En mann og hans hund

En mann og hunden hans kom gående langs en vei. Mannen gikk og beundret omgivelsene da det plutselig gikk opp for ham at han hadde dødd natten før.
Han husket klart og tydelig at hunden som gikk ved hans side hadde dødd for flere år siden. Han begynte å fundere på hvor veien ville føre dem.
Etter en stund kom de til en høy hvit steinvegg som gikk langs den ene siden av veien. Veggen var laget av den fineste marmor. På toppen av en lang åsrygg var veggen brutt med en høy portal som glødet i sollyset. Mannen gikk av veien, og opp en brolagt sti som førte til buegangen. Der var det en port av perlemor, og innenfor kunne han skimte en sti som ledet til en ny port av ren gull.

Mannen og hunden gikk mot porten, og da han kom nærmere så han at ved den ene siden av porten satt det en mann ved et lite bord.
Da han kom nær nok sa han: "Unnskyld meg min herre, men hvor er vi?"
"Dette er Himmelen, " fikk han fikk til svar.
"Utrolig! Du skulle vel ikke ha litt vann å avse?" spurte mannen som kjente seg litt tørst.
"Selvfølgelig min gode mann, kom bare inn så skal jeg få servert deg litt isvann."
Mannen ved porten gjorde en håndbevegelse og porten begynte å åpne seg. Mannen som hadde gått den lange veien pekte på hunden sin og sa: "Kan min venn også komme inn?"
"Beklager, men vi slipper ikke inn kjæledyr", var svaret han fikk.

Mannen tenkte seg om et lite øyeblikk, snudde, og gikk tilbake til veien. Han fortsatte på den veien han hadde gått på sammen med sin hund. De gikk en lang stund og kom til slutt til en annen åsrygg. En skitten sølete vei førte opp til en åpen gårdsgrind som så ut som den aldri hadde vært lukket. Det var ikke noe gjerde der heller, og bakenfor var det grønne enger. Da han nærmet seg porten så han en mann innenfor som lente seg mot et tre mens han leste en bok.
"Unnskyld meg!" ropte han til bokleseren, "har du noe vann å avse?"
"Ja selvfølgelig, det er en vannpumpe rett der borte". Han pekte over til den andre siden av den grønne engen, "kom inn!"
"Hva med min venn?" sa mannen og klappet hunden på hodet.
"Det skal stå en bolle ved pumpen", svarte bokleseren.
De gikk gjennom porten, over den store engen, og ved en gammel håndpumpe sto det en bolle. Mannen fylte bollen og ga den til hunden sin, og drakk seg selv utørst.

Da de var ferdig, gikk han og hunden tilbake til mannen som fremdeles sto ved treet og leste. "Hva kaller du denne plassen?" spurte mannen.
"Dette er Himmelen, " fikk han til svar.
"Hmm, dette er forvirrende", kommenterte mannen – "for en annen lenger nede i veien sa at det var Himmelen!"
"Å, du mener den plassen med gull, brostein og den flotte porten? Å nei, det er Helvete det!" svarte han under treet.
"Men blir du ikke sint når de misbruker navnet på den måten?" kom det fra mannen.
"Nei, jeg kan forstå at du tror det, men vi er bare glad for at de siler ut mennesker som er villige til å forlate sin beste venn for et glass vann."

Den sjette dagen

”Hunden sukka djupt.
Kva skal eg gjere på jorda, Herre?
Du skal ete, drikke, veksa og formera deg.

Hunden sukke endå tyngre.
Kva treng du så meir?
Deg, min Herre og Meister. Kunne ikkje du slå deg ned på jorda?
Nei, sa Gud Fader, nei min hund! Eg forsikrar deg. Eg kan umogeleg slå meg ned på jorda for å holde deg med selskap. Eg har andre jern i elden. Denne himmelen,englane her og stjernene, eg forsikrar deg, - det er mange suter.

Då bøygde hunden hovudet og byrja gå sin veg.
Men han vende tilbake.
Akk, Herre Gud. Om det berre der ute var ein slags herre, - nokon som du.
Nei, svara Herren, det finnest ingen.

Hunden gjorde seg så liten han kunne og bønfall endå meir audmjukt:
Om du ville, Herre Gud Fader… du kunne vel alltids prøva…
Umogeleg, sa Gud Fader. Eg har gjort kva eg har gjort. Mitt verk er avslutta. Aldri kjem eg til å skape eit betre vesen enn du. Om eg skapte noko meir i dag, - eg kjenner det i vetlefingeren, så ville det berre bli misslukka.
Akk, Herre Gud, sa hunden, - det gjer ingeting om han blir mislukka, dersom eg berre kunne følgja med han overalt han går og liggja ved føtene hans når han står stille.

Då vart Gud Fader fylt av ein undring over at Han hadde skapt eit så godt vesen, og Han sa til hunden:
Gå! Det skal skje som dit hjarta ønskjer.

Og han vende tilbake til sitt ateljé, og skapte mennesket.”

Contés

Dette står i et gammelt fotoalbum jeg har fra 1974:

DEN BESTE VENN et menneske har i denne verden kan vende seg mot ham og bli hans fiende. Hans sønn eller datter, som han har oppfostret med kjærlig omsorg, kan vise utakknemmelighet. De som er nærest og kjærest for oss, de som vi har tillit til, kan vise seg som forrædere. De penger en mann har, kan han miste. De løper av sted kanskje når han trenger dem mest. En manns rykte kan bli ødelagt i et øyeblikk av en uoverveid handling. Folk som er tilbøyelig til å falle på sine knær til vår ære når suksessen er med oss, kan bli de første til å kaste ondskapens sten når de mørke skyer trekker opp over våre hoder.

DEN ENESTE ABSOLUTTE USELVISKE VENN en mann kan ha i denne selviske verden, den som aldri svikter ham, den som aldri viser seg utakknemlig eller forrædersk, er hans hund. Mannens hund er hos ham i fremgang og i fattigdom, når han er frisk eller når han er syk. Den vil sove på den kolde bakken, når vintervinden blåser og snøen driver … bare den kan være ved sin herres side. Den vokter sin fattige eier under søvnen, som om han var en prins.

NÅR ALLE ANDRE VENNER er forduftet, blir den tilbake. Når rikdom svinner, og anseelse plukkes i stykker, er den like konstant i sin kjærlighet som solen på sin ferd gjennom himmelrommet. Hvis skjebnen fører til at dens herre blir forstøtt her i verden, uten venner og hjem, så spør den trofaste hund ikke om noe høyt privilegium enn å få slå følge, å verne ham mot farer, å kjempe mot hans fiender. Og når den siste av alle scener kommer og døden tar dens herre i sin favn og legemet senkes i den kalde jord, har det ingen betydning om alle andre venner blir borte, der ved graven vil man finne den edle hund, men hode trofast mellom potene, øynene sørgmodige men åpne og ÅRVÅKNE, HENGIVEN OG TROFAST også i døden.

Senator George Graham Vest

En kald nese. Et par fuktige, runde øyne. Et varmt blikk. En labb som løftes og et hode som legges på skakke. Ører som forsøker å oppfatte og forstå…

DIN HUND

Han ba ikke om å få komme til Deg. Han bare kom for at Du ville ha han. Han kom til Deg for å gi Deg vennskap når andre svikter, sympati når andre er imot Deg, trofasthet når andre baksnakker Deg. Han kom for å gi Deg kjærlighet når Du kjenner deg utenfor, selskap når Du er ensom.

Han gjør Deg i godt humør når Du er trist, tar imot Deg med gledeshyl når Du endelig kommer hjem.

Han er noen som behøver Deg, noen å stryke på, leke med og ha det trivelig sammen med. Han er avhengig av Din omtanke og Din kjærlighet. Han protesterer ikke om Du misforstår han. Han er i Din varetekt på godt og vondt.

Han gir Deg skjønne, avslappende spaserturer. Han gir Deg selskap. Han gir Deg kjærlighet og glede. Han passer på Deg og beskytter Deg. Han gir beskjed om det kommer noen fremmede. Han beskytter Deg så lenge han lever. Han gir Deg trygghet

Hva gir Du?

Anders Hallgren (oversatt til norsk av meg)

Anders Hallgren på besøk på kennel Cascilius i Bodø oktober 1990. Her sammen med Cascilius Søte Sara Snorredatter og Cascilius Rita Rampejente (med nytatovert øre).

 

Gutten som møtte Gud

En liten gutt ønsket å møte Gud. Han visste at det kom til å bli en lang reise, så han pakket ned litt niste og noen bokser cola i sekken sin. Så ga han seg i vei.

Da han hadde gått to kvartaler, så han en gammel dame som satt i parken og bare stirret på duene. Gutten gikk bort og satte seg ved siden av henne på benken. Etter en stund, åpnet han sekken sin og fant fram nista. Da så han at damen også så litt sulten ut. Uten et ord, rakte han henne ei brødskive. Hun smilte varmt, tok imot brødskiva og begynte å spise.

Smilet hennes var så vakkert at gutten ønsket å se det igjen. Derfor tok han opp en colaboks og rakte mot henne, fortsatt uten et ord. Damen tok boksen med det vakreste smil til takk.

Slik ble de sittende ved siden av hverandre resten av dagen, mens de delte guttens niste og drakk opp brusen hans. De bare satt der, fortsatt uten å veksle ett ord.

Da solen begynte å gå ned, oppdaget gutten at han var trett og måtte gå hjem. Han pakket sakene sine, reiste seg og begynte å gå.

Da han hadde gått noen skritt, snudde han seg brått og løp tilbake til damen på benken. Uten et ord bøyde han seg ned og ga henne en varm klem.

Damen smilte sitt vakreste smil mot ham, og gutten smilte tilbake.

Da gutten straks etter kom hjem, ble moren overrasket over hvor smilende og glad han så ut.
- Hva har du gjort i dag, da, gutten min, siden du ser så glad ut? spurte hun.
- Jeg har spist lunch med Gud, sa gutten, og fortsatte med et stort smil, før
hans forskrekkede mor rakk å si noe:
- Og du skulle sett, hun hadde verdens vakreste smil!

Samtidig kom den gamle damen hjem, full av glede og med et strålende smil.
- Hvor har du vært i dag, sa hennes sønn, forundret over hvor glad hun så ut.
- Jeg har spist lunch med Gud, sa den gamle damen, og fortsatte før sønnen rakk å
kommentere utsagnet:
- Vet du, han er mye yngre enn jeg hadde trodd!

Alt for ofte underslår vi viktigheten av et smil, en berøring, et ord, et lyttende øre, en kompliment, eller den aller minste form for omsorg. Bare et lite smil, kan ha evnen til å endre en menneskets dag, ja, kanskje selv et helt liv. Mennesker kommer inn i våre liv for en grunn, enten de er der tilfeldig, en kort tid eller hele livet. Omfavn alle på lik linje.

Fritt etter Ann Prentice, i Outlook, menighetsbladet for Bethesda Methodist Church, Cheltenham, England.

Martin hilser på Sui Smiler

De tre sikter

Det kom en mann til Sokrates og sa;
Jeg må fortelle deg noe om en av dine venner!

Sokrates sa;
Jeg antar at du først har latt det gå igjennom de tre sikter?
Mannen kjente ikke til de tre sikter, så Sokrates sa;
Den første sikten er sannhetens sikt.
Er du sikker på at det du vil fortelle er sant?
Nei - sikker er jeg ikke, svarte mannen, for jeg har hørt det av andre.

Ja, men du har vel siktet det gjennom godhetens sikt? spurte Sokrates
Mannen ristet på hodet.

Nå - men den tredje sikten da?
Har du spurt deg selv om det du vil fortelle meg er til noen nytte?
Da mannen skamfullt bøyde hodet, sluttet Sokrates:

Når det du vil fortelle meg om min venn,
hverken er
SANT, GODT eller NYTTIG
så behold det for deg selv!


De var kloke de gamle menn i oldtiden Kul 



Hundesyndrom

 

I oppslagsboken ”Vestens Sykdommer” fant jeg en beskrivelse av den allment forekommende sykdommen ”hundeier”.

 

Jeg siterer: ” Hundeeier, latin: canis familiaris idiotus, er en sykdom med et langt forløp. Den kan ramme alle, uansett kjønn, alder eller tidligere status i samfunnet. Tendenser tyder på at den i visse tilfeller er arvelig. Langtidsstudier har vist at helbredelsesprosenten er meget lav.

 

Første symptomet er et, ofte skjult ønske om hund, mange ganger med en diffus bakgrunn. Sykdommen slår ut i alvor når pasienten har kjøpt hund. Da sees de ute uansett vær, hagl eller drivis, under den beste sendetid på TV eller før hanen galer om morgenen, vandrende omkring på gatene lik Zombier, med sine hunder.

 

Et annet symptom som er veldig vanlig, er at personen det snakkes om sees løpende omkring i skogen, med et tomt kobbel i hånden samt en ansiktsfarge som skifter fra høyrød til en blåaktig nyanse vilt skrikende ”kom hiiiit!” Erfaringer sier at man ikke bør forsøke å få kontakt med den noe hysteriske hundeeieren, da dette er totalt meningsløst i situasjonen som her beskrives.

 

Ellers sees hundeeiere ofte på gatehjørnet, eller lignende i nær samtale med andre hundeeiere, tross at de beviselig aldri har møtt hverandre før. Til høytider kjøper pasienten ofte kjøttkaker og hamburgere i plast (med innbygget pip når man trykker på dem) for å pakke dem inn i vakkert gavepapir, for så å gjemme dem til jul eller fødselsdager. Da tas pakken fram under høytidlige former, for å foræres til en, begripelig nok, uforstående hund.

 

Vitenskapelige undersøkelser har dog vist at hundeeieren ytterst sjelden utgjør noen fare for samfunnet og at pasienten selv ikke opplever sin sykdom som besværlig. Da de som regel er ganske fornøyde og glade, kan man med god samvittighet la dem holde på og se dem som et pittoresk og muntert innslag i vårt samfunn.”