dage.

Arnulf Øverland

 

 

Um å bera

Skapte er vi te bera,
og lette børene for kvarandre.
Til fånyttes lever ingen.

Men våre eigne bører
skal vi bera åleine.

Stor og
verdfull er sorgi
som ikkje kan delast av andre.
Men fatigsleg, liti og arm er den glede
som du vil ha åleine:

Hjelpeslaus er den
som ikkje har nokon å hjelpe,
og vera god mot.

Lik tre utan sevjestraum
turkast han inn – - .

Den mannen bær tyngste børi
som ingen ting har å bera.

Jan-Magnus Bruheim
 

 

 

 

Om kvelden når det mørkner

Om kvelden når det mørkner og alle går til ro
da stenger jeg for stall og for låve.
Og spurvene de netter seg i hvert sitt lille bo,
da går vel også du til din kove.
Men siden vet jeg ikke at få tiden til å gå,
for i de lange netter da lenges jeg så.
Da har jeg ikke sinn til at sove.

Nu står du foran speilet og kjemmer ditt hår
så sort og så alvorlig er ditt øye.
Da banker vel ditt hjerte, men hvorfor det slår,
det vet du ennu ikke så nøye;
for ennu har vel ingen fått komme dig nær.
Men over stolen henger dine fattige klær,
ditt skjørt og dine strømper og din trøie.

Det mørkner over veien, og høsten stunder til,
og tåken, den tetner over enge.
På stiene i skogen har mangen en gått vill,
og stjernene de stiger så strenge.
Men kan du ikke komme iaften, lille venn,
så send et bud og si mig, når kommer du igjen?
Jeg har ikke sett dig på så lenge!

Arnulf Øverland

 

 

Og graset det var vått

Vi møttes ved ei gammal bu
i skogen - på en slått.
Så kviskret je, så smilte du.
Og graset det var vått.

Det anget fra ditt unge hold
så vilt av vår og sol.
Du var en blom på grogrøn vold,
en liten blyg filol.

Men støtt lyt blommen visne ne`
når stenglen den er brutt.
Nå gråter du, nå tier je.
Og sommarn den er slutt.

Men tanken går den gamle sti
til skogens grønne slått.
Nå prate de, nå minnes vi
at graset det var vått.

Hans Børli

 
 
 
 
 
Brahms

Brahms i Konserthuset
"Ein Deutsches Requiem" -

tonene trenger gjennom
mitt altfor tapre hverdagspanser
river ned vernende vegger
rykker meg ut av min helterolle
rører ved alt som er sårbart nå:
Denn alles fleisch es ist wie Gras
jeg løftes ut over meg selv
og min egen uvisse skjebne
inn i den store sammenhengen

Ordene virvler opp støv
men støvet skinner
i evighetsfarger
tonene stiger
med ømhetens rene styrke
forløsende, lindrende, legende
Selig sind, die da Leid tragen
denn sie sollen getröstet werden -

Alt levende liv er forgjengelig
alt har sin tid under solen
så kort en tid
derfor så skjørt
og så dyrebart
Meine Tage sind eine Handbreit vor dir -

ja, en håndbredd, bare
er dagene mine
under evige stjerner

Og når min time kommer
und ich davon muss -

da er jeg rede
mitt mål er fullt
jeg har sett skjønnheten
i det skapte

Men om jeg fikk velge min utgang
da ville jeg dø
av en overdose Brahms

Åse Marie Nesse
 
 
 
 
Du skal være tro

Du skal være tro.

Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt...

Når var du tro?

Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?

Var du tro
når din handling overdøvet
lyden av ditt eget hjerteslag?

Var du tro
når du ikke bedrog
den du ikke elsket?

Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rørte ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro!

André Bjerke

 

 

 

 

Sykkelstyret

Det glitrer blankt i et sykkelstyre.
Nu er det juni og heggeduft.
Og unge piker har tynde tøie
imellem sig og den lyse luft.

De går på veien med hver sin sykkel.
I taushet vandrer de, to og to.
Men bak dem driver de unge gutter
i søndagsblådress og brune sko.

Og de blir modige: Lån mig syklen!
Det får de lov til, de unge mænd,
Blå dresser suser langs hvite hegger.
Så får hun sykkelen sin igjen.

Men nu går gutten ved hendes side,
hans djerve plan er blitt kront med held:
han holder taket i sykkelstyret!
Og rundt omkring er det junikveld.

Og hendes hånd er på andre siden,
den gjør et kjærtegn, en liten sving:
vi går og holder på noget sammen!
Og begge later som ingenting.

De går på veien ganske tause,
med hjertet fyldt av hvad begge vet,
mens næven knuger det blanke nikkel.
O sykkelstyre. O kjærlighet.

Nordahl Grieg
 
 
 
 
Valborgsnatt

Trø dansen du, Valborg, for natta er kvit.
Og lysskye varulver kjæm itte hit-
Trø dansen, trø dansen, for bålet brenn rødt.
I natt ska vi feire at vi to vart født.

Trø dansen du, Valborg, og trø han med meg
Og etterpå kan je få ligga med deg
Og da vil je kjinne du knuge meg hardt
med armer og hofter. Det vart som det vart.

Og du ska få kjinne je kan detti her,
je kan det å kysse navel og tær,
je kan det å lokke ei jinte med ut
i rom det vi blir både Faen og Gud.

Trø dansen du, Valborg, for natta er kvit.
Og lysskye varulver kjæm itte hit-
Trø dansen, trø dansen, for bålet brenn rødt.
I natt ska vi feire at vi to vart født.

Ove Røsbak

 

 

Bønn

Kom vår!
Løys med di vare hand
alle de harde band vinteren batt;
– fossen i islagt elv,
liv som i lengting skjelv,
løys dem i natt!

Kom vår!
Stryk med så mild en vind
over de nakne sinn
stormen har ridd.
Varm dem så sår får grø,
varm så kvert frosent frø
vekkes -befridd!

Kom vår!
Opphavs og unders tid!
Kimen som bryt seg fri,
skapelsens språk.
Ord som en vinter lang
sov i en ufødd sang,
sprenge sitt åk.

Helge Stangnes
 
 
 
 
Morgenhymne

I dag skal der leves,
folkens!
Vi er allerede i gang
startede tidligt i morges
vand i ansigtet
kaffe i halsen
et rask skænderi
og lidt morgenavis.
Vi mangler stadig latteren
arbejdet
kærligheden
og et par måltider til
så mere kul på, folkens!
Nye ideer modtages gerne
Hvad med uden forklaring
at gi grønthandleren et kys
eller ta frakken omvendt på
Det skal mærkes at vi lever
Musik må der til
og blomster til alle
hvem ved, en enkelt banan måske
Øs hele din sjæl og opfindsomhed ud
hold kroppen i gang så den damper
thi hellere dampe end støve
Skriv tredive breve og plant et træ
efterlign et par fuglestemmer
tillæg din kone en frygtelig last
og tilgiv hende på stedet
det er altsammen tegn på liv
Endnu er dagen spæd
du kan nå en masse
inden du segner livstræt om
Brug store ord i massevis
overdriv for en gangs skyld:
Thi kendes for ret:
Du er dømt til at leve!
Du må ikke kassere din skæbne
tværtimod tage den på dig
Fyld den ud
som din hud!
Bid livet i låret
Find fremtiden frem
Rut med planer og visdomsord
for i dag skal der søreme leves!

Benny Andersen

 

 

 

Mal dagen

Du våkner opp til en ny dag
og dagen er din.
Det er mulighetenes morgen.
Arkene er blanke,
og du kan farge timene
i de nyansene du vil.

Paletten er opp til deg.
Du kan blande fargene,
slik du ønsker dem.
Det gule solskinnet,
de rødbrune høstfargene,
eller de dunkle brunfargene.

Men overse ikke
de himmelblå valørene,
grønnfargene i naturen
og de vidunderlige røde
rosefargene.

Valget er imidlertid ditt.
Mal dagen som du vil.

Marianne Berge - Hansen

 

 

Amerika

Walt Whitman gråter i sin grav, Amerika.
Du har gjort hans veldige grønne visjon til
et kongrospinn
rundt hodet på Frihetsgudinnen.

Hippies med møllspist skjegg og
mugg mellom tærne
pakker sine vanmektige hyl inn i
rytmer fra "Leaves of Grass",
dette duvende tonefall av hav
som vugger drømmen om
en stor nasjons løfterike framtid,
den gang bison beitet på slettene under solefallet
og Røde Sky satt på sin mustang i skyggene av Little Big Horn
og så prærievognene rulle vestover mot Laramie.

En forgiftning brenner i dine årer, Amerika.
Du har spist strange fruit
for lenge. Du har
satt en blankpusset dollar
til sol på vestens himmel
og pyntet dødens knokkelsmil
med skinnende gullplomber.

George Washington er død.
Abe Lincoln er død.
John F. Kennedy er død.
Martin Luther King er død.
Men Butch Cassidy og Sundance Kid lever.
De skyter fra hoften
midt i Det Hvite Hus.

Du har drept din framtid, Amerika.
Alt du har tilbake er
en flokk lusete hauker og
en værhane.

Hans Børli

 

 

 

Tjuendedag

Jeg tråkker på et nøtteskall,
jeg leter etter knekk,
men alt er slutt, for det er Knut,
og nå skal rotet vekk!

Adjø, min vakre stjerne,
adjø min nissevenn!
Adjø, all pynt – til neste jul
vi treffes vel igjen!

Britt G. Hallqvist

 

 

Salme

Snehvit er natten, klar og kold.
Det nye år går inn.
Fra alle tårn slår klokken tolv
og samler alle sinn.

Om vi er kalt? - Vi kommer sent.
Vi alle står i gjeld.
Men hva vi ikke har fortjent,
får vi allikevel.

Forlat oss da i denne stund
hva ondt vi kan ha gjort!
Kan hende grov vi ned vårt pund;
men vend deg ikke bort!

La oss få tid til neste ny!
Da heves intet krus;
men alle går vi ut i by
og samles i ditt hus!

Vår dag er kort. Vår angst er stor
ved tidens åpne grind.
O Gud, er der en sorg på jord,
som ikke og er din?

Arnulf Øverland

 

 

 
 
 
 

Dans meg gjennom kropp og ånd

Dans meg til din skjønnhet
med hissig felespill.
Dans meg gjennom kaos,
dans meg dit jeg hører til.
Løft meg som et oljeblad,
vær duen som flyr inn.
Dans meg gjennom kropp og sinn.

Dans meg til din skjønnhet
når den siste gjest har dratt.
Før meg langsomt bak de
kjente grensene i natt.
Dans meg like nær deg
som de gjør i Babylon.
Dans meg gjennom kropp og ånd.

Dans meg nå til bryllupsfesten,
dans meg, bare dans.
Dans meg mykt og dans meg ømt
og dans meg uten stans.
Vår kjærlighet drar begge ned,
den drar oss begge opp.
Dans meg gjennom ånd og kropp.

Dans meg til de barna
som ber om å bli født.
Dans meg gjennom sløret
våre kyss slet tynt og bløtt.
Løft det som et telt av ly,
skjønt ingen tråd er hel.
Dans meg gjennom kropp og sjel.

Dans meg til din skjønnhet
med hissig felespill.
Dans meg gjennom kaos,
dans meg dit jeg hører til.
Berør meg med din hanske
eller med din nakne hånd.
Dans meg gjennom kropp og ånd.

Håvard Rem etter Leonard Cohens:
«Dance Me to the End of Love», Various Positions, 1984.

 

 

De ensomme ting

De ensomme ting mellom tingene her
kommer og kaller på meg.
Ingen kan tydelig si hva de er,
de er bare ting – på vei!

De har ingen slekt blant håp og tro,
de har ingen kjærlighet.
De bare forsøker å finne en bro
til alle de ting vi vet.

Det er fra en egen og ukjent kant
ensomme ting seg tèr.
De banker på hjertets dør iblant,
og det er som de går og ber.

Ensomme ting har ingen form
for øyne og ører og munn.
De kan ikke innta et sinn med storm,
de rydder seg langsomt grunn.

Mens uttalte toner og farve og duft
han sanser til livet vakt,
kan ensomme ting så lett bli luft,
de savner vårt sinns kontakt.

De ensomme ting har intet navn,
ingen forbitret stand,
og tårer de feller blir stein av savn,
blir ringer i tungt vann.

De er ikke store og ikke små,
men måles på kryss og tvers.
De er ikke mange og ikke få,
- et fjernt og nært univers.

Jeg søkes av ensomme ting, som helst
vil stå ved min stengte grind.
Jeg kjenner jeg gjerne vil ha dem frelst
inn i mitt ensomme sinn.

Så kunne de være meg evig nær,
og jeg kunne nærme meg dem,
og jeg kunne se hva de innebær,
og de kunne ha et hjem.

Da kunne jeg kanskje engang bli klok,
og kanskje det ville bli rift,
om plassen for dem i livets bok,
den eneste hellige skrift.

Menneskeskrift om de ensomme ting
er vel på langt nær klar:
De bor i en bølge, de spres omkring,
der aldri vår tanke var.

Og dog har de ensomme tingene her
til meg et forundelig bud:
De ensomme ting er fjernt eller nær
i slekt med en ensom gud...

Herman Wildenvey

 

 

 

Ny kvinne

Ho la seg i gårkveld og var berre barn.
Ho vaknar i dag - og er kvinne.
Det hende i natt. Med ho låg her og sov
var timen for underet inne.

Kor allting er annleis i dag enn i går!
Ho er både glad og alvorleg.
Å leve - det er visst vedunderleg rikt!
Og kanskje forferdeleg fårleg?

Halldis Moren Vesaas

 

 

Skjømmingstid

Dagen har stemt
strengan mot kveld.
Endå skin toppan
av solglødde fjell.
Snart skal dem slokne og gjømmes.
-Tenn ikkje lys
la det skjømmes.

Sommaren kom,
reiste så stilt.
Hausten sitt slør
famne oss mildt.
No kan det lengtes og drømmes.
-Tenn ikkje lys,
la det skjømmes.

Glea og sorg,
alt har si tid.
Daga blir fødd,
reise førbi.
Blomstra skal frøes og glømmes.
-Tenn ikkje lys,
la det skjømmes.

Tenn ikkje lys.
La meg få se
natta som kjem
slik som ho e.
Ingen førr tida kan gjømmes.
-Tenn ikkje lys,
la det skjømmes.

Helge Stangnes

 

 

 

Stå vakt om naturen!

Stå vakt om naturen! Slå angrepet ned!
Dem opp mot de hissige hjerner!
La fjellvidda hvile i soldagens fredi
dryss av de evige stjerner! –
Slå døgnets urolige røster med bann!
Lys fred på de tagale lier!
Gi Norge et lysende “ingenmannsland”
hvor skapningens herre tier! –

Et rike, hvor rypa kan duke sin disk
i fred for den lurende snare,
hvor rugda kan tiske med vier og brisk
og orre fortro seg til hare. –
Hvor sneppa kan rede sin lønnlige seng
når avskjedens time er nære,
og heilo kan stemme sin sorgfulle streng
og te ham den siste ære. –

Hvor fjellsjøen drømmer i glitter og glans
og gjøken kan lyse til messe,
hvor tranen kan trede sin selsomme dans,
og elgen kan fredelig gresse –
Og slipp så den ærlige bamse til fjells
og ens ikke bondens besværing!
Og liver han opp med sin gråbrune pels,
så gi ham en sau til fortæring.

Det kommer en dag da den syke kultur
vil fylle all verden med vånde,
en dag da maskinenes dunster og dur
vil døyve og kvele din ånde. –
Den dag vil du hilse det lukkede land
og signe de fredede flyer
med rykende storm over ensomme vann
og sol gjennom drivende skyer. –

Stå vakt om naturen! Slå angrepet ned!
Dem opp mot de hissige hjerner!
La fjellvidda hvile i soldagens fred –
i dryss av de evige stjerner! –
Da fanger du stillhetens lydhøre sinn
og drømmer med alt hva som lever
da hører du Guds, den allmektiges trinn
så tyst over vidden han svever.

Theodor Caspari

 

 

Lærer, gi meg di hånd

Gi meg din hånd, lærer.
Jeg er ikke som jeg skulle.
Er ikke som du vil.
Forstyrrer i timene, skravler,
kommer med kommentarer
til ting du sier.
Er vel litt frekk enkelte ganger.
Du får klager på meg
Bråk i gangene ved inn- og utmarsj.

De sier jeg sloss i timene.
Doven? Ja, jeg virker vel slik.
Mye slurv i hjemmearbeidet.
Regneboka er ikke pen,
fettete og stygg
med mange feil.
Jo, jeg leser nok litt lekser,
Men ikke mye.
Det hjelper så lite.
Jeg får ikke noe inn i hodet.

Du sier jeg må konsentrere meg.
Ikke så lett det, lærer,
når en ikke er glad,
og når tankene flyr
som fuglene over hav
uten kvist å sette fot på.

Stort å vere glad, lærer.
Da ville jeg ikke vert slik
som jeg er nå.
Ikke vær sint på meg, lærer.
Jeg mener egentlig ikke å være
vemmelig.

Gi meg din hånd, lærer,
en usynlig hånd, av kjærlighet.
Jeg venter ikke ros for prøver
eller for orden i skriftlige arbeider.
Men lyset i dine øyne,
det leter jeg etter,
det som jeg ser der
når de flinke får sine prøver
tilbake,
de med få eller ingen feil.

Gi meg litt vennlighet, lærer.
En hånd av kjærlighet,
fordi jeg er et menneske
med et hjerte som er tungt
bak en flirende maske.

Gi meg din hånd, lærer,
en utstrakt hånd av kjærlighet.

Magnus Midthjell

 

 

 

Nattsong

Dagen har gått til kvile
og står ikkje upp att meir.
Fuglane flyg mot skogen
og roar seg i sitt reir.

Barn knepper sine hender
og søv i den gode fred.
Ventar til morgonen vender
attende – og tek dei med.

Jamvel vinden har stilna -
Sumarnatti er sval.
Fjellgarden drøymer i blådis
og doggen fell over dal.

Hovud ved hovud, som småborn
søv blomane i si seng.
Fivreld legg vengjene saman,
kløveren søv utpå eng.

Allting kvarast mot natti.
Småkryp og dyr uti skog
leitar seg natte-lege.
Men ikkje ein fredlaus hug -

Tankane flagrar or reiret
søvnlause, utan kvil.
Fører deg med seg dei mange
endelaust lange mil.

Tankane flakkar vide,
vengjestilt – utan ljod.
Det er som du gjæter ein bøling
som aldri legg seg i ro.

Jan-Magnus Bruheim

 

 

Døden betyr ikke så mye

Døden betyr ikke så mye.
Jeg har bare listet meg inn i et annet rom.
Jeg er jeg – dere er dere.
Og hva vi var for hverandre, vil vi fortsatt være.

Bruk mitt gamle kjente navn
og snakk til meg på samme måte som før.
Ikke bruk en annen betoning,
ikke bær noen anstrengt mine av
høytidelighet eller sorg.

Le som vi alltid lo, av alle de små skjemt
som vi moret oss over.
Lek, smil, tenk på meg, be for meg.
La mitt navn fortsatt være i daglig bruk
som det alltid var. Si det – uten noe påtatt vesen,
uten antydning av skygge over seg.

Livet betyr alt hva det alltid har betydd.
Det er det samme som det alltid var.
Det er en absolutt ubrutt fortsettelse.

Døden er bare som en ganske ren tilfeldighet:
Hvorfor skulle jeg være ute av tankene
fordi jeg er ute av syne?

Jeg bare venter på dere,
i en slags pause.
Et sted meget nær, bare rett rundt hjørnet.

Alt er bra..

Henry Scott Holland

 

 

 

 

 

Forelskelsens kalender

Hvordan smakte aprilregnet før jeg møtte deg
Hvordan sang fuglene i bjerkene i mai
Hvordan duftet blomstene i juni
før dette med oss, dette med deg og meg...
Raskt avviklet vi Gregorius' tidsregning
og innstiftet vår egen, før og etter deg og meg
- før og etter "husker du", vi sank inn
i hverandres tidehverv, Og fra glemte syndfloder
kunne vi trekke gamle minner frem som nye
dyppet i den annens blikk som i en soloppgang
slo vi fortiden ut, din mot min, underlig
og ny...for det er en oppvåkningens kalender
og den gjør alle tidspunkter samtidige
gjennomstrålt av et gyldenblått maimorgenlys
der humler og blomsterstøv regn og sommerfugl
flyter i solvindens flor omkring oss, ja, det er
en spillvåken og meget glemsom kalender
der vi hver dag står opp på utsiden av
den annens erfaring for hver natt påny
å henrette hverandre, på innsiden av våre kjærtegn

Stein Mehren

 

 

Til Juni

Du var min kjærast gjenom alle vårar
so langt mitt minne når i fari tid.
I tunge dragsug lengten mot deg bårar,
med haust og vintermyrker sagte skrid.

Eg elskar dine blomar i dei logne lundar,
di ljose natt som dagen smiler i.
Mot dine solsmil hardt mitt hjarta stundar
når nattfrost stæler over fjell og lid.

Din song, din leik og alt som gror og brydder
er livsens under, no som stødt det var.
Med nye skot kvar broten runn seg ydder
og gjev til døden livets sterke svar.

Du er kje lenge hjå meg, men du svik meg ikkje
kvart år du kjem att med din strålesmil
og let meg djupt av ljos og draumbrygg drikke,
til helsebot for sjæla, trøyt av tunge tvil.

Eg takkar deg for alle blide, stille stunder,
kvar dyr minutt du gav av sol og eld!
Når i den store natt min siste dag går under,
so lat det skje ein gyllen junikveld.

Olav Flatastøyl

 

 

 

Gategutt

Jeg kom til verden i en murstensgård
og blev en gategutt.
Og ingen gategutt er født i går.
Han finner tidlig både skyteskår
og krutt.

Jeg har en sang, en liten enkel sang:
Jeg er en gategutt.
Og den har verget mig så mangen gang,
og ofte har den reist sig i sin klang
og skutt.

Jeg er en gategutt.
Og den er hatets sang, en elv i strøm,
og kjærlighetens vise, ung og øm,
til lutt.

I krematoriet skal min hvite ild
tilslutt,
når hjertet flammer i det siste spill,
forkynne stolt for den som lytter til:
Jeg var en gategutt.

Rudolf Nilsen

 

 

Å kunne æ skrive

Å, kunne æ skrive på himmelen
så skreiv æ ditt navn
og hvis mitt liv va ei skute
skulle du ha vært mi havn.

Å, kunne æ hente ned skyan
og re dæ ei seng
og dette fjellet va et flygel
så spelte æ Chopin.

Men æ måtte ha øvd på forhånd
- ville du forstå?
Musikken begynn førr alvor snart
- æ snur mæ førr å se om du skal gå.

Å, va æ mektig som stormen
som herske og rår
- æ skulle ikkje røre huset ditt
kun lyske lett ditt hår.

Og om du skulle bli redd mæ
fordi det blei kaldt
så skulle æ blåst den akkorden
som kunne forklare alt.

Men æ måtte ha øvd på forhånd
- ville du forstå?
Musikken begynn førr alvor snart
- æ snur mæ førr å se om du skal gå.

Å, kunne æ skrive på himmelen
så skreiv æ ditt navn
og hvis mitt liv va ei skute
sku´ du ha vært mi havn.

Å, kunne æ hente ned skyan
og re dæ ei seng
og dette fjellet va et flygel
så spelte æ Chopin.

Men æ må øve litt på forhånd
håpa du forstår.
Musikken begynn førr alvor nu
Æ veit den vil forstumme hvis du går.

Lars Bremnes

 

 

 

 

Nordaførr - vårvisa

Alt det du vet om e vinter´n som tappa dæ tom
og natta som vet den har vunne.
Du har TV´n og tankan, dæ sjøl og et rom
og liv som har levd og forsvunne.

Du vet det e været som hold dæ førr narr,
men du kjenn ingen ansikta i januar.
Og du lengta mot lyset fra mørket om morran.
Og fra frosten som frys fast i såran.

Joda du vet du har venna, at du har det bra,
men tengan e tøngre å bær på.
Du e ensom og hjelpelaust nordaførr da,
det e langt inn te hjerta med klær på.

Du kunn ha gådd ut, men korhen sku du gå,
så håpa du heller at nå´n banka på.
Jo det vet å bit fra sæ det landet vi lev i,
han e lang vinter´n men ikke evig.

Førr nu e det vår her i byen og gatan e bar.
Det spire og gror i landet.
Og det gjør oss takknemlig førr det som vi har.
Og vi trur på oss sjøl litegranne.

Det hende vi tell og med føle oss fri,
vi vet vi e hjemme og her ska vi bli.
Vi e sterk og kan ta ka som helst når det kommer,
vi har sola og snart e det sommer.

Halvdan Sivertsen

 

 

Flagget

Vi slet med at gjøre fortøiningen fast,
skibet gled ind mot land,
vi halte paa trosser i stakaandet hast.
Da braastanset alle mand.
For pludselig – seilende op mot den blaa
og hetesvimlende dag,
paa skibene forut og agter – vi saa
vort eget, vort norske flag!

Norge tok mot os, da vi kom ind
her i den fremmede havn!
Der skjalv en længsel gjennem vort sind,
en iling av smerte og savn.
Men samtidig bruste blodet i sang,
i heftig og lykkelig jag.
Vi var – kanhænde for første gang –
stolt over Norges flag!

Det vugges gjennem den bløte monsun,
det flerres av Sydpolens blæst,
det flammer fra Grønland ned til Rangoon,
det bølger fra Canton til Brest.
Norge er større end nogen vet av:
hvert skib under flaggets vift
er paa det endeløst øde hav
et nyt stykke Norge i drift!

Nordahl Grieg

 

 

 

Det går et stille tog

Det går et stille tog
i gjennom kampens bulder
med bønn på alle språg.
Det bøyer mot den falne ned
med korset på sin skulder,
med bud fra hjem og fred.

Det finnes der ei kun
hvor kampens vunde bløder,
men på all verdens rund.
Det er all verdens kjærlighet
av edle, gode hjerter,
som stille kneler ned.

Det er arbeidets sky
for krigens mord og herjing
der ber om fred og ly;
det er hver lidende på jord,
som kjenner nød og kummer,
der sukker for sin bror.

Det er hvert smertestønn
av sårede og syke,
det er den kristnes bønn;
det er forlattes bleke rop,
det er den krenktes klage,
den dreptes siste håp.

En bønnens regnbubro
opp gjennom verdens uvær
i skinn av Kristi tro:
at over lidenskapens nød
må kjærlighet få seire,
ti så hans løfte lød.

Bjørnstjerne Bjørnson

 

 

Vand

Solen kaster seg mot jorden,
som en drektig tigerinne
sprunget ut av rommets jungel,
glefsende mot blod i blinde.

Kvalt i dyrefavnens kvalme,
grusomt klebet fast til dypet
under lyset, under stanken,
under havnens tunge byrder
kravler langsomt men’skekrypet.

Hør hvor kuli-sangen raller!
Som et stønn av blod og svette
gisper det fra dokk og kai.
Det er sommer i Shanghai.

Gin and biter, gin and bitter!
Det er tett med folk i baren.
Langsmed skrankens rop og latter
glimter, gliser drikk ved drikk.
Sprengte uer-øyne svømmer
tunge i den hete disen,
stanser ved det dugg-grå glasset.
Gin and bitter, boy, be quick!

Vi har satt oss, borti mørket.
Landsmenn er vi, møtt her ute.
Jeg skal reise, han skal bli.
Han skal bli igjen med savnet,
mens han ser en annens øyne
alt får lys av Norges blåner
Lucky devil, det er De.
Jo da! Det er bra her ute,
ponnier og bil og boyer,
alltid plenty med halloi!
Det er bare denne lengs’len,
den en aldri kan få kverket;
Bring en gin and bitter, boy!

Vet De hva jeg lengter etter,
det som bare er å le av,
det jeg ofret år av livet
for å få, om det gikk an?
Det jeg tenker på om dagen,
det jeg griner for om natten,
det er vann!
Vann som renner, vann som risler,
vann om våren, vann om høsten
Kan De fatte dette, mann?

Ikke slik som her i Østen
Med sin råtne, gule snerke,
drivende av daue rotter,
som en stinkende kloakk.
Jeg kom fort på hospitalet
engang da jeg lot det skure,
ikke orket mer, og drakk.

Vann i Norge, vann av renhet, –
hvor en legger seg og drikker,
det er det jeg tenker på.

Kanskje regner det så sakte.
Lyden siver ned i bekken
mellom bjørkene og lynget.
Kanskje ligger skodden grå.

Dette er det som jeg drømmer:
At jeg ligger der og slubrer.
Over begge håndledd strømmer
vannet fossende og kaldt.
Nevene har tak mot bunnen,
steinen gnures inn i kjøttet,
dette harde svale presset. –
Jeg kan se og føle alt.

Boy, din slubbert! Gin and bitter.-
Husker De hvordan det smaker,
susende i stryk fra breen,
men med saft av kratt og kjerr
Brune røtter, nakne gråstein
sender med sin smak i farten –
kreklinglyng og tyttebær!

Alt er med i iskald renhet!
Hele vidden, hele luften
fosser vilt og stritt mot kjeften,
evig over all forstand.
Risler, fosser… drikk, la være!
Bekken er der, er der, er der.
Jeg er sjuk av alt her ute.
Herre Jesus, gi meg vann!

Nordahl Grieg

 

 

 

 

Likfunn

So fann dei han Ole Johan,
langt burte i Håsteins-hagen.
Der låg han og rotna og brann,
med solsteiken rett i magen.

Og magen var grøn og blå,
av steinklaka gorr og slim,
og flugor og kvitmakk små,
aula i yrjande stim.

Spyfluga grøn og feit,
la sine egg i skinne,
og ålkvite småmakkar beit
seg gangar og hol der inne.

Ei rotte stakk tranten ut,
– kva svarten som no var og sjå?
Ho var som ein blodgorra klut,
med blankslimut hale på.

Og augo hans Ole Johan,
var berre ei slimut glye
som nedover kinnet rann,
so sleip som ei slimut spye.

Og nasa eit blodraudt sår,
der beinpipa lyste bleik.
– For rotta ho var der i går,
og åt seg so feit ei steik.

Og lippa for kjøt var rein,
og gliste med kvasse tenner,
som illkvite stakk og skein,
som marssol på frosne fenner.

Og teven stod tjukk ikring,
denne blaute, flytande kropp,
og kråka sat rundt i ring,
og skratta med høge hopp.

So tok dei han Ole Johan,
og la han på fire påla.
So bar dei han fire mann,
med kråkene skratta og skråla.

Mykje tå skrotten flaut vekk,
og mykje kvarv burt som eim,
og mykje i spyfluga gjekk,
men beina kom heile heim.

Jakob Sande
 
 
 
Og nå farvel

Til alle millioner vers i verden
har jeg bidratt med kun noen få.
Visdommen i dem var nok ikke større enn i sirissers hvisling.
Jeg vet det. Tilgi meg.
Jeg nærmer meg slutten.

De var ikke engang de første fotavtrykk
i månens støv.
Hvis det allikevel hendte at de lyste opp
så var det ikke deres lys.
Jeg elsket dette språket.
Og det som får tause lepper
til å skjelve
skal få unge elskende til å kysse hverandre
når de streifer omkring i kobberrøde marker
under en solnedgang
saktere enn i tropene.

Poesien er med oss fra begynnelsen.
Liksom elskov,
hunger, pest, krig.
Det hendte at mine dikt var så tåpelige
at det ble pinlig.
Men jeg unnskylder meg ikke.
Jeg tror det er bedre
å søke vakre ord
enn å mishandle og drepe.

Jaroslav Seifert - oversatt av Jan Erik Rekdal

 

 

 

Alltid ventar eg å finna

Alltid ventar eg å finna
noko som gjev livet verd,
noko som er verdt å vinna,
som kan lyfte meg og tvinna
stål i viljen, stø mi herd.

Løysa meg frå tvils forbanning
so eg audmjuk bøygjer kne
for ei evig livsens sanning
som kan gje meg rettvis kanning,
mål å gå mot, tru og fred.

Sæl er den som sterkt er dregen
og ser Herrens finger skriv;
Orm vert stav, og logeslegen
busk vert grøn att. Leit deg vegen
fyrr den stutte dagen sviv!

Olav H. Hauge

 

 

Årsskiftet

Nå gløtter tiden
på timeglasset:
- Et sandkorn faller.
- Et år forsvinner.
Vi står tilbake
og raker sammen
en liten gravhaug
av gamle minner.
Vi raker sammen
og ser tilbake.
Tilbakeblikket -
hvor tungt det veier!
Så kaller tiden
fra svingen forut,
og vi må vandre
med hva vi eier.

Kolbein Falkeid

 

 

 

Viljen

Det går ein stor vilje gjennom verden
Den tvingar Negevs ørken til å bløme
Den får korn til å gro i Katmandu
Den vatnar fire tulipanar i Narvik
Den syg honning av Winnipegs prærie
Den fargar bjørkeskogen grøn i Sibir
Den finn røde skattar i Sierra Nevada
Den tiner Vatnajøkull millimetervis
Den lokkar fram vindruer i lavastein
Den let tørstande palmar bere frukt
Den sår solsikkefrø mellom tistlar
Den spinn silke av bølgeblekkdraumar
Den set ut garn på tusen famnars djup
Den er rødstrupens song blant kanonar
Den held mennesket oppreist i motvind

Åse-Marie Nesse

 

 

ord ved årsskiftet

jeg vil si noe om å lytte
om å sitte helt rolig
og høre at jorden puster
jorden puster langsomt
det er, tror jeg, mye godt å si
om å høre at jorden puster
sånn som jorden har pustet i millioner av år
jeg vil si noe om å drømme
drømme om et land
en jord
en verden uten lange kniver
hvor barn går på skole
hvor du ikke hører noen skrike
fra noen kjeller
hvor du hører vinden som
synger i en park
hvor gamle folk sitter helt
stille og mater duene
om å drømme
om en verden som smiler langsomt mot skyene
det er, tror jeg, mye godt å si om å drømme
det er mye godt å si om å vite at tiden ikke går
det er vi som går
toget som går
alle verdens klokker som går
tiden går ikke .
den ligger stille og venter
som tiden alltid har gjort
og det er mye godt å si om å vite
at når et eldgammelt år dør
så blir det født et nytt samme natt
og det er mye godt å si om å håpe
at det neste vil smile til oss
som et nyfødt velpleiet barn
som smiler nede i en hvit seng
det er mye godt å si om å drømme
om neste vår
det er mye godt å si om å
sitte helt stille og høre at
jorden puster
det er mye godt å si om å
sitte helt stille
og håpe
og drømme
og merke
jordens langsomme tålmodige puls

Odd Børretzen

 

 

 

Julebord i enkeltmannsforetaket

Bedrifta var samla,
det var meg og eg.
Eg var der som tilsett,
og sjefen var meg.

Så drakk me og åt,
sjefen og eg.
Eg las eit dikt,
ja då kosa eg meg.

Sjefen heldt tale,
og skryten fekk eg.
Eg takka for året,
og gav blomar til meg.

Etter desserten,
gjekk eg frå bordet,
og drog med meg sjefen,
inn på kontoret.

Eg såg meg i augo,
kviskra sjefen i øyra.
Sjefen min smilte,
det er slikt eg vil høyra.

Ja eg er nokså lur,
eg veit kva som trengs.
Eg gjekk opp i lønn,
og fekk sjefen til sengs.

Jon Hjørnevik

 

 

Var inte rädd för mörkret

Var inte rädd för mörkret,
ty ljuset vilar där.
Vi ser ju inga stjärnor,
där intet mörker är.

I ljusa irisringen
du bär en mörk pupill,
ty mörkt är allt som ljuset
med bävan längtar till.

Var inte rädd för mörkret,
ty ljuset vilar där,
var inte rädd för mörkret,
som ljusets hjärta bär.

Erik Blomberg