Jeg har noen gamle avisutklipp om norsk buhund jeg vil dele med dere.

Trondhjem, mandag 24.februar 1936

Nordenfjeldske trekkhundsklubb arrangerte søndag sitt tradisjonelle standardløp med konkurranse om hundekjøremerket.

Løypa som er fast fra år til år fører fra krysset Haukvassveien og den gamle kongeveien om Leirbrua – Fjøset – Leirsjøene – Marken – Hallsethaunet, Haukvassveien tilbake til startstedet.

Distansen er omtrent en mil. Føret var hardt og greit å kjøre på og tiderne ble da også bedre enn tidligere. Det startet i alt 9 spann og alle fuldførte.

De fleste av deltagerne kjørte med schæfere, men jakthundrasene var representer – med en vorstehund, en irsk setter og en engelsk setter.

Også en liten buhund var med og gjorde sine saker fortreffelig. Den lå energisk i selen og kom inn i finfin form.

To av spannene blev denne gang kjørt av damer. De hadde begge meget veldresserede hunde og tok merket med glans.

 

Resultatene:

Herreklassen:
1. ”Varg”, schæfer, kjørt av Haldor Husby, 44,15.

2. ”Champo”, schæfer, kjørt av Isak Mendelsohn, 50,25.

3. ”Bongo”, irsk setter, kjørt av Kåre Tande 51,50.

4. ”Sonja”, schæfer, kjørt av John Olsen, 54,16.

5. ”Lord”, schæfer, kjørt av Arvid Pettersen, 57,12.

6. ”Robin”, buhund, kjørt av Johan Danelius, 1,01,45.

7. ”Tell”, engelsk setter, kjørt av kontorchef Møller, 1,12,15.

 

Maksimaltiden er 1,30 så samtlige deltagere klarte altså merket med letthet- og enda var hundene i så god form at de gladelig kunde gått løpet op igjen.

Lasten var 15 kg., for buhunden var den redusert 8 kg.

Merkeutdeling foregår i Britannia tirsdag kveld.

ROBIN NYTER LIVET ETTER EN MIL MED PULK:)))

Tirsdag aften, Aftenposten 26.august 1941.

 

Buhunden har en fetter i Finland.

 

Den norske buhund, gjeterhunden, er en typisk norsk hund som bare finnes i vårt land.

I vår historie kan vi finne flere eksempler som tyder på at buhundrasen er en eldgammel norsk rase. Den har jo mange likheter med de andre spisshunder, for eksempel den grå dyrehunden, så meget tyder på at disse raser stammer fra en og samme hund.

Men det er en rase som står meget nærmere buhunden av utseende enn nogen av de spisshunder vi kan se her i landet.

Det er den finske ”Spetsen”, eller Suomalainen Pystykorva (finsk spissøre) som den heter på finsk, en slags fetter av buhunden.

Så vidt vites finnes det ingen eksemplarer av denne rasen her i Norge.

Når man ser en finsk spets, kan man næsten tro at man har foran sig en norsk buhund, selv om det selvfølgelig er nogen avvikelser i en standard som de respektive kennelklubber har satt op for hundenes utseende. Nogen store avvikelser er det imidlertid ikke. Den største ligger i grunnen i farven, idet vi her i Norge også godkjenner den helt sorte farve på like fot med den blakke eller rødblakke som er den almindeligste. Den finske spets kan utelukkende ha den litt rødlige farve. De får imidlertid ofte nogen svarte stikkelhår langs ryggen og på halen, noget som motarbeides i Finland, men som vi nærmest fremelsker på våre buhunder.

NORSK BUHUND:)))

Suomalainen Pystykorva er Finlands nasjonale hund. Hvor man reiser på landet i Finland vil man finne den. På alle finske utstillinger er den sterkest representert av hunderasene. Men i Finland brukes den til skogsfugljakt, og de kaller den ” den skjellande fogelhunden”.

Som man kan slutte av dette navn, foregår ikke jakten slik at hunden får ”stand” og blir stående til skuddet er falt, men den forfølger fuglen, stadig skjellende som når våre harehunder har ”los”.

Denne form for fuglejakt er meget almindelig i Finland.

Den finske spets er blitt eksportert til utlandet. I England har den for eksempel vunnet innpass på utstillingene. De har allerede champions der, men kvaliteten kan jo allikevel ikke sammenlignes med kvaliteten i hjemlandet.

De strenge innførselsrestriksjoner på hunder fra Finland til Norge har gjort at det hittil, på tross av gjentagne forsøk, har været umulig å få innført nogen eksemplarer av rasen.

Det er imidlertid å håbe at det ved nye forsøk vil lykkes.

Det måtte være interessant å sammenligne buhunden og spetsen, de to nær beslektede hunderaser med hverandre, for eksempel undersøke om også den finske hund er i besiddelse av det medfødte gjeterinstinkt som preger buhunden.

 

Johan Danelius

FINSK SPETS:)))

Aftenposten, 1.august 1942

 

Disse bildene er hentet fra Telemark og viser en sauedrift på veg til sætra, langt oppe på Hardangervidda.

En av gjæterne som har sendt oss fotografiene, kan ikke nok rose buhundene for den ypperlige assistanse de ytet under transporten av de over tusen sauer, fra dalen opp til fjellet.

 

Det var tre buhunder som fulgte med sauedriften, og de var i aktivitet fra morgen til aften i de 9 dager transporten varte. Hundene holdt sauene samlet og hjalp til med drivingen. Da vi endelig kom fram til sætra var hundene helt utkjørt etter den harde jobben å holde sauene samlet. Det var en strålende prestasjon av disse små buhundene, som er uvurderlige som sauepassere.

 

Under beitingen på fjellet yter hundene en like ypperlig tjeneste. De er gjæternes beste venn og sæterlivets muntre skapninger, sier gjæteren til slutt.

Den norsk buhunden burde være æresdeltaker ved alle hundeutstillinger her hjemme, -- en fremragende og charmerende firbent!


På bildene ser vi den ene av buhundene bak flokken passende sin dont som driver av de tusen sauene. Ruten sauene gikk var fra Gvarv – Bø – Seljord – Hestskodike – Brunkeberg – Morgedal – Lårdal – Rui – Høydalsmo – Vinje – Åmot – Granhaugen – Grungedal – Edland – Haukeligrend – Botn – Vågsli – Skaret – Havradalen til Loftistova.

 

 

FOTO JOHAN DANELIUS:)))

Å vera i livet, ei bok om Halldis Moren Vesaas.
Skrevet av hennes sønn Olav Vesaas.

 

På side 336 står det følgende:


Medan Halldis var i Grungedal, for den årvisse Sælands-drifta forbi – om lag 900 sauer som skulle til fjells. Dei kom som eit bølgjande teppe av ull og kjøt etter vegen, og blant gjetarane stakk ”Hyrdingen” seg ut, med skjegg og gjerne eit stakkarsleg lam i armane. Det var noko bibelsk over denne figuren, som hadde gått slik til alle tider, syntest ho og skreiv ein epistel, ”Mykje ull og kjøt etter vegen”, som ho sende til Norsk Tidend.

Jon Sæland las dette stykket og lika så godt skildringa av den gode hjuringen – om hausten kalla ”Haile Selassi” på grunn av lengda på skjegget – at dersom ho møtte opp ved vegen når drifta kom ned att frå fjellet, så ville ”Hyrdingen” gje henne eit lam.

Et intervju med Jon Sæland. Har bare utklippet, men det viser ikke hva slags avis det stod i. Vil tro at dette intervjuet fant sted i 1943 med tanke på at han henviste til Ættebok for norsk buhund som kom ut i 1942.

BUHUNDEN

 

Våre første fedre kom hit til landet gjennom Danmark og Sverige. De slo seg til på høvelige steder ved fjorder og elver. Fra først av var hunden deres eneste husdyr, seinere fikk de kyr, sauer og hester. Hunden har således fulgt oss helt fra de første tider, og det har alltid vært gjensidig forståelse mellom dem og menneskene.

Dens anvendelse har vært noe forskjellig innen de enkelte tider, men en kommer forholdene nærmest ved å si at den i vesentlig grad har vært nyttet som vakt- og jakthund.

 

Buhunden hører med til vakthundene, den har vært bøndene til stor hjelp. Og de vet å verdsette betydningen herav. Det å skaffe dyktige buhunder anses for å være en viktig oppgave, og vi har henvendt oss til den kjente foregangsmannen, statskonsulent Jon Sæland med noen spørsmål.

-          Har det her i landet vært alminnelig å holde buhund helt fra gamle dager?

-          Ja, det har det vært, og hundene har vist seg å være til stor hjelp for bøndene.

-          Hva anser De for å være buhundens viktigste oppgaver?

-          Å være vakt- og gjæterhund.

-          Er det noen særlig buhundrase her i landet?

-          Ja, vi har en slik rase, og det gjelder å foredle og utvide den. Hver høst er jeg dommer ved sauutstillinger, og premierer da også buhund. Dette er et viktig middel til å skape øket interesse om den. Her kan henvises til ”Ættebok for norsk buhund”, bind II. Ifølge denne ble det i 1942 premiert 61 dyr.

-          Tror De det er stort behov for buhunder i landet?

-          Ja, det mener jeg, det trengs ikke være alminnelig med buhund på hver gard, men langt fler enn hittil.

-          Er buhundene fritatt for skatt?

-          Nei, men ordføreren i kommunen kan frita hunden for skatt hvis den nyttes til sauegjæting.

-          Bør det stilles strenge krav når det gjelder valg av buhund?

-          De som har interesse av en virkelig fin buhund, bør være særlig varsom når det gjelder kjøp av hvalper. Det blir bydd fram mange dårlige dyr som en vil få liten hygge og nytte av. Jeg vil få minne om at buhunden skal være blakk (helst varg-farget) eller svart. Andre farger bør ikke være tillatt. Hvit i brystet, bles, kvit ring om halsen og hvit farge på beina følger enkelte slekter, dette bør en etter hvert forsøke å fjerne. Det samme gjelder raufargen. Buhunden skal ellers være stilig og fin å sjå til. Den skal også ha stridt lynne slik at den passer som vakthund og god (hard) brukshund i det hele.

TELL-THORESEN 333, 1.PR. STAVANGER 1942:)))

Det virket som om Jon Sæland brøt med Norsk Kennel Klub. Han var autorisert dommer for Norsk buhund og dømte på flere NKK-utstillinger.
Det var nok en bitter mann som skrev dette innlegget i Nationen.

NATIONEN, Tirsdag 11.juni 1946

 

Kennelklubben og buhunden.

Hundesjået i Oslo 1. – 2.juni.

 

En bonde spurde: Kennelklubb, kva er det for noko? Ja, det er ikkje mange på bondebygdi som skynar kva det er. Men mange har ei kjensle av at eitkvart fint må det vera i alle fall, for kongsfolket vert jamnleg drege frampå når Kennelklubben har eitkvart fyri. Kennel skal tyda hund og klubb er korkje blodklubb eller mjølklubb, men eit lag. Fint er namnet når det er unorsk sjølvsagt.

 

Nå, Kennelklubben hadde stort hundesjå i Oslo, men det var svært lite buhund framme, berre 26 og berre 4 var fra bønder. Kunne ein anna venta? Innmeldingspengane er 15 kronor til open klasse og 10 til V.K. pluss 10 til stamboksføring, pluss medlemspengar i klubben, kr. 15, det vert i alt 45 kronor. Til dette kjem frakt og fôringskostnad for hunden og titt for eigaren med. Å syne hund for Kennelklubben kostar soleis på lag like mykje eller meir enn ein bonde betalar for ein skipeleg buhund i dag.

 

Men so er vel domen som fell i denne klubben overlag rettvis og god? Nei. Døming i Kennelklubben og underdeildene har for det meste vori so slak og ring i det heile, at det har vori villeidene for folket og til stor skade for buhunden. I år var dømingi likare på det viset, at det var ikkje storparten som fekk 1.premi eller andre eingong og det vart jamvel 9 nullar. Men so var heile flokken jamnt yver svært ring ogso.

 

Verst var det som gjekk fyri seg i samband med vinnarklassa. Her møtte det ein verkeleg fin hanhund, Snar til Trygve Anthonisen, Stavern. Men denne kom ikkje lenger enn til 2.premi i vinnarklassa medan ein grimute hund med breide, stygge øyro (Bolle) gjekk fremst endå han var langt ringare enn Snar.

 

Enda verre var det ellers med bikkjone. Her vart Nusse til Kolbjørn Omholt, Kongsberg, sett fremst medan ei verkeleg fin bikkje – Thallaugs Troya til Ingrid Johansen, Tangen, Heidmark, berre kom på andre plasen. Men den fyrste var ali hjå ei som bar same namnet som den eine av domarane. Dette måtte det truleg vera som vog henne upp. For Nusse var ikkje verd 1.premi i opi klasse eingong. Etter som di andre vart dømde hadde det greidd seg vel med 2.pr. i opi klasse. På statens buhundsjå hadde denne bikkja ikkje nådd høgre enn til 3.premi. Ho hadde reint for smale øyro (”spikerøyro”) og for smal nos, lang, smal hals, for lang kropp i det heile. Attpå dette var ho salryggja, yverbygd og hadde hale som låg mest flat på ryggen. Det verste av alt var kan henda likevel at ho er av ei ætt som har synt seg ringare enn ring når det gjeld anlegg for gjæting.

 

Slikt noko skal verta sett fram av Kennelklubben som det beste som er.

Det er skire humbug.

 

So jamenn trengst det at klubben i reglane sine har eit vedtak um at: ”Dommer må ikke klandres”. Nei – heilag er Kennelklubben og handlingane hans um dei er aldri so ravgale. Ein fær mest hug til å segja  ” lusi hostar”.

 

I 20 år har staten halde buhundsjå i samband med sausjå og på denne tidi nya uppatt buhunden frå ingen ting til det han er i dag. Det har gjenge so godt med dette arbeidet og buhunden har fenge so mykje vind i segl, at m.a. Kennelklubben har hengt seg innpå, men på ein måte som har vorte buhunden til stor skade som sagt. Men etter som ein kannn skyna er det klubben sin tanke at det er han som ber uppe buhunden. Dette må ein tru m.a. når ein ser at klubben boykottar statens ”Ættebok for norsk buhund”. Denne er gjevi ut i trettan band og m.a. har nummer på hundane som har nådd premi på statens sjå. Men aldri nemner Kennelklubben nummeri i denne ættebok endå um det gjeld dei finaste og beste buhundane som er eller har vori i landet.

 

Men staten tier og finn seg i denne meningsløysa. Når det gjeld hund, kan private klubbar få fara åt radt som dei vil. Men hadde det golde andre av husdyri, so hadde staten truleg ikkje funne seg i at private spikulantar i byane tok seg til å ”premiera” i ”villen sky” jamnsides statens eigne sjå.

 

No fær me sjå korleis det heretter vil gå. Det sviv ord um at staten ikkje vil bry seg meir med buhunden no etter statskonsulentskiftet, men lata han ”gå i hundane”, d.v.s. lata privatklubbspikulantane i byane få hand um han heilt og halde.

Huttemegtu!

 

Jon Sæland

En ting er sikkert, utviklingen har stått på stedet hvil i utstillingsverden siden denne artikkelen stod på trykk fredag 7.oktober 1966!


Med unntak at i dag har vi ikke lov til å kritisere dommeren, i 1966 så ble det oppslag i avisene

 

Norske buhunder hjem med halen mellom beina

 

Tragi-komisk bedømmelse på dansk utstilling

 

Sist helg dro Buhund-Klubben med charterfly til Danmark for å forsvare de norske farger på årets store hundeutstilling i Roskilde. Den norske buhund skulle presenteres i Danmark, og Buhund-Klubbens medlemmer regnet utstillingen som sesongens høydepunkt.

 

Skuffelsen var derfor til å ta og føle på da det viste seg at danskene lot hundene bedømmes av en dommer som aldri før hadde sett en buhund, og som dessuten hadde misforstått vesentlige punkter av rasens standard.

 

I ”Standard for norsk buhund” heter det blant annet at hunden skal være stridbar. Uttrykket går naturligvis på gemyttet. Likevel gikk dommerens fortolkning på ut på at hunden skulle ha stri pels. Standarden omfatter også en passus som sier at hundens hale skal bæres sammenkrøllet over ryggen, helst ikke for mye på siden.

Norske hundeeiere mente at dommeren demonstrerte total misforståelse ved å kritisere en av Norges beste buhunder – en hund med et utall av internasjonale utmerkelser og CACIB, og selvfølgelig uten nevneverdige feil – for  i k k e  å bære halen på siden.

Svakere hunder, som nærmest var tatt med nedover for turens skyld, ble derimot overøst med premier.

 

Avlsrådet i Buhund-Klubben er fortvilet over dømmingen i Danmark. Hvis folk som fikk høye premieringer for middelmådige eller dårlige hunder setter disse inn i avl, står det arbeidet klubben har utført for å fremme rasen i fare for å være bortkastet.

 

Sterke krefter er i sving for å undersøke mulighetene for å få annullert buhundbedømmelsen fra Roskildeutstillingen.

 

K.O.

 hundesport Nr.2/1981 var det en artikkel om norsk buhund.

Artikkelen startet med:
BUHUNDEN
... legenden som alltid vil leve!

Og avsluttes sånn:
... men buhunden er noe mer enn en hund, den er en del av vår historie, og i dem er der bevart noe av sagaens glans og stolthet.


Jeg kommer aldri til å bli lei av og gnåle på den samme visa.
Vi må prøve å få ned innavlsgraden i hvert eneste valpekull som blir født av rasen vår. 
Avlsbasen er skremmende liten. Fortsatt har jeg et stort ønske om at flere hannhunder må brukes i avl.

Vi får bare håpe at norsk buhund er en rase som vi klarer å ta vare på i framtiden


Forsiden til hundesport Nr.2/1981

Jon Sæland skriver i 1926:

Buhunden held beint fram på å koma burt. Men dette er ille, for han var både nyttug, vitug og væn. Millom anna var han gagnleg til sau- og geitehund, til nautehund, reinshund og vakthund. Det same kann han vera sers gagnleg til enno. Men skal han greide å halde seg uppe millom alle utanlandske hundar som no er i landet, må han få sine stridsmenn, sine hundesjå og ættebøker.


I 1946 skrev Jon Sæland det slik:

"Men no, tjuge år seinare, er buhunden kjend yver heile landet og er vorten so taltik at det truleg er få hundeslag det er så mykje av som buhunden. Han har fari som eld i turt gras yver landet. Men dette at han so snøgt fekk vind i seg, har ikkje berre vore han til gagn. Folk som ikkje har havt annan interesse for buhunden enn å tena pengar på han, har ale upp eller kjøpt kvalpar av ringe æter eller blandingskvalpar og selt slike i hundretal kringum i landet, for berre det har bori buhundnamnet, so har dette tidt vori bra nog for seljar og kjøpar - i alle fall når det attåt namnet har vori ei skrivi stamtavle, endå um denne ikkje har havt minste verd.


I 2010 kunne vi ikke akkurat skryte over at norsk buhund var av det mest tallrike hundeslaget. Det ble kun født 11 valpekull

Bildet viser Rapp Bjelland født november 1922. Rapp var gul-brun, kvit under, under halsen og halve hovudet, 2.premi.
Rapp var forøvrig onkel til den første buhunden som ble registrert
i 1926 - Flink