Brevet

Eg sit i kveld og skriv til deg
og kjenner orda spire.
Men enno står det berre eitt
og lyser på papiret.

Eit «kjære» berre, står det her.
Eg må vel finne fleire?
Men vide flakkar tankane,
som fuglar kringom reiret.

Det er så mangt et skulle sagt -
Fortenkt eg sit ved bordet
og tenkjer: kanskje er det nok
med dette eine ordet.

Eg ynskjer deg – kvarhelst du bur
langt burte eller nære,
at du kan kjenne varmen frå
det vesle ordet: Kjære.

Jan-Magnus Bruheim

For lenge siden

Det var på dypet av vår store by
En vårlig natt for lenge, lenge siden.
Vi pleide drive om fra kveld til gry
Min ungdoms venn og jeg i denne tiden.

For natten var så fyldt av grusom vår
At ingen hadde hjerte til å sove,
Og sinnet var så ømt av unge sår –
Så mange løfter som man skulde love.
Den natten bygget vi et drømmeslott
Med hvite saler, blanke marmorflater –
Det skulde ligge høit og sees godt
I sol og luft med åpne, lyse gater!

Da var vi kommet til en grå kaserne
Og våre slott var blitt så blå og fjerne.
Her var vårt hjem: den mørke murstensmassen
Som steg omkring oss i vårt gatedyp –
Et slott for dem som er på fattigkassen,
Et slott for lysredd og for solblindt kryp.
Og jeg kan ennu føle kuldegyset
Som gikk i oss, da vi blev stanset der.
Vi svor å sprenge oss en vei mot lyset:
En plass i sol for alle dem som lever her!

Hr. souschef! Det er meget lenge siden.
Og da jeg talte med Dem nu i dag
Så hadde De nok ganske glemt den tiden
Vi drømte om å kjempe store slag.
De børstet skjødesløst med lyse hansker
Et støvgrann vekk fra deres buksefall
Og talte lenge om de satans dansker,
Som trodde Norge var en oksestall!
De hadde vært på forretningsreise
Og konverserte litt Berlin og litt Paris
Og mente francen sikkert ville deise
Adskillig lenger ned enn hvad der sis.

De skjeldte videre på forbudstvangen,
Som skapte mordere av alle mann.
Man burde gripe radikalt til tangen
Og trekke roten på den syke tann.
Så kom De inn på bøker som De likte
Og gratulerte mig begeistret glad
Fordi nu nylig var en del av mine dikte
Blitt omtalt i et aktet høireblad…

Jeg skulde hilst Dem fra vår gård derhjemme
Og gaten vår og dem som lever der,
Men noget hendte plutselig min stemme,
Så den blev underlig og fjern og tver.
Jeg skulde hilst Dem fra de unge drømme
Som drog i kamp en vår for lenge siden.
De var vel altfor veke, altfor ømme,
Og segnet vel for tidens bitre viden.

Rudolf Nilsen

Om alle tre var like 

Om alle tre var like
og alle blomar blå
og alle fuglar svarte
og alle dyra grå,
det trur eg ville gjera
oss meir enn vondt å sjå.

Om vi var like store
og gjekk i like klær
og om vi alltid hadde
kvar dag det same ver -
Det ville vera meire
enn trist å leva her.

Om alle hus var like,
med same mat på bord
og om vi tala saman
alltid dei same ord –
då vart det liten trivnad
her nede på vår jord.

Nei, dette rike mangfald
vi kringom oss kan sjå
av ymse dyr og fuglar
og tre og blom og strå –
At alt er skapt så ulikt,
er godt å tenkje på!

Jan-Magnus Bruheim 


Mor Pernille sammen med sin sønn Tassen (Harry Potter). Like, men ikke kopier av hverandre Hjerte

Våre små søsken

Vi har en liten søster
Vi har en liten bror
Som er litt anderledes
Enn andre barn på jord

De kom til denne verden
-det vanskelige sted-
Med mindre håndbagasje
Enn vi ble utstyrt med

Vi voksne er så kloke
i mening og i ord
Vår lille bror og søster
Blir aldri riktig stor

Vi har vår eng og åker
Vi har vårt kjøpmannskap
Og vi beregner livet
i vinning og i tap

Det er så lett å skubbe
De små og svake vekk
Og la dem stå tilbake
Med hjelpesløse trekk

Det er så lett å glemme
Når siste båt skal gå
Må alle pasasjerer
La ALL bagasje stå 

Inger Hagerup

Sebra

Jeg spurte en gang en sebra:

Er du sort med hvite striper
eller hvit med sorte striper?

Og sebraen så på meg og sa:

Er du sterk med svake sider
Eller svak med sterker sider?

Er du god med onde påfunn
eller ond med gode påfunn?

Er du glad med triste dager
eller trist med glade dager?

Er du flink med dumme innfall
eller dum med flinke innfall?

Og slik fortsatte og fortsatte
og fortsatte den,

og aldri, aldri, aldri, aldri
spør jeg en sebra om striper igjen.

Shel Silverstein 


Ylva Young spør aldri, aldri, aldri et lam om krøller i pelsen igjen Ha ha

Å være barn en sommerdag  

Å være barn en sommerdag 
det var å sette "Norna 2",
vår nye racerbåt, på vann.
Å se den seile over stag,
og vasse ut i gummisko
og redde den i land.  

Det var å leke "øde ø",
og ligge som en Robinson
med hele havet mot sin hud.
Det var å ta en liten rød
Maria Fly-fly i sin hånd
og be den fly til Gud.  

Det var med apens klatrekropp
å entre Jensens epletre,
og vise Lilly at man tør.
Det var å ta en smørblomst opp 
mot Lillys hake for å se
om hun var glad i smør.  

Det var å stikke bær på strå,
for efterpå å rope "Slipp!"
til strået slapp dem, ett for ett.
Det var å være blåbærblå 
fra øreflipp til øreflipp, 
og stønne: "Jeg er mett!"  

Det var å se en svales jag,
og være meget, meget rik
som eier av en sukkerert.
Å være barn en sommerdag
var simpelthen å være slik
vi alltid skulle vært!

André Bjerke


Lille Rakel elsker sommerdager Hjerte

Når vi går i lag

Vandring over vidde,
klatring på ein sti,
tryggare vert turen
i lag med handa di.

Lettare går bakken
både opp og ned,
rikare vert smaken
av nista vi har med.

Gleder gjer oss rike
når dei doblar seg.
Sorger dei må vike
frå vår vandringsveg.

Vakrast speglast dagen
i solraud himmelbrann
før minnehavet gøymer
spora som forsvann.

Karsten Oksavik


Rakel og Pernille var på mange vandringsveier sammen Kul

Kjærlighet

En hund kan være mager
og haleløs og fager
og gammel, mett av dager
og halt og blind og skral,
ja næsten ganske lam,
og tam og from som bispen ...
Allikevel flyr tispen
med hvese hvin og gispen
og logrer efter ham
på veien til Cheval.

Rudolf Nilsen 

Junior flyr etter Guri Malla på Heggmoen 14.april 2015

Du er som solen

Du er som solen, - en majestet,
lysende skjønn og stor!
Jeg kretser om deg, snart kold snart het,
som en årtidsskiftende jord.

Vender jeg fra deg som jorden gjør,
da vintrer mitt hjerte til,
sangene tier og blomstene dør
fjernt fra din kjærlighets ild.

Men når jeg atter mot solen snur,
blir jeg en gjenfødt vår,
mitt sinn blir en blomstrende allnatur
som glad mot din sommer går!

Herman Wildenvey 

Mauren 

Liten?
Jeg?
Langtifra.
Jeg er akkurat stor nok.
Fyller meg selv helt
på langs og på tvers
fra øverst til nederst.
Er du større enn deg selv kanskje?

Inger Hagerup 

Ledestjerne

Vi roper i denne natten:
Gi oss en vei å gå.
Gi oss ennå en stjerne
å feste øynene på.

Gi oss ennå et hjerte,
ikke av vest eller øst,
gi oss et hjerte som favner
all verden – og grenseløst.

Gi oss ennå å gråte
over vårt mørke sted.
Gi oss igjen å høre:
Fred over jorden. Fred!

Gi oss ennå å bryte
opp som de vise menn.
Gi oss i natt en stjerne,
og gi oss å følge den.

Einar Skjæraasen

Toleranse

Dine guder er ikke mine guder
Din sannhet er ikke min sannhet
Din ensomhet er ikke min ensomhet

Men også din ensomhet har sin verdi
Også dine guder er bokført
Også din sannhet vil bli regnet med

Så du skal ikke fortvile

Kjell Heggelund 

Det er den draumen 

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Olav H. Hauge 

En hustavle

Det er en lykke i livet 
som ikke vendes til lede: 
Det at du gleder en annen, 
det er den eneste glede.

Det er en sorg i verden 
som ingen tårer kan lette: 
Den at det var for sent 
da du skjønte dette.

Ingen kan resten av tiden 
stå ved en grav og klage. 
Døgnet har mange timer. 
Året har mange dage.

Arnulf Øverland

Um å bera

Skapte er vi te bera,
og lette børene for kvarandre.
Til fånyttes lever ingen. 

Men våre eigne bører
skal vi bera åleine.

Stor og
verdfull er sorgi
som ikkje kan delast av andre.
Men fatigsleg, liti og arm er den glede
som du vil ha åleine:

Hjelpeslaus er den
som ikkje har nokon å hjelpe,
og vera god mot.

Lik tre utan sevjestraum
turkast han inn – - .

Den mannen bær tyngste børi
som ingen ting har å bera.

Jan-Magnus Bruheim

Om kvelden når det mørkner

Om kvelden når det mørkner og alle går til ro
da stenger jeg for stall og for låve.
Og spurvene de netter seg i hvert sitt lille bo,
da går vel også du til din kove.
Men siden vet jeg ikke at få tiden til å gå,
for i de lange netter da lenges jeg så.
Da har jeg ikke sinn til at sove.

Nu står du foran speilet og kjemmer ditt hår
så sort og så alvorlig er ditt øye.
Da banker vel ditt hjerte, men hvorfor det slår,
det vet du ennu ikke så nøye;
for ennu har vel ingen fått komme dig nær.
Men over stolen henger dine fattige klær,
ditt skjørt og dine strømper og din trøie.

Det mørkner over veien, og høsten stunder til,
og tåken, den tetner over enge.
På stiene i skogen har mangen en gått vill,
og stjernene de stiger så strenge.
Men kan du ikke komme iaften, lille venn,
så send et bud og si mig, når kommer du igjen?
Jeg har ikke sett dig på så lenge!

Arnulf Øverland

Og graset det var vått

Vi møttes ved ei gammal bu
i skogen - på en slått.
Så kviskret je, så smilte du.
Og graset det var vått.

Det anget fra ditt unge hold
så vilt av vår og sol.
Du var en blom på grogrøn vold,
en liten blyg filol.

Men støtt lyt blommen visne ne`
når stenglen den er brutt.
Nå gråter du, nå tier je.
Og sommarn den er slutt.

Men tanken går den gamle sti
til skogens grønne slått.
Nå prate de, nå minnes vi
at graset det var vått.

Hans Børli

Brahms

Brahms i Konserthuset
"Ein Deutsches Requiem" -

tonene trenger gjennom
mitt altfor tapre hverdagspanser
river ned vernende vegger
rykker meg ut av min helterolle
rører ved alt som er sårbart nå:
Denn alles fleisch es ist wie Gras
jeg løftes ut over meg selv
og min egen uvisse skjebne
inn i den store sammenhengen

Ordene virvler opp støv
men støvet skinner
i evighetsfarger
tonene stiger
med ømhetens rene styrke
forløsende, lindrende, legende
Selig sind, die da Leid tragen
denn sie sollen getröstet werden -

Alt levende liv er forgjengelig
alt har sin tid under solen
så kort en tid
derfor så skjørt
og så dyrebart
Meine Tage sind eine Handbreit vor dir -

ja, en håndbredd, bare
er dagene mine
under evige stjerner

Og når min time kommer
und ich davon muss -

da er jeg rede
mitt mål er fullt
jeg har sett skjønnheten
i det skapte

Men om jeg fikk velge min utgang
da ville jeg dø
av en overdose Brahms

Åse Marie Nesse

 

Du skal være tro

Du skal være tro.

Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt...

Når var du tro?

Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?

Var du tro
når din handling overdøvet
lyden av ditt eget hjerteslag?

Var du tro
når du ikke bedrog
den du ikke elsket?

Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rørte ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro!

André Bjerke

Sykkelstyret

Det glitrer blankt i et sykkelstyre.
Nu er det juni og heggeduft.
Og unge piker har tynde tøie
imellem sig og den lyse luft.

De går på veien med hver sin sykkel.
I taushet vandrer de, to og to.
Men bak dem driver de unge gutter
i søndagsblådress og brune sko.

Og de blir modige: Lån mig syklen!
Det får de lov til, de unge mænd,
Blå dresser suser langs hvite hegger.
Så får hun sykkelen sin igjen.

Men nu går gutten ved hendes side,
hans djerve plan er blitt kront med held:
han holder taket i sykkelstyret!
Og rundt omkring er det junikveld.

Og hendes hånd er på andre siden,
den gjør et kjærtegn, en liten sving:
vi går og holder på noget sammen!
Og begge later som ingenting.

De går på veien ganske tause,
med hjertet fyldt av hvad begge vet,
mens næven knuger det blanke nikkel.
O sykkelstyre. O kjærlighet.

Nordahl Grieg