ADVENTSKALENDER 2017

Luke nr 1

 

Kallen og katten

Han Simo i Støa og katten

var mette av alder og år,
og båe var redde for vatten,
og båe var mest utan hår.
Og alt medan åra tok ende
so tenkte vel kallen med seg,
at her var det tryggast, kanhende,
å fyrst sende katten i veg.

Han prøvde med mange slags greier
frå oljen i pipa til kniv,
men etter som røynde folk seier
har katten fleirfoldige liv.
Han gjorde sitt yttarste, kallen,
på det å bli katten sin kvitt,
til dess han fekk sett seg i skallen
å prøve med blank dynamitt.

Han kjøpte patrona på bua
med lunte av likaste sort,
og rusla so heim i den trua
at no var det endeleg gjort.
So henta han katten i hagen
og surra med skjelvande hand
patrona på plass under magen
med tridubbelt snøsokkeband.

Han sprang i det same han tende
og skolv endå lunta var lang,
men rekna kje med kva som hende
då katten fekk sjå kor han sprang.
For best som han redd rende frå han
som kua i stivbeint galopp,
var katten i hælane på han
og dansa med lystige hopp.

Og kallen vart meir og meir fælen
di meir han såg katten vart kåt,
og katten vart meir og meir kjælen,
di løgnare kallen for åt.
Han sprang som ein ungdom på atten
og skamtrakka vokstarleg gras,
so ingen kan undrast at katten
fann ut det var mykje til stas.

Og kallen låg flat etter reina,
han heldt seg for bringa og bles,
med katten på sprang millom beina
og lunta i rykande fres.
Og lunta vart kortar’ og kortar’,
- han kjende det meir enn han såg,
og kallen sprang fortar’ og fortar’
med kurs for ei løe der låg.

Og det var han Simo i Støa,
tilårskommen, hjulbeint og rund,
han kappsprang med døden mot løa
og slo han med knapt eit sekund.
For midt under hardaste taket
smatt Simo fortumla i ly,
og nett i det same kom braket,
so moldspruten stod som ei sky.

Og døra og litt ut av veggen
dreiv saman med dunder og brak,
og somt fauk i låra og leggen,
men verst vart han skamfaren bak.
Og doktor vart bodsend og presten,
og kallen vart plåstra og smurd
so pass han stod oppatt på resten,
men katten vart aldri meir spurd.

Jacob Sande

Luke nr 2

vinterfuggul
eller også: Lanzarote tur-retur

søvnens store drømmedyne
senke seg; det lava ned
æille høld seg innadørs
når gradestokken frys på trettitre

kvikksølvgrader som er æiltfor kæilde
tel at vi kæinn vara tel
i væla, men vi vet det æille
at vi står det over lell

for om frosten hekle kniplingsmønstre
på hårt vindu i hår grend
vet vi ful at slike nupereller
blir tel smeltevatn smått om senn

om et solgløtt gjennom skogen
gjør om rimrosen tel glitter
kjæm et gutteænsikt snart tel syne
bak et klaka krystallglitter

mens'n vente, kæinn'n strekke seg
og vakne
slik som óg de vaksne gjør
i oss æille fins en gul kanarifuggul innestengt
som glir på blanke metallvinger
en fjorten daers tid mot sør

øystein s. ziener

Luke nr 3

Dyr

Jeg er dyret.
Jeg har ingen sjel som du,
men øynene mine
er vinduer inn til et hjerte
slik skaperen skapte det
den femte dag.

Jeg er dyret.
Jeg sier ingen ting.

Du kan sette meg i band,
du kan spenne meg for lasset,
du kan slå meg med pisken,
du kan kjæle meg med mjuke hender,
du kan se på meg bak burgitteret,
du kan jage meg i de store skogene -
men øynene mine vil alltid være
vinduer inn til et hjerte
slik skaperen skapte det
den femte dag.

Jeg er dyret.
Jeg sier ingen ting.

Hans Børli

Luke nr 4

Mitt skip seiler

Mitt skip seiler
uten ror og havn.
Har du sett min beiler?
Kjenner du hans navn?

Mitt skip seiler
uten vind og strøm.
Borte er min beiler.
Og hans navn er en drøm.

Inger Hagerup

Luke nr 5

 
En natt forbi

Min krok er kald med grå gardiner
Som stenger solen ute.
Min seng er smal og golvet griner.
Jeg prater med min pute.
 
En natt forbi, et ensomt monarki.
Sang fra sjelen, slipp meg ned.
Jeg trenger en å våkne med.
 
En drøm er dekt til to personer
Og samler støv på stolen.
Et tog av tause telefoner,
og angst for alkoholen.
 
En natt forbi, en frihetsparodi.
Tåketanker, gi meg fred.
Jeg trenger en å våkne med.
 
En natt forbi, en stilnet melodi.
Sang fra sjelen, slipp meg ned.
Jeg trenger en å sovne ved,
Så får jeg en å våkne med.

Jan Eggum

Luke nr 6

Gråsoner

Dagen skal du ikke tro på.
Natten er en liten død.
Det er i halvlyset vi har livet vårt.
Da flyr tankene høyt som fuglene,
Da lyser farvene. Da er fuglene gladest.
Kveldene er store når du er ung.
Daggryet er de gamles glede.
Paradisstjernen Jorden lar dagen begynne
østenfor øst, ved Fidji.
Først tindrer det til i Fujijamas sne,
så i Mount Everest, og sist
i det blå Aconcagua.
Daler og sletteland kommer tilslutt.
Med kveldene er det motsatt.
Da må fjellene vente.
Daggryet og skumringen.
Gråsonene må du være
nøye med. Konturene av et ansikt.
Kinnbenene i livet ditt,
ser du klarere da.

Rolf Jacobsen

Luke nr 7


Viktigst i livet

Vi trenger alle hengivenhet,
all varme andre kan gi.
Vi trenger de beste ordene
vi bare kan greie å si.

Vi trenger alle korrigering,
en veiviser for vår fot
og en stødig hånd å holde
når livet går oss i mot.

Vi trenger alle å bry oss
med andre sitt ve og vel
så ikke Ensomheten
blir eneste gjest hver kveld.

Vi trenger alle å huske
at eksistensen er kort
og at samhørighet med andre
er viktigst i livet vårt.

Randi S. Nielsen

Luke nr 8


Noe

Vi byttet bort Gud
med et gudløst savn,
men noe er helg for oss alle
Noe. Vi veit ikke navn.

Noe er hellig hevet
over et lavland av tvil.
Vend deg mot vest når sola
synker bak trøtte mil.

Da skal du ordløst ane
vingeslag gjennom ditt bryst.
Bak blåfjella hvisker noe
bortenfor sorg og lyst.

Hans Børli

Luke nr 9

Svantes sorte vise

Jeg er træt af mig selv og mine plomber.
Jeg har alt imod min krop.
Hvad hjelper det at leveren skrumper
når ens mave stadig svulmer op.

Jeg lider af selvhad.
Gid jeg var en smule selvglad.
Jeg er ked af mit navn og mine tanker.
Og her nytter intet fadervor.

Hvad hjælper det at hjertet stadig banker
når det ingen har at banke for.
Jeg lider af selvhad.
Gid jeg var en smule selvglad.

Jeg fortryder min fortid og min fødsel
som jeg ikke har haft glede af.
Naturen har sgu vært lidt for ødsel
når jeg ikke straks blev siet fra.

Jeg hader mit selvhad.
Gid jeg var en smule selvglad.
Jeg er træt af min håndskrift og min stemme
og min hjerne er belagt med bly.

Det ville være rart om man ku glemme
hvem man er og blev født på ny
befriet for selvhad
og en smule selvglad.

Benny Andersen

Luke nr 10

Snøsong

Det å sitja og sjå på eit fjell
gjer meg godt
hjarta blir roleg
og snøen på eit fjell
lyfter andletet mitt mot ein stad
inne i den skimrande snøen
og snøen
i lyset
seier meg
det er deg det gjeld
og då trur eg
at det finst ein stad
som også eg skal finna
der vinden snakkar lågt
og der kjærleik andar
i si lyse stille
av himmel og jord
og er ein stad for kvile
i ei sky som driv forbi

Jon Fosse

Luke nr 11

Tusen og en natt

Når tida mi er omme.
Og glasset mitt er tømt
Får jeg da tilgivelse
For alt jeg har forsømt ?
Eller skal jeg virkelig dømmes
For å ha vært et sendebud ?
Og du tror på din
Og jeg tror på min
Egen Gud

Jeg står her alene og banker på
Himmelens port med lås og slå
Sesam, sesam, slipp meg inn
La meg få dele drømmen din
Dele drømmen.

Der ute over trærne
Ruver natta tung og mørk
Innerst i sjelas mørkerom
Henger selvbildet mitt til tørk
Og i mine tanker
Står du som svartkledd brud
Og du ber til din
Og jeg ber til min
Egen Gud .

Iblant blir jeg så fylt av
Lyse vakre minner
Jeg svever inn i fortida
Til bildene forsvinner.

Finn Kalvik

Luke nr 12

Sliten

Jeg kommer fra et slitent folk,
det er vi som bor i husene nærmest stasjonen,
det er oss avisene besøker
når det skal beskrive et stykke Norge
der langviseren har sluttet å bevege seg.

Det er vi som sovner på jernbanelinja
og kan alle bakveiene inne og ut av Sverige.
Det er vi som drar ned gjennomsnittet
det er vi som mangler ambisjoner
det er vi som kommer hjem bare for å gå på trygd.

Og det eneste stedet vi kan søke tilflukt,
få en liten ferie fra oss selv,
er hos Jesus eller i flaska.

Levi Henriksen

Luke nr 13

Episode

Det var på ingen måte noen trette.
Aldeles ikke, sa han. – Takk for mat
Og ordene falt høflige og lette
og blinkende av gammelt, islagt hat.

Og: Velbekomme! svarte bare hun.
Så skjøv hun stolen inn til spisebordet,
mens hennes smale, sammenknepne munn
bygget en uforsonlig mur bak ordet.

De stod et lydløst øyeblikk på vakt
og lette begge etter nye våpen,
den spisse setningen de skulle sagt,
den aller siste beske, lille dråpen.

Hun følte ordene bli giftig til.
Den gule fryden ved å kunne såre
slo ut i henne, hensynsløs og vill.
Da strøk hans fingrer rådløst gjennom håret.

Og plutselig ble hennes øyne fulle
i en avmektig, uforklarlig smerte.
Hun merket dypt bak hat og nag og kulde
den spente streng fra hans til hennes hjerte.

Inger Hagerup

Luke nr 14

God dag!

Jeg er et dikt.
Kom skal jeg ta deg i hånden
og leie deg fram
like trygt som man leier
gamle damer og blinde
over gaten.

Hvordan står det til?
Svømmer vildanden fremdeles stille?
Og dei gamle fjell i syningom
er de alltid eins å sjå?
Ingen master på toppen?
Ingen hull i siden?

Og i vatnet leikar fisken
med annan fisk
og elsket er landet
som mor av sønn? det var bra.
Da kan vi gå videre.

Jan Erik Vold

Luke nr 15

Seljefløyta

Jeg gikk alltid
med tele under foten
i skjær av froststjerner.

Men knopper skalv
under skjell som frosten kysste.
Og vatn svarvet i isen,
svarvet gjennom skinnende skåler
som stjerner sank i.

Jeg maktet vandringa gjennom vintrene
fordi jeg ville skjære
ei fløyte av selje
og spille på den om våren.

Hans Børli

Luke nr 16


Dinosauren og månen

En dinosaurus går på jorden
en liten en på fire tonn.
Den strever med å følge moren
hvorfor må hun løpe sånn?

Den går i vannet og forsvinner
månen ser den før den dør.
Og kloden faller mens den spinner
tiden trekker for sitt slør.

To hundre millioner år,
bevare meg som tiden går.

Men månen er den samme
selv om raketter drar opp dit
og tar med litt tilbake hit.
Månen er den samme,
og noen kommer dit og andre ei.
Men ikke syns jeg at jeg har det travelt med
å dra dit,
spør du meg.

Den dinosauren som vi kjenner,
blir forvandlet jevnt og trutt
i jordens dyp helt til den ender
opp som olje helt til slutt.

To hundre millioner år,
bevare meg som tiden går.

Men månen er den samme,
raketten setter dit sin kos
og brenner oljen til eksos.
Månen er den samme,
rakettens motor drives av vår venn.
Som takk for hjelpen kommer dinosauren
opp til himmelen.

Gustav Lorentzen

Luke nr 17

Ukjente landskaper

Drømmene åpner for nye veier,
i natten oppstår ukjente landskaper.

Hva jeg kjenner mest til
er bilder,
hva jeg lever,
er også bilde.

Dagen drar forbi,
innhyllet i ord.
Natten står stille,
svanger med bilder.

Her blir alt til:
På mørke veier
fra evighet til tid,
i landskaper hvor ord ennå ikke finnes.

Erik Bystad

Luke nr 18

Vengjer

Koss fuglen fekk vengjer? Ei segn meg det sagde:
Som byrder dei vart uppå ryggen hans lagde;
men tolsamt han bar deim, og aldri han klaga;
då grodde dei fast og til vengjer seg laga.

Dei bar han mot himmelen høgt yver tufti,
og lett han i solglans seg leikar i lufti
so høgt yver strevet, det aldri fær tyngja -
og difor er fuglen so glad i å syngja.

Vil byrdene trugen og tolsamt du bera,
dei skal, fyrr du varest, til vengjer seg gjera;
dei lyfter deg upp frå den trykkjande lægdi,
og syngjande stig du som fuglen i høgdi.

Den myrkaste gråt vert til ljosaste gaman,
der truskap og tolmøde blandar seg saman,
Den beiskaste striden, den hardaste sprengen
just lyfter deg som på stormsvalevengen!

Anders Hovden

Luke nr 19

Alveland

Det stig av hav eit alveland
med tind og mo
det kviler klårt mot himmelrand
i kveldblå ro.

Eg såg det tidt som sveipt i eim
bak havdis grå;
det er ein huld, ein heilag heim
me ei kan nå.

Ho søv , den fine tinderad
i draumebann;
men so ei stund ved soleglad
ho kjem i brann.

Men av han døyr, den bleike brann,
som slokna glo,
og klårt som fyrr ligg alveland
i kveldblå ro.

En lengta tidt på trøytte veg,
der ut til fred.
men landet fyrst kan syna seg
når sol gjeng ned.

Arne Garborg

Luke nr 20

Avskil

Du følgde til toget den kvelden eg reiste,
bar kufferten for meg og ordna med alt,
tenkte på alt - og tenkte slett ikkje!
Det tenkte eg, og mitt hjarte var kaldt.

Ja, det var kaldt. Men det sveid av pine.
Du gjekk og la planar. -Å lat meg i fred!
Eg vil ikkje høyre om planane dine,
om framtida di, der eg ikkje er med!

Minuttane gjekk. Ein heil att, ein halv,
- og no, no går toget, kvar augneblink!
Da tagna du endeleg. Munnen din skalv,
og du gløymde å vere så aktsam og flink.

Og hjartet mitt sprengde sitt skal av kulde.
Eg bøygde meg ut, og vi nådde så vidt
å røre kvarandre den siste gangen.
Og så susa mitt liv bort ifrå ditt.

Halldis Moren Vesaas

Luke nr 21

Fattig ynskje

Var eg ein gud
ville eg skapa
ei stillare verd.
Der skulle alle elske.

Var eg ein gud
ville eg skapa
kjærleik og død,
berre kjærleik og død.

Tor Jonsson

Luke nr 22

Sten mot ruten: Dikt i natten

Jens Bjørneboe in memoriam

Det er en sommernatt engang i tiden
for fire tusen sommernetter siden ...

Og jeg har lagt meg. Men et klokkespill
slår plutselig alarm i hodeputen:
et gutteværelsevindu klirrer til
av sten mot ruten.
Og det er ingenting man heller vil
enn å bli vekket litt i sommernatten,
for vel er klokken 12 - men jeg er 18.

Og attenåringen er lutter øre
for sten mot rutene i måneskinn.
En stemme: «Det er Vallen.Slipp meg inn!
Jeg fant et dikt ikveld som du må høre.»

Så går i natten til det gryr av dag
et nyoppdaget dikt av Vilhelm Krag:
«D e n u f o r b e d e r l i g e»- lest av ham
som fant ikveld sitt eget livsprogram.

Det er som om det skulle hendt igår;
men ruten klirret gjennom førti år,
og alltid var det Vallen som kom inn
med siste funn av dikt i måneskinn.

Mitt gutteværelsevindu er det samme.
Der står en sommernatt i glass og ramme
som før - og ingen tid er gått imens.
En rute klirrer! Det må være Jens.

Å, uforbederlige natteånd:
det kunne ligne deg å komme sånn!
Jeg våker. Jeg er fortsatt lutter øre.
Fant du et dikt inatt som jeg må høre?

André Bjerke

Luke nr 23

Til barnet

Jeg spør i angst:
Hvorfor ble du mitt barn?

Du er for sart og yndig
for ei fattig stue
under vinterstjerner i norden.
Du kunne smilt fra silkehynder
i et gammelt slott.
Eller lekt mellom lotusblomster
i hagene rundt et indisk palass.

Ja, hvorfor ble du mitt barn?
Livet her
kan bare by deg
vintrer og fattigdom,
husmannskår og kulde.

Ansiktet ditt er så mjukt.
Det er som et stille spørsmål
som ennå ikke har fått svar.
Nei, som en blomst er det,
i timen før daggry.

Men livet her
krever harde hender
og sinn som tåler frost – -

Jeg spør i angst:
Hvorfor ble du mitt barn?
Men djupt i hjertet
takker jeg det godes Gud.

Hans Børli

Luke nr 24

Julekveld

Stjernen glimrer
på himmelhvelv
hun dekker bordet
til seg selv
og sin kanarifugl –
for nå er det jul.

Under treet ligger
en liten presang
kan nesten ikke
se den engang.

Den eneste pakken
denne julen –
raggsokker til kanarifuglen.

Per Larsen