Denne vakre og rørende historien stod skrevet i Fredrikstad Blad 11.mai 2012.

Men det er jo bare en hund ...

Nett- og utviklingsredaktør Espen Normann har skrevet om sin kjærlighet til hunden "Buster":

"Det er jo bare en hund. Det er jo bare en gammel kæll.

Det første er ok å si, men når noens bestefar havner på sykehuset i 90-årsalderen så er det ikke helt akseptert å antyde at det ikke er så farlig. La meg derfor fortelle deg at det slettes ikke bare er en hund. Det har aldri vært bare en hund. Det er en personlighet, en firbent, lurvete, omtenksom, glad og utrolig lojal venn. En venn som alltid er glad for å se deg, og som alltid venter på deg. En du blir så glad i at du nesten sprekker.

Derfor vil jeg helst slippe å høre din arrogante, nonchalante og empatiløse kommentar når min hund har skadet seg eller blitt syk.

Den heter forresten Buster - og er verdens vakreste.

La meg først innrømme, at også jeg var av dem som kunne lire av meg «det var jo bare en hund». Men det forandret seg i fjor sommer da Buster ble en del av familien. En liten tass som kun blir sju kilo tung, og som er en blanding av Yorkshire terrier og powder puff. En liten skapning det er umulig å ikke bli glad i.

Selv må jeg innrømme at jeg «aldri skulle ha hund», men at det tok akkurat én time før jeg var solgt. Buster vant mitt hjerte, og han er blitt alt annet enn en «helt vanlig hund». Han har blitt et fullverdig medlem av familien - og slekten for den saks skyld.

Dessverre har ikke Buster hatt en så altfor enkel start på livet. Han var ikke mange månedene gammel da han var uheldig under lek, og ødela seg i benet. Sønnen min ringte meg på jobben, og hulket frem mellom en foss av tårer og smerte: «Pappa, Buster har vondt i benet. Han bare ligger rolig på gulvet og piper. Jeg tror han er i ferd med å dø».

Heldigvis skulle det vise seg å ikke være så alvorlig, men det ble akutt operasjon. Buster hadde revet av en vekstlinje i høyre bakben, og kirurgi var påkrevd. Dermed ble hunden overlatt til de profesjonelle og hyggelige veterinærene ved Fredrikstad Dyrehospital, og jeg ble sendt hjem med beskjed om å returnere neste dag. «I morgen ettermiddag kan du sannsynligvis komme og hente ham. Hvis alt går etter planen», var beskjeden fra veterinæren.

Ja, ja tenkte jeg og kjørte hjem til guttungen, som fortsatt var sønderknust. Sammen ble vi sittende og snakke ut om at alt kom til å ordne seg. Men jo mer vi pratet om Buster, og jo flere bilder vi så på, så ble det bare verre. Savnet, frykten og bekymringen for at det ikke skulle gå så bra med ham.

Det hele endte med at jeg kastet meg i bilen, og kjørte ned til Dyrehospitalet, med klar beskjed til resepsjonisten om at jeg skulle se til hunden min. Etter noen korte samtaler på veterinærens kontor ble jeg tatt med inn på «oppvåkningen». Der lå nemlig Buster og hvilte ut etter operasjonen, som etter sigende hadde vært vellykket.

Han var totalt neddopet, og lå urørlig med en beskyttende plastskjerm rundt hodet. Det var da det magiske skjedde. Når han hørte min gråtkvalte stemme stutre frem «Buster, hvordan går det med deg» - så begynte halen å slå. Om alt annet var lammet av narkosen, så responderte han med halen. Som alltid hilset han med glede, kjærlighet og lojalitet. Fra den dagen har vi to vært en.


For mange kan det kanskje være rart å lese om hvordan man kan bli så glad i en hund. Men hvordan kan man unngå å bli fortapt i en venn som forteller deg flere ganger om dagen at nettopp du er grunnen til at han er til? Hvordan kan man unngå å bli følelsesmessig berørt når din firbente venn hviler mot låret ditt, mens halen slår lykkelige slag? Når jeg tar feil eller gjør noe galt, så tilgir han umiddelbart. Når jeg er sint, så leker han og gjør seg til for at jeg skal bli glad. Når jeg er glad, så stråler han. Når jeg er dum, så ignorer han det. Når han legger hodet sitt i fanget mitt så kurerer han smerte.

Hans tilstedeværelse beskytter meg mot frykt og usikkerhet. Han utstråler en lojalitet om at han alltid vil være der for meg - når jeg trenger ham.

Han er alltid klar, glad og en fantastisk venn. Og jeg elsker våre turer, når han lukter på absolutt alt ? og alle for den saks skyld. På turene går praten livlig, og folk som møter oss tror jeg vel ikke jeg er helt vel bevart der jeg går og prater med Buster.

Om jeg er gal? Nei, jeg er bare en helt enkel hundeeier."


Utrolig vakkert og utrolig sant

Her er det Erik som gir Cascilius Søte Sara Snorredatter en varm og god klem fylt med kjærlighet.

I 1974 var jeg midlertidig redaktør for klubbavisa til Salten Brukshundklubb. Da måtte jeg også ut for å samle inn annonser. Sigmund Kristensen bestilte ei halv side på baksiden av bladet mot at jeg laget den.
Både SK og jeg ble kjemepfornøyde med resultatet

Jeg måtte jo også skaffe stoff til medlemsavisa og i den forbindelse spurte jeg tannlege Rolf Præsteng om han ville skrive om sin hunderase.


Min rase og hvorfor

 

Strihåret vorsteher

 

«Så hunden, så dens herre» - eller var det omvendt? I alla fall var det noe liknende. Etter besøk på hundeutstilling får man slike tanker.

 

DESSUTEN:

Har man mange interesser i friluftssektoren, må den logiske følgen bli at man velger en strihåret vorsteher. Med fare for å bli stemplet som en slags fritidshottentott med abnorm hårvekst i ansiktet slår jeg fast: Strihåret vorsteher er hunden.

 

Hvem kan ta fert av et rypekull, skjære ut i harelos og komme hjem med en rev? Dette gir bare en liten pekepinn om hundens vidtfavnende talent. Som alle tusenkunstnere kan den sjelden en ting perfekt. Mange fuglehunder har vel et bedre søk enn strihåren, men ingen jakter bedre med pulk.

 

For de fleste betyr eksteriøret mye valg av hund (en strihår tar seg pent ut i de fleste sofagrupper). Kroppen er tett og kraftig, med store labber. Som valp synes den derfor ustanselig å gå i tøfler. I kombinasjon med den rufsete pelsen gir den et solid inntrykk. Detter befester seg på jakt. Om det blir surt og kaldt bryter den ikke så lett sammen i krampegråt over den 3.istid. Det er oftere jegerens skjebne.

 

De store labbene kan foruten å trå i salaten på jakt også være gode på vinterføre til trekk. Og det kan den. Den trekker alt det skal være, endog sin herre. Et godt poeng for påsken.

 

Dessverre tror mange at stri refererer til gemyttet. Det er feil. Det er jo pelsen som er stri. Gemyttet er meget godt på de fleste strihår, og den er faktisk særlig «nervesund». For eks. er skuddreddhet sjelden noe problem.

 

Summa sumarum: ønsker man seg en hund til jakt/trekk/tur-bruk i nord-norsk klima. Velg på øverste hylle – velg

 

STRIHÅRET VORSTEHER.


Hodebildet er tegnet av kunstneren Eirik O. Stövling og er avbildet i boken Hundar i bild fra 1980.

Da jeg var på Villmarksmessen 2012 kjøpte jeg noen gamle hundebøker. Den ene boken heter Den ideelle hund - Vorstehhunden av Rolf Gorboe og er skrevet i 1943. Inni boken lå det en del korrespondanse mellom en hundeeier og en som drev med dressur av fuglehunder. Annonsen som gjorde at hundeeieren kom i kontakt med han som drev med dressur, lå også inne i boken.

Norsk Vorstehhundklubb hadde stand på Villmarksmessen og jeg stakk innom og fortalte om mitt funn. Heldigvis hadde antikvariatet enda en bok (da ble det en gammel vorstehhundmann som ble kjempeglad), men uten innholdet som lå i min bok. Siden Vorstehhundklubben holder på å skrive en jubileumsbok, så skal jeg sende over brevene til dem. Hadde bare så lyst til å ta dem med hjem først og skrive av hva som stod i dem og legge dem her på hjemmesiden.

Av og til så føler man at man har vunnet i Lotto når man kommer over gamle skatter

Brevene er rett avskrift:


Brevik, den 2.mai 1946


Herr Arnold Aaserød,

Iseveien pr. Sarpsborg


Jeg mottok i går Deres brev og da der i dag blir skibsleilighet herfra til Sarpsborg ringte jeg straks for å melde at jeg sender «Rex» med fartøiet, (som heter «Marnet»). Kapteinen vil telefonere til Dem nr.379, Sarpsborg, ved ankomsten og jeg takker for tilsagn om at De da kan hente «Rex» om bord.


Hunden er snild, men lite mosjonert og vil gjerne leke. Så kraftig og ivrig som den er, kan den kanskje virke noe voldsom. Men den er kjælen og trofast og viser sin glede ved å «hoppe opp» som om den vil «kysse». Dette er ikke behagelig for klær m.v. og en unote som vi dessværre ikke helt har fått vennet den av med. Den legger sig på kommando «dekk» og går «bak», men ikke så kvikt lydig som det gjerne burde skje. Jeg har to barn, som håndterer «Rex» som de vil. De vil savne ham sterkt, men da vi ikke har anledning til å mosjonere hunden må den komme i kyndige hender og vi håper at han får det godt hos Dem.


Juling skal denne hunderase ikke ha og jeg tror at De skal få glede av arbeidet med å oppdra «Rex».


Pensjonspris, Kr. 20,- pr.måned, betales hermed for mai.


Jeg er også enig i Kr.250,- for dressuren, som blir å betale for, når oppdragelsen er ferdig og tilfredsstiller kravene til en veldressert jakthund, som beskrevet i boken «Den ideele hund, Vorstehhunden, av Rolf Gorboe (vistnok den eneste bok på norsk om denne sort hunder, deres oppdragelse og dressur.)


Det er ikke godt å si hvor lang frist De behøver, men vi kan vel foreløpig regne med ca.3 ½ måned til jakttiden i høst.


La mig høre at «Rex» er kommet vel frem og at De er enig i avtale som nevnt i dette brev, som følger i 2 eksemplarer, så De kan skrive på det ene.


Ærbødigst

A.P.Kolle

Iserød, den 5.mai

Herr A.P. Kolle


Reks er ankommet fikk bud kl 5.ettermiddag og hentet den med en gang. Den hoppet op og bet mig over armen men nu er vi gode venner. Den er grisk mot min kone og sønn men med vennlighet skal det nok gå. Juling får ingen hund av mig for da mister den min tillit. Har hatt den i skogen såvit, men det er ikke lovlig og gå i skogen med hund i mai og juni.


Jeg er meget fornøyd med prisen. De skal få høre nærmere fra mig.

Tak for pengene.


Ærbødigst

Arnold Aaserød


Bildet er av Perviljas Stegg som er avbildet på side 51 i boken

Av syv unike norske hunderaser, er tre harehunder. Det jobbes nå intenst med å redde disse hunderasene. I 2011 ble det solgt under 200 valper av harehundrasene hygenhund, haldenstøver og dunker – til sammen. Hygenhund, den mest sjeldne norske hunderasen, ble det bare født 14 valper av i 2011, viser tall fra Norsk Kennel Klub (NKK).

Nå arbeides det med å øke synligheten og interessen for de norske harehundene. NKK skal arrangere en egen harehundfestival


Litt info om Hygenhund:

Hygenhund er en
støver som i hovedsak ble formet på Ringerike , Lier og Bærum . Navnet har rasen etter prokurator Hans Fredrik Hygen, som ble født på Odals Verk i 1808, der far hans var bestyrer. Hygen ble siden prokurator på Ringerike og flyttet dit omkring 1830. Far hans var også oppdretter av harehunder, den nå utdødde Odalshunden . H. F. Hygen var selv en kjent harejeger, og etter farens død startet han på 1830-tallet oppdrett med etterkommere av farens hunder. Det hevdes i så måte at H. F. Hygen var den første som startet regulær rasemessig avl av harehunder i Norge.På Ringerike parret han sine egne hunder med harehunder av ringerikstypen. Etter hvert tok sønnen, A.B. Hygen, over hundeoppdrettet.

Ved opprettelsen av spesialklubben for «Norske Harehunde» i 1902 var det tre fargevarianter som gikk igjen på norske harehunder. To fulgte hverandre ad, sort/blakk og og grå droplet, eller « Dunkers rase » som den het på folkemunne. Den tredje fargen, rødbrun eller rødgul med hvite tegninger var i mindretall, men alt anerkjent som «Hygens rase». Dette ble også navnet på de to eldste nasjonale harehundrasene vi har i Norge . Dunker og Hygenhund.

Årene før og etter første verdenskrig var vanskelig for avlen på både hygenhunden og dunker. Mellom 1925 og 1934 var avlsarbeidet så lite attraktivt at mange betraktet de to rasene som samme hund . I denne perioden ble derfor dunker og hygenhund av NKK slått sammen under navnet Norsk harehund , selv om Norsk Harehundklub var sterkt imot sammenslåingen. Etter at avlsarbeidet på hygenhund tok seg opp i mellomkrigstida ble rasene igjen skilt med hver sin rasestandarder , i 1934. Det ble nå drevet et godt avlsarbeid, og ved andre verdenskrigs slutt sto det bra til med rasen.

1970-tallet ble det krysset inn nytt dunkerblod i rasen, samtidig som det ble arbeidet med å spore opp flere gode avlshannhunder for framtidig bruk. I årene 1990 til 1997 ble det igjen foretatt 4 nye innkryssninger av dunker, noe som bidro til at man fikk utvidet rasens avlsgrunnlag ytterligere. I dag har derfor rasen et godt genetisk fundament i Norge.

I senere tid er det benyttet hygenhund for å skape et bredere grunnlag hos den svenske gotlandsstøveren , siden disse hundene ligner mye på hverandre.

Hygenhunden Tosstjønna's Nala. Bildet og info om rasen har jeg funnet på Wikipedia (som kanskje burde oppdatere om hvordan det står til med det genetiske fundamentet i 2012). Kanskje alle som har plass til mer enn en hund i senga burde skaffe seg en hygenhund eller en av de andre norske utrydningstruede hunderasene. Personlig så har jeg to norske buhunder i senga