Hviler i en stor mildhet
Ved kveld -
når stjernene går vestover
og jorda overgir seg stille
til sommerhimmelens fred, da
kjenner du som en iling i selve ryggmargen
at alt liv blir lukket inne i
ei varm vennlig hulhand
og løftet varsomt
opp. Hele verden hviler i en stor mildhet
trass i alt -
Hviler i en stor mildhet
med alle sine sinnssykehus
panservogner barnemordere
kriger...
En stor mildhet som engang
skal skape Mennesket. Og da -
ved en ny tidsregnings begynnelse -
vil ondskapens svarte brakkland
bli omdannet til åkrer
som duver for vinden.
Det er derfor
livet holder ut
på planeten Jorden. Det er derfor
blåklokkene er like blå
hver sommer i graset. Og
fuglene like gylne når
de flyter på vinden høgt over hvetelandet
i solnedgangen.
Hans Børli
Sommernatt ved Sollihøgda.
Vårherres klinkekuler
Jeg drømte at Vårherre var en pode
med reven brok og skrubbsår på hver legg.
Jeg så ham klinke kuler med vår klode
i muntre sprett mot universets vegg.
Han klinket, han var glad og det var sommer
og solen tente lys i farget glass.
Og tusen kloder rislet fra hans lommer
for i Vårherres lommer er det plass.
Og klodene fikk danse, sveve, trille
til glede for hans hjerte og hans syn.
Så ble han distrahert, og glemte spillet:
En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!
Å for en dag å fange sommerfugler!
Det vakreste av alt han hadde skapt.
På marken lå Vårherres klinkekuler
og følte seg alene og fortapt.
Omsider kom han, trett som alle poder
når det er kveld og leken har vært sen.
Han lå på kne og samlet sine kloder.
Da så han at han hadde mistet en.
«Den lille blå! Den minste av dem alle!»
Han lette under gress og sten og hekk.
«Og den som var så blank i solefallet!»
Men mørket kom, og kulen – den var vekk.
Det var vår egen Jord som var blitt borte,
og natten lå der nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte.
Og jeg kan ikke minnes om han gråt.
Og vi som av den lille jord er båren
og tror at intet teller uten den,
får drømme at Han leter mer i morgen
og håpe at Han finner oss igjen.
Erik Bye
Uvirksomhetens timer
Uvirksomhetens timer! Alle ord
og handlinger forstummer: Ingen vind
får kruse sommerkveldens glatte fjord.
Det er en skjærgårdsstillhet i ditt sinn,
der sund og viker ligger oljeblanke
og fanger skumringens forventning inn.
To nelliker ved stranden står som slanke
og bleke alterlys, i kveldens tent
for ditt tilbakeblikk, din eftertanke.
Og alt i deg er aktivt innadvendt,
og alt i deg er friskhet, frø og kilde,
og alt tar del i kveldens sakrament.
Det er som allting i naturen vil det:
at du skal hvile! Mykt som i pastell
flyr måken over vannet - lik et bilde
på sjelens havblikk-møte med seg selv.
. . . En seiler glir i sundet. Kjølvannsstrimer
er alt som skjelver i den vare kveld.
Å, skjønne er uvirksomhetens timer!
André Bjerke
Tirsdagsseilas utenfor Burøya i Bodø.
Foto: Bjørn Hagerupsen.
Disse dagene dine
Dager kommer
og går, går og kommer,
hverdager, hviledager, helligdager,
sykedager, tåkedager, festdager,
en stri strøm
selvfølgeligheter.
Det er du
som eier disse dagene.
Det er du
som kan gå inn i tida di.
Akkurat
denne deilige dagen
lever du
en helt spesiell del
av selve livet.
Ragnhild Bakke Waale
Suis vakre kleinspitzdatter 
Idag
Du er ung idag, du er sterk idag,
og den grønne jord er din.
Fold dig ut som et knitrende silkeflagg
i den feiende, friske vind!
Du er full av sol og av gyllen vår,
og du kjenner de tusen sange.
Og du eier en verden av skjønnne år
og av timer rike og lange.
Fold dig ut idag mens ditt hjerte slår
og ditt sinn er en blomsterhave.
Grip din skinnende lyse vår
og livets tindrende gave!
Inger Hagerup
Bildet er av Pernille og Fido som feirer 17.mai 
Løvetannen
Det står en liten løvetann
blant andre løvetenner
i bakken på et åkerland
og blomstrer så den brenner
Den har slått ut sitt gule hår
på toppen av seg selv.
For av en bustet knopp i går
er det blitt blomst i kveld.
Nå er den sterk og stri og vill,
en riktig løvetann,
og strekker kry sin lille ild
mot solens kjempebrann.
Hvor stolt og gladelig den gror!
Men like nedenfor
står en sørgmodig eldre bor
og feller hvite hår.
Slik, venner, farer livet med
all verdens løvetenner.
Først blir de ild, så blir de sne,
og siden gamle menner.
Inger Hagerup
Som små soler duver løvetannene i morgenbrisen.
Foto Bjørn Erik Olsen
Du gamle mor
Du gamle mor! du sliter arm,
so sveitten er som blod,
men endå i ditt hjarta varm.
Og du meg gav min sterke arm
og dette ville mod.
Du turka tåror av mi kinn
so mang ein Herrens gong,
og kyste meg som guten din,
og bles meg uti barmen inn
min sigerfulle song.
Og gamle du, du gav til meg
mi mjuke hjarterot,
og difor må eg elska deg,
kvarhelst eg vankar på min veg,
om so på villan fot.
Aasmund O. Vinje
Min kjære snille mamma 
Selma
Og det er en liten Selma,
hun er ærlig verdt en sang.
Det er henne, som jeg elsker,
det er Selma denne gang!
Hun er vårens unge, Selma,
som himmelen fikk sitt blikk,
drysser nye, gyldne stjerner
over hver en vei jeg gikk.
Hun svermet gjennom hager
og i sommermarken grønn.
Hun har lært i livets skole
å bli svikefull og skjønn.
Og hun synger glade sanger
om en kjærest hist og her,
og det er mange, mange
som har Selma mektig kjær.
Og jeg elsker også Selma,
skjønt hun bryr seg niks om meg;
men det er samme pokker,
for jeg elsker henne, jeg!
Og gud bevare Selma!
Det blir all min salmesang.
Navnet skjemmer ingen,
Det er Selma - denne gang.
Herman Wildenvey
Mitt lille grandtantebarn heter Selma 
Nord
Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best,
Vinterens flammehimmel, sommernattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.
Rolf Jacobsen
Petter Dass (1647-1707), vår store dikterprest, beskrev i sin ”Nordlands Trompet” Torghatten som "usovendes øye". Et øye som våker over nordlands folk og rikdommer, – som aldri sover. En hatt som galant ble slengt av for å redde Lekamøya. – Hva er vi villig til å våke over og redde i dag ?
Sommerferien 2009 gikk til Nord-Norge. På veien hjem kjørte vi innom Torghatten. Der fant vi den ulendte stien og vi kløv berg.
Det var en herlig følelse å nå toppen av hullet i Torghatten.
Ally var også imponert over utsikten. En liten mittelspitz blir ekstra liten når den vandrer gjennom det 160 meter lange, 75 meter høye og 27 meter brede hullet 
Lykken
Det er noget eget ved lykken
man kan blive helt glad
når man møter den
men også beklemt
står stille lidt
lister sig så varsomt frem
som i et minefelt
og hver gang man setter foten ned
uden at ryge i luften
glemmer man enten at nyde lykken
eller blir sur over ikke at vide
hvor længe den varer
så når modgangen endelig melder sig
er det en lettelse
som om man er kommet i sikkerhed
det er nu skammeligt
for der er noget særligt ved lykken
som man ellers ikke møder
måske ligger fejlen der
man kender for lidt til den
burde sætte sig mer ind i den
jeg tror det er en treningssag.
Benny Andersen
Vår!
Visst er jeg gal og full av fan!
Men våren er så ung og ny,
og det er farlig i en by
å kjenne duft fra bjerk og gran.
Og over grå og triste tak
er himlen underskjønn og blå
med lette lyse skyer på
som glir avsted i gylne flak.
Og drypp i drypp fra gammel sne
så gaten skinner våt og ren
og glinser speilblank i hver sten
Å herregud for fryd å se!
Og trikkesang og søleskvett,
og sol som rår og trær som gror,
og luft som skinner høi og stor,
og galmannsvær og himmelsprett!
Visst er det farlig i en by
å være ung og full av fan.
Men himlen tindrer lys og ny,
og våren ler - og alt går an!
Inger Hagerup
Dette diktet ble trykket i Arbeiderbladet 12.april 1930
Bildet av Sui er fra 4.juli 2009. Da hadde hun valper i magen og var lykkelig hele tiden
Anders i verden
A. Anders i Verden skal lære å lese og skrive det morsomme navnet sitt.
Se hvor han griner med hele fjeset, han syntes vel noen må hjelpe ham litt.
B. Bare bokstaver på rad sukker småen: ”hva skal det bli for en mening i slikt?”
Og nå skal han ta dem fra a’en til å’en, for da kan han lære å lese et dikt.
C. Cellus, heter den listige katten, den kan ikke lese, men tenk den er rar.
Anders har hørt at den mjauer om natten. ”Han lærer seg vel alfabetet,” sier far.
D. Dagen går, det er brysomt å lære. Cellus kan visst slett ingen ting.
Han bare går hjemme med rompa i været. Slik kan ikke Anders spasere omkring.
E. En Anders i Verden har andre plikter, enn katter og bikkjer og lignende dyr.
Navnet sitt fikk han engang av en dikter som syntes han var slik en rar liten fyr.
F. Faren til Anders var sjelden heime, mor hadde større og mindre små.
Anders fikk gå der aleine og veime helt fra han selv kunne krabbe og gå.
G. Gudfar som kom på besøk gav ham navnet ”Anders i Verden” og søskene lo.
De syntes han både i navnet og gavnet var Anders i Verden så liten og god.
H. Hjemmet var bare en stue de leide, men allting var hyggelig.
Anders var glad
bare de lot ham få ta, som han pleide ”en gåtur i verden”, som Anders selv sa.
I. Innover neset, til stranden og bukta gikk der en virkelig eventyrvei.
Der kjente han liljekonvallen på lukta og blåveis og hvitveis stod tett i en hei.
J. Ja der kan du tro der var blomster på jordet og kuer og stuter det så en nå støtt.
Og rundtom lå gårdene vakre og store med låver som skinte i hvitt og i rødt.
K. Kunne en komme seg helt over havet var det vel ennå mere å se.
”Nei, du som er liten og ikke kan stave, får bli der du er,” sa de hjemme til det.
L. La dem le, tenkte Anders, jeg prøver en start med den båten ved brygga som heter ”Quibec”.
Det er jo et skib som min onkel har fart med, der går jeg om bord, og så skal jeg bli vekk.
M. Men så skal du høre hva videre hendte, da Anders i Verden seg listet om bord,
så stod der ved rekken en søt liten jente som mangentid pleide å hjelpe hans mor.
N. ”Nei, Anders, du vil da vel aldri forsvinne? Da måtte du ha et hjerte av stein!”
”Å pytt san,” sa Anders, ”jeg prøver å finne min onkel om bord, for han er jo kaptein”.
O. ”Onkel,” sa Anders, ”jeg blir med på ferden,” men onkel han svarte med følgende ord:
”Nei, før du kan stave min Anders i Verden, så kan du nok ikke bli dekksgutt om bord.”
P. På land måtte Anders igjen, for å være det samme som før, men venninnen hans sa:
”Alle bokstaver er lette å lære, kom skal du se, vi begynner med A.”
Q. ”Quibec” seilte bort, den skulle til Randers i Danmark et sted, og han ble ikke med.
Når den kommer igjen kan jeg A, tenkte Anders, og deretter læte han sannelig B.
R. Rett som det var ble det moro og gammen for a-en og n-en og d-en og e-en og r-en og s-en,
Ble Anders til sammen, og Anders i Verden var rent blitt monden.
S. Senere kom også katten til nytte, den lå som en S på et stuebord,
og Gerd, så het piken, hjalp til med å flytte og ordne opp slik at bokstaver ble ord.
T. Til sist var det bare det rare på slutten som gjorde det vanskelig, vanskelig nok.
Men Anders han gav seg nok ikke den gutten, enda han bare ble kalt for en pjokk.
U. Utover høsten kom Gerd bort til Anders, og sa at til jul måtte alt være lært.
For da kom jo onkelen hjem i fra Randers og Anders fikk julepresanger forært.
V. Vinteren kom og det lakket til julen, da kunne han enkelt-V, Anders var klok.
De voksne de leste om katten og fuglen som Wegeland hadde satt inn i hans bok.
W. Wergeland, dobbelt-W, det var det rare at enkelte navn hadde W først.
Welhaven, Wessel og Wildenvei har det, men Wergeland sa de må kalles for størst.
X. X var en størrelse ukjent av alle, den stod som en kors og var kanskje en heks?
For ukjente størrelser kan en jo kalle både et kors og en heks og en X.
Y. Ytret en tvil om at Anders klarte den kinkige jobben til onkel kom hjem,
så så han på katten og Gerd og svarte, at snart var han mer en flink nok for dem.
Z. Zakk, zakk, Zakkarias, ja nå kan det stamme, sa Gerd da de endelig holdt på med Z.
”Det kan jeg da skrive og si med det samme,” sa Anders, og sannelig hadde han rett.
Æ. ”Ære og rikdom skal kunnskap deg bringe,” sa katten og snodde sin knurrende bart.
Da var det at dørklokken hørtes å ringe, og alle bokstaver kom inn i en fart.
Ø. ”Ønsk deg vår hjelp, vi er nå dine slaver,” sa alle bokstavene, Anders er lærd.
Så kom der en kringle med sukkerbokstaver. Til Anders i Verden fra katten og Gerd.
Å. Å, ropte Anders, nå vil jeg på ferden med onkel til alle land på jord.
”Ja lykke på reisen da Anders i Verden,” sa Gerd og sa katten, sa far og mor ---
Herman Wildenvey
Gammeltante Bjørg og Emil leser bokstaver
Ensom er jorden
Ensom er jorden. Med sitt mørke følge
glir den avsted på Melkeveiens bølge,
glir den avsted mot ukjent evighet.
Ensomt står mennesket med tomme hender.
Solen slår gnister. Nattens stjerner brenner.
Vi er på vei mot noe ingen vet.
Mannen kan ikke endre jordens bane,
og vi kan bare undertiden ane
noe som evig søkende tar form.
Nettene er så farlige og lange.
Vi er så få, og likevel så mange.
La oss stå sammen under sol og storm.
Hatet og angsten drev de fleste sammen.
Blindet av redsel bærer de på skammen:
Hvis du vil leve, må en annen dø.
Bortenfor alle jordens heltegraver
snør det med blomster i de hvite haver:
Hvis du vil leve, må du sette frø!
Inger Hagerup
Sola gjør et desperat forsøk på å bryte gjennom regnbygene over Saltenfjorden og Børvasstindene.
Foto: Bjørn Erik Olsen
Avskjed
Jeg står og ser et skip gli bort.
Et skip som tok en venn.
Det er så trist, det er så tomt
å stå igjen.
Et brev vil nå meg av og til
Men hva har brev å si
mot det som varmen i en hånd
og smil kan gi.
Oss skille snart et verdenshav.
Og ikke noe brev
kan gi meg det som et adjø
i stykker rev.
Dagny Tande Lid
Guri Malla synes det er trist å si farvel til Hugo Boss som skal flytte til Amerika 
Gleden
Den frostbrente gleden ved livet
søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid –
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn
og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter gjennom rimfrosten
og svømte mellom isflakene i strie elver
for å finne sin husbond.
Hans Børli
Betti skuer utover fjorden med sine friske øyne
Sneløsning
Hermed hyller jeg uten forbehold
VÅREN
som det eneste effektive middel mot sne!
(En form for nedbør
jeg fordømmer på det strengeste.)
’Sneens hvite idioti,’
sier dikteren.
I månedsvis har den falt – falt! – FALT!
Den har stablet seg opp i driver, i kubber,
tykke som uleselige romaner,
En snemengde, tøylesløst enorm
som julelitteraturen!
Utenfor mitt vindu skråner en sneskavl
i bratt stigende kurve som en
selvmordsstatistikk,
og efter å ha betraktet den uavbrutt i 15 minutter
forstår jeg i et glimt
vikingtogene, berserkgangen og det økende forbruk av alkohol,
kort sagt, Det Norske Folks Liv og Historie.
Å, du svulmende, elefantsyke landskap!
Hittil lå du som en likblek storeter,
besvimt under sin egen fedme,
men idag har våren beordret deg
en radikal avmagringskur ...
Hør dine overflødige kilo
risle bort med bekkene!
Ute på jordet segner snemannen,
et sinnbilde på den beseirede vinter.
Igår et monument av triumferende kulde,
hardklappet og stram som en offiser i korsett,
- idag redusert til en sølepytt
og to koksbiter!
Og jeg bringer det illevarslende kommunike
til denne nasjon av snemenn:
Dette, mine herrer, er våren 1951!
Den store general har besatt
det strategiske punkt: smeltepunktet.
Nu går vi alle
vår helsebringende oppløsning i møte.
Andrè Bjerke
Snart er sneen borte, hva skal jeg tisse på da...
God natt
Kvelden lister seg på tå
over kløverengen.
Himlen har tatt stjerner på.
Alle barn skal sove nå.
Sove søtt i sengen.
Melk og brød fra krus og fat
er så gode venner
med en liten trett krabat
som skal spise aftensmat
med små melketenner.
Og to røde lette sko
setter vi på matten.
Er så slitne begge to.
Men nå skal de stå i ro
hele hele natten.
Natten kommer svart og stor.
Alle ting blir borte.
Seil i mørke, lille jord,
med en liten gutt ombord,
i sin lille skjorte.
Inger Hagerup
Bildet er av min lille gutt Erik og Cascilius Berta Bardot
sommeren 1992
Takk for en ny dag!
Takk
for at jeg
enda en dag
våkner til lyset,
lyset som spirer i øst.
Langsomt springer dagen ut
med solgylne muligheter.
Ligger åpen og bar.
Venter på min berøring.
Led mine hender, føtter
så jeg ydmykt, klokt
inntar den
vart, vaktsomt.
Gi meg å favne lyset i mitt eget liv
og tenne lys i menneskers øyne.
Ragnhild Bakke Waale
Dette kortet er et gammelt Mittet-kort med teksten "Norge. Samepike med hunder".
Jeg er helt sikker på at det finnes norsk buhund i disse hundene. Den svarte kunne vært en nær slektning av vår gamle Tina Turner
Tankeflukt
Jeg våknet denne morgen
mens regnet øste ned.
Trakk dynen over hodet
og dro et annet sted.
I tankene jeg vandret
til sol og sommerbris.
Med varme lange strender
og dobbel kule is.
Ja solen slikket kroppen
og gav meg energi.
Du verden det var deilig
med sommer, sol og fri.
Jeg reiser så tilbake
til regn og styggevær.
Drar dynen bort fra hodet
og får på meg litt klær.
Til tross for drypp fra taket,
det er en deilig dag.
Det var en liten tankeflukt,
som gav meg velbehag.
Marianne Berge-Hansen
Stranden på Grand Plaza Hotel i Hurgada i januar 2010
Blås på mi rute
Blås på mi rute når isroser blømer.
Lån meg litt varme når dagen er grå.
Blås på mi rute når kulden er ute.
Lat opp eit auge så eg kan få sjå.
Rimet på ruta tek utsynet frå meg.
Inn gjennom isen kjem berre eit skin.
Send meg eit smil,
ein varmande tanke
slik at det lysnar
i kvardagen min.
Du treng vel ikkje skine som sola.
Du treng vel ikkje å smelte bort alt.
Berre ein liten pust på mi rute
hjelper meg mykje når det er kaldt.
Karsten Oksavik
Cascilius Billy Budd
Kanskje?
Det er vanskelig eller
altfor lett
å ta sine egne
tåpeligheter
riktig på alvor
”Man skal lære av sine
feil”
ergo må man begå
flest mulig
grunnleggende feil
på kortest mulig tid
for å lære fort og
effektivt
Eller man kan glemme
så fort som mulig
dekke over det aller
meste
virkelig mestre kunsten
å produsere troverdig
unnskyldninger
Thor Bæver
Fattig jul har jeg aldri hatt
Fattig jul har jeg aldri hatt
for ser du, vårt tre rakk i taket.
De fattige hadde en liten topp
eller et lys i en stake.
Fattig jul var noe skittent grått
hvor ongene ikke fikk bade.
Vi dukket i stampen en etter en
og kleddes i julegaver.
Fattig jul var ei nedklemt seng
der halmsekken ikke var skiftet.
Vi lå på ei trone av årets halm
og drømte at aksene glitret.
Fattig jul kom på sokkelabb
så frossen i tynnslitt kjole.
Vi hadde «nytt» som var oppattsydd
og linduk på julebordet.
Fattig jul har jeg aldri kjent
for mor hadde aladinsgaven
og henne tjente den mektige ånd
som henter juveler fra haven.
Anton og Matja var med oss til kvelds
og ringen vart vid omkring treet.
Fattig jul har jeg aldri kjent,
den stanste nok utafor leet.
Ingeborg Refling Hagen
Nordnorsk julesalme
Velsigna du dag over fjordan
Velsigna du lys over land
Velsigna de evige ordan
om håp om ei utstrekt hand.
Verg dette lille du ga oss
den dagen du fløtta oss hit
så vi kjenne du aldri vil la oss
forkomme i armod og slit
Vi levde med hua i handa
Men hadde så sterk ei tru.
Og et hadde vi visselig sanna;
Vi e harhausa vi som du.
No har vi den hardaste ria.
Vi slit med å karre oss frem
Mot lyset og advents ti`a
D'e langt sør te Betlehem
Guds fred over fjelle og åsen,
la det gro der vi bygge og bor.
Guds fred over dyran på båsen
og ei frossen og karrig jord.
Du ser oss i mørketidslandet.
Du signe med evige ord
Husan og fjelle og vanne
Og folket som lever her nord.
Trygve Hoff
"No har vi den hardaste ria.
Vi slit med å karre oss frem
Mot lyset og advents ti`a"
Foto: Tom Melby
Om hundre
år er alting glemt
Jeg driver i aften og tænker og strider,
jeg synes jeg er som en kantret båt,
og alt hvad jeg jamrer og alt hvad jeg lider
det ender vel gjerne med gråt.
Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt?
Om hundrede år er alting glemt.
Da hopper jeg heller og synger en vise
og holder mit liv for en skjøn roman.
Jeg æter ved Gud som en fuldvoksen rise
og drikker som bare fan.
Men hvi skal jeg fare med al den skjæmt?
Om hundrede år er alting glemt.
Så stanser jeg virkelig heller striden
og ganger til sjøs med min pinte sjæl.
Der finder nok verden mig engang siden
så bitterlig druknet ihjæl.
Men hvi skal jeg ende så altfor slemt?
Om hundrede år er alting glemt.
Å nei, det er bedre at rusle og leve
og skrive en bok til hver kommende jul
og stige tilslut til en versets greve
og dø som en romanens mogul.
Da er det nu dette som gjør mig forstemt:
Om hundrede år er alting glemt.
Knut Hamsun
Om hundre år vil vi fortsatt huske vår kjære
Tina Turner
Et blad
Det bleke blad på grenen
i vinterens gjennomtrekk
er mere verdt enn tusen,
som høsten hujet vekk.
Det sier, gjennom tåken
av tungt novembergrått:
Alt hva vi gikk igjennom
er også gjennomgått.
Det grønne grenseløse,
av junisolen tent,
var sant å si en skuffelse,
nå er det også endt.
Nå henger jeg aldeles
forlatt i livets tre
og venter på å falle,
såvidt et blad kan se.
Men kan jeg kunne røpe
en sammenheng i alt,
så har min mening mening,
sa bladet før det falt.
Ernst Orvil
Hundevalpen
Jeg går her i gaten og leier
en rar liten terriermann.
Den vimser og detter og deiser
og drar på oppdagelsesreiser
i nye, merkverdige land.
Det sildrer en vår gjennom sølen.
Den første livssalige vår
risler i Pilestredet,
og underlig er det å se det
for den som ble født i går!
Den løper til alle kanter
så gaten blir alt for trang.
Den løfter en stolt liten snute,
for nettopp idag er den ute
for første velsignede gang.
At verden skal være så veldig
er mer enn en valp kan forstå.
Det strømmer imot den så mye,
og stadig så kommer det nye
ting det må luktes på.
Den snuser på alt som den møter
og drar i mitt bukseben,
fordi jeg skal se hva den finner:
En dråpe. Et strå. Noen pinner.
En blomst i en rennesten!
Det ligner på eventyrgutten
som ropte: jeg fant! jeg fant!
Men ser den en flue som virrer,
da holder den pusten og stirrer:
Nei dette! Kan det være sant?
Den bjeffer av fryd og forundring
og mener vel nærmest å si:
på jorden er meget å lære,
og her er det moro å være,
så her vil jeg sannelig bli!
At valpen har meget å lære
er noe vi alle vet,
men likevel må jeg bekjenne;
jeg lærer nok mer av denne
enn ellers av mang en profet.
Den eneste visdom i verden
har visdommens voktere gjemt
bak formler og støv og løgne.
Å sanse med nakne øyne
er noe de lærde har glemt!
Men den som er åpen i sjelen
og ny og forundret og ren,
han ser hvor de andre er blinde.
For ham er det meget å finne
selv i en rennesten!
André Bjerke
Verdens søteste borderterrier - Kiss-a
Lys langs en fjord
Det mørkne mot vinter som lenge skal vare
en sommar blei borte, en haust e på reis,
og leia e lagt der vi alle må fare
som tvungen turist på et år under veis.
Så fjern og så frostkald står stjern' der ute,
men nærar e lysan der menneskan bor,
som glør gjennom natta fra rimgråe rute
skin perlebands-lenker av lys langs en fjord.
Og vi som blei fødd her - og tidlig fekk sanne
at lyset og leiken har mørket som pant,
vi veit at den natta som ligg over landet
e pris førr en sommar som kom - og forsvant.
Men ingen treng sukke og vri sine hender
i lengt etter solskinn og varme i sør
så lenge som lysan fra nordnorske grender
førtell oss at her har vi søstre og brør.
Vi veit at den ætta vi kalle vår eia
i elsk og i armod har kysten bebodd
og tent sine lampe som fyrlys langs leia
tel merke førr folk som har segla og rodd.
Ja, lysan fra stuen langs verharde strender
i mørketidslandet har gått som ei bru
med spenn over fjorda - lik utstrekte hender
med varme og kraft tel å tåle og tru.
Så kom, la oss tenne små lys førr kverandre
som bål imot natt på ei vinterkald jord
der frosten skal vike når menneskevarme
får nå gjennom mørket - som lys langs en fjord.
Helge Stangnes
Kvelden brer sitt myke, blå teppe over Bodø havn, Sandhornet, Fugløya og resten av vår verden.
Foto: Bjørn Erik Olsen.
Årets tider
Nå er høsten her
og høsten er en liten gul mann
som kommer ut av skogen
med kofferten sin og plukker lauvet ned av
trærne og tar med seg blomsterstilkene og mange
av fuglene, og så maler han himmelen
grå og mørk, og lager triste søledammer i veiene.
Så kommer en liten hvit dame
og det er vinteren det, og hun har spade og ryggsekk
med seg og legger snø utover markene, og snøklatter
oppe i trærne, og så gir hun mennesket tykke
skjerf og luer og røk ut av
munnene – og røk ut av pipene
på husene også – og himmelen maler hun kald og
hvit og gir lufta kuldegrader.
Så kommer våren, og våren er
ei lita gulgrønn jente som kaster fargene opp av
kurven sin og setter fuglene tilbake i
trærne og henger sola høyere opp på
himmelen og gir den varmere stråler. Hun tar isen av
vannene og putter god gurglelyd i
bekken igjen – og menneskene får tynnere klær og varme
smil, og kanskje høye iskrem å bære på.
Så kommer sommeren, og sommeren er en
liten grønn gutt som kommer trillende ut av
skogen med trillebåren sin og setter muntre
farger alle steder, rødt og hvitt og gult
og blått – han henger moreller på greinene og
fyller lufta med fugler og sang, og i gresset putter han
gresshopper og tykke humler. Han gir menneskene
tynne sandaler og nakne armer – og på badestrendene
legger han brune piker og brune gutter
bortover i rekke og rad. Det er sommeren det.
Men dypt, dypt inne i skogen, på et
litt hemmelig sted – der sitter allerede høsten
med kofferten sin og gjør seg klar til å
komme tilbake.
Slik går årets tider rundt og rundt
gode venner som rydder opp etter hverandre,
som sår, planter og høster, som henger opp og
tar ned, som pynter og gjør det
vakkert – hver på sin måte
om og om igjen
om og om igjen …
Arild Nyquist
Bildet er tatt 1.10.09. Denne blomsterdekorerte brua går vi over hver dag for å komme til huset vårt. Vakkert, ikke sant...
Til fremtiden
Denne gangen handler sangen
atter om meg selv.
Jeg har noe tungt i blodet
som vil si farvel.
Selv om dette gamle trette
hjertet ennå slår,
er dets triste, aller siste
budskap: Alt forgår.
La så være! Livets lære
har en større trøst:
Ennå kommer andres sommer
etter egen høst.
Ennå strømmer andre drømmer
levende i "deg",
som i morgen møter våren.
Hils dem da fra meg!
Inger Hagerup
Verden har falt til ro og Fugløya og den gamle brygga i Gildeskål tar en søvnig kikk i fjordspeilet. Foto: Bjørn Erik Olsen
Halldis Moren Vesaas er en av mine yndlingdiktere. Hun har skrevet så utrolig mange vakre dikt og et av disse vakre diktene er Vår einsemd fra boken Lykkelege hender:
Vår einsemd
Einsemd.
Ei klokke tikkar.
Omnen sprakar døyvt,
gløser raudt i skumringa.
Kvelden er aldri kveld som om hausten.
Nyss fòr dei andre ifrå meg,
såg meg stå einsam att.
Dei sa at eg måtte ikkje fryse,
dei spurde om eg kanskje var redd,
redd for å vera aleine,
no når det lid mot natt.
Men eg er aldri einsam eg no,
eg som ber deg.
Kulde kan eg ikkje kjenne eg no,
eg som har ditt varme liv,
dine nye, bankande pulsar i meg.
Mørkret eig inga makt over meg meir,
slepp meg ikkje eingang nær,
all er eg fullt av morgonrauden frå DIN dag,
som snart skal gry.
Å varme løynlege liv som eg ber -
det hender eg gløymer min lengsel etter deg,
det hender eg ønskjer eg ikkje skulle føde deg,
anna eg alltid fekk eige deg,
eige deg slik som eg eig deg no.
Ja, det er eining, endeleg, mi med deg.
Alt mitt går opp i deg,
og du er enno berre som ei kjerne,
ein part av meg.
Snart skal dagslyset skine på deg,
snart skal menneskeauge sjå deg,
snart skal du ha eit namn.
Enno er det berre eg som eig deg,
enno er du berre som eit nytt organ eg har fått,
som verkar i meg slik at eg er usårleg og unåeleg.
Vondskap og pine og alt mørkt og sårt
får ikkje rekke meg over solen.
Så lett trør eg,
eg som trør så tungt no om dagen,
fordi eg ber på deg.
Når jeg legger inn dikt av en av mine favorittdiktere, så må jeg også legge inn et bilde av en av mine favorittfotografer:
Grågåsa har samlet seg i flokker langs kysten og så smått begynt å tenke på høsttrekket. Foto: Bjørn Erik Olsen 
|