Elsk den hunden du får

Det å ha hund er for mange en hobby. En trivelig hobby med mange spesialgrener, utstilling, bruks, jakt med mer. For en del av hobbyen, og framgangen innom den, viktigere enn det hundeindivid man har fått i oppdrag å ta som sitt ansvar.

At hundeoppdrettere eller jegerer som bruker sin eller sine hunder mer eller mindre i sitt yrke må stille visse krav til sin hund er ganske naturlig. At derimot noen skaffer seg en hund bare for og vise den frem på utstillinger eller prøver gjennom hunden å kjenne framgangens søte smak er sørgelig.

En hund er et levende vesen som presis som du og jeg ble født til et unikt individ. Et individ som ikke alltid er perfekt i utseende eller har anlegg for en spesiell aktivitet. Man har det like trivelig sammen med sin familie eller venner eller bekjente selv om man ikke har blitt Miss Norway eller blitt europamester i orientering. Man elsker dem for deres egen skyld for at de liker oss og at man har en del felles interesser.

Når man skaffer seg hund skal det være fordi man ønsker å få ytterligere en venn eller et familiemedlem og ikke fordi man ønsker å få en gjenstand som man kan pusse og skru på for å vinne skjønnhets- eller prestasjonskonkurranser med.

Om hovedmotivet ved å skaffe seg en hund er å vinne konkurranser skal man tenke seg om og heller kjøpe en veteranbil eller og begynne å dreie keramikk. Da kan man endre, pusse, trimme, lakke om og putte vekk om det ikke går så veldig bra på utstillingen. Man kan til og med bli herlig forbannet på en bil eller en leirkrukke for at den ikke er tilrekkelig vakker og bra uten at den tar skade av det. Man det kan man ikke med en hund.

En velkjent hundeoppdretter sa til meg en gang ”Jeg selger ikke hund til folk som vil ha en utstillingshund, men jeg selger til dem som vil ha en kompis. Skulle hunden bli vakker og skulle de bli interessert i utstilling så er det jo bare trivelig. Men om hunden ikke blir en stjerne så er den jo i alle fall en bra kompis”.

Tekst: Johan Adlercreutz

Utstillingsregler gjeldende fra og med 01.01.2008
Uttdrag fra reglene:
5.9 Klandre dommer

Det er ikke tillatt i noe forum å klandre

dommer eller åpenlyst kritisere

dommerens bedømmelse.

Hvis det er noen som føler seg skikkelig frustrerte over hva som KAN skje i en utstillingsring, anbefaler jeg dem å gå på en fotballkamp for å få ut aggresjonen

Ingen ting er så deilig som å stå på tribuna og rope i vilden sky: DOMMEREN ER DÅRLIG, DOMMEREN ER DÅRLIG,
BUUUUUUUUUUU

I Norge er det til og med lov å kritisere både kongehuset og regjeringa, men en utstillingsdommer er likestilt med Gud

Ellers så er det helt frivillig å gå på utstilling. Man betaler for at dommeren skal si SIN mening om din beste venn. Selv om man ikke er enig med hva akkurat den dommeren synes, så hold fortsatt på tanken at dette har du gjort HELT frivillig. Du har til og med betalt påmeldingsavgift, reiseutgifter og kanskje overnatting. FRIVILLIG
Så da har du egentlig INGEN grunn til å klandre eller kritisere dommeren

Misfornøyd med premieringen på forrige utstilling?

Ny statistikk viser at det er over 80% sjanse for at man får enten en 1.premie eller certifikatkvalitet (CK) på sin hund, om man bare gidder å stille den ut! (Hundesport 3/2008)

En norsk buhund ble stilt ut i Norge og Sverige hele 35 ganger før han ble champion.

Før han fikk sin tittel, fikk han hele 14 2.premier og 1 3.premie.

Så da stemmer statistikken, bare man gidder…

Jeg skriver ikke her om oppdrettere og fagfolk, for hvem championat og liknende betyr noe, ikke minst økonomisk.

Den menige mann skal sende sin hund på utstilling for å få den bedømt og for å lære mest mulig om rasen. Og han skal møte fram for å lære, ikke for å vise fram hvilken fin hund han har. Gjør han det blir han aldri skuffet.

Selv om det å stille ut hunder ikke kan betegnes som sport, skal iallfall utstilleren ta det som en sport og vise sportsånd. Man går jo frivillig med på å få sin hund bedømt. Det hele er en liten episode i ens private liv, ingen verdensbegivenhet. Og selv om dommen blir dårlig skal hundeeieren takke dommeren med et vennlig smil. Det er ikke bare under dressuren han skal beherske seg.

Hva man dessverre kan høre av usaklig, surt og dumt snakk fra skuffede hundeeiere er ganske utrolig. Tilskuerne må ofte få det inntrykk at man får dårlige manerer av å holde hund.

Hundefolk

Hundefolk er en spesiell rase som ikke er godkjent av NKK.

De har ofte bur i huset.

De har alltid en oversikt over utstillinger innen en arms rekkevidde.

Og de har unger som vet mer om blomster og bier når de er fem enn de fleste andre folk vet når de er 40.

Hundefolk vil kjøre mange mil, bruke hundrevis av kroner på bensin, hotellrom og mat for å hente hjem en premie.

Hundefolk har biler, campingbiler og campingvogner med bur inni.

De er aldri å treffe i helgene, hvis du ikke tilfeldigvis befinner deg på samme utstilling.

De har trøbbel med å komme til jobb tidsnok, men er ved vaksinasjonssjekk presis kl. 0800.

Hundefolk vil selge sitt luksushjem i beste bydel til fordel for et lite skur med 10 mål tomt hvor de kan ha kennelen sin.

Hundefolk har unger som vokser opp og tror ”tispe” er et helt vanlig ord.

Hundefolk har alltid grønn plen og kjøper aldri gjødsel.

Hundefolk betaler regningen ti dager for sent, men glemmer ALDRI betalingsfristen for utstillinger.

Hundefolk bruker hundefôrposer til søppel, og søppelspann til hundematen.

Hundefolk snakker timesvis i telefonen med andre hundefolk på et språk bare hundefolk skjønner.

Hundefolk har foreldre og familie som tror de er sprø, naboer som tenker de er rare og hundevenner som mener de er fantastiske!

Øyesykdommer hos hundefolk

Denne artikkelen er hentet fra det amerikanske tidsskriftet "Dog World" fra juni 1977. Den tar opp problemet med øyesykdommer hos hundefolk og noen gode tips for å bli kvitt lidelsene.

Nærsynhet er et vanlig problem blant hundefolk. Fenomenet kalles "kennelblindhet", eller på godt norsk: En tilstand velkjent blant eiere og/eller oppdrettere av rasehunder. Dette er en tilstand hvor den "syke" ser alle hunder i eget eie eller av eget oppdrett som førsteklasses eksemplarer av rasen og så like standarden som overhodet mulig. Alle hunder tilhørende hans konkurrenter er selvfølgelig andreklasses individer som har lite til felles med standarden.

Dette er en alvorlig svekkelse av synsnerven og forkommer bare hos andre eiere/oppdrettere. Øyesykdommer hos hundefolk er mange og varierte. Den nærsynte er ikke i stand til å se lenger enn sin egen hundegård. Han kan ikke, eller vil ikke, se svakheter hos sine egne hunder. Dette gjør han ute av stand til å forbedre sitt avlsmateriale. Dersom "for lange rygger" er hyppig forekommende i hans oppdrett, vil han gå til angrep på alle som har hunder med kortere rygger. Det er jo så mye enklere å forklare alle som vil høre på (og en del av disse vil også tro hva de hører) at den andre oppdretterens hunder er alt for kort. Den nærsynte vrir og vrenger på standarden til den passer på hans egne hunder, og følgelig slipper han å sette opp et komplisert avlsprogram for å korrigere de lange ryggene. Suverent bortforklarer han som bagateller de "mindre skjønnhetsfeil" som selv ikke han kan unngå å se.

Fargeblindhet er en annen øyensykdom som rammer hundefolk.

 1.                  • Hvilke hvite flekker på min dachshund?

 2.                • Hvilke blå øyne på min samojed?

 3.                  • Hvilken tofarget puddel?

Dobbeltsyn er en tredje form for øyelidelsen kan ha. Min Trofast er som snytt ut av nesen på Int Nord Uch Passopp! Han som ble BIS 32 ganger, vet du!

Tilbake til nærsynte. Et annet fenomen er hans utrolige evne til å finne en enkelt feil hos en vinner eller avlshund av topp klasse? Du har vel hørt ham?

"Hvordan kan dommeren dømme fram den hunden. Se på de dårlige viklene" eller "Bruk aldri ham i avl, ikke med de hasene" eller "Hold deg unna valper etter den tispen. Hun er jo altfor dårlig i fonten." Det har alltid forundret at det å avle på gode, sunne rasehunder så lett fører til strid oppdrettere imellom. Det disse samme oppdrettere hevder er at valpekjøpere er ute etter 100 % perfekte eksemplarer, - hunder som er "skreddersydde" etter standarden. Og standarden - ja den tolkes ja av "forståsegpåere".

Ta et overblikk, - et langt, seriøst overblikk, på din eller dine hunder. Hva kunne vært annerledes? Bedre pels? Bedre Hode? Hva med vinklene, pigmenteringen, størrelsen? Forsøk å vurdere dine hunder objektivt, selv om det er vanskelig. I spesielt vanskelige tilfeller hjelper det å sette opp en liste over hundene. Bedøm hvert individ for seg, og ta for deg detaljer som er viktige for rasen. Skriv ned feil og svakheter for hver hund, og vurder hvilken partner akkurat den hunden trenger for å redusere svakheter i kommende generasjoner. Sett opp en liste over alle hannhunder du kjenner til som kan utfylle det tispematerialet du har, eller hannhunder som du kunne tenke deg å kjøpe valper etter. Sett deg inn i hver hannhunds bakgrunn. Vurdere nøye om blodslinjene passer, eller om det er bedre å gå til utavl for å få fram det ønskede resultat.

Følg overforstående enten du har en eller flere hunder. Snakk med andre oppdrettere, - gjerne også med erfarne oppdrettere av andre raser. Sett deg inn i genetikkens hemmeligheter gjennom bøker eller kurs. Til slutt: Ikke tenk på hvem som eier den avlshunden du har bruk for. Om din linje trenger å bli sterkere, og du vet om en hannhund som gir deg det du trenger, så anvend ham, selv om det skulle vise seg at han eies av din erkefiende nr. 1. Det ville jo være dumt å stryke hunden av din liste, bare på grunn av personlige motsetninger. Det eneste du oppnår da, er å bremse din utvikling som oppdretter, og ditt eventuelle bidrag til å fremme rasen du elsker. Du sender din egen suksess langt i framtiden, og du bidrar ikke på noen måte til en positiv utvikling av rasen. Når alt kommer til alt, er jo rasens utvikling det gjelder, - ikke sant!

Gi deg selv et nytt perspektiv. Aksepter at du er nærsynt. Gå så ut i verden og gjør noe med det!

Dachshunden nr 4. 1990