Til Jorden (med vennlig hilsen)

Hør her, Jorden, vi har noe å si til deg
– ikke fordi vi misliker oss her, det er et fint sted dette,
nok av vann og høyt og luftig under taket,
vi legger korn i jorden og snart suser det gyllent over markene,
for nesten alt har vi fått fra deg,
olje og friske hav og varm ull om vinteren
men vi har ingen ro her lenger.
Noe har slått oss ut av kurs
og vi går rundt og er redde hver dag
for alt som kan komme.

Derfor spør vi deg nå: Hva gjør du med fjellsidene

og med havet?
Hvordan greier du alltid å være i balanse med deg selv,
alltid i likevekt. Du går i din bane i rommet
uten en feil, ikke en tomme avvik,
lydløs, ensom bak alle lysår i evigheten,
bare med et sakte sus fra havet
og fra vinden gjennom skogene nå og da.
Du skifter sol og vind og våren kommer som bestemt.
Alle regnestykker går opp, dine mønstre og figurer
er klare som glasskrystaller.
Derfor er det vi kommer til deg og spør
hvordan får du det til.

For nå har vi bodd hos deg så lenge, i lyst og i nød,
og fra deg har vi fått hva vi hadde behov
unntatt dette ene – likevekten og bestandigheten,
din uforstyrrelige ro.
Ja, du ser selv hvordan det er fatt med oss,
hvordan vi gjør livet om til død overalt vi ferdes
– fabrikkene som arbeider dag og natt med utslettelsesvåpnene.
Luften som forpestes, havet og skogene som dør,
mens millioner av oss lever som dyr, i sult og nød.
Slumstrøkene i øst og vest vokser som en sykdom
og har alt lagt seg som en skorpe rundt de store byene,
du ser det selv og vi kan jo ikke stanse det
uten gjennom strømmer av mord, helveter av blod.
Du som leder isfjellene ut i mildere hav
og lar sommer veksle lydløst med høst, hver til sin tid,
og som lar våren springe frem som grønne fontener efter sneen
– lån oss litt av din balanse, din ro,
som når natt går over i dag og uværet drar bort over åsene
må du hjelpe oss og rette opp igjen vårt hus
som snart vil styrte sammen og knuse alle.

Vi tror nok du vil savne oss. Det ville bli stille her.
Underlig og tyst når markene gror til
og alle hav er øde.
– Og hva skal du si om natten, til alle stjernene
når de kommer og trenger seg omkring deg
med kjølige professorøyne glimtende
bak sine strenge brilleglass:
– nå, hvordan ble det så med vår kuvøse,
vårt prøverørsbarn?
Gikk det galt med eksperimentet?

Rolf Jacobsen

Aust-Vågøy

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
La våre hjerter hamre
det om og om igjen.

La våre hjerter hugge
med harde, vonde slag:
De brente våre gårder.
De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden.
Står tusener igjen.

Står tusen andre samlet
I steil og naken tross.
Å, døde kamerater,
De kuer aldri oss.

Inger Hagerup

 

Bildet viser den norske sjøoffiseren Leif Welding-Olsen som ble det første norske dødsofferet under den tyske invasjonen av Norge.

Den korsfestede sier

Ta meg ned. Det er på tide.
Trodde jeg jeg kunne lide
det som millioner led?
Dachau, Buchenwald og Belsen,
Hvor var jeg og hvor var frelsen?
Ta meg ned.

Menneskene har bedratt meg.
Gud og djevel har forlatt meg.
Ta meg ned og bær meg bort.
La den siste bleke jøde
vidne om de andre døde
bedre enn jeg kunne gjort.

Ta meg ned. Det er på tide.
Lansegapet i min side,
Tornekronen – hva var det?
Nylig slo et barnehjerte
hjelpeløst av angst og smerte
i en gassovn. Ta meg ned.

Ta meg ned. Jeg var der ikke.
Redselen i barneblikket,
Morens gråt gikk meg forbi.
Knus mitt kors som ikke kunne
Redde den som gikk til grunne.
Ta meg ned. Gjør verden fri.

Inger Hagerup

Under himmelen

Tro ikke at
jeg kommer fra små forhold!
Himmelen sto alltid
åpen over meg.

Jeg levde mine år
med Syvstjernen som nabo
og vinden som omgangsvenn.
Jeg kjenner de lave maurstiene
mellom brukne strå på jorda,
men også lengselens kongevei av lys
der Guds fotspor står tegnet
i stjernestøvet.

Jeg er et menneske. Jeg har
erkjent storheten i det
å være så uendelig liten.

Hans Børli

Bodøsangen

Farlig åpent la de byen
ut imot sørvest,
- alt hvad vær der brast av skyen
rammet her som best!
Slik som storm og hav i hundre
år vår by har slått,
kan det bare bent ut undre
oss - at den har stått!

Men så vet vi; Ingen finner
slikt et hjem på jord
som imellom disse tinder
og den blanke fjord!
Fra den stund vårt barneøye
møter dette dikt,
slår det tempelbuer høye
om vår dåd og plikt.

Sten på sten vi bar og bygget
skjerm mot storm og hav,
arbeidsfred og flid betrygget,
vern om fedres grav;
vi har sett det gro så stille
som det led og skred,
vi har visst at kraftens kilde
er vår kjærlighet.

Og vi elsker denne byen
som har tatt seg frem
under allslags vær i skyen
til vårt sterke hjem,
- til en fremtidsdag vel verdig
lys og sund og god,
- la den komme! Vi står ferdig
til å ta imot!

Tekst: Bernt Lie 

Det finnes lite informasjon om bakgrunnen for sangen, men ut fra en påskrift kan man tyde at sangen er datert 1916.

Bildet er tatt 10.juli 2014 kl 22 på kvelden på Rønvikfjellet Kul

Vennskap

Hva jeg søker i vennskapet
Nesten ingenting og likevel mer
enn jeg kan finne alene. For ennu leter jeg
og jeg søker ikke lenger trøst og trygghet
ikke engang bekreftelse søker jeg
Det har jeg fått eller stjålet som barn
Det forsøker jeg å gi mitt eget barn
Jeg er langt over førti år
det er ikke mer å hente av slike ting
Min ensomhet blir ikke mindre av å støtte seg
til andres

Hva er det da jeg søker
jeg går og bærer på biter av visdom
brokker av mening, ilanddrevne skår av
skjønnhet, bruddstykker som ikke passer sammen
Og det jeg søker er noe som stemmer med mine
funn, de få og forferdende øyeblikk
da mine ord og en annens ord
plutselig faller på plass i hverandre
Og jeg ser mer enn jeg kan se alene
Jeg ser!

Stein Mehren

I januar

O alt hva du kan i januar
når alle dagene bare rekker deg til knes
og du går døgnet rundt og støter panden mot stjernene
som på et loft med gamle uniformer.

I januar da verden er full til overmål av levende sne
som møter deg med glade bjeff mot ruten
og legger seg lydig ned foran alle dører ut
som en stor vennlig hund
som kommer med tungen og vil slikke deg skarpt på hendene.

I januar
når alt er stengt og alle veier muret med cement
og du kan gå ut og lage huller i den med begge ben
og gjøre nesten alt. Gå ut eller være i ro,
rydde en skuff
og finne sky og meget unge billeder der
som du kan brenne – eller vente litt.

Og ta en bok i hånden, blåse litt støv
og bøye bladene tilbake i sin ro
som lette snefall. Brev
med stive skrifter, håndtrykk
over havet der vi kom fra, hit
til landet uten lyd
hvor alt er ens og alle ansikter er flate
som tallskivene på ur, de trekker øyenbrynet opp
når du har tenkt en utålmodig tanke.

Hva kan du mer i januar,
når alle ord er snakket døde
og ligger strødd omkring som krøllete aviser
og alle sår er bundet om med gaze
og alle spor er vasket bort
og du kan gå rundt og høre plankene knirke
og ovnene knurre rolig over sine kjøttben.

– Sett deg. Legg ut din store kabal
som aldri går opp og spør
hva du kan gjøre for ditt hjerte mere enn det.

By det en mørkere tobakk? Klyve opp på en stige
og heise en drabelig røk som et flagg opp fra din skorsten
til glede for skyene som kommer drivende nu fra Karelen
med underlige forrevne bryst,
for å ruge de nye dager ut
og den lille gule sol du snart får se
på gjerdestolpene i februar.

Men nu i januar – da skal du vente på ditt hjerte.
La stjernene bare klirre ved din seng. Du ser
en pande komme frem, et ansikt i nordlyset.
Bak blygrå gardiner setter hun frem sin lave lampe
ved puten din så hun kan se på deg
om dine trekk er blitt forandret.

Rolf Jacobsen

Påsan på utstiling

Påsan har vært på utstilling.
Trimmet og nybadet gikk han i ring,
ble gransket av kyndige dommerblikk,
fikk silkesløyfe, diplom og kritikk.

At sløyfen var gul kan være det samme
for diplomet henger i glass og ramme.
Kritikken brente jeg rett og slett,
for den vitnet kun om mangel på vett.

De blir sikkert sjokkert når de hører
det står, at Påsan har korte ører!
Og vel kan vel andre ta feil iblant,
men at Påsan er hjulbeint er ikke sant.

Selv om andre gikk pent på plass,
og Påsan dro som han trakk et lass,
måtte da dommeren kunne se
at karperyggen kom nettopp av det!

At ryggen så lang ut og skulderen steil
var helt og holdent trimmerens feil.
men dette har hun da også fått høre,
jeg ringte og klaget, så slang jeg på røret!

Tannmangel sto det jammen tilslutt,
men da protesterte jeg resolutt.
Man kan da ikke bedømme tenner
ved å telle merker i dommerens hender!

Forresten, det var ikke rart at han bet
da dommeren sa at han var for fet.
Påsan er da bare litt lubben,
nei ut med dommeren og ned med klubben!

Vi skal så visst ikke stille ut mer,
når det er bare feil de ser.
Men heldigvis tok ikke Påsan på vei,
han tok det sporty, han som jeg.

Ukjent


"Påsan" Donn Black Devil og jeg på
hans første hundeutstilling i 1975

Nei eg får aldri nok

Nei eg får aldri nok,
nei eg blir aldri fulltrygg
på at du verkeleg er her.
Her er mørkt så eg ser deg ikkje
du søv så du høyrer meg ikkje,
men varm er din kropp mot min, og nær.

Hendene mine kan ikkje nok
få visst: ja det er du!
Armane mine som femner din svevn
hungrar enn etter deg
og kan ikkje si lykke tru.
Munnen har kyss og ord
å strø ut over deg no med du søv
som blomar ned over eit mørkt rom,
kviskrar: er det du?
kysser: ja det er!

Din nærleik er regn over tørst jord.
Endeleg kom det, ei vårnatt skum og mild,
og no ligg all jord og berre drikk,
open og blind og still,
kan ikkje enn på si signingsstund tru,
kviskrar imellom dei lange tørste drag:
meir, meir, meir!

Halldis Moren Vesaas

Mamma og pappa da de feiret 55-års bryllupsdag Hjerte

Du sier at alt er til

Du sier at alt er til av kjærlighet
og jeg tenker på lyset fra en stor solnedgang
som vi kaller livet….
Og en sol som går opp og siden går ned
er kanskje et bilde på de elskendes dristige

sult, deres høye svimle håp og dype fall
som et bilde på skapelse og undergang
Enhver som har levet et liv
vet noe om hva et helvete kan være
Men bare den som elsker, som har elsket
eller som en gang har drømt om å elske
kan forestille seg et paradis

Jeg vet at vi aldri når igjen
solnedgangen der den løper inn i soloppgangen
Men når jeg ser det siste lyset
fly inn i horisonten, så tenker jeg
-langt der ute ved lysets rand
får vi kanskje skyggene våre tilbake
for å favne en sol som står opp

Om livet vet jeg nesten ingenting lenger

Om kjærligheten enda mindre. Men jeg vet at
jeg husker lukten av det fuktige håret ditt
og skoene våre, våte av dugg fra gresset

Stein Mehren

Hei

Det du vil ha
er ikke en
å legge deg med
nei -
du vil ha en å våkne med
smile og viske
hei

Atle Hauge

Vestenvinden

Jeg møtte vestenvinden
på vegen heim i kveld.
Han kom fra landet bakom
de skymme solfallsfjell.

Da sa jeg: - Du som ferdes
så søtten tusens langt,
du tusket vel med mye
du rusket vel i mangt?

Og vestenvinden svarte:
- Vær viss på det min bror,
at jeg har løftet litt på
de fleste skjørt på jord.

Og jeg har strøket toppen
på Gurisangkers fjell.
Og jeg har rørt ved vingen
til englen Gabriel.

Og jeg har tørket høyet
som Granli-gubben slo:
Og jeg har vogget djunker
på elva Hoangho.

Men størst for deg er dette
som sist du høre får:

Jeg strauk det mjuke kinnet
til jenta di i går.

Hans Børli


Jenta mi - Guri Malla Hjerte

Vår beste dag

Kom og lytt til lyset når det gryr av
dag
Solen løfter sin trompet mot munnen.
Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag;
Denne dag kan bli vår beste dag!
Stien som vi gikk i går er like ny,
Hemmelig som ved vårt første
morgengry;
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi
mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste
dag.

Kom og lytt til dypet når vi ror mot
dag,
Hør, maneten stemmer sine strenger.
Løfterik er tonen i et fiskevak,
Denne dag kan bli vår beste dag!
Fjorden vår er like ny og blå og blank,
Blikket ditt er fritt og ryggen like rank,
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi
mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste
dag.

Kjære lytt til mørke når vår dag er
gått,
Natten nynner over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket oss av stort
og smått,
Mer, kan hende, enn vi har forstått,
Månen over tun og tak er like ny,
Men tier stille om vårt neste
morgengry.
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi
mestre
Dagen i morgen skal bli vår beste dag.

Erik Bye


Fra Poesiparken i Larvik

Hverdagsbetraktning

Hver dag
er en hemmelig usett glede
en skinnende mulighet.
La oss bruke den
som om den var den ene.

Hvor mange vi får
er det ingen som vet.
La oss fylle hver dag
med lys og varme.
La oss slåss mot
det mørke og grå.

Hver dag
er en hemmelig usett glede
dagen er livet
livet er nå.

Ukjent

Lysande andlet

Andleta dykkar
lyser på himmelen over Oslo
over Utøya

og så lenge vi lever
skal dei lysa i oss
og vera vårt lys
i landet

og når vi har teke oss over
til dit du no er
og kanskje har fått del
av ditt lys
skal ditt andlet alltid lysa
i den som då er att
og gjeva landet lys

For du gjekk føre
vi kom etter
men de gjekk føre
og gav oss lys

Jon Fosse


fra rosemarsen Hjerte

De voksnes fest

Hva var det som foregikk
på de voksnes fest?

For timer siden var du sendt
inn i søvnen.
Forsvarlig innpakket
i dyne, godnattkyss og aftenbønn.
Og de trodde du sov.
(Barn sover så lett!)
Men du lå med øyne
som morild i mørket;
Du lå med ører åpne som konkylier.
Du lå i en våkenhet, stillere enn søvn
og lyttet...

Fra stuen nedenunder
steg det latter opp.
Som bobler fra et havdyp,
steg og brast
mot ditt vannspeil av lysvåken taushet
Fra dypet der nede
klinket og sang det.
Surret det gåtefullt
likesom fra kvernen
som maler på havsens bunn!

Hva var de voksnes fest?
Hva var det for et fjernt og forbudt konkyliedyp av et eventyr
som alltid begynte å tone
efter leggetid for barn?

Det måtte være de stores
havmørke hemmelighet.
Selve den
som gjorde dem til voksne
veldige vesner,
med allvitende øyne
og havfruesmil...

Der lå du
i barnets forsmedelige fangedrakt,
buksebjørnen.
(Du skal sove nu! Sove!)
Det drømte i morilden:
"Når blir jeg stor?
Når får jeg vite det?"
Og det svarte en dønning av sort, vill sorg:
"Å det er lenge til!
Lenge til! Lenge til!"
....

Din fangetid er endt.
Du er selv kommet ned i stuen,
og ingen dikterer deg lenger din leggetid.

Nu klinger din egen stemme i selskapet
("skål, mine venner!")
opp mot et lyttende barneværelse.
Nu vet du hva som skjer
på de voksnes fest.
Nu vet du at havets hemmelige verden
ikke er vunnet, men tapt.

Det var ikke de der nede som levet
i det du hørte fra dypet dengang.
I deg var festen. Konkylien. Og havfruen.
Og i deg var kvernen
som maler på havsens bunn!

Andre Bjerke


Bildet En havfrue er malt av kunstneren John William Waterhouse i 1905.

Juninatt

Og det er juninatta
høgt over skog og fjell.
Og det er grøne lunder
der mørket itte fell.
Og itte får je sova,
og itte vil je hell!

Og det er midnatt-stønna,
som har så luftig lin
og stryk i lyse enger
og dynker dem med vin.
Og alle blømer anger,
og alle auger skin.

Og itte kan je lover,
og itte vet je bud
for alt som gror og yrer,
syg saft og fanger skrud.
Je bare lever i det
og kjem på namnet Gud.

Og det er gammel-kvenna
som mørkner ved en bekk
og mæl om folk som fór her
med påså og med sekk.
Du søv i natt,du møller,
men dotter di er vekk.

Sarr siriser i graset,
syng taltrost i li,
je har mi eia vise:
Je er hos jenta mi.
- Sov godt og lenge, møller,
hos meg er dotter di.

Det flyg inn vers åt visa –
som blomsterstøv med vind.
Og du er i dem alle,
frå deg flyg versa inn
så fort som je dug synge,
så djupt som je har sinn.

Je er så glad og bange.
Je er så redd med ett
for veke fivril-venger
og duft og spindel-nett.
Det står e bjørk i skogen,
men lauvet skjelv så lett.

Det står e bjørk i skogen,
og lyse krona svell
og sitrer om en lengsel
som lyt få vara tel.
- – -
Nei itte får je sova
og itte vil je hell.

Einar Skjæraasen

Gudstjeneste

Jeg sitter her i en kirke
av skogsduft og dogg og dag.
Linnea ringer til messe
med lydløse klokkeslag.

Og presten har intet ansikt
og preknen har ingen ord.
Det hellige sakramente
er angen av vårlig jord.

En løvsanger kvittrer ved rede
en bille bestiger et strå.
Og dypt i den signede stilllhet
hører jeg livshjertet slå.

Det finnes en tillit i verden
et lys over store og små.

Hans Børli

Ord er kunst

Å blottlegge tanker,
er dans uten klær...
Modig og smågal,
med skjelvende knær...

Skapes det latter
og hånlige blikk?
Eller gir ordene
rosende nikk?

Pennen slår krøller
og langstrukne strek...
Huden gir nupper
og kan virke blek...

Uansett form,
det er dans for en sjel.
Ord er en kunst
som gjør mennesket hel.

Ann-Heidrun Ruud

Fra boken «Svart-hvitt og litt i mellom»

Morgon

Når morgonens sol genom rutan smyger
glad och forsiktig
lik ett barn, som vil overraska
tidligt, tidligt en festlig dag -

då strekker jag full av vexande jubel
öppna famnen mot stundane dag -

ty dagen er du,
solen er du,
och våren er du,
och hela det vackra, vackra,
ventande livet er du!

Karin Boye