Valborgsnatt

Trø dansen du, Valborg, for natta er kvit.
Og lysskye varulver kjæm itte hit-
Trø dansen, trø dansen, for bålet brenn rødt.
I natt ska vi feire at vi to vart født.

Trø dansen du, Valborg, og trø han med meg
Og etterpå kan je få ligga med deg
Og da vil je kjinne du knuge meg hardt
med armer og hofter. Det vart som det vart.

Og du ska få kjinne je kan detti her,
je kan det å kysse navel og tær,
je kan det å lokke ei jinte med ut
i rom det vi blir både Faen og Gud.

Trø dansen du, Valborg, for natta er kvit.
Og lysskye varulver kjæm itte hit-
Trø 
dansen, trø dansen, for bålet brenn rødt.
I natt ska vi feire at vi to vart født.

Ove Røsbak

Bønn

Kom vår!
Løys med di vare hand
alle de harde band vinteren batt;
– fossen i islagt elv,
liv som i lengting skjelv,
løys dem i natt!

Kom vår!
Stryk med så mild en vind
over de nakne sinn
stormen har ridd.
Varm dem så sår får grø,
varm så kvert frosent frø
vekkes -befridd!

Kom vår!
Opphavs og unders tid!
Kimen som bryt seg fri,
skapelsens språk.
Ord som en vinter lang
sov i en ufødd sang,
sprenge sitt åk.

Helge Stangnes

Morgenhymne

I dag skal der leves,
folkens!
Vi er allerede i gang
startede tidligt i morges
vand i ansigtet
kaffe i halsen
et rask skænderi
og lidt morgenavis.
Vi mangler stadig latteren
arbejdet
kærligheden
og et par måltider til
så mere kul på, folkens!
Nye ideer modtages gerne
Hvad med uden forklaring
at gi grønthandleren et kys
eller ta frakken omvendt på
Det skal mærkes at vi lever
Musik må der til
og blomster til alle
hvem ved, en enkelt banan måske
Øs hele din sjæl og opfindsomhed ud
hold kroppen i gang så den damper
thi hellere dampe end støve
Skriv tredive breve og plant et træ
efterlign et par fuglestemmer
tillæg din kone en frygtelig last
og tilgiv hende på stedet
det er altsammen tegn på liv
Endnu er dagen spæd
du kan nå en masse
inden du segner livstræt om
Brug store ord i massevis
overdriv for en gangs skyld:
Thi kendes for ret:
Du er dømt til at leve!
Du må ikke kassere din skæbne
tværtimod tage den på dig
Fyld den ud
som din hud!
Bid livet i låret
Find fremtiden frem
Rut med planer og visdomsord
for i dag skal der søreme leves!

Benny Andersen

 

 

Mal dagen

Du våkner opp til en ny dag
og dagen er din.
Det er mulighetenes morgen.
Arkene er blanke,
og du kan farge timene
i de nyansene du vil.

Paletten er opp til deg.
Du kan blande fargene,
slik du ønsker dem.
Det gule solskinnet,
de rødbrune høstfargene,
eller de dunkle brunfargene.

Men overse ikke
de himmelblå valørene,
grønnfargene i naturen
og de vidunderlige røde
rosefargene.

Valget er imidlertid ditt.
Mal dagen som du vil.

Marianne Berge - Hansen

Amerika

Walt Whitman gråter i sin grav, Amerika.
Du har gjort hans veldige grønne visjon til
et kongrospinn
rundt hodet på Frihetsgudinnen.

Hippies med møllspist skjegg og
mugg mellom tærne
pakker sine vanmektige hyl inn i
rytmer fra "Leaves of Grass",
dette duvende tonefall av hav
som vugger drømmen om
en stor nasjons løfterike framtid,
den gang bison beitet på slettene under solefallet
og Røde Sky satt på sin mustang i skyggene av Little Big Horn
og så prærievognene rulle vestover mot Laramie.

En forgiftning brenner i dine årer, Amerika.
Du har spist strange fruit
for lenge. Du har
satt en blankpusset dollar
til sol på vestens himmel
og pyntet dødens knokkelsmil
med skinnende gullplomber.

George Washington er død.
Abe Lincoln er død.
John F. Kennedy er død.
Martin Luther King er død.
Men Butch Cassidy og Sundance Kid lever.
De skyter fra hoften
midt i Det Hvite Hus.

Du har drept din framtid, Amerika.
Alt du har tilbake er
en flokk lusete hauker og
en værhane.

Hans Børli

Tjuendedag

Jeg tråkker på et nøtteskall,
jeg leter etter knekk,
men alt er slutt, for det er Knut,
og nå skal rotet vekk!

Adjø, min vakre stjerne,
adjø min nissevenn!
Adjø, all pynt – til neste jul
vi treffes vel igjen!

Britt G. Hallqvist

Salme

Snehvit er natten, klar og kold.
Det nye år går inn.
Fra alle tårn slår klokken tolv
og samler alle sinn.

Om vi er kalt? - Vi kommer sent.
Vi alle står i gjeld.
Men hva vi ikke har fortjent,
får vi allikevel.

Forlat oss da i denne stund
hva ondt vi kan ha gjort!
Kan hende grov vi ned vårt pund;
men vend deg ikke bort!

La oss få tid til neste ny!
Da heves intet krus;
men alle går vi ut i by
og samles i ditt hus!

Vår dag er kort. Vår angst er stor
ved tidens åpne grind.
O Gud, er der en sorg på jord,
som ikke og er din?

Arnulf Øverland

Dans meg gjennom kropp og ånd

Dans meg til din skjønnhet
med hissig felespill.
Dans meg gjennom kaos,
dans meg dit jeg hører til.
Løft meg som et oljeblad,
vær duen som flyr inn.
Dans meg gjennom kropp og sinn.

Dans meg til din skjønnhet
når den siste gjest har dratt.
Før meg langsomt bak de
kjente grensene i natt.
Dans meg like nær deg
som de gjør i Babylon.
Dans meg gjennom kropp og ånd.

Dans meg nå til bryllupsfesten,
dans meg, bare dans.
Dans meg mykt og dans meg ømt
og dans meg uten stans.
Vår kjærlighet drar begge ned,
den drar oss begge opp.
Dans meg gjennom ånd og kropp.

Dans meg til de barna
som ber om å bli født.
Dans meg gjennom sløret
våre kyss slet tynt og bløtt.
Løft det som et telt av ly,
skjønt ingen tråd er hel.
Dans meg gjennom kropp og sjel.

Dans meg til din skjønnhet
med hissig felespill.
Dans meg gjennom kaos,
dans meg dit jeg hører til.
Berør meg med din hanske
eller med din nakne hånd.
Dans meg gjennom kropp og ånd.

Håvard Rem etter Leonard Cohens:
«Dance Me to the End of Love», Various Positions, 1984.

De ensomme ting

De ensomme ting mellom tingene her
kommer og kaller på meg.
Ingen kan tydelig si hva de er,
de er bare ting – på vei!

De har ingen slekt blant håp og tro,
de har ingen kjærlighet.
De bare forsøker å finne en bro
til alle de ting vi vet.

Det er fra en egen og ukjent kant
ensomme ting seg tèr.
De banker på hjertets dør iblant,
og det er som de går og ber.

Ensomme ting har ingen form
for øyne og ører og munn.
De kan ikke innta et sinn med storm,
de rydder seg langsomt grunn.

Mens uttalte toner og farve og duft
han sanser til livet vakt,
kan ensomme ting så lett bli luft,
de savner vårt sinns kontakt.

De ensomme ting har intet navn,
ingen forbitret stand,
og tårer de feller blir stein av savn,
blir ringer i tungt vann.

De er ikke store og ikke små,
men måles på kryss og tvers.
De er ikke mange og ikke få,
- et fjernt og nært univers.

Jeg søkes av ensomme ting, som helst
vil stå ved min stengte grind.
Jeg kjenner jeg gjerne vil ha dem frelst
inn i mitt ensomme sinn.

Så kunne de være meg evig nær,
og jeg kunne nærme meg dem,
og jeg kunne se hva de innebær,
og de kunne ha et hjem.

Da kunne jeg kanskje engang bli klok,
og kanskje det ville bli rift,
om plassen for dem i livets bok,
den eneste hellige skrift.

Menneskeskrift om de ensomme ting
er vel på langt nær klar:
De bor i en bølge, de spres omkring,
der aldri vår tanke var.

Og dog har de ensomme tingene her
til meg et forundelig bud:
De ensomme ting er fjernt eller nær
i slekt med en ensom gud...

Herman Wildenvey

Bildet er tatt av min søster Unni

Ny kvinne

Ho la seg i gårkveld og var berre barn.
Ho vaknar i dag - og er kvinne.
Det hende i natt. Med ho låg her og sov
var timen for underet inne.

Kor allting er annleis i dag enn i går!
Ho er både glad og alvorleg.
Å leve - det er visst vedunderleg rikt!
Og kanskje forferdeleg fårleg?

Halldis Moren Vesaas

Skjømmingstid

Dagen har stemt
strengan mot kveld.
Endå skin toppan
av solglødde fjell.
Snart skal dem slokne og gjømmes.
-Tenn ikkje lys
la det skjømmes.

Sommaren kom,
reiste så stilt.
Hausten sitt slør
famne oss mildt.
No kan det lengtes og drømmes.
-Tenn ikkje lys,
la det skjømmes.

Glea og sorg,
alt har si tid.
Daga blir fødd,
reise førbi.
Blomstra skal frøes og glømmes.
-Tenn ikkje lys,
la det skjømmes.

Tenn ikkje lys.
La meg få se
natta som kjem
slik som ho e.
Ingen førr tida kan gjømmes.
-Tenn ikkje lys,
la det skjømmes.

Helge Stangnes

 

Solglødde fjell i Bodø. 
Foto: Bjørg

Stå vakt om naturen!

Stå vakt om naturen! Slå angrepet ned!
Dem opp mot de hissige hjerner!
La fjellvidda hvile i soldagens fredi
dryss av de evige stjerner! –
Slå døgnets urolige røster med bann!
Lys fred på de tagale lier!
Gi Norge et lysende “ingenmannsland”
hvor skapningens herre tier! –

Et rike, hvor rypa kan duke sin disk
i fred for den lurende snare,
hvor rugda kan tiske med vier og brisk
og orre fortro seg til hare. –
Hvor sneppa kan rede sin lønnlige seng
når avskjedens time er nære,
og heilo kan stemme sin sorgfulle streng
og te ham den siste ære. –

Hvor fjellsjøen drømmer i glitter og glans
og gjøken kan lyse til messe,
hvor tranen kan trede sin selsomme dans,
og elgen kan fredelig gresse –
Og slipp så den ærlige bamse til fjells
og ens ikke bondens besværing!
Og liver han opp med sin gråbrune pels,
så gi ham en sau til fortæring.

Det kommer en dag da den syke kultur
vil fylle all verden med vånde,
en dag da maskinenes dunster og dur
vil døyve og kvele din ånde. –
Den dag vil du hilse det lukkede land
og signe de fredede flyer
med rykende storm over ensomme vann
og sol gjennom drivende skyer. –

Stå vakt om naturen! Slå angrepet ned!
Dem opp mot de hissige hjerner!
La fjellvidda hvile i soldagens fred –
i dryss av de evige stjerner! –
Da fanger du stillhetens lydhøre sinn
og drømmer med alt hva som lever
da hører du Guds, den allmektiges trinn
så tyst over vidden han svever.

Theodor Caspari 

Lærer, gi meg di hånd

Gi meg din hånd, lærer.
Jeg er ikke som jeg skulle.
Er ikke som du vil.
Forstyrrer i timene, skravler,
kommer med kommentarer
til ting du sier.
Er vel litt frekk enkelte ganger.
Du får klager på meg
Bråk i gangene ved inn- og utmarsj.

De sier jeg sloss i timene.
Doven? Ja, jeg virker vel slik.
Mye slurv i hjemmearbeidet.
Regneboka er ikke pen,
fettete og stygg
med mange feil.
Jo, jeg leser nok litt lekser,
Men ikke mye.
Det hjelper så lite.
Jeg får ikke noe inn i hodet.

Du sier jeg må konsentrere meg.
Ikke så lett det, lærer,
når en ikke er glad,
og når tankene flyr
som fuglene over hav
uten kvist å sette fot på.

Stort å vere glad, lærer.
Da ville jeg ikke vert slik
som jeg er nå.
Ikke vær sint på meg, lærer.
Jeg mener egentlig ikke å være
vemmelig.

Gi meg din hånd, lærer,
en usynlig hånd, av kjærlighet.
Jeg venter ikke ros for prøver
eller for orden i skriftlige arbeider.
Men lyset i dine øyne,
det leter jeg etter,
det som jeg ser der
når de flinke får sine prøver
tilbake,
de med få eller ingen feil.

Gi meg litt vennlighet, lærer.
En hånd av kjærlighet,
fordi jeg er et menneske
med et hjerte som er tungt
bak en flirende maske.

Gi meg din hånd, lærer,
en utstrakt hånd av kjærlighet.

Magnus Midthjell

Nattsong

Dagen har gått til kvile
og står ikkje upp att meir.
Fuglane flyg mot skogen
og roar seg i sitt reir.

Barn knepper sine hender
og søv i den gode fred.
Ventar til morgonen vender
attende – og tek dei med.

Jamvel vinden har stilna -
Sumarnatti er sval.
Fjellgarden drøymer i blådis
og doggen fell over dal.

Hovud ved hovud, som småborn
søv blomane i si seng.
Fivreld legg vengjene saman,
kløveren søv utpå eng.

Allting kvarast mot natti.
Småkryp og dyr uti skog
leitar seg natte-lege.
Men ikkje ein fredlaus hug -

Tankane flagrar or reiret
søvnlause, utan kvil.
Fører deg med seg dei mange
endelaust lange mil.

Tankane flakkar vide,
vengjestilt – utan ljod.
Det er som du gjæter ein bøling
som aldri legg seg i ro.

Jan-Magnus Bruheim

Døden betyr ikke så mye

Døden betyr ikke så mye.
Jeg har bare listet meg inn i et annet rom.
Jeg er jeg – dere er dere.
Og hva vi var for hverandre, vil vi fortsatt være.

Bruk mitt gamle kjente navn
og snakk til meg på samme måte som før.
Ikke bruk en annen betoning,
ikke bær noen anstrengt mine av
høytidelighet eller sorg.

Le som vi alltid lo, av alle de små skjemt
som vi moret oss over.
Lek, smil, tenk på meg, be for meg.
La mitt navn fortsatt være i daglig bruk
som det alltid var. Si det – uten noe påtatt vesen,
uten antydning av skygge over seg.

Livet betyr alt hva det alltid har betydd.
Det er det samme som det alltid var.
Det er en absolutt ubrutt fortsettelse.

Døden er bare som en ganske ren tilfeldighet:
Hvorfor skulle jeg være ute av tankene
fordi jeg er ute av syne?

Jeg bare venter på dere,
i en slags pause.
Et sted meget nær, bare rett rundt hjørnet.

Alt er bra..

Henry Scott Holland 

Forelskelsens kalender

Hvordan smakte aprilregnet før jeg møtte deg
Hvordan sang fuglene i bjerkene i mai
Hvordan duftet blomstene i juni
før dette med oss, dette med deg og meg...
Raskt avviklet vi Gregorius' tidsregning
og innstiftet vår egen, før og etter deg og meg
- før og etter "husker du", vi sank inn
i hverandres tidehverv, Og fra glemte syndfloder
kunne vi trekke gamle minner frem som nye
dyppet i den annens blikk som i en soloppgang
slo vi fortiden ut, din mot min, underlig
og ny...for det er en oppvåkningens kalender
og den gjør alle tidspunkter samtidige
gjennomstrålt av et gyldenblått maimorgenlys
der humler og blomsterstøv regn og sommerfugl
flyter i solvindens flor omkring oss, ja, det er
en spillvåken og meget glemsom kalender
der vi hver dag står opp på utsiden av
den annens erfaring for hver natt påny
å henrette hverandre, på innsiden av våre kjærtegn

Stein Mehren

 

Fra brygga i Stavern 6.juli 2016

Til Juni
 
Du var min kjærast gjenom alle vårar
so langt mitt minne når i fari tid.
I tunge dragsug lengten mot deg bårar,
med haust og vintermyrker sagte skrid.

Eg elskar dine blomar i dei logne lundar,
di ljose natt som dagen smiler i.
Mot dine solsmil hardt mitt hjarta stundar
når nattfrost stæler over fjell og lid.

Din song, din leik og alt som gror og brydder
er livsens under, no som stødt det var.
Med nye skot kvar broten runn seg ydder
og gjev til døden livets sterke svar.

Du er kje lenge hjå meg, men du svik meg ikkje
kvart år du kjem att med din strålesmil
og let meg djupt av ljos og draumbrygg drikke,
til helsebot for sjæla, trøyt av tunge tvil.

Eg takkar deg for alle blide, stille stunder,
kvar dyr minutt du gav av sol og eld!
Når i den store natt min siste dag går under,
so lat det skje ein gyllen junikveld.
 
Olav Flatastøyl 

Gategutt

Jeg kom til verden i en murstensgård
og blev en gategutt.
Og ingen gategutt er født i går.
Han finner tidlig både skyteskår
og krutt.

Jeg har en sang, en liten enkel sang:
Jeg er en gategutt.
Og den har verget mig så mangen gang,
og ofte har den reist sig i sin klang
og skutt.

Jeg er en gategutt.
Og den er hatets sang, en elv i strøm,
og kjærlighetens vise, ung og øm,
til lutt.

I krematoriet skal min hvite ild
tilslutt,
når hjertet flammer i det siste spill,
forkynne stolt for den som lytter til:
Jeg var en gategutt.

Rudolf Nilsen

Å kunne æ skrive

Å, kunne æ skrive på himmelen
så skreiv æ ditt navn
og hvis mitt liv va ei skute
skulle du ha vært mi havn.

Å, kunne æ hente ned skyan
og re dæ ei seng
og dette fjellet va et flygel
så spelte æ Chopin.

Men æ måtte ha øvd på forhånd
- ville du forstå?
Musikken begynn førr alvor snart
- æ snur mæ førr å se om du skal gå.

Å, va æ mektig som stormen
som herske og rår
- æ skulle ikkje røre huset ditt
kun lyske lett ditt hår.

Og om du skulle bli redd mæ
fordi det blei kaldt
så skulle æ blåst den akkorden
som kunne forklare alt.

Men æ måtte ha øvd på forhånd
- ville du forstå?
Musikken begynn førr alvor snart
- æ snur mæ førr å se om du skal gå.

Å, kunne æ skrive på himmelen
så skreiv æ ditt navn
og hvis mitt liv va ei skute
sku´ du ha vært mi havn.

Å, kunne æ hente ned skyan
og re dæ ei seng
og dette fjellet va et flygel
så spelte æ Chopin.

Men æ må øve litt på forhånd
håpa du forstår.
Musikken begynn førr alvor nu
Æ veit den vil forstumme hvis du går.

Lars Bremnes

Nordaførr - vårvisa

Alt det du vet om e vinter´n som tappa dæ tom
og natta som vet den har vunne.
Du har TV´n og tankan, dæ sjøl og et rom
og liv som har levd og forsvunne.

Du vet det e været som hold dæ førr narr,
men du kjenn ingen ansikta i januar.
Og du lengta mot lyset fra mørket om morran.
Og fra frosten som frys fast i såran.

Joda du vet du har venna, at du har det bra,
men tengan e tøngre å bær på.
Du e ensom og hjelpelaust nordaførr da,
det e langt inn te hjerta med klær på.

Du kunn ha gådd ut, men korhen sku du gå,
så håpa du heller at nå´n banka på.
Jo det vet å bit fra sæ det landet vi lev i,
han e lang vinter´n men ikke evig.


Førr nu e det vår her i byen og gatan e bar.
Det spire og gror i landet.
Og det gjør oss takknemlig førr det som vi har.
Og vi trur på oss sjøl litegranne.

Det hende vi tell og med føle oss fri,
vi vet vi e hjemme og her ska vi bli.
Vi e sterk og kan ta ka som helst når det kommer,
vi har sola og snart e det sommer.

Halvdan Sivertsen

Vårsol på kaia i Bodø Kul