Ventevers i februar

Du må lære å vente.
Du må bære dine vintrer,
stå dine vakter hos det levende
selv om livet i deg er lite og svart
som loppe på snøen i februar.

Tror du blåveisen smilte
så tindreblått under svàet om våren
hvis ikke rota hadde bodd
lange måneder
hos tælen og mørket,
med Døden som husvert?

Hans Børli 

Til mor

Alt godt og vakkert som er blitt
meg kjært på heimens jord,
har lånt sitt lys fra hjertet ditt,
du gamle, slitne mor.

Du lever med i bjørk og hegg,
i sol og regn og vind.
Pinseliljen ved din vegg
er budskap fra et sinn.

I trogent strev med tusen ting
i stue fjøs og kvé,
du sleit din gylne giftering
så tynn som lauv på tre.

Jeg ser deg for meg, mor, så tidt,
jeg ser deg der du står
på stabbursbakken, høgt og fritt,
med himlen om ditt hår.

Jeg vet: en dag er alt forbi 
og all din gjerning gjort.
En hånd av nådig søvn slår i
den tunge kobberport.

Da vil den gamle stua stå
som fremmed for mitt blikk.
Og heimløs heime skal jeg gå
langs stien der du gikk.

Hans Børli


Min kjære mamma og meg Hjerte

Den kjente samiske poeten Paulus Utsi (1918-1975) skrev dette diktet:

Ij mige                                                                

Nåv tjiegnalijt
Biso ulmutjij lunna
Gå iedne giella
Mij ájádusájt luovvi
Luobbi mielama 
Ja linijdahttá 
iellemvuogev 

Ikke noe

Blir igjen
Så dypt hos mennesket
Som morsmålet 
Det frigjør tankene 
Og brer ut vårt sinn 
Og gjør livet 
Mykere å leve

Venteværelset

Jeg sto i venteværelset
hvor alt var tomt og stille,
og stirret inn i speilet
mot en annen mann enn meg.
Jeg spurte full av redsel
hvem han var og hva han ville.
Vi pekte på hverandre,
og han hvisket sakte: “Deg!

Jeg kommer i fra stedene
i stjernelys der ute.
Og jeg er den du var
og kanskje kunne blitt."
Han sa han var en reisende
et tog som var i rute.
I speilet så jeg ansiktet
han hadde sagt var mitt.

Så gikk jeg inn i speilet der,
og han kom taust imot meg.
Som lys og skygge krysset vi
hverandre uten spor.
Han strøk bort venteværelset
med hånden - og forlot meg.
Og jeg, - han eller jeg? - gikk dit
hvor stjernelyset bor.

Kolbein Falkeid 

Som levande skog

Levande skog under stjernor
Urørleg skog
Slik skal han stå under himlen
inni din hug
Det er ikkje lenger time
Det er ikkje tid


Urørleg skog under stjernor
er i det som skal bli
Ein kveld som denne
rører ditt sinn ved æva
og du kan kjenne
at livet er evig
og ingen ting skal ta ende


Når du må gå -
skal noko av deg bli att
Som levande skog under stjernor
i still natt

Jan-Magnus Bruheim

Status praesens

Sist vinter hadde jeg en tête-à-tête med døden.
«Beskikk ditt hus og skriv ditt testamente»,
sa han. «Jeg dø? Jeg har jo langt fra høstet livets grøde»,
sa jeg. «Det hersens testamentet mitt får vente.»

Allikevel, en natt jeg skrev min siste vilje.
«Mitt gods og gull skal mine nære kjære ha.
Men Rians ugle er tilgodesett en god venninne,
og katten, katten skal min datter ta seg av.»

Men så kom det beskjed fra doktoren en dag:
«Ta tran og tyve mg Tamoxifen pr. dag.
Da Tønseth, skal du ennå leve vel og lenge.»

Jeg lever fortsatt, men jeg lever på kreditt.
Jeg elsker. Men! Aristotelisk ikke lenger.
For med min kranke kropp er det oktober blitt.

Jan Jakob Tønseth

Hjertet mitt

Jeg bar alltid hjertet mitt nakent
utapå meg som ei lydende bjelle.
Men hjertet var ikke smidd
av jern og messingbrás
som bjella, derfor
rispet jeg så lett sund det
inni livets snatt og snar.
Barnåler
og måsabøss
og blar av ville drømmer
klisser i det størknete blodet.

Hans Børli

August

Efter julis silke
kommer august med fløyel
og brennende lys.
De blussende kinnenes måned
da brystene er tunge
og brune av sol. Modningens tid.
Keiserens måned. Ikke vent.

Elsk
i august. September
kommer snart med sine rynker
og sin tørre munn.
Se – svalene skyter med piler.
Huj-huj, hør latteren. Plutselig
er det din tur.

Rolf Jacobsen

Den nye dag

Den nye dag har intet ansikt ennå.
Hyllet i en stjernekappe
kommer den susende mot jorden.
Så kaster den kappen og står skjønn og naken
med hendene fulle av solen.

Mellom sine fingerspisser
lar den timene dryppe fra evigheten.
Den vasker fjellene med sitt blendende smil
og på sine hvite skuldrer bærer den
tusen ukjente sorger.

Inger Hagerup

Sol i sorg

Hvorfor er midnattsolen så blek?
Den er en sol i sorg.
Den står lavt på den andre siden av jorden en stund
lik en gammel mor efter en tung dag.

For hva har den fått se
overalt på jorden,
i menneskenes øyne og i deres henders verk.
At det er ikke nok.
Selv allverdens sol er ikke nok.

Ikke purpurmorgnene og dagens mette ro.
Ikke kornet som den løfter opp til dem og den stimende fisk under land,
ikke storm, ikke sne, regndråpenes milde lyd over takene
ikke nok, ikke nok.

Selv allverdens sol er ikke nok.
Den er trett, den er en sol i sorg,
og den trekker det grå sjalet omkring sig
så vi ikke skal se øynene.

Rolf Jacobsen