Jeg er like glad i deg fordi om du ikke vant!

Elsk den hunden du får

 

Det å ha hund er for mange en hobby. En trivelig hobby med mange spesialgrener, utstilling, bruks, jakt med mer. For en del er hobbyen, og framgangen innom den, viktigere enn det hundeindivid man har fått i oppdrag å ta som sitt ansvar.

 

At hundeoppdrettere eller jegerer som bruker sin eller sine hunder mer eller mindre i sitt yrke må stille visse krav til sin hund er ganske naturlig. At derimot noen skaffer seg en hund bare for og vise den frem på utstillinger eller prøver gjennom hunden å kjenne framgangens søte smak er sørgelig.

 

En hund er et levende vesen som presis som du og jeg ble født til et unikt individ. Et individ som ikke alltid er perfekt i utseende eller har anlegg for en spesiell aktivitet. Man har det like trivelig sammen med sin familie eller venner eller bekjente selv om man ikke har blitt Miss Norway eller blitt europamester i orientering. Man elsker dem for deres egen skyld for at de liker oss og at man har en del felles interesser.

 

Når man skaffer seg hund skal det være fordi man ønsker å få ytterligere en venn eller et familiemedlem og ikke fordi man ønsker å få en gjenstand som man kan pusse og skru på for å vinne skjønnhets- eller prestasjonskonkurranser med.

 

Om hovedmotivet ved å skaffe seg en hund er å vinne konkurranser skal man tenke seg om og heller kjøpe en veteranbil eller og begynne å dreie keramikk. Da kan man endre, pusse, trimme, lakke om og putte vekk om det ikke går så veldig bra på utstillingen. Man kan til og med bli herlig forbannet på en bil eller en leirkrukke for at den ikke er tilrekkelig vakker og bra uten at den tar skade av det. Man det kan man ikke med en hund.

 

En velkjent hundeoppdretter sa til meg en gang ”Jeg selger ikke hund til folk som vil ha en utstillingshund, men jeg selger til dem som vil ha en kompis. Skulle hunden bli vakker og skulle de bli interessert i utstilling så er det jo bare trivelig. Men om hunden ikke blir en stjerne så er den jo i alle fall en bra kompis”.

 

Tekst: Johan Adlercreutz

VI ER VERDENS BESTE KOMPISER:)))

Utstillingsregler gjeldende fra og med 01.01.2016
Uttdrag fra reglene:
5.10 Klandre dommer

 


Det er ikke tillatt i noe forum å klandre dommer eller åpenlyst kritisere dommerens bedømmelse.

Hvis det er noen som føler seg skikkelig frustrerte over hva som KAN skje i en utstillingsring, anbefaler jeg dem å gå på en fotballkamp for å få ut aggresjonen Kul

Ingen ting er så deilig som å stå på tribuna og rope i vilden sky: DOMMEREN ER DÅRLIG, DOMMEREN ER DÅRLIG,
BUUUUUUUUUUU Vill

I Norge er det til og med lov å kritisere både kongehuset og regjeringa, men en utstillingsdommer er likestilt med Gud Vinker


Ellers så er det helt frivillig å gå på utstilling. Man betaler for at dommeren skal si SIN mening om din beste venn. Selv om man ikke er enig med hva akkurat den dommeren synes, så hold fortsatt på tanken at dette har du gjort HELT frivillig. Du har til og med betalt påmeldingsavgift, reiseutgifter og kanskje overnatting. FRIVILLIG Hvisker
Så da har du egentlig INGEN grunn til å klandre eller kritisere dommeren Ha ha

Resten av reglene kan leses på Norsk kennel klub sine sider.

Misfornøyd med premieringen på forrige utstilling?

 

Ny statistikk viser at det er over 80% sjanse for at man får enten en 1.premie eller certifikatkvalitet (CK) på sin hund, om man bare gidder å stille den ut! (Hundesport 3/2008)

 

En norsk buhund ble stilt ut i Norge og Sverige hele 35 ganger før han ble champion.

Før han fikk sin tittel, fikk han hele 14 2.premier og 1 3.premie.

Så da stemmer statistikken, bare man gidder…

 

 

ERTA-BERTA BLE BEST IN SHOW PÅ SIN FØRSTE UTSTILLING I EN ALDER AV 9 MÅNEDER, DET ER IKKE ALLE SOM OPPLEVER EN SÅNN START:))) PÅ SIN ANDRE UTSTILLING BLE HUN "BARE" 2.BEST I GRUPPA PÅ INTERNASJONAL UTSTILLING...

Hvem glemmer den gangen outsideren King (Stor puddel Topscore Contradiction) vant Best in Show på Crufts i 2002 Whow

Alt som fantes av TV-kanaler og aviser fikk med seg den historiske norske seieren i Birmingham.
The Times skrev:"Norwegian poodle is the King of Crufts"
Daily Mail skrev "King of Crufts"
Varden skrev "Verdens flotteste"


I hylla over PC'n står en gullforgylt greyhoundstatue som jeg kjøpte som minne fra den spesielle utstillingen (det var påmeldt 22000 hunder)  Kul

KING OG MICKE PÅ CRUFTS 2002:))) Foto: Lisa Croft-Elliott.

antikvariat.net  fant jeg boken Hunden og Vi
av Gunnar Soot, utgitt i Oslo 1950.
 
På side 174 skriver han om hundeutstillinger Kul

Hundeutstillinger er både av det gode og det onde; men de er nødvendige. Vi har ingen bedre måte å ordne oss på for å få oversikt over hundene, og på utstillingene kan hundeeierne lære og utveksle erfaringer. Sist, men ikke minst, skal vi ikke glemme den store propaganda en godt arrangert utstilling er.

 

Så langt er alt vel og bra, men hundeutstillingen blir også et samlingspunkt for alle de hundegale. Først og fremst disse som bare holder en hund for å få premie på den. Det er mange som har solgt sin hund så snart det viste seg at den ikke hadde sjanse til å få gode premier. Og hvem – innen hundeverden – kjenner ikke disse mennesker som har slumpet seg til en premiehund og reiser fra utstilling til utstilling, fra land til land, som pusser og steller sitt dyr som om det var en mellomting mellom en avgud og en nipsgjenstand. Til slutt blir de så stolte over pokalene at de mener de selv er årsaken til det fine eksteriøret. Hunden selv, stakkar, har helt gitt avkall på å leve som hund, den er blitt mannequin.

 

Jeg skriver ikke her om oppdrettere og fagfolk, for hvem championat og liknendebetyr noe, ikke minst økonomisk.

Den menige mann skal sende sin hund på utstilling for å få den bedømt og for å lære mest mulig om rasen. Og han skal møte fram for å lære, ikke for å vise fram hvilken fin hund han har. Gjør han det blir han aldri skuffet.

 

Selv om det å stille ut hunder ikke kan betegnes som sport, skal iallfall utstilleren ta det som en sport og vise sportsånd. Man går jo frivillig med på å få sin hund bedømt. Det hele er en liten episode i ens private liv, ingen verdensbegivenhet. Og selv om dommen blir dårlig skal hundeeieren takke dommeren med et vennlig smil. Det er ikke bare under dressuren han skal beherske seg.

Hva man dessverre kan høre av usaklig, surt og dumt snakk fra skuffede hundeeiere er ganske utrolig. Tilskuerne må ofte få det inntrykk at man får dårlige manerer av å holde hund.

 

Sjekk denne herlige filmsnutten:
Gubbklubbens gubbutställning

Da passer jo dette diktet bra

En hundedrøm

Til en forandring, la oss nå tenke
hunden er dommer, og dommer'n går i lenke.
Tenk deg hans dom: Jeg har nok sett verre,
men kan ikke huske hvor, dessverre.

Deres hoder er for smale, lange eller brede.
Er det no' rart at jeg gir dem en tredje?
Deres halser er for korte og uttrykket galt.
Det ser virkelig ut for at alt er fatalt.

Splittede føtter og knoklete knær,
oppstoppernese og forkrøplede tær
Franske i fronten og kuhasa ben,
en skull' ikke tro at rasen var ren.

Brystet er for trangt og dobbelte haker,
albuer ut og for brede baker.
Dårlig kondisjon og svai i ryggen,
mange minner om selveste styggen.

Premularmangel og underbitte kjefter,
krokete tenner og sviktende krefter.
Hvis dette er kremen av den menn'sklige rase
da blir det nok ingen blomstervase.

Uhemmet avling gir avkom som dette,
og nå er feilen blitt vanskelig å rette.
Vær kritisk ved fødsel'n - tenk på standard'n,
- og glem ikke minst å se på barnefar'n.

Alt for stor variasjon i hårstrukturen,
hos mange skimter vi alt konturen.
En sammenligning en stakket stund
da er jeg glad over å være hund.

Ukjent

Her sjekker jeg om Marlo Hjernquist er en dommer som fortjener sin hederspris og han ble godkjent.
Bildet er fra 1974

Øyesykdommer hos hundefolk

 

Denne artikkelen er hentet fra det amerikanske tidsskriftet "Dog World" fra juni 1977. Den tar opp problemet med øyesykdommer hos hundefolk og noen gode tips for å bli kvitt lidelsene.

 

Nærsynhet er et vanlig problem blant hundefolk. Fenomenet kalles "kennelblindhet", eller på godt norsk: En tilstand velkjent blant eiere og/eller oppdrettere av rasehunder. Dette er en tilstand hvor den "syke" ser alle hunder i eget eie eller av eget oppdrett som førsteklasses eksemplarer av rasen og så like standarden som overhodet mulig. Alle hunder tilhørende hans konkurrenter er selvfølgelig andreklasses individer som har lite til felles med standarden.

 

Dette er en alvorlig svekkelse av synsnerven og forkommer bare hos andre eiere/oppdrettere. Øyesykdommer hos hundefolk er mange og varierte. Den nærsynte er ikke i stand til å se lenger enn sin egen hundegård. Han kan ikke, eller vil ikke, se svakheter hos sine egne hunder. Dette gjør han ute av stand til å forbedre sitt avlsmateriale. Dersom "for lange rygger" er hyppig forekommende i hans oppdrett, vil han gå til angrep på alle som har hunder med kortere rygger. Det er jo så mye enklere å forklare alle som vil høre på (og en del av disse vil også tro hva de hører) at den andre oppdretterens hunder er alt for kort. Den nærsynte vrir og vrenger på standarden til den passer på hans egne hunder, og følgelig slipper han å sette opp et komplisert avlsprogram for å korrigere de lange ryggene. Suverent bortforklarer han som bagateller de "mindre skjønnhetsfeil" som selv ikke han kan unngå å se.

 

Fargeblindhet er en annen øyensykdom som rammer hundefolk.

 1.                  Hvilke hvite flekker på min dachshund?

 2.                Hvilke blå øyne på min samojed?

 3.                  Hvilken tofarget puddel?

 

Dobbeltsyn er en tredje form for øyelidelsen kan ha. Min Trofast er som snytt ut av nesen på Int Nord Uch Passopp! Han som ble BIS 32 ganger, vet du!

 

Tilbake til nærsynte. Et annet fenomen er hans utrolige evne til å finne en enkelt feil hos en vinner eller avlshund av topp klasse? Du har vel hørt ham?

 

"Hvordan kan dommeren dømme fram den hunden. Se på de dårlige viklene" eller "Bruk aldri ham i avl, ikke med de hasene" eller "Hold deg unna valper etter den tispen. Hun er jo altfor dårlig i fonten." Det har alltid forundret at det å avle på gode, sunne rasehunder så lett fører til strid oppdrettere imellom. Det disse samme oppdrettere hevder er at valpekjøpere er ute etter 100 % perfekte eksemplarer, - hunder som er "skreddersydde" etter standarden. Og standarden - ja den tolkes ja av "forståsegpåere".

 

Ta et overblikk, - et langt, seriøst overblikk, på din eller dine hunder. Hva kunne vært annerledes? Bedre pels? Bedre Hode? Hva med vinklene, pigmenteringen, størrelsen? Forsøk å vurdere dine hunder objektivt, selv om det er vanskelig. I spesielt vanskelige tilfeller hjelper det å sette opp en liste over hundene. Bedøm hvert individ for seg, og ta for deg detaljer som er viktige for rasen. Skriv ned feil og svakheter for hver hund, og vurder hvilken partner akkurat den hunden trenger for å redusere svakheter i kommende generasjoner. Sett opp en liste over alle hannhunder du kjenner til som kan utfylle det tispematerialet du har, eller hannhunder som du kunne tenke deg å kjøpe valper etter. Sett deg inn i hver hannhunds bakgrunn. Vurdere nøye om blodslinjene passer, eller om det er bedre å gå til utavl for å få fram det ønskede resultat.

 

Følg overforstående enten du har en eller flere hunder. Snakk med andre oppdrettere, - gjerne også med erfarne oppdrettere av andre raser. Sett deg inn i genetikkens hemmeligheter gjennom bøker eller kurs. Til slutt: Ikke tenk på hvem som eier den avlshunden du har bruk for. Om din linje trenger å bli sterkere, og du vet om en hannhund som gir deg det du trenger, så anvend ham, selv om det skulle vise seg at han eies av din erkefiende nr. 1. Det ville jo være dumt å stryke hunden av din liste, bare på grunn av personlige motsetninger. Det eneste du oppnår da, er å bremse din utvikling som oppdretter, og ditt eventuelle bidrag til å fremme rasen du elsker. Du sender din egen suksess langt i framtiden, og du bidrar ikke på noen måte til en positiv utvikling av rasen. Når alt kommer til alt, er jo rasens utvikling det gjelder, - ikke sant!

 

Gi deg selv et nytt perspektiv. Aksepter at du er nærsynt. Gå så ut i verden og gjør noe med det!

 

Dachshunden nr 4. 1990

Før i verden så ble det mange utstillingsturer med buhundene.

Det var den gangen da jeg bodde i Bodø (har flyttet tilbake nå) og det virkelig var store avstander å kjøre for å komme på ei utstilling.
Etter at jeg flyttet til Jevnaker og hadde utstillingene nesten rett utenfor stuedøra, ble det mye mindre deltagelse.

 

I 1973 debuterte jeg på en hundeutstilling og etter alle disse årene både i og utenfor ringen når man et metningspunkt.

Jeg har et motto som sier at det er flere hverdager enn utstillingsdager. Det er hverdagene som teller

 

Nå studerer jeg ikke terminlista lengre sånn som jeg gjorde i
gamle dager. Når det passer sånn, så dukker vi opp på en og
annen utstilling.

 

Dette innlegget om utstillingsfeber skrev jeg til Salten Brukshundklubb’s medlemsblad i mai 1989. 

Når jeg leser det igjen mange år etterpå, så husker jeg hver eneste mil over Saltfjellet.

 

Utstillingsfeber

 

Julaften for oss utstillingsinteresserte er Hundesport nr 1 med terminlista over alle utstillingene. Da krysses det av i vilden sky både nord og sør om Polarsirkelen.

 

Vårsleppet for oss Bodø-væringer er Rana-utstillingen i slutten av april. Der subber vi i hundehår og hundemøkk i hele to dager sånn at det er så vidt vi klarer å trå på gasspedalen over Saltfjellet på hjemturen.

Men til Mo skal vi uansett, år etter år.

Det er noe spesielt med Ranahallen. Varmt og godt inne mens snøen ennå ligger i grøftekantene utenfor. Kafeteriaen med rykende varm kaffe, vafler og varme pølser der vi prater hund og atter hund. Og tribunen der vi sitter på harde treplater og venter på gruppebedømmelser eller ser på lydighetskonkurransen.

 

Når dette leses er Mo historie for i år. Da er man for lengst hjemme i sin egen seng, utslitt med feberglans i øynene og varme røde kinn.

Flere dager etterpå går man rundt med en underlig gange. Gangsperren dukker opp år etter år. For de som er riktig spreke er det utstilling i Trondheim helga etter, helga etter det er det Sverige, Bodø-utstillingen i slutten av mai, Oslo første helga i juni, Narvik helga etter og så har man virkelig ramla inn i karusellen igjen.

 

Det er stadig vekk ei eller anna påmelding som skal sendes og betales.

Etter Sjølyst i desember lover man seg dyrt og hellig at til neste år, da altså …

 

Og så kommer Hundesport nr 1 igjen. Utstillingsfeber blir aldri kurert ved å lese terminlista. Viruset farer gjennom hele kroppen og før man vet ordet av det er man på plass i Ranahallen igjen.

 

Kjenner noen seg igjen?

 

 

 

Et lite avisutklipp som viser at 1989 var et godt år for kennel Cascilius

Jeg fikk fremhevet i avisartikkelen at Cascilius Søte Sara Snorredatter var etterkommer i 8.ledd etter superhunden Champion Flink I, den moderne buhundens stamfar. Jeg nevnte også at det var spesielt gøy siden Norsk Buhundklubb feiret 50-årsjubileum og at det aldri hadde hendt før at norsk buhund hadde gått til topps to dager på rad (BIS-valp den ene dagen og Best in Show dagen etterpå).

 

Må jo le litt i ettertid når jeg tenker tilbake  

Det tok forresten ikke så lang tid før vi ble avbildet i avisen igjen. Under 2 måneder etter tok vi nok en dobbelt seier med to norske buhunder. Da ble Sara atter en gang BIS-valp, mens Skadsemgaardens Andi ble Best in Show.


Ja, det var i "gamle" dager