Dette skrev Olav Campbell i Den store Hundeboken fra 1963 som ble gitt ut i samarbeid med Norsk Kennel Klub:

Norsk buhund

Av funn i torv og jordlag kan man konstatere at det har eksistert spisshunder i Norge og ellers i Skandinavia i hvert fall i 6-7000 år. Man kjenner lite til disse hundenes tidlige historie, men da Gokstad-funnet ble kjent, kom det som et lite lys i fortidens mørke. Funnet gjaldt en vikinggrav fra år 900, hvor det også ble funnet skjelettrester efter seks hunder. Noen av disse var mellomstore, noen småvokste. De kan ha vært representanter for forfedrene til våre dagers buhunder og elghunder.

Vi vet at vikingene fikk alt samtiden mente man trengte i det neste liv med seg i graven, og da er det vel berettiget å tro at disse hundene hørte til dagliglivet i vikingetiden. Med de forskjellige lokale naturforhold og næringsgrunnlag var det naturlig at det oppsto typevarianter blant hundene, som dannet seg efter kravene i «survival of the fittest». Navnet buhund, forteller litt om hundens funksjon, idet bu betyr boplass, bebyggelse eller gård.

Da saueholdet i nyere tid ble en viktig næring, særlig i Sør- og Vest-Norges heier og fjell, var det naturlig at man i disse strøk valgte ut hunder med egenskaper som gjorde dem egnet som gjeterhunder. Da de økonomiske forhold i mange tilfelle ikke tillot at man holdt dyr som ikke gjorde nytte for seg, førte faktisk dette også til et avlsutvalg på bruksegenskapene. Buhundens oppgave ble å vokte sin herres eiendom ved å varsle ankomsten av fremmede, samt å gjete sauene i fjell og hei, og det er den vel egnet til. Det er imponerende å se hvorledes en flink buhund, bare ved et lite tegn fra sin herre, farer langt opp i fjellsiden og henter ned en flokk sauer som den holder under full kontroll.

Imidlertid var det ikke alltid at buhunden ble tatt like godt vare på. Rundt 1920 var den ukjent over store deler av landet, og svært mange hunder som gikk under navnet buhund var av meget blandet rase. I 1926 fikk statskonsulent Jon Sæland tillatelse av Landbruksdirektøren til å la buhunder møte og bli bedømt på Statens småfeutstillinger rundt om landet, og på dette grunnlag føre en ættebok for rasen. I 1946 skrev Sæland om utviklingen: «Men no, tjuge år seinare, er buhunden kjend yver heile landet og er vorten so talrik at det truleg er få hundeslag som det er so mykje av som buhunden. Han har fari som eld i turt gras yver landet. Men dette at han so snøgt fekk vind i seg, har ikkje berre vore han til gagn. Folk som ikkje har havt annan interesse for buhunden enn å tena pengar på han har ale upp eller kjøpt kvalpar av ringe æter eller blandingskvalpar og selt slike i hundretal kringum i landet, for berre det har bori buhundnavnet, so har dette tidt vori bra nog både for seljar og kjøpar – i alle fall når det attåt namnet har vori ei skrivi «stamtavle» endå um denne ikkje har havt minste verd. Serleg vart det ille med dette etter at fleire private lag eller klubbar tok til å premiera buhund og var so slephendte med premiane at hundrevis nåddi premi, til og med høge premiar, endå dei var so stygge og av so ureine og ringe æter at dei aldri skulde ha vori premiera eller bruke i avlen. – «

På hundeutstillingene landet over har buhunden i de senere år vært en for sjelden gjest, 8 -10 stykker på de største utstillinger har vært regnet som mange. Norsk Kennel Klubs stambok er ennu åpen for rasen da det er rimelig å tro at det ennu fins mange gode buhunder som ikke er stambokført, og som man burde få med i avlen. I Stavanger arrangerte Rogaland Hundeklub i 1962 en mønstring av buhunder, hvor det møtte opp hele 37 stykker. Gruppen som helhet ga et ensartet preg. Mest variasjon var det i farve og størrelse, men det var tydelig at rasen har et solid grunnlag å bygge på.

Kort tid etter mønstringen ble spesialklubben Norsk Buhundklubb gjenopprettet, efter å ha vært uvirksom i flere år.

Enkelte hunder står eksteriørmessig meget høyt. Således ble en hund «best in show» på Norsk Kennel Klubs internasjonale utstilling på Øvrevoll i 1962. Buhunden har imidlertid ikke vunnet stor utbredelse utenfor Norge. Det fins noen få i Sverige, England og USA.

LASSE SOM BLE BEST IN SHOW PÅ ØVREVOLL I 1962