Gammelt postkort av stolte oppdrettere.

Med 46.000 forsikrede hunder er Gjensidige en av de største aktørene innen hundeforsikring i Norge. Nå er de bekymret for at økt fokus på utseende og profitt fører til sykere hunder.

Gjensidige har nå tatt initiativ til et seminar med veterinærmiljøene og Norsk Kennel Klub om helsefarlig raseavl. De vil ikke sitte passivt og se på at norske hunder blir stadig sykere på grunn av rå fokusering på utseende og profitt.

Dette er hva veterinær fagsjef i NKK, Astrid Indrebø skriver om avl:

• Bamse ble 15 år.

• Hans siste sykebesøk hos dyrlegen var for 14 år siden da han hadde skåret seg i poten.

• Han var norsk og svensk utstillingschampion.

• Han var en selvskreven leder i hundeflokken med sin ro og verdighet; det ble aldri noe bråk når Bamse var tilstede.

• Han var barnas beste venn og deltok med rolig og bestemt overbærenhet i valpeoppdragelsen.

• Men hans sunnhet og mentale styrke døde med han – han ble aldri brukt i avl.

• For Bamse hadde svak HD på den ene siden.

Er dette fornuftig avlspolitikk?


Hva om avlspolitikken blir omskrevet på en fornuftigere måte???

• Bamse ble 15 år.

• Hans siste sykebesøk hos dyrlegen var for 14 år siden da han hadde skåret seg i poten.

• Han var HD-fri.

• Han var en selvskreven leder i hundeflokken med sin ro og verdighet; det ble aldri noe bråk når Bamse var tilstede.

• Han var barnas beste venn og deltok med rolig og bestemt overbærenhet i valpeoppdragelsen.

• Men hans sunnhet og mentale styrke døde med han – han ble aldri brukt i avl.

• For Bamse fikk "bare" 2.premie på utstilling...

Er dette fornuftig avlspolitikk?

Hva er viktigst å prioritere, utstilling eller sunnhet 😲

Sjekk siden:

AVL I SMÅ POPULASJONER

 

I bladet Canis (6/10) skriver hundefysioterapeut Stig Martinsen gode råd om stell og pleie av hunden.

Sitat: ”de fleste raser har noe de sliter med rent genetisk og helsemessig, på grunnlag av rasetypiske belastninger og avl. Det er viktig at vi (inkludert oppdrettere) er åpne og ærlige om dette; både for å forbedre avlen av hver enkelt rase i framtiden, men også for at hver enkelt av oss lettere skal kunne forebygge og være bevisst helsen til våre egne hunder”. Sitat slutt.

 


Jeg har en følelse at enkelte oppdrettere lever med mottoet ”Vil ikke se, vil ikke snakke, vil ikke høre”.

Kanskje grunnen er at oppdretterne har både store økonomiske og følelsesmessige investeringer i sine hunder. Når man da oppdager at det kanskje finnes defekter hos sine egne avlshanner og avlshunner som man har investert så mye av seg selv i – det kan være skremmende.

Dette kan få som følge at mange ikke engang vil overveie at deres hunder kan bære på defekte gener.


Forenklet så kan man si at om en oppdretter ikke kan se de defekte genene så eksisterer de ikke. Derfor, om man følger den logikken, så må alle de u-testede hundene være like friske inni som de er vakre på utsiden. Hvis bare den logikken var sann! Dessverre legges det mye mer vekt på typemessig og ytre skjønnhet; helt enkelt fordi det er lettere å se, være oppmerksom på, og oppnå. Det er også noe som ikke krever unødvendige økonomiske investeringer fordi man ikke behøver å betale for røntgen, eller blodprøver, eller en spesialbedømming for å kunne vurdere hvordan en hund oppfyller den fysiske standarden.

Den virkelige faren kommer ikke fra hunder som er testet, men fra oppdrettere som stikker hodet i sanden og nekter å tro at deres hunder kan være annet enn perfekte.

Tross alt så parrer de bare det beste med det beste, og naturligvis så er det beste helt enkelt perfekt. Skjønnhet forbedrer ikke rasen; genetisk helse og muligheten til å leve et smertefritt liv overskygger skjønnhet fullstendig, men er vanskeligere å oppnå.

Hva er grunnen til at så mange avler uten å sjekke om de avler på friske hunder? Er det på grunn av frykten for å finne en bærer i avlsbesetningen? Er det for at de er redde for et økonomisk tap hvis de tester? Er det for at de virkelig tror at deres hunder ikke kan være annet enn perfekte?

Er det for at de er redde for at de skal miste sin posisjon som framgangsrike oppdrettere hvis de erkjenner at det finnes problemer som man må jobbe med? Er det for at de er redde for at det skal bli vanskeligere å avle fram vakre og sunne hunder?

Eller, enda mer sørgelig, er det for at de ikke bryr seg om det de faktisk ikke kan se?

Kanskje på tide at flere oppdrettere er åpne og ærlige 🤔

TRENGER VI AVLSRÅD ?

 

Denne artikkelen er skrevet av tidligere generalsekretær i NKK, Olaf A. Roig, en av Norges fremste kynologer og verdenskjent hundedommer. Artikkelen er sakset fra Nordisk Hundeårbok 1978 med tillatelse av forfatteren.

Begrepet avlsråd har alltid vært et ømtålelig emne i hundeverdenen, og vi tror Roigs artikkel kan bidra til å skape en debatt om det finnes noe alternativ til den nåværende ordning.

 

Praktisk talt alle bestemmelser som regulerer dagens hundeavl er håpløst foreldet. De hviler alle på et grunnlag som var aktuelt for hundre år siden da den organiserte hundeinteresse så dagens lys, og som for lengst har overlevet seg selv og er blitt direkte skadelig.

 

I hundehobbyens barndom ble ”foredling” av hunderasene innført som et mål for avlsarbeidet. Selv om formuleringen aldri har vært særlig presis, kunne den, for hundre år siden, sies å ha et slags meningsinnhold. Den gang var rasene meget uensartet m.h.t. alle de egenskaper som man ønsket å få stabilisert. På den tiden var det berettiget å få rasene arvemessig homogene, og dette var det vel man la i begrepet ”foredling av hunderasene”.

 

I dag er situasjonen den stikk motsatte. Innen alle raser er innavlsgraden betenkelig høy og variasjonen i arveanlegg alt for liten. Men fortsatt er ”foredling av hunderasene” et overordnet avlsmål, ja selv i kennelklubbens formålsparagraf. I dag kan antageligvis ingen forklare hvordan hunderasene skal kunne ”foredles” ytterligere uten å omkomme av det.  Jeg tviler på at selv de som påtar seg tillitsverv for å arbeide for formålsparagrafen, har noen klar oppfatning av hva ”foredling av hunderasene” betyr i dagens situasjon. Synderlige kunnskaper om husdyravl og kjennskap til de enkelte hunderasers avlsmessige status, er ikke nødvendige for å forstå at de fleste er i den grad ”foredlet” at det er et under at de fortsatt eksisterer.

 

Et av den organiserte hundeinteresses underligste påhitt er begrepet ”avlsråd”. Arbeidsinstruks, hvor slikt finnes, varierer fra spesialklubb til spesialklubb, men generelt kan det sies at avlsrådet, som forutsettes å bestå av eksperter på hundeavl, skal hjelpe mindre kyndige tispeeiere til å produsere stadig bedre hunder. Selvfølgelig finnes det avlsrådsmedlemmer som forstår at dette er umulig med det seleksjonssystem man i dag har i hundeavlen, men disse er fåtallige, og flertallet avlsrådsmedlemmer gjør det neppe. I så fall ville det ikke være mulig å få valgt fulltallige avlsråd. Vanlige hundeeiere oppfatter det imidlertid som avlsrådets oppgave å få produsert stadig bedre hunder, og kontakter dem ut fra denne forutsetning.

 

Stort sett tar avlsrådene sin virksomhet, og ikke minst seg selv, meget alvorlig.  Ytterst samvittighetsfullt gransker de anetavler, premieringer og kritikker fra utstillinger og prøver langt bakover i generasjonsrekken – basert på mystiske begreper som ”blodslinjer” og lignende regner de ut hvordan resultatet av en parring vil bli, og glemmer - eller vet ikke, at de overhodet ikke har noe å bygge på.

 

Hvis man parrer to pointere, vil valpene bli pointere. Det behøver man ikke ha noe avlsråd for å finne ut. Men nesten alle de egenskaper man i dag tilstreber i hundeavlen er kombinasjoner av arv og miljø. Arveanleggene opptrer i par, ett anlegg fra hver av foreldrene. De fleste anlegg hviler på flere samvirkende anleggspar, hvorav mange ikke kommer tilsyne hos foreldrene.  Ethvert nytt individ (selv valper i samme kull) i en generasjonsrekke, er altså en egen genotype, slik at man – selv for de egenskapers vedkommende som ikke påvirkes av miljøet – får bare ca. halvparten av de ønskede opplysninger ved å undersøke foreldrene. Resten fremkommer ved de omkombinasjoner av de arveanlegg som overføres fra foreldrene til avkommet.  Da de fleste egenskaper også er resultater av miljøpåvirkning, er de informasjoner man får, ved å undersøke foreldrene, langt mindre enn det man kan forutsi om valpene. Går man bakenfor anetavlens foreldregenerasjon, synker informasjonen lavineartet. Dette er så elementært at alle som påtar seg å fungere som avlsrådsmedlemmer, burde vite det. De må også vite at i hundeavlen har man ikke det eneste brukbare vurderingsgrunnlag som finnes, nemlig avkomstbedømmelse. Til dette bruk er utstillingenes avlsklasser verdiløse fordi de dyr som deltar, er plukket ut av avlshundens eier og derfor ikke er representative; de mislykkede avlsresultater får man aldri se. Enkelte spesialklubber arrangerer noe de kaller ”avlskåringer” – også de helt verdiløse.  Oftest er de bare noe utvidede utstillingsbedømmelser – undertiden oppspedd med litt anetavlemagi. Ennå finnes det mange som tror at et dyrs avlsverdi kan sees utenpå det.

 

Den nytte avlsrådene kan gjøre, begrenser seg til to områder. I dagens situasjon med betenkelig høy innavlsgrad innen alle raser, skulle avlsrådene kunne bidra til ikke å innsnevre avlsgrunnlaget ytterligere, men søke å spre avlen på flest mulig individer. Derved ville de virkelige oppdrettere kunne få størst mulig utvalg å øse av. Men dette ønsker ikke avlsrådenes klienter! Det de vil ha hjelp til, er å produsere best mulige hunder til høyest mulig pris.  De er ikke interessert i noen økning av anleggsspredningen, - ofte er ikke avlsrådene interessert i det heller.  Det som gjenstår av løselige oppgaver for avlsrådene, er å fraråde brukt i avlen hunder med arvelige sykdommer og defekter. Men også dette begrenser seg vesentlig. Det som er undersøkt på området er meget begrenset, og offentliggjorte undersøkelser viser ofte avvikelser i forskernes oppfatning m.h.t. arvbarhet og arvegang.

 

Så lenge avlsrådene holder seg til det de opprinnelig var tenkt å skulle gjøre: Å gi råd til dem som ber om det og som fritt kan velge om de vil følge rådet eller ikke, er de vel mer pussige enn skadelige.

 

Verre blir det når penger kommer inn i bildet, og enda verre når avlsrådene oppkaster seg til avlsdiktatorer. Enkelte spesialklubber tar betaling for avlsrådets veiledning. Hva mon forbrukerombudsmannen ville si til krav om honorar for oftest verdiløse tjenester.

 

Men enda verre: Det finnes spesialklubber som prøver å utelukke oppdrettere – ofte dyktige sådanne – fra markedet ved bare å henvise kjøpere til dem som har parret etter avlsrådets anbefaling. Dette vitner om en tro på egen ufeilbarlighet som man skulle tro døde ut med eneveldets dager da statssjefene var konger av Guds nåde og Gud ga forstand til dem han ga et embede.

 

For ikke å bli misforstått, understreker jeg at avlsrådsmedlemmene ikke tjener et øre på sin virksomhet. De bruker sin fritid – ofte meget av den på studier av anetavler og andre funderinger. De kan altså ikke bebreides økonomisk utekkelighet for egen vinnings skyld – snarere må de tilgis fordi de ikke vet hva de gjør.