Huskeliste

Husk på å leve mens du har livet.

Husk på å legge bort harmen og kivet.

Husk å juble en gang i blant.

Husk på å holde på det som er sant.

Husk på å takke for helse og hell -

For ingenting kommer jo helt av seg selv...

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!

Arnulf Øverland

Intelligens

Det var i de dager, da øllet var godt
og folk hadde lov til å tørste -.
Vi satt på kaféen og håpet så smått,
at øllet ble bragt med det første.

Men tjeneren tok seg visst andre ting til;
det varte og rakk; vi ble svimle.
Min venn tok og så på et stykke med sild;
jeg satt og var nær ved å himle.

Da så vi en vogn i urimelig fart,
en ølhest sprang løpsk med sin doning.
Min venn bare tygget nervøst på sin bart
og sa med forvilet betoning:

Man tror at vår kelner er dum som en hest,
men så du det lynrappe føllet?
Her fattet da dyret unektelig best
at det stundom kan haste med øllet

Herman Wildenvey

En gang i blant

En gang i blant skulle en ta seg tid
til å gjøre nær sagt ingenting.
La timene rusle litt sakte forbi
og la tankene fly litt i ring.

En gang i blant skulle en stoppe opp
- uten formål og uten grunn,
bare sitte i fred med sin kaffekopp
og bare "være" en liten stund.

En gang i blant skulle en roe seg ned
og se alt i litt større perspektiv -
gi tankene tid til å dvele litt ved
hva en egentlig vil med sitt liv.

Randi S. Nielsen

Våg å være

Våg å være ærlig 
våg å være fri 
våg å føle det du gjør 
si det du vil si. 
Kanskje de som holder munn 
er reddere enn deg? 
Der hvor alt er gått i lås 
må noen åpne vei. 

Våg å være sårbar 
ingen er av stein. 
Våg å vise hvor du står, 
stå på egne bein. 
Sterk er den som ser seg om 
og velger veien selv. 
Kanskje de som gjør deg vondt 
er svakest likevel? 

Våg å være nykter 
Våg å leve nå. 
Syng, om det er det du vil - 
gråt litt om du må. 
Tiden er for kort til flukt, 
bruk den mens du kan. 
Noen trenger alt du er 
og at du er sann!

Hans Olav Mørk   

Frøet og flammen

Alle er vi av samme
livets frø,
en gnist av den samme flamme,
og kan vi dø?

Et frø som spirer, skal ende
i jordens fred.
Et lys skal et annet tenne
og brenne ned.

Men frøet og flammen lever
i spire og ild,
som atter og atter krever
å komme til.

Herman Wildenvey

Giv mig en blomst, mens jeg lever

Giv mig en blomst, mens jeg lever

Og øjet kan frydes derved!

Mit øje ej skuer de blomster,

Du lægger på kisten ned.

Giv mig et smil, mens jeg lever,

Kom mod mig forstående mild!

Når først man har lagt mig i graven,

Så trænger jeg ikke dertil.

Elsk mig, imedens jeg lever,

Og hjertet om kærlighed be´r

Har døden først lukket mit øje,

Behøves det ikke mer´!

Græd ikke over min kiste,

De tårer ej bringer mig fred.

Du måtte langt hellere sparet

Mig mang en en tåre, jeg græd.

Så stakket er livet her nede,

åh, hvorfor forstår vi dog ej

af sol og af smil at sprede

et væld på hverandres vej.

Ingeborg Næstvedt

Privat huskeregel

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggene i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt under arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.

Kolbein Falkeid

Kinesisk visdom

Tal ikke om hav til en frosk i en brønn.
Den vil kalle deg gal og bespotte ditt skjønn.
At havet er til, det er løgn for et kryp,
som tror at en brønn er det evigste dyp

Og tal ikke vist til et sommerfugl-kre
om urtid og istid og evig sne.
Alt dette er vittelig eventyrløgn
for solblinde barn av et duftende døgn.

Tal ikke til tiden om evighet.
Det er ikke sikkert at timene vet
en mere uendelig tid enn et år,
hvori allting begynner og alt forgår.

Tal ikke om Gud til en fattig sjel
som løper og faller og slår seg ihjel.
Han vender tilbake dit hvorfra han kom,
og mere enn det vet han ingen ting om.

Herman Wildenvey

Legg ikkje ditt liv i min hand

Legg ikkje ditt liv i min hand
om min kjærleik er svar
min kjærleik er også eit rop
i motvind

legg ein blom i mi hand
ein tusenfryd i dag
ein tistel i morgon
og den lækjande urt
som veks av tårer

legg ein fugl i min hand
ein pjusket liten fugl
så stryk eg han vakker
og lærer han å flyge:
Kom tilbake når du vil

legg di hand i mi hand
så er vi sterke saman
så er vi svake saman
så er vi saman

men tyng meg ikkje ned
med din kjærleik
legg ikkje ditt liv i mi hand
lev sjølv -

Åse Marie Nesse

Dagen i dag

Dagen i går er et minne
du ikke kan skape nå.
Morgendagen en sjanse
du bare kan håpe på.

Men dagen i dag er din egen,
du fikk den ved morgen gry,
fikk den i dine hender
flunkende ren og ny.

Dagen i dag kan du forme
skape den slik du vil.
Den er som et dikt du skriver
og setter din tone til. 

Sigrid Wågan

Minuttene

Vi er minuttene.
Hør som vi går!
Time for time.
År efter år.

Vi går som ebbe
og flo ved din strand,
Livsminuttenes
tidevann.

Hva fikk du levd i oss?
Hva fikk du gjort?
Uavbrutt renner vi
bort, bort.

Alltid en bølge som
ruller forbi:
det som bestandig blir
borte, er vi.

Riker går under,
og sekler tar slutt.
Ett blir tilbake:
ett levet minutt.

Det korteste var
hva de færreste rakk.
Tikk!, sa ditt pendelur.
Svarte du; takk!?.

Time for time
år efter år
renner minuttene.
Hør som vi går.  

Andrè Bjerke

Akk, våre dødes navn de skulle falme,

falme med tiden, smuldre som en presset,

storøyet rose i en bok, og som

fjærskyens lette, bleke viftepalme

sprer seg mot kveld, og spor blir skjult i gresset,

slik skulle sorgen langsomt blø seg tom. 

Slik skulle døden være, stum og rolig,

urne ved urne, kors ved kors og svære

kirkegårdssvale, skyggefulle trær.

Fjernt som en drøm, men likevel fortrolig

skulle vi innerst i vårt hjerte bære

minnet om dem som ikke lenger er.

Smerten må ha sin tid, da hjertet gjerne

glødende i sitt savn vil brenne inne,

da det fortvilet bare roper: nei!

Smerten må ha sin tid før sorgens stjerne

sval og vemodig stiger frem i sinnet.

Smerten må dø før sorgen husker deg.

Livet er kort, og dødens kappe henger

evig omkring oss.  Nå er du gått over

broen som fører mellom dag og natt.

Slik vil vi tenke på deg: at du sover,

bare litt fastere og bare lenger,

drømmeløst godt den dype stjernenatt.

Inger Hagerup

Du ska itte trø i graset

Du ska itte trø i graset,

spede spira lyt få stå.

Mållaust liv har og e mening

du lyt sjå og tenkje på.

På Guds jord og i hass hage

er du sjøl et lite strå.

Du ska itte røre reiret,

reiret er e lita seng.

Over tynne bån brer erla

ut sin våre varme veng.

Pipet i den minste strupe

ska bli kvitring over eng.

Du ska itte sette snuru

når du sir et hara-spor.

Du ska sjå deg for og akte

alt som flyg og spring og gror.

Du er sjøl en liten vek en,

du treng sjøl en storebror.

Einar Skjæraasen

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster...

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svimlende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Hans Børli

Ett er nødvendig

Ett er nødvendig - her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

Hans Børli

Natten

Natten er til
ikke bare for glemselens ro.
Den er til
for din tro
og din tankes flakkende ild-

Natten her
er ikke bare et stjernevær.
Den er summen av livet og alt som er!

Ikke sov!
Natten er til for den som
våker og ser.
Det er om natten at livet skaper
og allting skjer,
men søvnen er dødens
efteraper.

Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme å gledes ved.
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrom!

Andre Bjerke

Frøet

Jeg ligger bare her og gror

og drikker vann og spiser jord.

Her er så varmt og mørkt og vått.

Her er så fredelig og godt.

I natt kom regnet lett på tå

og banket ganske sakte på.

Det viskes til meg lille bror,

En vakker dag blir du så stor

at du kan løfte taket vekk.

Og i en bitte liten sprekk

vil hele verden åpne seg

og sola smile ned til deg.

Inger Hagerup

Hold sinnet ditt mjukt

Hold sinnet ditt mjukt,
sier en stemme i vinden.
La det ikke stivne
av år og alder. Smør det
med dagenes gule soltalg,
dynk det med dogg fra en blomsterkalk,
garv det i motgangs bitre saltlake.
Hold sinnet ditt várt og villig
som greina i brisen:
en hvileplass for fugler
med vingen blå av himmelduft.

Hans Børli

Jeg velger meg april!

Jeg velger meg april!
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

Bjørnstjerne Bjørnson

På verdenskartet, opphengt i min stue,
spaserer en hofferdig liten flue.

Men mine som den store Bonaparte
går den og inspiserer verdenskartet,

og det er ganske klart den ikke enser
de røde streker som er landegrenser!

Den eier disse land som den bedekker
med riktig delikat flueflekker.

Som visse andre synes den å drømme
at den ble født til verdensherredømmet.

Den plages neppe av en tragisk viten:
at verden er for stor - og den for liten!

André Bjerke   

Hallo, langt der inne i skogen?
Er du der, langt inne i skogen?
Gjemmer du deg, langt, langt der inne i skogen
og ikke vil komme ut?
Kom ut da vel, du som gjemmer deg langt,
langt inne i skogen og ikke vil komme ut.

Jeg vil så gjerne hilse på deg, og bli
kjent med deg, og snakke med deg - og så kan du hilse på meg, og snakke med meg, og bli
kjent med meg du også.

Jeg synes det er dumt at du gjemmer deg langt der inne i skogen, og ikke kan se meg, og at jeg står her ute på veien og ikke kan se deg
- for hvis vi ikke kan se hverandre og snakke med hverandre, tenker vi kanskje stygge tanker
om hverandre - du tror at jeg er en tyv, og jeg
tror du er en tyv, og du tror at jeg er
stor og stygg og sterk og vil slå deg, og jeg tror
at du er stor og stygg og sterk og vil
slå meg, og du tenker at jeg spytter på
deg, og jeg tenker at du spytter på meg - og slik
står vi langt fra hverandre og tenker , dumme , stygge ting om hverandre. Derfor roper jeg på
deg nå, jeg roper så høyt jeg bare kan:
Kom ut av skogen da!
Kom ut og hils på meg da!

… Vil du ikke sier du?
Tør du ikke sier du?
Vil du at jeg skal komme inn til deg i stedet?
Ja, da kommer jeg da.
Nå kommer jeg...

Arild Nyquist

Fra diktsamlingen Robinson (1981)

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

Kolbein Falkeid

Den annsame

Han har ikkje stund til å stogge
og ikkje tid til å sjå.
Menneske som han møter,
dei ansar han aldri på.

Det gjeld um å fara fort.
Mykje var det å gjera.
Det auka dess meir han fekk gjort.

Så lid det til endes på dagen.
Han står der, studd over stav
og spør: Kva har livet gjeve
og kvar er det vorte av?

Slik jaga han gjennom livet
utan å få det fatt.
Ei glede sprang etter på vegen
men nådde han aldri att.

Jan Magnus Bruheim 

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.


Aldri trenge seg lenger fram
var lova som galdt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.


Står du der ikkje ein dag eg kjem
fell det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.


Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Halldis Moren Vesaas

Vær utålmodig menneske

Langsomt blir allting til.
Skapelsen varer evig.
Mørket blir lys og lyset ild,
og mennesket våknet en dag og sa:
Jeg vil.

Langsomt blir allting til.
Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.
Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn.
Men dette vet vi, at vi er med på å skape
det evige livet, skape det ondt eller godt.

Vi vil ikke tape.
Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått.
Mange var veiene. Det bar galt av sted.
Styrken ble makt, og makten vold. Og mennesker
trampet hverandre ned.
Men alltid var drømmen den aller ytterste virkelighet.


Langsomt blir allting til.
Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.
Hva er det vi vil?
Drømmer og utopier sider de kloke menn.
De som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger!

Livet er ikke bare hus og mat og penger.
Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger,
alltid på vei mot menneskehetens seir eller nederlag.

Det haster, det haster i dag!
Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor!
Det gjelder vårt evige, korte liv. Det gjelder vår jord!

Inger Hagerup 1947

Etter ein rangel

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,
trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,
trur eg.
Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus,
men synge åndelege sanger i Zions bedehus,
trur eg.

Alle kvinnfolk som eg møtar skal eg sky som bare fan,
trur eg.
Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kappelan,
trur eg.
Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffe medan drøset går om andelege ting,
trur eg.

Der skal ingen meir få sjå meg når det lir til høgste natt,
trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt,
trur eg.
Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol,
og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol,
trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt,
trur eg.
Taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt,
trur eg.
Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst.

Jakob Sande