30.mars 2004 - Et 24-timers mareritt
Vi (hundene og jeg) gikk tur i skogen på ettermiddagen (1 time vanlig runde). Da vi kom hjem, spiste vi middag, mens hundene som vanlig lå i nærheten av kjøkkenbordet. Når vi var ferdige med å spise, reiste Ylva seg opp for å få middagsrestene og da skled hun bare rett i gulvet. Hun kom seg da opp igjen, men var veldig svimmel. Hun sjanglet litt som om hun var full og jeg bar henne i sofaen for at hun ikke skulle skade seg. Etter hvert løftet jeg henne ned av sofaen bare for å konstantere at hun ikke lengre kunne stå på beina.
Ringte veterinæren som sa at jeg fikk se om hun ble verre. Etter hvert ble hun så søvnig at vi ikke fikk ordentlig kontakt med henne. Så vi kjørte til veterinæren for å få henne sjekket. Vi fant ut at hun måtte ha fått i seg et eller annet i skogen (mulig narkotika), så hun fikk en motgiftssprøyte. Denne skulle virke innen 20 minutter.
Vi kjørte hjem med Ylva og håpet på at dette skulle gå over. Men hun bare falt inn i en så dyp søvn at vi ikke klarte å få noe kontakt.
På vei tilbake til veterinæren fikk hun hallusinasjoner og hylte og sparket med forbeina. Tunga hang ut av munnen og det var skikkelig ekkelt. Hun ble lagt på intravenøs og overvåkning (med instrumenter som målte alt fra puls, blodtrykk og oksygen i blodet). Det ble tatt blodprøver som heldigvis viste at hun hadde ingen skader på nyrer og lever. Ellers så var blodprøvene helt normale.
Sent på natten dro vi hjem uten Ylva da det var best at hun lå der i tilfelle hun trengte oksygen. Vi hadde telefonkontakt med veterinæren hele tiden og det var ingen forandringer. Utpå natta hadde han satt inn en slange i halsen på Ylva fordi han var redd for at hun skulle slutte å puste.
Vi dro tilbake på morgenen (etter en natt uten søvn og med mange tårer) og da var tempen falt veldig og hun lå der med varmeputer og masse tepper og bare ristet av kulde. Ikke noe trivelig syn.
Jeg hadde time hos min lege på Ullevål kl 13 og veterinæren mente at jeg bare kunne dra dit. Da jeg gikk inn til Ylva en siste gang før vi dro, åpnet hun øynene for første gang. Jeg snakket med henne og det så ut som hun ville ha slangen i halsen vekk. Jeg fikk roet henne ned, men så ble hun så urolig at jeg ropte på veterinæren som kom springende med en gang. Han fjernet slangen og vi ble kjempepositive over at hun hadde hatt en reaksjon. Hun sovnet igjen, men pustet helt normalt.
Da vi kom tilbake igjen utpå ettermiddagen, løftet Ylva på hodet da hun så oss. Gjett om vi ble glade!
Så jeg ble igjen på klinikken sammen med Ylva og bare lå og holdt rundt henne. Nå var hun blitt så pass at hun tisset på seg (før det måtte blæra tømmes av veterinæren). Da vi tok henne hjem tidlig på kvelden (fortsatt med intravenøs og tissebleier) var hun på kravlestadiet. Hun falt fort til ro her hjemme og sov enda mer. Da hun våknet, ville hun ned av sofaen og jeg bar henne ut på verandaen. Ylva prøvde da for første gang å stå på beina. Jeg bar henne da på plenen og hun fikk til å tisse i snøen. Tror hun tisset flere liter!
Når intravenøsposen var tom, fjernet vi alt og hun hadde bare en liten bandasje rundt foten. Da gikk hun på egne ben og var ute og tisset enda mer. Hun fikk deilig kjøttkraft og litt loff. Neste gang hun var ute virket hun veldig sprek.
Var på kontroll med henne hos veterinæren neste dag og så langt så det ut til at hun hadde kommet seg fra dette uten men. Hun var fortsatt trøtt og sliten og trengte flere dager før hun ble seg selv igjen.
Det ble ringt rundt til alle de store veterinærkontorerne og til narkotikapolitiet for å høre om de hadde erfaring med sånne tilfeller som Ylva. Men ingen hadde opplevd noe sånn før og egentlig så hadde ikke noen veterinærer tro på at hun skulle våkne igjen (egentlig ikke vi heller). Eneste måten å finne ut på hva hun hadde fått i seg var ved obduksjon (og det slapp vi da heldigvis) og akkurat nå betyr det ikke så mye.
Etter hvert fikk vi høre av politiet at de hadde funnet et stort parti med heroin nedgravd i skogen akkurat der jeg bruker å gå med hundene…
Ylva fikk tilnavnet narkobikkja av veterinæren 
Tok dette bildet av hundene på den turen og når jeg ser på Ylva, synes jeg hun virker veldig slapp i leppa og halen er heller ikke oppe på ryggen. Så mulig har hun allerede der spist det hun ikke burde ha spist.
Pernille og Narkohunden Ylva 