Du skal få en dag i mårå

Det var en liten gutt som gikk og gret og var så lei.
Hæin skulle tegne Babylon, men lærer'n hæin sa nei,
hæin ød'la hele arket, hæin var tufsete og dom,
men så hørte hæin et sus som over furukrona kom...

Du ska få en dag i mårå, som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel,
og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går
og da får du det så godt i mårå kveld,
og hvis du itte greier det og æilt er like trist,
så ska du høre suset over furua som sist.
Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står
med blanke ark og farjestifter tel.

Og så vart gutten vaksin, og hæin gikk og var så lei.
Hæin hadde fridd åt jinta si, men jinta hu sa nei.
Og hæin gret i svarte skauen "detti blir min siste dag".
Men da kom det over furua det såmmå linne drag:

Du ska få en dag i mårå, som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel,
og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går
og da får du det så godt i mårå kveld,
og hvis du itte greier det og æilt er like trist,
så ska du høre suset over furua som sist.
Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står
med blanke ark og farjestifter tel.

Og nå er gutten vaksen og går og slit som folk gjør flest
med småbruk oppi Åsmarken der kjerringa er hest.
Og hæin syns det blir for lite gjort og streve titt og trutt
og trøste seg med furusus når dagen blir for stutt.

Du ska få en dag i mårå, som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel,
og da kan du rette oppatt alle feil i frå i går
og da får du det så godt i mårå kveld,
og om du itte greier det og æilt er like trist,
så ska du høre suset over furua som sist.
Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står
med blanke ark og farjestifter tel.

Alf Prøysen 

Vakker og god

Han satt der og så på henne
og tenkte så rare ord.
Så våga han til å seia:
"Du er så vakker du bestemor!"

"Å nei", svara bestemor 
med ein sukk.!
"Du kan ikkje seia
at eg er vakker,
som er berre skrukk-i-skrukk!"

Da såg han ho inn i augo
og tagde still 
Men tenkte med seg:
"Det finst ingen annan,
som er så snill".

Sidan møtte han livet --
Det både gret og lo.
Møtte med varme og kulde,
som smeikte han, eller slo.
Det gav han ei visse:
At vakker,
er berre den
som er god.

Jan Magnus Bruheim

Jonsokkveld

Det stilner mot kveld. Ei måke
ferger sitt eget speilbilde over
svartblank sjø i solfallet.
Og ungbjørkene jeg hentet heim fra skogen
strekker greinene signende mot hverandre
over den slitte dørstokken.

Jeg sitter her i lauvsuset og ser
hvordan landet med gamle hender
låser opp sitt rosemalte skap.
Løfter varsomt frem i lyset 
en skinnende, kostbar ting.
Et arvestykke av hamret sølv:
Jonsokkvelden.

Hans Børli 

Notat

Livet er den eneste måten
å dekkes med løv på,
hive etter pusten i sanden,
stige til værs på vinger;

å være en hund,
eller stryke den over den varme pelsen;

å skille smerte
fra alt som ikke er det;

å komme seg på innsiden av det som skjer,
se noe fra flest mulige synsvinkler,
å strebe etter å trå minst mulig feil;

En enestående sjanse
til et øyeblikk å erindre
en samtale som fant sted
med lampen slått av;

og i det minste én gang
snuble i en stein,
bli dyvåt når det bøtter ned med regn,
legge fra seg nøklene i gresset;

og å følge en gnist i vinden med øynene;

og uten stans fortsette med å gå glipp av
noe viktig.

Wislawa Szymborska 

Gjendiktet av Christian Kjelstrup

Rådyret 

Denne dagen 
vil jeg bevare i hjertet 
som en ting av kostbarhet.

Jeg møtte et dyr på stien 
i dagningens første time. 
Et rådyr så levende vakkert, 
så skinnende ungt som hadde hoppet ned fra 
den lave morgenstjerna i øst.

Dette møtet
Gjorde hele dagen edel.
En skjør villdyr-ynde
La et lys av åpenbaring 
over mitt grove dagsverk.
Hendene ante den uforløste sangen i alle ting.

Jeg følte meg på underlig vis 
fylt av ansvar. Fordi
skjønnheten hadde sett på meg med de mildeste øyne i skogen.

Hans Børli

I de store katedraler

Ennå høres dumpe slag av klokkers malmer.
Tonestrømmer fra de glemte salmer.
Folkeskarer ut og inn der svunne tider taler
i de meget store, meget gamle katedraler.

Ennå sees solskjær om en kvinne
med et nyfødt barn på armen dypt der inne.
Nesten lysredd. Bak et hav av kjerter * 
må hun lytte til de redde hjerter
som et håpets lys for verdens kvaler,
i de meget store, meget gamle katedraler.

Josef står der. Markus, Lukas, Peter
viser veien dit ditt øye leter
- til ditt eget ansikt, menneskenes, dødens,
alle smerters sannhet, løgnens, nødens,
alle gåters gåte, - verden selv som taler
ordløst i de gamle katedraler.

Kirkenes tusen spir hvor enn du vanker
er en tornekrans om menneskenes tanker.
Ennå blod fra pannen. Hanen galer.
- Peter - Peter? spør de gamle katedraler.

Rolf Jacobsen

Foto: Thierry Mallet / AP / NTB scanpix.

Hiss deg ned

De spør og de spør. Hvorfor i granskogen
setter vi oss her og jobber med bokstaver,
rytmer og skilletegn når det er låter de vil ha,
billedstriper. Trykke på en knapp. Ord
som bare er et sus i ørene.
Bokstaver
Må være som boksehansker. Pang
– et slag i trynet så du raver.
Ellers kan det være.

– Trøtthetens tid.
Nå må vi skjønne dette snart.
Stressen, karrieren, angsten, leden
ved å være uten fremtid.
– Takk, vi greier oss nok
med de problemene vi har.

Jo, det er greit nok det.
Men så blir spørsmålet: Hvor trøtt er du
egentlig. Hvor langt er du kommet
med livet ditt. Hva ligger du våken for
om nettene. Vi skjønner deg,
men gir ikke opp for det.

For ordene er som gresset.
Det bare ER der, Klipp det ned,
gjør plen av det. Som du kan tråkke på.
Og bare tråkk.
For opp kommer det
ustoppelig så lenge jorden står. Snart
er det oppe mellom fingrene på deg
før du vet det.
– Så hiss deg ned.

Rolf Jacobsen

Hjem Te' Jul

Ska' si dæ at ti'a går 
snart e' det gått et år
se på kalendern' 
kor tynn den e' blitt

se ut av vinduet 
sner det ikke litt

sner det ikke nu 
ja så sner det nok snart

e' de'ke egentlig ganske rart
å tenk' på kor ti'a går
snart e' det gått et år

Du e' min beste venn
og snart ska' vi sees igjen
ser du ikke månen 
kor lur han e' blitt

sannelig trur æ 
han smilte såvidt

kanskje han og 
går å gle'r sæ te' jul

kanskje d'e' derfor han e' så 
gul

en måne kan og ha en venn
han snart ska' se igjen

Hjem te' jul 
æ ska' hjem te' jul

æ ska' dal' som en engel 
ned i skjul

æ ska' hjem te' jul

Deilige juletid
d'e' det som e' ti'a mi
selv om d'e' vinter 
og bekmørkt og kaldt

skinn' det jo julelys 
overalt

folk har det travelt
med ditt og med datt

køan e' lang og veian glatt
men alle e' like blid'
når det e' juletid

Og folk kjøpe' fine ting
ei klokke, ei bok, en ring
pakka inn pakka 
i julepapir

med lapp kor det står 
kem som får og som gir

æ har ikke penga 
så æ har ikke råd

men tid har æ nok av 
og den kan du få

nei æ har ikke råd te' no'n 
ring

men tid kosta ingenting

Når æ kommer hjem te' jul
æ ska' hjem te' jul
æ ska'dal' som en engel 
ned i skjul

æ ska' hjem te' jul

Terje Nilsen

Rose

Fordi eg er kvinne
sette dei håret mitt opp i krans
slipte neglene mine
måla munnen min raud,
ville skape meg om til ei rose.

Nå i kveldssola
ser eg skuggen min drage seg ut,
bli til eit kvasst sverd.

Marie Takvam 

Når solen skinner på kineserne (Geografitime 1)

Når solen skinner på kineserne
er det stjernenatt hos oss.
Om omvendt. Asia er stort.
Halvparten av verdens landmasse.
Ligner en elefant.
Europa er støt-tennene,
Sibir den bøyde ryggen,
India den alltid romlende mave.
Og Kina, midtens rike
er dens mektige hofter og lår.
Der er der den reiser seg.
Elefanten er et godlynt dyr
vanligvis.
Men tirr den ikke.

Rolf Jacobsen

Ventevers i februar

Du må lære å vente.
Du må bære dine vintrer,
stå dine vakter hos det levende
selv om livet i deg er lite og svart
som loppe på snøen i februar.

Tror du blåveisen smilte
så tindreblått under svàet om våren
hvis ikke rota hadde bodd
lange måneder
hos tælen og mørket,
med Døden som husvert?

Hans Børli 

Til mor

Alt godt og vakkert som er blitt
meg kjært på heimens jord,
har lånt sitt lys fra hjertet ditt,
du gamle, slitne mor.

Du lever med i bjørk og hegg,
i sol og regn og vind.
Pinseliljen ved din vegg
er budskap fra et sinn.

I trogent strev med tusen ting
i stue fjøs og kvé,
du sleit din gylne giftering
så tynn som lauv på tre.

Jeg ser deg for meg, mor, så tidt,
jeg ser deg der du står
på stabbursbakken, høgt og fritt,
med himlen om ditt hår.

Jeg vet: en dag er alt forbi 
og all din gjerning gjort.
En hånd av nådig søvn slår i
den tunge kobberport.

Da vil den gamle stua stå
som fremmed for mitt blikk.
Og heimløs heime skal jeg gå
langs stien der du gikk.

Hans Børli


Min kjære mamma og meg ❤

Den kjente samiske poeten Paulus Utsi (1918-1975) skrev dette diktet:

Ij mige    

Nåv tjiegnalijt

Biso ulmutjij lunna
Gå iedne giella
Mij ájádusájt luovvi
Luobbi mielama 
Ja linijdahttá 
iellemvuogev 

Ikke noe

Blir igjen
Så dypt hos mennesket
Som morsmålet 
Det frigjør tankene 
Og brer ut vårt sinn 
Og gjør livet 
Mykere å leve

Venteværelset

Jeg sto i venteværelset

hvor alt var tomt og stille,
og stirret inn i speilet
mot en annen mann enn meg.
Jeg spurte full av redsel
hvem han var og hva han ville.
Vi pekte på hverandre,
og han hvisket sakte: “Deg!

Jeg kommer i fra stedene
i stjernelys der ute.
Og jeg er den du var
og kanskje kunne blitt."
Han sa han var en reisende
et tog som var i rute.
I speilet så jeg ansiktet
han hadde sagt var mitt.

Så gikk jeg inn i speilet der,
og han kom taust imot meg.
Som lys og skygge krysset vi
hverandre uten spor.
Han strøk bort venteværelset
med hånden - og forlot meg.
Og jeg, - han eller jeg? - gikk dit
hvor stjernelyset bor.

Kolbein Falkeid 

Som levande skog

Levande skog under stjernor
Urørleg skog
Slik skal han stå under himlen
inni din hug
Det er ikkje lenger time
Det er ikkje tid

Urørleg skog under stjernor
er i det som skal bli
Ein kveld som denne
rører ditt sinn ved æva
og du kan kjenne
at livet er evig
og ingen ting skal ta ende

Når du må gå -
skal noko av deg bli att
Som levande skog under stjernor
i still natt

Jan-Magnus Bruheim

Status praesens

Sist vinter hadde jeg en tête-à-tête med døden.
«Beskikk ditt hus og skriv ditt testamente»,
sa han. «Jeg dø? Jeg har jo langt fra høstet livets grøde»,
sa jeg. «Det hersens testamentet mitt får vente.»

Allikevel, en natt jeg skrev min siste vilje.
«Mitt gods og gull skal mine nære kjære ha.
Men Rians ugle er tilgodesett en god venninne,
og katten, katten skal min datter ta seg av.»

Men så kom det beskjed fra doktoren en dag:
«Ta tran og tyve mg Tamoxifen pr. dag.
Da Tønseth, skal du ennå leve vel og lenge.»

Jeg lever fortsatt, men jeg lever på kreditt.
Jeg elsker. Men! Aristotelisk ikke lenger.
For med min kranke kropp er det oktober blitt.

Jan Jakob Tønseth

Hjertet mitt

Jeg bar alltid hjertet mitt nakent
utapå meg som ei lydende bjelle.
Men hjertet var ikke smidd
av jern og messingbrás
som bjella, derfor
rispet jeg så lett sund det
inni livets snatt og snar.
Barnåler
og måsabøss
og blar av ville drømmer
klisser i det størknete blodet.

Hans Børli

August

Efter julis silke
kommer august med fløyel
og brennende lys.
De blussende kinnenes måned
da brystene er tunge
og brune av sol. Modningens tid.
Keiserens måned. Ikke vent.

Elsk
i august. September
kommer snart med sine rynker
og sin tørre munn.
Se – svalene skyter med piler.
Huj-huj, hør latteren. Plutselig
er det din tur.

Rolf Jacobsen

Den nye dag

Den nye dag har intet ansikt ennå.
Hyllet i en stjernekappe
kommer den susende mot jorden.
Så kaster den kappen og står skjønn og naken
med hendene fulle av solen.

Mellom sine fingerspisser
lar den timene dryppe fra evigheten.
Den vasker fjellene med sitt blendende smil
og på sine hvite skuldrer bærer den
tusen ukjente sorger.

Inger Hagerup

 

Sol i sorg

Hvorfor er midnattsolen så blek?
Den er en sol i sorg.
Den står lavt på den andre siden av jorden en stund
lik en gammel mor efter en tung dag.

For hva har den fått se
overalt på jorden,
i menneskenes øyne og i deres henders verk.
At det er ikke nok.
Selv allverdens sol er ikke nok.

Ikke purpurmorgnene og dagens mette ro.
Ikke kornet som den løfter opp til dem og den stimende fisk under land,
ikke storm, ikke sne, regndråpenes milde lyd over takene
ikke nok, ikke nok.

Selv allverdens sol er ikke nok.
Den er trett, den er en sol i sorg,
og den trekker det grå sjalet omkring sig
så vi ikke skal se øynene.

Rolf Jacobsen