antikvariat.net  fant jeg boken Hunden og vi
av Gunnar Soot, utgitt i Oslo 1950.

Her er noen artikler fra boken,
like aktuelle i dag som i 1950

Innledning til boken Hunden og Vi

 

Enhver som anskaffer seg et dyr, pådrar seg ansvaret for et liv; og den som vil ha en hund, skal ganske særlig være klar over det. Hunden er nemlig helt avhengig av mennesket. De fleste gleder og sorger hunden får i sitt liv, kommer fra oss.

 

Det er tusener i alle land som anskaffer seg en hund, uten å vite noe om hunder, ja, som mener at det ikke er nødvendig å vite noe. Bare hunden får mat nok, klarer den resten selv, mener de.

 

Og hunden klarer seg også, den tar imot livet slik det blir budt den, logrer mot sin herre, og får den mat nok, blir den rundt og fet. Det må jo bety at den har det bra.

 

Men spørsmålet er om den har det bra nok. For en hund vil alltid logre mot sin herre, hvordan den enn har det, og er den for fet og rund har den det helt unaturlig.

 

Det er et sørgelig faktum at mange som elsker sin hund, inntil avguderi, i virkeligheten bare plager den. De tenker på hunden fra sitt standpunkt, de snakker stolt om at den er akkurat som et menneske og forstår allting. Men den er en hund.

FORSIDEN TIL SVENSK HUNDSPORT NR 11 - 1995. MÅNEDENS RASESPESIAL VAR OM NORSK BUHUND OG NORSK LUNDEHUND:)))

Om hundene kunne organisere seg, ville de bli enige om dette opprop til menneskene:

 

Forsøk å tenke litt mindre på dere selv, når dere tenker på oss. Det er ikke god mat og kjæling som er hovedsaken for oss. Vi vil komme i mer kontakt med dere. Gi oss mer bevegelse og noe å gjøre. Vi vil ha noe å glede oss til hver dag, noe mer enn et fylt matfat. Gjør oss glade! Det skal så lite til. Men det skal ikke meget til for at dagene blir rene fengselsopphold for oss heller.

 

Vet dere ingenting om oss, så kjøp i alle fall en hundebok, og les den. Der står det alltids noe fornuftig, selv om det er rent utrolig hvor lite hundefolk vet om oss.

 

Og glem fremfor alt ikke at også vi har det dere kaller sjel. Vi grubler ikke så meget over det som hender, vi tar hendelsene som de kommer, men derfor kan godt et inntrykk bli sittende i oss for hele livet. La inntrykkene bli gode!

 

Vi ber ikke om å bli forstått, ingen kan forstå en annen. Det vi ber om er bare om lov til å utvikle de evner og sanser vi har. Det er det som kalles å leve.

 

 

TO VALPER FRA KENNEL CASCILIUS :))))

Han skriver om norsk buhund:

Høyde: Opptil 45 cm. - Farge: Svart eller blakk. Kan også være rødfarget. - Hårlag: Dobbelt. Med tett og stri overpels. - Halen skal være kraftig opprullet. Buhunden kan føres langt tilbake i historien, den er norsk og kunne øke vår nasjonalstolthet om den da overhodet kan bli større.

Det er en helt igjennom fremragende vakt- og gjeterhund. Våre gjetere som passer hele horder av kveg, ikke minst tamrein, er blitt avhengig av den. Den er nå også blitt meget populær som selskapshund. Men setter man den til gårdshund bør man helst bo avsides. Den gneldrer så lenge den ser eller hører noe. I et tettbygd strøk gjør den altså døgnet rundt, og merkelig nok uten å bli hes. Det er en modig hund som ikke viker av veien for noe

HUNDEN OG VI, SIDE 170. BILDET ER AV FLINK I - ALLE NORSKE BUHUNDERS STAMFAR:)))

Han skriver om pomeranian:

Pomeranian stammer fra Pommern. Det var opprinnelig en ganske stor gjeterhund av spisshundtypen. Meget tyder på at det er en arktisk hund, ikke minst den gode pelsen. Den gang engelskmennene importerte noen individer var det ingen fast standard
på hunden, og de mente at det ville bli en god skjødehund bare den ble mindre. De fikk den ned fra ca. 14 kg til det muntre nøstet den er i dag. Den var en av de mest populære skjødehunder før pekingeseren kom vestover. Men interessen for den er fremdeles stor og forståelig 

HUNDEN OG VI, SIDE 167. POMERANIAN (DVERGSPISS).

På side 174 skriver han om

hundeutstillinger  

 

Hundeutstillinger er både av det gode og det onde; men de er nødvendige. Vi har ingen bedre måte å ordne oss på for å få oversikt over hundene, og på utstillingene kan hundeeierne lære og utveksle erfaringer. Sist, men ikke minst, skal vi ikke glemme den store propaganda en godt arrangert utstilling er.

 

Så langt er alt vel og bra, men hundeutstillingen blir også et samlingspunkt for alle de hundegale. Først og fremst disse som bare holder en hund for å få premie på den. Det er mange som har solgt sin hund så snart det viste seg at den ikke hadde sjanse til å få gode premier. Og hvem – innen hundeverden – kjenner ikke disse mennesker som har slumpet seg til en premiehund og reiser fra utstilling til utstilling, fra land til land, som pusser og steller sitt dyr som om det var en mellomting mellom en avgud og en nipsgjenstand. Til slutt blir de så stolte over pokalene at de mener de selv er årsaken til det fine eksteriøret. Hunden selv, stakkar, har helt gitt avkall på å leve som hund, den er blitt mannequin.

 

Jeg skriver ikke her om oppdrettere og fagfolk, for hvem championat og liknende betyr noe, ikke minst økonomisk.

Den menige mann skal sende sin hund på utstilling for å få den bedømt og for å lære mest mulig om rasen. Og han skal møte fram for å lære, ikke for å vise fram hvilken fin hund han har. Gjør han det blir han aldri skuffet.

 

Selv om det å stille ut hunder ikke kan betegnes som sport, skal iallfall utstilleren ta det som en sport og vise sportsånd. Man går jo frivillig med på å få sin hund bedømt. Det hele er en liten episode i ens private liv, ingen verdensbegivenhet. Og selv om dommen blir dårlig skal hundeeieren takke dommeren med et vennlig smil. Det er ikke bare under dressuren han skal beherske seg.

Hva man dessverre kan høre av usaklig, surt og dumt snakk fra skuffede hundeeiere er ganske utrolig. Tilskuerne må ofte få det inntrykk at man får dårlige manerer av å holde hund.

 

På side 283 skriver han

Kan hunden tenke?

 

Det gis enkelte opphøyede øyeblikk i ethvert menneskes liv. De preger seg i vårt sinn for bestandig. Hunden kan gi oss slike.

Vi kan kanskje ha hatt den lenge, og synes vi kjenner den vel. Den følger oss med øynene, passer på våre minste bevegelser: Skal vi gå en tur? – Vil du jeg skal gå og legge meg, eller skal vi leke? Det er blitt så selvfølgelig at vi ikke bryr oss med det.

 

Men så en dag kan det hende. Hunden ser på oss – ikke for å spørre, den bare ser, og vi ser igjen. Vi er ikke menneske og hund lenger, bare to sjeler som føler seg i ett med uendeligheten. Det hender kanskje bare den ene gangen, og det varer så kort – og for bestandig.

Tenker vi senere på hva det var som hendte, kan vi ikke forklare det med ord, ja, mange vil kanskje helst glemme det hele, fordi vi er blitt hverdagsslaver og ikke liker å tenke på det viktigste i livet.

 

Men skulle noen senere spørre oss hvorfor vi er så opptatt av vår hund, den er da ikke mer enn et dyr, svarer vi bare med et smil. For det er riktig det, den er ikke mer enn et dyr, men det er ikke vi heller. Hunden fortalte oss det.

 

Det er ikke bare hunden som kan fortelle oss det, men blant dyrene er det den som oftest gjør det, fordi den har knyttet seg til oss. Av en uforklarlig grunn vil den være sammen med oss. Det er ikke noe vi skal ta som en selvfølge og tro at hunden ikke kan klare seg uten oss. Og vi skal ikke nøye oss med å være snill mot den og lære den noe, vi skal være litt beskjedne og lære av den.

Kan hunden tenke? Tidligere svarte man kort og godt nei på det spørsmål. Dyr kan ikke tenke, het det, de handlet instinktivt eller opplært.

 

I dag svarer vi annerledes når det gjelder hunden og andre viderekomne dyr, vi svarer at hvis det med å tenke menes å kunne kombinere årsak og virkning, kunne utnytte noe opplevet eller sett på noe annet, da kan hunden tenke.

 

Den har utvilsomt en logisk fatteevne. Dens logikk likner ikke alltid vår. Den er enklere, men klar og riktig. Vi mennesker vet så meget, som omklamrer hver tanke, og vi tar ting som en selvfølge, som i virkeligheten skyldes årelang opplæring. Vil man lære en hund noe nytt, blir man gang på gang slått av det. Først synes vi hunden reagerer helt idiotisk, men så går det opp for oss at nettopp slik ville vi reagert også, om vi ikke viste mer enn hunden.