Helt fra jeg var ei lita jente var min store interesse HUND og atter HUND!

Før jeg fikk mast meg til min egen hund, gikk jeg tur med samtlige hunder i nabolaget. Lykken var stor da jeg fikk Topsy av min onkel Håkon. Topsy var en blanding av norsk buhund, norsk elghund, collie og schäferhund.

Norsk buhund kom jeg tidlig i kontakt med på min barndoms øy, Hestmannøy. Min onkel Olav hadde en norsk buhund som het Grete og butikkeieren hadde en utrolig flott hannhund som het Viggo.

Farmor og farfars hund Stella og meg Smiler

Min første hund!

På bildet er Topsy 3 måneder og jeg er 7 år
Whow

Jeg ble tidlig med i Salten Brukshundklubb og var med på det meste. Hundekjøring var en av interessene og vi hadde mange fine overnattingsturer i telt på vinteren. Jeg var så heldig å få låne to strihårete vorstehere, Rondo og Bjanka. Når vi ikke kjørte tospann, var den store hobbyen å snørekjøre på miniski.

Vi fikk også være med de store brukshundgutta, og på vinteren ble vi unge stadig vekk brukt som figuranter. Det var en spesiell opplevelse å bli gravd ned under sneen.

Lydighetstrening var en selvfølge og vi var en fin gjeng som jobbet iherdig med hundene våre.

Min første dobermann - Donn Black Devil Kul

Jeg begynte å spare penger sånn at jeg kunne kjøpe min egen rasehund. Med en godt betalt sommerjobb hadde jeg nok penger til å realisere drømmen min.
Jeg tok fly til Oslo for å kjøpe enten en schäferhund eller en strihåret vorsteher.
I Oslo ble jeg kjent med Jens Kollenberg, kennel vom Norden Stamm, og før jeg viste ordet av det var jeg blitt en lykkelig eier av en dobermannvalp. Jeg fikk til og med rabatt siden jeg var skoleelev!

2.august 1974 kjøpte jeg Donn Black Devil.
Da pappa hentet meg på flyplassen, spurte han hvor mye større han ble. Bare litt sa jeg Smiler stort

Bildet er tatt 14.oktober 1974, da var vi ikke så gamle hverken Donn eller jeg...

Det ble starten på 10 aktive år i dobermann-miljøet. Valpen fikk navnet Donn Black Devil. Vi var verdens beste kamerater og sloss hver natt om hodeputa.
Vi gikk på lavinehundkurs og tok C-sertifikatet. Noe vi var veldig stolte av begge to!
Donn var en herlig hund og fikk tilnavnet lokomotivet.

Donn og meg i 1975 Hvisker

Jeg vurderte å starte oppdrett med dobermann og måtte finne på et fint kennelnavn.
I Nederland bodde en lekker dobermann som het Caecilius Cassander van Diaspora. Han vant blant annet 4.best in show på verdensutstillingen i Dortmund 1981. 
Sånn kom jeg på navnet CASCILIUS!

Før jeg søkte om å få Cascilius som kennelnavn, kjøpte jeg Cascilius Cassander fra Mandal. Oluf som han het til daglig var født 27.august 1981.
26.januar 1982 fikk jeg brev fra Norsk Kennel Klub om at navnet hadde vært publisert i hundesport og at det var klar til å brukes.

Oluf var en kraftig og maskulin hannhund. Han var bare god og snill og i en alder av 9 mnd hadde han alle lydighetsklassene inne. Vi fikk bare deltatt på en konkurranse i klasse I der vi vant av 26 deltakere.

Oluf ble syk. Han startet med å miste pelsen og etter en liten stund fikk han tydlige smerter i hele kroppen. Han ble sendt med fly til veterinærhøyskolen og han ble sjekket av de beste veterinærene som fantes.

Oluf gikk på smertedempende medisin i over to måneder uten tegn til at han skulle bli bedre. Han fikk hormonforstyrrelser og hadde det ikke bra. Til slutt var det ikke mere å gjøre for Oluf. To dager før han fylte et år fikk han slippe.


Oluf og meg. Vi ser ikke videre lykkelige ut etter å ha vunnet lydighetskonkurransen, men på dette tidspunktet hadde Oluf begynt å miste pelsen Usikker

Jeg flyttet til Nederland og med på lasset hadde jeg med en vakker greyhoundtispe fra Norge. Hun het Norwegian Flashdance på registeringsbeviset, Twiggy til daglig.
I Nederland kjøpte jeg dobermannvalpen Lorenso van Stevinhage.

Etter et år ble hjemlengselen så stor at jeg valgte å flytte tilbake til Norge.
Da hundene måtte i dyr og lang karantene, ble jeg veldig glad da oppdretteren av Lorenso mer enn gjerne ville ha han tilbake.
Twiggy hadde vært hos en venninne i Tyskland da jeg var på sommerferie i Norge. Irmgard hadde 9 greyhounds fra før av og hadde god plass til lille Twiggy.
Jeg gråt sammenhengende fra Twiggy ble levert hos Irmgard og til vi var midt i Danmark...
Twiggy ble hos Irmgard resten av sitt liv og ble både verdensvinner og internasjonal champion.

Jeg kunne ikke være uten hund når jeg kom tilbake. Ny dobermann ville jeg ikke ha. Tanken på å drive oppdrett av rasen hadde jeg lagt vekk.
Jeg måtte finne en rase som ikke var større enn at foreldrene mine kunne tenke seg å passe hunden når jeg var ute på reise.
Jeg ble egentlig overrasket over det valget jeg tok. En rase som jeg hadde på en måte vokst opp med. Ofte ser man ikke skogen for bare trær...


Twiggy i Nederland Smiler
Greyhounden vil alltid være i mitt hjerte!

Lorenso van Stevinhage Kul

Norsk buhund ble valget!

19.januar 1985 kom Nordbu's Emma inn i livet mitt og tok meg med storm.
Med Emma startet et veldig aktivt liv med rasen. Emma gav meg den mest spesielle hunden jeg har hatt  - Søte Sara Snorredatter.

Sara er tippoldemor til den buhunden jeg har i livet mitt nå - Guri Malla Ha ha

Min lille Emma og meg i januar 1985.


Min kjære mor var dagmamma for Emma når jeg var på jobb Whow

Etter mange år med en rase kommer man til et metningspunkt, og nå er jeg der.
Et og annet valpekull blir det muligens i framtiden.

Det er kommet til så mange nye oppdrettere som har kastet seg på karusellen.
Alle de nye oppdretterne har enten Cascilius Harry Hitchcoch, Cascilius Nikki North eller Cascilius Texas Tiger i stamtavlen på hundene sine.
Arven etter Emma og Sara flyter videre i genene.


Lykkelig buhundeier Smiler stort

Kennel Cascilius fikk Norsk Kennel Klub's oppdretterpris i 2005 for å ha oppdrettet flere generasjoner med norsk buhund og for og hatt stor betydning for rasen og andre oppdrettere.

Jeg  har oppdrettet over 30 champions og har mer enn 50 hederspris i avl og oppdrett.

I januar 2001 solgte jeg en norsk buhund til Molly Hunter i England.
Samme sommer reiste jeg på besøk for å hilse på både Molly og Kevin.

Molly hadde i tillegg til norsk buhund, noen vidunderlige klein- og mittelspitz. Tonka og hans sønn Albert var to av de som sjarmerte meg mest.
Jeg falt pladask og skulle gjerne ha tatt dem med hjem til Norge.

I 2003 var jeg på nytt besøk hos Molly og etter det ble det mange telefonsamtaler om mittelspitzen.

Til slutt klarte jeg ikke å motstå fristelsen!

18.mai 2007 ringte jeg til kennel Stand Ups i Sverige og bestilte lille Ally Macbeal. Hun ble født dagen etter.
Tonka og Albert ligger forrsten bak i stamtavla til Ally, så verden er ikke stor.

Jeg ringte til Molly for å fortelle at nå skulle jeg få drømmen oppfylt.
Da fortalte hun om Abbicher Peggy Sue som da var 5 uker gammel. Jeg fikk tilsendt foto av sjarmtrollet og plutselig hadde jeg to valper som skulle flytte hit.

Dessverre så hadde Ally middels grad HD. Hun viste tydelig at hun trivdes best med å være den eneste hunden i huset, så hennes drømmer ble oppfylt da hun fikk flytte til Oddveig.

Peggy Sue ble sjekket at hun var fri for patellaluksajon i en alder av 15 måneder. Jeg hadde også lyst til å HD-røntge Sui fordi jeg ville vite om hun var fri for HD. 22.november 2010 skulle jeg røntge henne og før hun ble dopet ned sjekket veterinæren knærne på Sui. Det viste seg at hun hadde utviklet patellaluksasjon grad 1/2. Hun ble HD-røntget og funnet fri for HD. Jeg hadde håpet at jeg kunne beholde Sui i mange år framover. 

Etter hvert begynte Sui å ta lengre og lengre pauser når hun var ute i hagen og hun begynte å halte når hun var ute på tur. Et nytt besøk hos veterinæren i forbindelse med at hun skulle revaskinere mot rabies, avslørte at hun hadde utviklet patellaluksasjon grad 3/4 ...  
23.juni 2011 fikk hun sovne inn Gråter

Nå har jeg lille Rakel i huset, en herlig liten mittelspitz fra Finland. Det er bare å krysse fingre og tær for at hun holder seg frisk.

Bildet Sui på sommerferie i Nord-Norge sommeren 2009.


Om alle tre var like

Om alle tre var like
og alle blomar blå
og alle fuglar svarte
og alle dyra grå,
det trur eg ville gjera
oss meir enn vondt å sjå.

Om vi var like store
og gjekk i like klær
og om vi alltid hadde
kvar dag det same ver -
Det ville vera meire
enn trist å leva her.

Om alle hus var like,
med same mat på bord
og om vi tala saman
alltid dei same ord –
då vart det liten trivnad
her nede på vår jord.

Nei, dette rike mangfald
vi kringom oss kan sjå
av ymse dyr og fuglar
og tre og blom og strå –
At alt er skapt så ulikt,
er godt å tenkje på!

Jan-Magnus Bruheim

Soløyvannet 1982, foto Bjørg.