GAMMELT POSTKORT AV STOLTE OPPDRETTERE:)))

Med 46.000 forsikrede hunder er Gjensidige en av de største aktørene innen hundeforsikring i Norge. Nå er de bekymret for at økt fokus på utseende og profitt fører til sykere hunder.

Gjensidige har nå tatt initiativ til et seminar med veterinærmiljøene og Norsk Kennel Klub om helsefarlig raseavl. De vil ikke sitte passivt og se på at norske hunder blir stadig sykere på grunn av rå fokusering på utseende og profitt.

Dette er hva veterinær fagsjef i NKK, Astrid Indrebø skriver om avl:

• Bamse ble 15 år.

• Hans siste sykebesøk hos dyrlegen var for 14 år siden da han hadde skåret seg i poten.

• Han var norsk og svensk utstillingschampion.

• Han var en selvskreven leder i hundeflokken med sin ro og verdighet; det ble aldri noe bråk når Bamse var tilstede.

• Han var barnas beste venn og deltok med rolig og bestemt overbærenhet i valpeoppdragelsen.

• Men hans sunnhet og mentale styrke døde med han – han ble aldri brukt i avl.

• For Bamse hadde svak HD på den ene siden.

Er dette fornuftig avlspolitikk?


Hva om avlspolitikken blir omskrevet på en fornuftigere måte???

• Bamse ble 15 år.

• Hans siste sykebesøk hos dyrlegen var for 14 år siden da han hadde skåret seg i poten.

• Han var HD-fri.

• Han var en selvskreven leder i hundeflokken med sin ro og verdighet; det ble aldri noe bråk når Bamse var tilstede.

• Han var barnas beste venn og deltok med rolig og bestemt overbærenhet i valpeoppdragelsen.

• Men hans sunnhet og mentale styrke døde med han – han ble aldri brukt i avl.

• For Bamse fikk "bare" 2.premie på utstilling...

Er dette fornuftig avlspolitikk?

Hva er viktigst å prioritere, utstilling eller sunnhet

I bladet Canis (6/10) skriver hundefysioterapeut Stig Martinsen gode råd om stell og pleie av hunden.

Sitat: ”de fleste raser har noe de sliter med rent genetisk og helsemessig, på grunnlag av rasetypiske belastninger og avl. Det er viktig at vi (inkludert oppdrettere) er åpne og ærlige om dette; både for å forbedre avlen av hver enkelt rase i framtiden, men også for at hver enkelt av oss lettere skal kunne forebygge og være bevisst helsen til våre egne hunder”. Sitat slutt.

 


Jeg har en følelse at enkelte oppdrettere lever med mottoet ”Vil ikke se, vil ikke snakke, vil ikke høre”.

Kanskje grunnen er at oppdretterne har både store økonomiske og følelsesmessige investeringer i sine hunder. Når man da oppdager at det kanskje finnes defekter hos sine egne avlshanner og avlshunner som man har investert så mye av seg selv i – det kan være skremmende.

Dette kan få som følge at mange ikke engang vil overveie at deres hunder kan bære på defekte gener.


Forenklet så kan man si at om en oppdretter ikke kan se de defekte genene så eksisterer de ikke. Derfor, om man følger den logikken, så må alle de u-testede hundene være like friske inni som de er vakre på utsiden. Hvis bare den logikken var sann! Dessverre legges det mye mer vekt på typemessig og ytre skjønnhet; helt enkelt fordi det er lettere å se, være oppmerksom på, og oppnå. Det er også noe som ikke krever unødvendige økonomiske investeringer fordi man ikke behøver å betale for røntgen, eller blodprøver, eller en spesialbedømming for å kunne vurdere hvordan en hund oppfyller den fysiske standarden.

Den virkelige faren kommer ikke fra hunder som er testet, men fra oppdrettere som stikker hodet i sanden og nekter å tro at deres hunder kan være annet enn perfekte.

Tross alt så parrer de bare det beste med det beste, og naturligvis så er det beste helt enkelt perfekt. Skjønnhet forbedrer ikke rasen; genetisk helse og muligheten til å leve et smertefritt liv overskygger skjønnhet fullstendig, men er vanskeligere å oppnå.

Hva er grunnen til at så mange avler uten å sjekke om de avler på friske hunder? Er det på grunn av frykten for å finne en bærer i avlsbesetningen? Er det for at de er redde for et økonomisk tap hvis de tester? Er det for at de virkelig tror at deres hunder ikke kan være annet enn perfekte?

Er det for at de er redde for at de skal miste sin posisjon som framgangsrike oppdrettere hvis de erkjenner at det finnes problemer som man må jobbe med? Er det for at de er redde for at det skal bli vanskeligere å avle fram vakre og sunne hunder?

Eller, enda mer sørgelig, er det for at de ikke bryr seg om det de faktisk ikke kan se?

Kanskje på tide at flere oppdrettere er åpne og ærlige

Moderne hundeavl .

NYFØDTE BUHUNDVALPER:)))

 

Avl i små populasjoner

Artikkel av genetiker Frode Lingaas (1993)

I Norge er det i dag registrert bortimot 200 ulike hunderaser.Hovedtyngden av disse rasene ligger i størrelsesorden 200-400 nyregistreringer i året. I over 50 raser registreres det mindre enn 10 nye valper i året, dvs. bare ett til to kull. Det er klart at avlsarbeidet i så små raser krever systematisk og god planlegging hvis en skal unngå problemer.

 

I prinsippet er det to årsaker til at vi vil unngå at rasene blir for små (tallmessig). Den første er at vi ikke ønsker å miste genetisk variasjon og dessuten er vi redd for å få problemer pga. innavl. 

 

Tap av genetisk variasjon - reduserte muligheter til avlsmessig fremgang!

 

Formålet med et systematisk avlsarbeide er vanligvis at en ønsker å forbedre en egenskap. Framgangen skjer ved at en velger ut de genetisk beste dyra og sørger for at disse får flere avkom enn de andre. Forutsetningen for å få framgang for en egenskap er derfor at det finnes noen dyr som er bedre enn de andre. Hvis alle dyra genetisk sett er like er det umulig å finne noen som er bedre enn de andre. Gjennom en nær innavl eller en nær linjeavl er konsekvensene at dyra genetisk sett blir mer like. Dette er godt kjent for de som driver med hundeavl fordi linjeavl og innavl er vanligvis begrunnet med at en ønsker å festne egenskaper i en linje eller en rase. Det som har skjedd når en har klart å festne en egenskap i en linje/rase er altså at en har mistet den genetiske variasjonen for egenskapen. Vanligvis er det detaljer knyttet til eksteriøre trekk som en ønsker å festne, og ofte kan man se gode effekter av linjeavl på slike egenskaper. For så vidt skulle det ikke være noe galt i å miste den genetiske variasjonen for enkelte eksteriøre trekk under forutsetningen av at en kunne være sikker på at en har nådd det best tenkelige, og at man er sikker på at ingen i fremtiden skulle ønske å forandre på egenskapen. Problemet er at det samme skjer med alle andre egenskaper; vi mister genetisk variasjon for alle andre synlige og usynlige egenskaper.

DUNKER :)))

Eksempelvis kan en tenke seg at en plutselig blir klar over at en sykdom som HD (hofteleddsdysplasi) er blitt ganske vanlig i rasen. Hvis en har vært uheldig kan en i liten rase gjennom innavl ha mistet mange av de viktige genene som har betydning for å unngå HD, og muligheten for å få avlsmessig fremgang vil derfor også bli mindre.

 

Et spesielt ansvar hviler på de som har ansvaret for avlsarbeidet i de norske hunderasene . I de siste årene har det vært en stadig sterkere fokusering på betydningen av bevaring av genressurser. Innenfor andre husdyrslag som f.eks. storfe og laks har en fått mye kritikk for at en ikke har tatt vare på de nasjonale genressursene. De gamle rasene/stammene er blitt svært fåtalligemed fare for å bli utkonkurrert av utenlandske raser. Når rasene blir for små vil en lett kunne få en tendens til festning av gener (såkalt genetisk drift). En festning av noen gener vil selvfølgelig være at en mister de alternative genene fra rasen. Positive trekk som karakteriserte norske husdyr og hunderaser vil derfor på sikt kunne bli utvannet, og det en står igjen med er bare deler av det en opprinnelig hadde.

 

Problemer i kjølvannet av innavl

-mulig økt frekvens av defekter

Ved for dårlig planlegging vil en også kunne få problemer med innavl i enkelte raser, og det er derfor viktig å følge med og kontrollere at innavlsgraden ikke blir for høy. Årsaken til at vi ikke ønsker innavl er at dette erfaringsmessig har uheldig konsekvenser for en rekke ulike egenskaper. Vi vet at ved innavl får vi en opphopning og fiksering av homozygote genpar (dvs. at de to genene i hvert genpar har en tendens til å bli helt like). Ettersom det i en dyreart nesten alltid vil finnes gener med uheldig effekt eller gener som kan gi defekter vil en ved en homozygotisering (dvs. når de to genene i hvert genpar blir like) før eller siden få en utspaltning av slike gener. Dersom slike minusgener ikke fantes i en rase ville teoretisk sett ikke innavlen ha noen direkte negativ effekt, men vanligvis vil det før eller siden dukke opp problemer.

HALDENSTØVER :)))

Hvor store raser bør vi ha?

 

Begrepet effektive individer

Begrepet effektive individer er brukt for å karakterisere en avlsmessig "optimal" rase der en har like mange hannhunder og tisper i avl, der alle dyra får like mange avkom og parringen er tilfeldig, dvs. det er ikke systematisk linjeavl/innavl.  Årsaken til at en har innført et slikt begrep er at avlsopplegget i de ulike rasene er svært ulikt. I to raser der det registreres f.eks. 100 hunder i året vil den effektive rasestørrelsen være vesentlig forskjellig hvis man i den ene rasen bruker halvparten av alle hannhunder i avl, mens en i den andre bare bruker 10 % av hannhundene. Fordi enkelte hannhunder (og tisper) får mange flere avkom enn andre vil antallet avlsdyr i bruk måtte være høyere en hundre for å få et effektivt antall på 100.    

 

Minimumsgrense??

Det er vanskelig å få noen til å definere grensen mellom små og store populasjoner. Antagelig ligger den anbefalte minimumsgrensen ett sted i nærheten av 60-70 effektive individer. Ved en sterkere bruk av hannhunder enn tisper ville dette kunne oppnås ved ca 20 hannhunder og 70-100 tisper i avl. Dette vil føre til en økning i innavlskoeffisienten pr. generasjon på 0,83 % til 0,71%. Med tanke på at hovedtyngden av norske hunderaser har 200-400 nyregistreringer i året kan det se ut til at en ligger noenlunde brukbart an. Det er i denne forbindelsen viktig å huske på at hundene registreres på kullbasis, og at antall nyregistreringer ikke nødvendigvis er noe godt uttrykk for den effektive populasjonsstørrelsen. Det avhenger selvsagt av hvor mange hannhunder og tisper som ligger bak dette tallet. Dersom en regnermed i gj.sn 5 valper pr. kull, vil altså de fleste hunderasene ligge mellom 40-80 kull i året.  Dersom man regner med ett kull i året på tispea trengs det mellom 40 og 80 tisper. Vanligvis vil antallet hannhunder være mye lavere og vi ser av dette at en god del av disse hunderasene kan ligge ned mot eller under den minste anbefalte populasjonsstørrelsen.  

HYGENHUND :)))

Det er altså viktig og sørge for at så mange som mulig av hundene i små populasjoner blir brukt i avl og at det er en så jevn fordeling mellom hannhunder og tisper som mulig . I ekstremt små populasjoner har det således vært anbefalt at det fra hver tispe kan gå videre en hannhund i avl,  mens det fra hver hannhund blir brukt en tispe. Det er vanskelig å tenke seg hvordan dette skulle kunne reguleres rent praktisk i en hunderase, og slike tiltak passer best hos forsøksdyr og andre kontrollerte forsøk.

Det er også viktig å huske på betydningen av å unngå såkalte avlsmessige flaskehalser. Med en flaskehals menes det at i en enkelt generasjon brukes et mye mindre antall avlsdyr enn det som er vanlig. I slike tilfeller vil vi kunne få en sterk innavl, og selv om vi oppformerer antall individer igjen, vil flaskehalsen være meget bestemmende for fremtidig innavl.

Hvilke muligheter har vi så for å kontrollere og regulere innavlen i små hundepopulasjoner? Når det gjelder de miste populasjonene, vil det være nesten umulig å holde innavlsøkningen på et akseptabelt nivå. Dersom man velger en svært liten rase er en derfor nødt å akseptere at det drives et sjansespill. Før eller siden vil det dukke opp recessive defektgener i "dobbel dose" og en vil få ett problem. En er da straks inne i en ond sirkel, for under forsøk på å avle seg ut av dette problemet er en nødt å arbeide med en enda mindre populasjon. Dermed fare for ytterligere økt innavl og fare for opptreden av nye problemer.

Av praktiske tiltak i en liten hundepopulasjon gjelder det selvsagt i første rekke og unngå at hunder som er nært beslektet blir paret. Vanligvis anbefales det ikke å systematisk pare sammen dyr som er nærere beslektet en 3 ledd, dvs. helst mindre beslektet enn kusine. Videre er det viktig å sette opp generelle retningslinjer for i hvor stor grad en hannhund eller ei tispe kan brukes i avl. En mye brukt anbefaling i denne sammenheng er at en hannhund i en liten rase ikke bør være far til mer enn 5 % av fødte valper i rasen i hundens egen generasjon. I større raser bør dette tallet reduseres til 2 %.

NORSK LUNDEHUND :)))

I blant vil enkelte ha vanskelig for å akseptere slike grenser. Det føles kanskje bittert at en høyt premiert hund må tas ut av avl i ung alder. Vi skal imidlertid huske på at det som kjennetegner ett godt avlsdyr er at det har evnen til å få gode avkom, og ikke nødvendigvis at det selv er så fenotypisk godt.  Det er derfor ingen argumenter for å bruke en slik hund i årevis. Er hunden avlsmessig av høy kvalitet vil den nemlig i løpet av få år ha fått avkom som vil (bør) være enda bedre.

En annen måte å utvide den effektive populasjonen på er selvsagt vedsamarbeid med utenlandske rasehundklubber. Ved en utveksling av hunder eller sæd vil en kunne utvide populasjonen betraktelig. Ulempen er at en mister litt av kontrollen med avstamning til de importerte dyrene. Selv om det er en del defekter "på lur" hos enkelte norske hunderaser vil ofte problemene være større i utlandet. I de helt minste hunderasene er det helt nødvendig å stadig tilføre nytt genetisk materiale fra utlandet.

Hvilke tiltak en skulle sette i verk må i første rekke være opp til hundeorganisasjonene, dvs. i første rekke NKK og raseklubbene. En kunne f.eks. sette ett tak for antallet registrerte valper etter de mest brukte hundene, noe som også praktiseres i enkelte raser.

Tabellen viser hvordan ulike forhold mellom hannhunder og tisper slår ut på det effektive antallet i en rase.  

Antall

hannhunder

Antall tisper

5

10

20

50

1

3,3

3,6

3,8

3,9

2

5,7

6,7

7,3

7,7

5

10,0

13,3

16,0

18,2

10

13,3

20,0

26,7

33,3

NORSK ELGHUND SORT :)))

Om RAS - små hundpopulationer

Avelsstrategi för små hundpopulationer
Rasspecifika avelsstrategier (RAS) är en handlingsplan för aveln inom en specifik ras. Vid avel inom små populationer styrs rasutvecklingen oftast till största delen av utländska uppfödare. Möjlighet att skapa en inhemsk population med inverkan på rasens internationella utveckling saknas inom överskådlig framtid. RAS för dessa raser bör därför prioritera konsumentnära mål såsom individens hälsa och funktion samt låg inavel utan hänsyn till populationsstorlek. Avelsstrategin gäller tillsvidare eller tills rasklubb presenterar alternativ rasanpassad strategi som kan fastställas.

Kunskap
Var uppfödare inom en ras bör ha kunskap inom följande områden:
• Rasens historiska bakgrund och utveckling (inom men framförallt utom Sverige)
• Aktuell populationskunskap, dvs nuläge för rasen
• Målinriktningar och prioriteringar för framtiden

Vägledande dokument
Svenska Kennel Klubs (SKK) grundregler punkt 2, SKKs avelspolicy, Avelskommitténs policyuttalanden (i juni-04 gällande: medfött navelbråck/ljumskbråck, grava dysplaster, demodex, nära släktskapsavel) och ”Avelsboken – Om strukturer och möjligheter inom hundaveln” ur SKKs bokserie Hunduppfödaren.

Underlag för bedömning
Eftersom rasutvecklingen i numerärt små raser, via importer, till stor del styrs av uppfödare utanför Sverige bör kunskap om dessa uppfödares avelsmål och avelsresultat inhämtas. SKKs rasdata kan ge härstamningsuppgifter, mentalbeskrivningsprotokoll, prov- och utställningsresultat samt centralt registrerade veterinärdata.

Prioriterade områden

Hälsa och funktion
Hundens hälsa och välbefinnande skall alltid komma i första hand, dvs störst hänsyn skall tas till hälsostörningar som förorsakar stort lidande hos hunden. Prioritera avel som gynnar avkommans möjlighet till ett långt liv utan hälsostörningar.
Prioritera exteriör avel som gynnar god funktion.
Avelsdebuten bör ske tidigast vid den ålder då hunden uppvisar en vuxen individs beteende (mentalitet) men också vid den ålder då hunden med stor sannolikhet hunnit utveckla för rasen kända hälsostörningar. I annat fall bör information inhämtas om föräldradjurens hälsostatus vid lämplig ålder.

Avel för mentala egenskaper anpassade till rasens funktion och samhällets krav
”Till avel skall endast användas hundar som ej uppvisar beteendestörningar i form av överdrivna rädslereaktioner eller aggressivt beteende i oprovocerade eller för hunden vardagliga situationer” (SKKs grundregler punkt 2:5).

Låg andel av nära släktskapsparningar
Importera avelsdjur med låg grad av släktskap till befintliga avelsdjur. Undvik kraftig inavel, avelsdjur bör inte vara närmare besläktade än kusiner (inavelsgrad högst 6,25 % räknat som ökning över fem generationer). Som genomsnittlig nivå i en ras (population) eftersträvas en inavelsnivå understigande 2,5 % (beräknad över 5 generationer), dvs en inavelsstegring på högst 0,5 % per generation. Tänk på att för importerade djur registreras endast en treledsstamtavla i rasdata varför inavelsnivån vanligen blir underskattad.

Naturlig fortplantning
”Att till avel endast använda hundar som kan fortplanta sig på naturligt sätt” (SKKs grundregler punkt 2:6)




JOKER VOM RAVENSHOF MED SIN LILLE VENNINNE:)))

For å finne den svenske buhundklubbens RAS, gå inn på siden, klikk på Information og klikk på RAS.

TRENGER VI AVLSRÅD ?

 

Denne artikkelen er skrevet av tidligere generalsekretær i NKK, Olaf A. Roig, en av Norges fremste kynologer og verdenskjent hundedommer. Artikkelen er sakset fra Nordisk Hundeårbok 1978 med tillatelse av forfatteren.

Begrepet avlsråd har alltid vært et ømtålelig emne i hundeverdenen, og vi tror Roigs artikkel kan bidra til å skape en debatt om det finnes noe alternativ til den nåværende ordning.

 

Praktisk talt alle bestemmelser som regulerer dagens hundeavl er håpløst foreldet. De hviler alle på et grunnlag som var aktuelt for hundre år siden da den organiserte hundeinteresse så dagens lys, og som for lengst har overlevet seg selv og er blitt direkte skadelig.

 

I hundehobbyens barndom ble ”foredling” av hunderasene innført som et mål for avlsarbeidet. Selv om formuleringen aldri har vært særlig presis, kunne den, for hundre år siden, sies å ha et slags meningsinnhold. Den gang var rasene meget uensartet m.h.t. alle de egenskaper som man ønsket å få stabilisert. På den tiden var det berettiget å få rasene arvemessig homogene, og dette var det vel man la i begrepet ”foredling av hunderasene”.

 

I dag er situasjonen den stikk motsatte. Innen alle raser er innavlsgraden betenkelig høy og variasjonen i arveanlegg alt for liten. Men fortsatt er ”foredling av hunderasene” et overordnet avlsmål, ja selv i kennelklubbens formålsparagraf. I dag kan antageligvis ingen forklare hvordan hunderasene skal kunne ”foredles” ytterligere uten å omkomme av det.  Jeg tviler på at selv de som påtar seg tillitsverv for å arbeide for formålsparagrafen, har noen klar oppfatning av hva ”foredling av hunderasene” betyr i dagens situasjon. Synderlige kunnskaper om husdyravl og kjennskap til de enkelte hunderasers avlsmessige status, er ikke nødvendige for å forstå at de fleste er i den grad ”foredlet” at det er et under at de fortsatt eksisterer.

 

Et av den organiserte hundeinteresses underligste påhitt er begrepet ”avlsråd”. Arbeidsinstruks, hvor slikt finnes, varierer fra spesialklubb til spesialklubb, men generelt kan det sies at avlsrådet, som forutsettes å bestå av eksperter på hundeavl, skal hjelpe mindre kyndige tispeeiere til å produsere stadig bedre hunder. Selvfølgelig finnes det avlsrådsmedlemmer som forstår at dette er umulig med det seleksjonssystem man i dag har i hundeavlen, men disse er fåtallige, og flertallet avlsrådsmedlemmer gjør det neppe. I så fall ville det ikke være mulig å få valgt fulltallige avlsråd. Vanlige hundeeiere oppfatter det imidlertid som avlsrådets oppgave å få produsert stadig bedre hunder, og kontakter dem ut fra denne forutsetning.

 

Stort sett tar avlsrådene sin virksomhet, og ikke minst seg selv, meget alvorlig.  Ytterst samvittighetsfullt gransker de anetavler, premieringer og kritikker fra utstillinger og prøver langt bakover i generasjonsrekken – basert på mystiske begreper som ”blodslinjer” og lignende regner de ut hvordan resultatet av en parring vil bli, og glemmer - eller vet ikke, at de overhodet ikke har noe å bygge på.

 

Hvis man parrer to pointere, vil valpene bli pointere. Det behøver man ikke ha noe avlsråd for å finne ut. Men nesten alle de egenskaper man i dag tilstreber i hundeavlen er kombinasjoner av arv og miljø. Arveanleggene opptrer i par, ett anlegg fra hver av foreldrene. De fleste anlegg hviler på flere samvirkende anleggspar, hvorav mange ikke kommer tilsyne hos foreldrene.  Ethvert nytt individ (selv valper i samme kull) i en generasjonsrekke, er altså en egen genotype, slik at man – selv for de egenskapers vedkommende som ikke påvirkes av miljøet – får bare ca. halvparten av de ønskede opplysninger ved å undersøke foreldrene. Resten fremkommer ved de omkombinasjoner av de arveanlegg som overføres fra foreldrene til avkommet.  Da de fleste egenskaper også er resultater av miljøpåvirkning, er de informasjoner man får, ved å undersøke foreldrene, langt mindre enn det man kan forutsi om valpene. Går man bakenfor anetavlens foreldregenerasjon, synker informasjonen lavineartet. Dette er så elementært at alle som påtar seg å fungere som avlsrådsmedlemmer, burde vite det. De må også vite at i hundeavlen har man ikke det eneste brukbare vurderingsgrunnlag som finnes, nemlig avkomstbedømmelse. Til dette bruk er utstillingenes avlsklasser verdiløse fordi de dyr som deltar, er plukket ut av avlshundens eier og derfor ikke er representative; de mislykkede avlsresultater får man aldri se. Enkelte spesialklubber arrangerer noe de kaller ”avlskåringer” – også de helt verdiløse.  Oftest er de bare noe utvidede utstillingsbedømmelser – undertiden oppspedd med litt anetavlemagi. Ennå finnes det mange som tror at et dyrs avlsverdi kan sees utenpå det.

 

Den nytte avlsrådene kan gjøre, begrenser seg til to områder. I dagens situasjon med betenkelig høy innavlsgrad innen alle raser, skulle avlsrådene kunne bidra til ikke å innsnevre avlsgrunnlaget ytterligere, men søke å spre avlen på flest mulig individer. Derved ville de virkelige oppdrettere kunne få størst mulig utvalg å øse av. Men dette ønsker ikke avlsrådenes klienter! Det de vil ha hjelp til, er å produsere best mulige hunder til høyest mulig pris.  De er ikke interessert i noen økning av anleggsspredningen, - ofte er ikke avlsrådene interessert i det heller.  Det som gjenstår av løselige oppgaver for avlsrådene, er å fraråde brukt i avlen hunder med arvelige sykdommer og defekter. Men også dette begrenser seg vesentlig. Det som er undersøkt på området er meget begrenset, og offentliggjorte undersøkelser viser ofte avvikelser i forskernes oppfatning m.h.t. arvbarhet og arvegang.

 

Så lenge avlsrådene holder seg til det de opprinnelig var tenkt å skulle gjøre: Å gi råd til dem som ber om det og som fritt kan velge om de vil følge rådet eller ikke, er de vel mer pussige enn skadelige.

 

Verre blir det når penger kommer inn i bildet, og enda verre når avlsrådene oppkaster seg til avlsdiktatorer. Enkelte spesialklubber tar betaling for avlsrådets veiledning. Hva mon forbrukerombudsmannen ville si til krav om honorar for oftest verdiløse tjenester.

 

Men enda verre: Det finnes spesialklubber som prøver å utelukke oppdrettere – ofte dyktige sådanne – fra markedet ved bare å henvise kjøpere til dem som har parret etter avlsrådets anbefaling. Dette vitner om en tro på egen ufeilbarlighet som man skulle tro døde ut med eneveldets dager da statssjefene var konger av Guds nåde og Gud ga forstand til dem han ga et embede.

 

For ikke å bli misforstått, understreker jeg at avlsrådsmedlemmene ikke tjener et øre på sin virksomhet. De bruker sin fritid – ofte meget av den på studier av anetavler og andre funderinger. De kan altså ikke bebreides økonomisk utekkelighet for egen vinnings skyld – snarere må de tilgis fordi de ikke vet hva de gjør.

SEBRA

Jeg spurte en gang en sebra:

Er du sort med hvite striper
eller hvit med sorte striper?

Og sebraen så på meg og sa:

Er du sterk med svake sider
Eller svak med sterker sider?

Er du god med onde påfunn
eller ond med gode påfunn?

Er du glad med triste dager
eller trist med glade dager?

Er du flink med dumme innfall
eller dum med flinke innfall?

Og slik fortsatte og fortsatte
og fortsatte den,

og aldri, aldri, aldri, aldri
spør jeg en sebra om striper igjen.

Shel Silverstein